# 714 • 12. januar 2025

Western-landsbyen «Yuca City»

Tabernasørkenen i det sørøstlige Spania er den eneste «ekte» ørkenen på det europeiske kontinentet, og i grunnen en attraksjon i seg selv. Men de golde omgivelsene huser også mye kulturhistorie, for ikke å si filmhistorie. Ørkenlandskapet har nemlig en slående likhet med det som i sin tid ble oppfattet som «det ville vesten» i USA. Derfor har det helt fra 1960-tallet blitt spilt inn et stort antall westernfilmer her, såkalte spaghettiwesterns. I dag er filmindustrien historie, men kulissene med gater og bygninger eksisterer fremdeles.

Utgangspunktet mitt, når jeg nå ville besøke en av disse «western-landsbyene», var kystbyen Almería. Byen på ca. 200.000 innbyggere er mindre preget av masseturisme enn omkringliggende kyststriper, der den faller litt mellom to stoler – det vil si Costa del Sol og Costa Blanca. En kuriositet som kan nevnes er at John Lennon holdt til i byen i 1966 da han skrev klassikeren «Strawberry Fields Forever». Ja, faktisk bodde han på samme sted som der jeg selv hadde booket meg inn nærmere 50 år etter. En statue av Lennon sittende med en kassegitar er for øvrig å se på et av torgene i byen.

Jeg har booket meg rom på hostelet der John Lennon bodde da han skrev «Strawberry Fields Forever».

---

I luftlinje er det ikke mer enn to mil fra Almería til Tabernasørkenen, men uten egen bil til disposisjon er det en litt mer kronglete rute. Først buss til landsbyen Tabernas, og deretter 6 km gange langs vei sørover til Oasys Mini Hollywood som hele  opplevelsesparken kalles. I tillegg til western-landsbyen omfatter Oasys Mini Hollywood en dyrepark, tre museer, badeanlegg, kaktushage, serveringssteder, m.m. I løpet av dagen framføres dessuten to forestillinger med all den intensiteten som forbindes med de gamle westernfilmene.

Fra småbyen Tabernas er det 6 km å gå til filmsettet Oasys Mini Hollywood.

---

Med kun åtte grader da jeg startet ut fra Tabernas og en forkjølelse i emning, fant jeg det best å tre lua godt nedover ørene denne tidlige januarmorgenen. På veien ble et svært skilt ved avkjøringen til et annet filmsett, Fort Bravo, passert. Men siden jeg hadde forhåndskjøpt billett til Oasys var ingen andre steder aktuelle.

Ei brei trapp («Walk of fame») med navnene til både kjente og mindre kjente skuespillere på hvert trinn, som Clint Eastwood og Brigitte Bardot, førte de frammøtte rett inn i western-landsbyen. Det var som å bli henført til det ville vesten i siste halvdel av 1800-tallet med cowboyer i full mundur og hest og vogn i de støvete gatene. En skulle kanskje tro at det kun var fasadene som var lagt arbeid i, og at det ikke skjulte seg så mye bak. Men her sto fullstendige bygninger, bygd opp fra grunnen av på 1960-tallet.

Å tre inn i western-landsbyen er som en tidsreise tilbake til det ville vesten på 1800-tallet.

---

Den første av dagens to forestillinger skulle gå av stabelen klokka 12:00, så det var bare å finne seg et egnet utkikkspunkt. Med bare noen titalls besøkende var det ikke akkurat trengsel. Fant meg en plass på balkongen av Arizona Palace Hotel med god utsikt. Livlig ragtime spilt på piano ljomet ut fra høyttalerne, før det hele var i gang. Showet bød på cowboyer med eller uten hest, outlaws, håndgemeng, nevekamp, skuddvekslinger og en henging i galgen, sentralt plassert ved sheriffkontoret.

---

Forestillinga varte bare i 15-20 minutter, men den var spekket med action. Handlinga spilte i høy grad på de mytene som har dannet seg om det ville vesten. Noen dialog var det ikke. Den arketypiske filmmusikken til Ennio Morricone utgjorde det musikalske bakteppet.

Både bygninger, framkomstmidler og bekledning er forsøkt gjort så autentisk som mulig.

---

På Arizona restaurant, like ved hotellet med samme navn, var det buffet, noe jeg hadde betalt for på forhånd. Gikk inn og fikk tildelt bord. God og mett var neste stoppested byens saloon. «The Yellow Rose» saloon var muligens den bygningen i Yuca som jeg lot meg imponere mest av, ikke minst det forseggjorte interiøret tatt i betraktning og det faktum at det gikk an å kjøpe seg både det ene og det andre i baren. Selv nøyde jeg meg med en kopp svart kaffe. Atmosfæren var som tatt fra en gammel westernfilm.

Fra buffet på «Arizona» bærer det mot byens saloon, der jeg setter meg ned med en kopp kaffe.

---

Eksteriøret så vel som interiøret er ikke vanskelig å bli betatt av.

---

Nå hadde jeg sittet i ro lenge nok. Gikk ut svingdøra som en hvilken som helst John Doe og bestemte meg for å saumfare byen systematisk. Jeg aktet å ta for meg bygning for bygning. Skyene trakk seg tilbake, og det ble sol og blå himmel. Fint det, men det ble samtidig mer krevende forhold å fotografere i. Det viste seg at en god del av bygningene var tilgjengelig for publikum. Også et kinohistorisk museum og et museum for hestevogner ble besøkt, der enkelte av vognene hadde blitt brukt i kjente filmer.

På vei ut av saloonen konstaterer jeg at skyene er i ferd med å fordufte.

---

Vegg i vegg ligger virksomheter som casino, musikkforretning, ponni-ekspress, telegraf og avisredaksjon.

---

Sheriffens kontor med whiskeyflaska lett tilgjengelig.

---

I disse omgivelsene har en av de mest suksessrike filmene i westernfilmens historie blitt spilt inn.

---

Kinomuseet holder til i den store bankbygningen og kan bl.a. vise fram et stort utvalg prosjektorer.

---

Flere av hestevognene som står utstilt i vognmuseet er brukt i de store filmproduksjonene.

---

Helt i utkanten av bebyggelsen befinner jernbanestasjonen seg, og på skinnegangen utenfor den knøttlille stasjonen ei godsvogn av den virkelig gamle typen. Likheten med Carl Barks’ tegninger i de fantasifulle tegneseriene hans med handling fra det ville vesten var slående.

Jernbanestasjonen i Yuca.

---

Istedenfor å prøve og rekke over hele Oasys Mini Hollywood prioriterte jeg western-landsbyen med sin filmhistorie de nærmere seks timene jeg var her. Jeg fikk t.o.m. med meg den andre forestillinga som startet klokka fem – denne gangen betraktet fra bakkenivå. Handlinga var den samme, men lysforholdene var mindre delikate enn mens det fremdeles var overskyet.

Egentlig hadde jeg belaget meg på å gå tilbake til Tabernas i mørke, og hadde derfor med meg hodelykt. Men ettersom forestillinga kun varte et drøyt kvarter, gikk jeg mesteparten av de 6 km mens det ennå var lys. Jeg fikk til og med med meg en flott solnedgang fra en bakketopp i ørkenlandskapet. Ikke før jeg nærmet meg Tabernas satte mørket inn, og jeg måtte fram med lykta. Tilbake på hostelet i Almería ble det en tidlig kveld. I løpet av natta fikk jeg en uvanlig kraftig forkjølelse som vedvarte i dagevis.

Slideshow (100 bilder) fra western-landsbyen «Yuca City»: