For første gang ble det et år uten skiturer, og sånn sett er året et slags motstykke til 1992, da samtlige turer var med ski på beina. Til tross for dette framstår 2017 som svært godt med mange og varierte turer. Med drøyt 400 timer (eller nærmere 17 døgn) på tur totalt, overgås året kun av 1999. Antallet turer (23) er dessuten godt over snittet. Telttur til Røst, Lundkommardagen på Lovund og konsert på toppen av Øyfjellet ved Mosjøen med internasjonale toppmusikere er noe av beholdningen. Båttur på elva Spree i Berlin og rotur mellom øyene i Fleinvær kan også nevnes. Seks av turene var sammen med Helle, noe som er ny rekord. Dessverre ble det kun en notering på Topplista, mens Kronlista fikk fem noteringer.
Lite minnet om vår da jeg, mellom snøbygene, begynte turåret med å tråkle meg gjennom den vesle grenda Lande i Tosen. Høydepunktet kom da jeg ble vitne til tre rådyr i grasiøs flukt over en åker. Faunaen stod også i fokus da jeg to dager seinere la turen til Lovund for å overvære den årlige Lundkommardagen, 24. april. I den vakre Hestvika oppunder fuglefjellet slo jeg leir, og dermed var tidenes tidligste telttur et faktum. Opplevelsene stod i kø. En guidet vandring gjennom tettbebyggelsen på øya ble avløst av omvisning på kystkultursenteret med flere slags utstillinger. På programmet stod også en båttur rundt fuglefjellet, der vi ble vitne til hovedattraksjonen – lunden. Alt dette hadde stor opplevelsesverdi, men i tillegg satt man igjen med nyervervet kunnskap om både dagens og fortidas Lovund-samfunn.
Det er for øvrig ikke bare på Lovund at den særegne lunden blir hyllet. Også på Røst, ytterst i Lofoten, har “sjøpapegøyen” sin egen festival – Lundefestivalen. Da sommeren var på sitt lyseste satte Helle og jeg kursen 100 km til havs for å ta del i disse festdagene. Med oss var selvsagt telt og soveposer. På et nes, lengst nord på det flate og grønne Røstlandet hadde vi base, med storhavet, midnattssola, Værøya og Lofotodden som storslagne kulisser. Sankthansfeiring rundt et svært bål, vandringer og “kulturminnesafari” med buss var noen av ingrediensene, før det hele ble avsluttet med en konsert i Querinihallen, der 80-talls-heltene Zoo serverte gamle slagere på løpende bånd.
Men lenge før teltturen til Røst hadde Helle og jeg hatt våre første overnattinger ute. Først ved Tuv, der vi fra en høyde nøt en kjempemessig utsikt ned mot den viden kjente Saltstraumen. Utpå natta ble vi utsatt for et veritabelt uvær med vindkast og piskende regn, men både i gapahuken og i teltet hadde vi det tørt og trivelig. En tur langs steinalderstien på stedet ble det også. Ruskeværet var byttet ut med sol døgnet rundt da vi et par uker seinere tok en helgetur til Kjerringøy, nord for Bodø. Det gamle handelsstedet her er “et autentisk og særlig godt bevart handelsanlegg fra 1800-tallet” ifølge Riksantikvaren, og består av 15 fredede bygninger. Flere av Knut Hamsuns “nordlandsromaner” er blitt filmatisert her, og både under guidingen på formiddagen og kanskje særlig da vi mutters alene ruslet omkring mellom de store trehusene seint på kveld, var det nærmest som å tre inn i ei helt anna tid.
To minnerike, men svært forskjellige båtturer kunne 2017 by på. I forbindelse med en guttetur til Berlin i månedsskiftet april / mai fikk vi fra dekket på en av turistbåtene som trafikkerer byens elv, Spree, saumfart hjertet av Øst-Berlin og en flik av Vest-Berlin, der restene av den gamle Berlinmuren var en av mange severdigheter. Den andre båtturen jeg sikter til foregikk med robåt. I Fleinvær tok Helle og jeg årene fatt, og rodde fra sommerhuset på Tverrøya til den ubebodde Ånsøya. I Fleinværet hadde vi noen late og fine sommerdager med kun trivelige aktiviteter som plenklipping og matstell på menyen.
Lundkommardagen på Lovund og Lundefestivalen på Røst er nevnt. Men det var også andre spennende begivenheter som fant sted i år. NRKs storsatsing, Sommertoget, hadde som mål å tråle alle landets jernbaner, og et av stoppestedene var Trofors. Bygdas popstjerner og æresborgere, Marcus & Martinus (seinere på året kåret til “årets nordlendinger” av NRK Nordland og Avisa Nordland), ble naturligvis viet oppmerksomhet under direktesendingen i tillegg til andre gode innslag. Etter sendinga strøk jeg til fjells, nærmere bestemt Pilfjellet, hvorfra jeg hadde et formidabelt rundskue mot ville og vakre innlandsfjell i den lyse sommernatta. Bjørnsmartnan på Dønna har jeg lenge hatt lyst å besøke, og da det for året var satt opp et flunkende nytt spel, var det bare å hive seg rundt. Samtlige roller ble gestaltet av unger, og handlingen tok for seg historien til martnan, som i sin tid var landets nest største (etter Grundset ved Elverum).
Likevel – det er ingen som helst tvil om hva som var årets happening. Da tidenes første konsert på toppen av det over 800 m høye Øyfjellet ved Mosjøen, Top of the Mountain, ble annonsert, tok jeg straks ad notam. Det var nemlig ingen hvem som helst som skulle opptre, men tre usedvanlig dyktige newyorkere som tidligere hadde opptrådt sammen med bl.a. Michael Jackson, Stevie Wonder, Joe Cocker, Cher, Pink og Christina Aguilera. I et aldeles nydelig vær ble et tallrikt publikum trollbundet og bergtatt av suggererende funk og soul fra 70-, 80-, og 90-tallet. Heller ikke artistene klarte å skjule sin begeistring for arrangementet.
Men det ble flere “Top of the Mountain” på meg i 2018. I mai tok jeg turen til Lurøy, der Tonnesfjellet ble besteget på natta. Noen gjenvisitt med den flotte Tonneshula like ved, der Helle og jeg overnattet en høstdag et halvår tidligere, ble det imidlertid ikke. Seinere på sommeren vendte jeg tilbake til Lurøy, da jeg tok meg opp på den 1092 m høye Breitinden – en av de mektige Strandtindan ved Aldersundet. Det ble en brutal start, takket være feilinformasjon og feilvurderinger, men videre oppover mot toppen var det bare en fryd å ta seg fram i shorts og T-skjorte. Markahornet i Bindal er en herlig fjelltopp, rett ovenfor bygda Bindalseidet, men kommer nok litt i skyggen av det langt mer dominerende Heilhornet. Det ble unektelig en anstrengende tur, da jeg gikk tom for drikke. At jeg heller ikke hadde hatt vett nok til å beskytte meg med solkrem, fikk jeg dessuten svi for – bokstavelig talt!
Også et par ruvende innlandsfjell ble besteget. Tverrfjellet, innerst i Leirskarddalen, Hemnes, er langt fra noe opplagt turmål med de mye høyere – og adskillig mer iøynefallende – Okstindan like ved. Men fjellet med sine respektable 1280 moh. ble like fullt en av årets største turopplevelser. Ikke bare ble jeg begunstiget med en panoramisk utsikt mot de nevnte Okstindan. Like imponerende var skuet nedover Helgelands flotteste dal, Leirskarddalen, med sine stupbratte dalsider. Flott var det også å bevitne flere mindre reinflokker springe bortetter snøbreene. Sommeren var definitivt på hell da jeg tok meg opp på Kjerringfjelltoppen i Rana. Fjelltoppen er et naturlig blikkfang når en kommer kjørende ned fra Saltfjellet, men nå skulle den vies ytterligere oppmerksomhet. I de lavere sjikt begynte høstfargene å gjøre seg gjeldende, mens det på toppen blåste en sur og kald vind.
Ingen fullverdig sommer uten å ta med seg teltet ut til ei av de mange øyene på Helgelandskysten! Mens det i fjor var den ikoniske Hestmannen som fikk besøk, satte jeg i år kursen mot den tilsynelatende anonyme Handnesøya, som utgjør ei av de tre Nesnaøyene. Høydepunktet på turen dit i slutten av august var å ta seg til topps på øyas høyeste fjell, Stokkatinden på knappe 600 moh.
På Kolbeintunet i Varntresk, som ligger vakkert til på austsida av Røssvatnet, hadde det gjennom hele sommeren blitt arrangert søndagskafe. Jeg så dette som en gyllen mulighet til å få med meg min tilårskomne far, i tillegg til øvrige familiemedlemmer. Bygdetunet, som består av gamle laftabygninger, hadde en atmosfære av ei svunnen tid. En modell av den gamle rutebåten som trafikkerte Røssvatnet, Kolbein, var for øvrig stilt ut her. Det historiske suset var også framtredende da Svenningdal bygdelag arrangerte en såkalt prøvetur langs den tidligere farleia fra Båfjelldalen til Svenningdalen. Bygdelaget hadde oppgradert det gamle tråkket i form av merking, kvisting, klopping, brubygging og utsetting av bord og benker. Skilt skulle det visst også komme opp etter hvert. Turen i seg selv var en opplevelse, men det var også trivelig å møte igjen gamle kjente som jeg ikke hadde pratet med på årevis.
Høsten kunne by på flere flotte turer. Noen av landets største jettegryter befinner seg i Hemnes kommune, nærmere bestemt i Fallforsmarka ved Villmarksveien mellom Korgen og Bleikvasslia. Ei av de største er tilrettelagt for besøkende med stiger, og selvsagt måtte Helle og jeg utforske denne. Den var imponerende nok sett ovenfra, men dimensjonene ble enda mer påfallende fra bunnen av den 11 m djupa gryta. I etterkant av det tradisjonsrike Tiendebyttet i Mosjøen skulle det arrangeres en såkalt hjertemarsj til Marsøra ved utløpet av Vefsna. Dessverre ble turmarsjen avlyst, men Helle og jeg valgte likevel å legge turen “østenfor Øyfjellet og vestenfor Vefsna.”
At det skulle bli tur innover den øde og vanskelig tilgjengelige Blakkådalen i Saltfjellet hadde jeg for lengst avskrevet for året. Men da det slo til med et fabelaktig vær helt i slutten av september, lot jeg meg ikke be to ganger. Kun en overnatting ble det, men det var til gjengjeld på den flotte Blakkådalshytta som jeg fikk disponere helt for meg selv. Blakkådalen figurerte på turplanen allerede i 2005, men det skulle altså gå hele tolv år før jeg tok turen gjennom dalen, som for øvrig kunne by på ekte urskog.
Som nevnt i innledningen, ble det ingen skiturer i år. Den tradisjonelle skituren rundt Litjfjellet som jeg har tatt hvert eneste år siden 1989 ble for første gang gjort om til fottur – og framskutt et halvår. Den framstod dermed i ny drakt, så å si. Turens øyeblikk kom ikke før mot slutten, da jeg i skumringa ble vitne til fire elger som vasset over Svenningelva. En annen tradisjon som har befestet sin stilling er romjulsturene. I år ble det kun en tur. Men vandringen langs Vestersidveien fra Laksforsmoen i Grane til Øksendalen i Vefsn ble til gjengjeld årets lengste dagstur med en tilbakelagt distanse på godt og vel 25 km.