Fallforsmarka

Tur nr. 528 / 22. september 2017

stjerne

  • Start: 15:00
  • Framme: 16:10
  • Tilbake: 18:50
  • Starttemp.: + 15°C
  • Vær: Lettskyet / sol → overskyet.

I den sorte gryte

Da jeg ble klar over at noen av landets største jettegryter finnes i våre områder, begynte tankene umiddelbart å spinne. Dit måtte det da vel gå an å få til et spennende turopplegg?

Den opprinnelige ideen gikk ut på å få med meg Helle, og overnatte i ei av disse “kjempenes kokekar” utpå høstparten. Ei av grytene skulle det nemlig gå an å ta seg ned i. Det kunne i så fall bli en slags variant av fjorårets overnatting i Tonneshula, så å si. Tenk å ligge i varme soveposer på gode liggeunderlag i bunnen av gryta og myse opp mot stjernehimmelen! Etter hvert innså jeg imidlertid at romantikeren i meg måtte vike for realisten i meg. Et helt alminnelig besøk var utvilsomt lettest å gjennomføre.

En spennende naturattraksjon.


Høsten var kommet, og på tur sør gjennom fylket så vi endelig vårt snitt til å avlegge de forjettede jettegrytene et besøk. Etter en bedre middag på Bjerka Kro begynte vi å nærme oss. Fra Korgen og halvveis oppover mot Bleikvasslia var vi framme ved avkjørselen. Skiltinga og informasjonen på stedet slo fast at det ikke var noen hvilke som helst jettegryter vi nå var i nærheten av, og snart skulle vi få se disse særegne grytene med egne øyne.

Det milde og tørre høstværet så ikke ut til å ha noen ende, og denne dagen var så visst intet unntak. En godt etablert sti, som i tillegg var merket, førte oss først oppover en ås, og – etter en rast – ned på andre sida. Skogsterrenget flatet så noe ut, før det til slutt bar nedover mot området der jettegrytene befinner seg.

Det er ikke vanskelig å finne fram.


var vi der. Et digert svart hull i grunnen, omgitt av lyng og mose, glefset imot oss. Dette skulle visst være den største av jettegrytene med en diameter på ti meter og en dybde på over elleve meter! Det er denne som er tilrettelagt for publikum med stiger og tau.

Umiddelbart var jeg noe skeptisk til å ta meg ned de hjemmesnekra trestigene, men jeg konkluderte med at de virket solide. Forhåpentligvis blir både stigene og tauet jevnlig kontrollert og kvalitetssikret av de som har ansvaret for tilretteleggingen.

Rett i avgrunnen!


Før vi tok oss ned i jettegryta, registrerte vi besøket vårt ved en innretning på stedet. Her var det også diverse informasjonsmateriell for den som måtte være interessert. En enkel bålplass var det også i området, og denne skulle vi nok sørge for å benytte oss av om ikke så lenge. Men nå kunne vi ikke vri oss unna lenger – ned i hullet med oss!

Registrering.


Skeptisk.


Over elleve meter ned til bunnen.


Vi ble enige om at jeg skulle ta meg ned først. Sakte, men sikkert bar det ned i avgrunnen. Først den ene stigen, og så over på den neste. Til slutt var jeg nede. Herfra var dimensjonene enda mer påfallende enn sett fra oven. I bunnen av gryta var det vått, og det lå også noen halvråtne stokker her og der. Lufta var dessuten vesentlig kjøligere her nede, fuktig og rå. Her var det nok lite egnet for overnatting, som jo var den opprinnelige tanken.

En av oss er nede.


Så var det å ta seg oppover igjen for å støtte Helle. Omsider var vi begge nede. Tagging på “veggene” vitnet om et utilslørt markeringsbehov hos en del besøkende. Her stod vi – i bunnen av ei av Norges største jettegryter, og så opp mot himmelen over oss.

Vel nede.


Jettegryter

Sitat fra Trømborg: Skuret, værbitt… Landformer i det norske landskap:

Jettegryter er sylinderformede fordypninger i fast fjell. Veggene er glattslipte, og i bunnen ligger det gjerne rundslipte steiner. Ujevnheter i elveløpet gjør at det oppstår strømvirvler i elva. Stein og grov grus blir malt rundt og rundt i strømvirvelen, og kan på den måten “bore” seg ned i berget. Størrelsen på jettegrytene varierer fra noen desimeter til mange meter i diameter.

På samme måte som vi kan finne tørre elvegjel på helt uventede steder i terrenget, kan vi også finne jettegryter helt “umotivert”, langt fra elver og bekkefar. De ble gravd ut i slutten av siste istid, i en periode da smeltevannsstrømmer fulgte andre baner og løp enn elver og bekker gjør i dag. Dette har i folketradisjonen gitt opphav til mange sagn, ofte knyttet til Hellig Olav, som forklarer hvordan disse jettegrytene ble dannet.

I tusenvis av år har roterende stein, satt i bevegelse av fossende vann, boret seg ned i berget.


Jettegrytene i Fallforsmarka

Sitat fra Hemnes kommunes nettsider:

Om lag 12 km sør for Korgen, med skiltet avkjørsel fra Fv. 806, finner man jettegrytene. Det er over 20 gryter i området, og mulighet for å gå ned i den største som er ti meter i diameter og 11-12 meter dyp. Dimensjonene på disse gjør at de er noen av de største i landet.

Fra parkeringsplassen ved Fv. 806 går det en tydelig sti, først over en ås før det deretter er en flat nedstigning til grytene, og turen tar rundt 15 – 20 minutter.

I den sorte gryte.


Oppe i lyset og varmen igjen ble det en liten runde i området for å se etter flere jettegryter. I  umiddelbar nærhet fant jeg ei ganske stor ei – også denne veldig mosegrodd langs kantene. Den var likevel ikke fullt så imponerende som den vi nettopp hadde tatt oss ned i.

Nå var jeg kaffetørst, så mens Helle la seg ned i lyngen og slappet av, gikk jeg i gang med å stelle i stand et bål. Noen minutter seinere var kaffen klar. Elvegjelet av den regulerte Røssåga lå rett nedenfor der vi satt, og på motsatt side kunne vi se den gigantiske steinfyllinga tilknyttet Fallforsdammen og Nedre Røssåga kraftverk.

En fullstendig vindstille høstdag gjør at flammene fra kaffebålet står rett til værs.


Noen var heldige og fikk oppleve Røssåga strømme fritt og utemmet høsten 2011, da Helgeland Kraft senket vannivået i Røsvatnet. Både Stabbforsen og Sjøforsen framstod i fordums prakt, og var nok et mektig syn for de skuelystne. Likevel var nok dette for småtterier å regne sammenlignet med de kolossale vannmengdene som må ha blitt frigjort under nedsmeltingen av innlandsisen, da jettegrytene i Fallforsmarka fikk sin endelige form og fasong.

Navnet Fallforsmarka, som jeg har brukt i denne skildringen, er ikke å finne i Kartverkets kart. Det er derimot hentet fra bokverket Villmarksveien av Dag Brygfjell og Per Jomar Hoel (Okstindan bokforlag).

You may also like...