# 507 • 7. – 8. oktober 2016
Dag 1 (av 2):
Info
- Start: 17:05
- Framme: Ca. 17:30
- Starttemp.: + 10°C
- Vær: Sol fra klar himmel → klart.
Som plommen i egget
Et litt spennende turkonsept hadde egget fantasien lenge nok, og var klart til å settes ut i live. Ideen var rett og slett å få til ei overnatting i Tonneshula – ei romslig og lett tilgjengelig havgrotte like ovenfor bebyggelsen på Tonnes. Med meg hadde jeg fått Helle, som tok til orde for å ta med rikelig med fakler – et forslag jeg umiddelbart tente på. Og når man nå først skulle være litt gæren, kjøpte vi likegodt med oss noen sekker med fyringsved – sånn for kosen sin skyld.
Etter å ha fått lånt toalettet på lokalbutikken, parkerte vi og la i vei mot Tonneshula, som også benevnes som Tonnesgrotta og Hellarhølæ. I begynnelsen kunne vi følge en slak og god sti, før det bar oppover ei noe ulendt steinur. Åpningen av hula ligger på kun 40 moh., og turen dit tar normalt ikke mer enn 15 minutter. Men med store sekker og en dunk vann bevilget vi oss litt lengre tid.
En litt spesiell turide skal endelig realiseres.
I starten følges en god sti.
Hula er godt synlig fra både bygda og havområdet utenfor, men paradoksalt nok synes den ikke så godt på vei oppover – mye på grunn av tett bjørkeskog. Vi karret oss sakte, men sikkert oppover ura, og til slutt kunne vi gløtte inn i gapet av den mektige Tonneshula. Også utsikten mot flere av de velkjente kystfjellene var flott herfra.
Sekkene ble parkert, og vi gikk inn i det ukjente. Litt steinete akkurat i åpningspartiet, men videre innover var det sandbunn, og svært lettgått. For øvrig var hula såpass opplyst nå på dagtid at det ikke var behov for hodelykter.
Inngangen av hula skimtes over den fargesprakende løvskogen.
Noen titalls meter inne i hula, oppunder den bratte fjellveggen, fant Helle et velegnet sted der vi kunne slå oss til ro. Her var det slett og fint å brette ut liggeunderlagene. Vi fortsatte videre. Nesten helt innerst i hula stod en oppreist bautalignende stein. Denne har faktisk hatt en spesiell funksjon for bygdefolket, noe jeg vil komme tilbake til. For øvrig ble de besynderlige mønstrene som trådte fram i fjellveggene iakttatt med lavmælt beundring.
Inne i Tonneshula.
Så lenge det er dagslys er hula ganske opplyst.
Her inne skal vi bli i natt.
En bautalignende stein vekker oppmerksomhet innerst i hula.
Tilbake i huleåpningen påtok jeg meg oppgaven med å hente sekkene med ved som fortsatt lå i bilen. Jeg slet noe fryktelig med denne børa oppover steinura, men satset på at det snart ville bli belønning for strevet. Pustende og pesende slengte jeg de tre sekkene fra meg, og måtte straks skifte til tørt da jeg var blaut av svette. Det hadde nå lidd såpass langt utpå ettermiddagen at det begynte å bli skjømt, og hodelyktene måtte på.
Faklene ble hentet fram og dandert rundt omkring – også i skråninga oppover mot bortre fjellvegg. Det var en enkel oppgave å få fyr på veden, og bålet brant snart med en jevn og fin flamme. Vi var litt spente på om røyken ville legge seg over oss, men den steg til værs, før den sivet sakte innover hula og forsvant. Den ble da heller aldri noe problem. Så var det fram med primusen og gå i gang med dagens middag.
Så snart bålet er tent går vi i gang med dagens middag.
Utpå kvelden kunne vi konkludere med at temperaturen holdt seg relativt stabil, og det ble ikke vesentlig kaldere. Bålet var uansett ikke langt unna, og skapte både lys, varme og trivsel. En vedkubbe eller to ble lagt på nå og da, uten ytterligere anstrengelser. Vi hadde det kort og godt som plommen i egget her inne.
Inne i hula har vi det som plommen i egget.
På nytt fikk jeg det for meg å vandre innover den nå bekmørke hula. Det var jo tross alt greit å ta seg fram. Deretter gikk Helle og jeg og satte oss i åpninga ei stund. Lysene fra bygda var godt synlig herfra, og over oss lyste en mengde stjerner fra den klare høsthimmelen.
Tonneshula må vel karakteriseres som et nokså spesielt, men minneverdig leirsted.
Vinglassene ble fylt jevnt og trutt, og det ble ei helt særegen stemning inne i hula med fakler og bål. Hverken Helle eller jeg hadde gjort noe lignende før, og vi kjente på en litt barnlig spenning og en nærmest overveldende tilstedeværelse denne oktobernatta.
Etter hvert var det på tide å krype ned i de varme vintersoveposene våre. Bålet brant noen få meter unna, før det til slutt døde ut, mens faklene fortsatte å lyse.
De fleste av faklene skal kunne brenne i ti timer, og vi ser ikke noe poeng i å slukke dem.
Dag 2 (av 2):
Info
- Start: 15:55
- Framme: 16:50
- Vær: Sol fra klar himmel.
En svipptur
Helle hadde vært oppe allerede i åtte-tida og sett morgensola bre seg over kystlandskapet, da jeg våknet fullstendig uthvilt i den beskyttende hula.
Tidvis kunne vi høre lyder nede fra bygda, særlig fra høyttaleranlegget ved hurtigbåtkaia. Nå hørte vi også barnestemmer, og noen minutter seinere kom en hel flokk med unger gående med de voksne hakk i hæl. Mens vi drev og pakket kom vi i prat med et par av ungene, som ga uttrykk for at de syntes Tonneshula var et spennende sted. Denne gjengen ble imidlertid ikke lenge, før de var på vei ut av hula igjen.
Morgenkaffe i Tonneshula.
Helle har for første gang overnattet under “åpen” himmel.
Snart var også vi i ferd med å forlate hula. Det skulle bli godt å få litt dagslys på seg igjen. Samtidig hadde det vært et magisk sted å tilbringe kvelden og natta på, og en opplevelse vi sent vil glemme.
Et gløtt ut av vinduet tyder på at også dagen i dag kan by på vakkert høstvær.
Tonneshula har en mangslungen historie, og fra ei info-tavle nede i lia får en et innblikk i noe av det hula har blitt brukt som i løpet av årenes løp:
Hellarhøla er 180 m lang og ca. 60 m høy i åpningen. Innover smalner den inn og man kan ikke stå oppreist innerst i grotta. I gamle dager ble grotta brukt som forsamlingshus der folk møttes til dans og moro. Det var også oppbyggende samlinger, og nesten innerst står en stein oppreist som tjente som talerstol.
Man antar at grotta ble brukt til reperbane i tidligere tider, altså til fletting av tauverk. Her kunne man stå i le for vær og vind, og det var brukbart med lys i grotta takket være den store åpninga. Lengden på grotta er 180 meter, altså tilnærmet lik en kabellengde som er 185,2 m.
Forsamlingshus og reperbane er bare noe av det Tonneshula har blitt brukt som.
Videre står det å lese:
Det er også trolig at grotta ble brukt til garving av skinn. Bunnen i grotta er veldig saltholdig. Den saltholdige sanden var utmerket til å gni inn skinnet med slik at det ble mykt og egnet til å lage klær av. Man kan se for seg at fangstmenn kom reisende langveis fra og garvet skinnene sine før de ble byttet mot andre varer.
I forbindelse med 2000-årsjubileet ble det plassert lyskastere inni grotta, og grotta i Tonnesfjellet ble et spektakulært syn, særlig for de som reiste langs leia. Ulike musikere og kor har brukt grotta som konsertlokale. Det er en fantastisk akustikk der inne, og lyden bærer langt utover bygda.
Også steinaldermenneskene har nok hatt sine sysler her inne.
I tillegg til det reint historiske, er det knyttet flere myter og sagn om Tonneshula, hvorav ett er temmelig gruoppvekkende:
Tidligere kunne man slippe steiner ned i den innerste grotteåpningen. Da hørte man at steinene rullet langt innover. Hullet ble fylt igjen ettersom noen mente at sauer gikk inn i hullet og forsvant. Denne forklaringa holder ikke vann, for det er mot sauens natur å gå mot et mørkt “intet”.
Noen mener man ville skjule noe annet ved å tette hullet. I forbindelse med reformasjonen (1500-tallet) var det utbredt forfølgelse av katolikker. Noen mener det skjedde offerhandlinger inne i grotta og at steinene man finner innerst var offeralter. Hullet ble altså tettet for å skjule det eller de som ble ofret.
Hva skjuler sanden innerst i hula?
Et annet sagn forteller om en hund som gikk gjennom det trange hullet innerst i grotta:
Inn for han raud, ut kom han snau. Nikka med haue, så nær va han dau.
Det faktum at røyken fra bålet vårt trakk innover hula og forsvant, kan indikere at det faktisk finnes en åpning helt innerst den dag i dag. For øvrig er det en annen grotte på nordsida av fjellet, ved Gjersvik.
Huleboerne.
Tanken var opprinnelig å ta meg til topps på det 471 m høye Tonnesfjellet i dag, men jeg var såpass tilfreds med overnattingsturen til Tonneshula at jeg slo det fra meg. Det får bli en annen gang! Dessuten lå det en lang kjøretur foran oss.
Likevel ønsket jeg å gå opp til et utsiktspunkt jeg hadde lest om. Dit var det kun en kort svipptur langs sti. Helle orket ikke å bli med, så hun fikk bilnøklene og gikk ned mot p-plassen. Etter noen minutters gange var jeg oppe – og stedet skuffet definitivt ikke! En platting med grillhytte, bord og benker var så innbydende at jeg måtte sette meg ned ei stund og bare nyte det storslagne skuet.
Fra denne grillhytta har man en storslått utsikt.
Ifølge meteorologen var høytrykket som vi nå opplevde usedvanlig kraftig, og været var akkurat like vakkert som i går med sol, blå himmel og nærmest helt stillestående høstluft. Utsikten mot bl.a. Aldra, Træna, Lovund og den nærværende Hestmannen – som jeg besteg for tre uker siden – var ikke mindre betagende.
Småbåthavna på Tonnes med Stigen og Lurøya i bakgrunnen.
Mot Aldra.
På toppen av Hestmannen satt jeg for bare tre uker siden.
Det bør vel nevnes at jeg for andre gang denne sommeren klarte å punktere på vei hjem fra tur. Dermed var det fram med varseltrekant, jekk og reservehjul i mørket, før vi omsider kunne kjøre videre.
Overnattingsturen i Tonneshula var en helt ny type turopplevelse for både meg selv og Helle. Med god mat og drikke, varme klær, fakler og bål som brant i timevis led vi ingen nød. Turen satte dessuten et verdig punktum for en variert og innholdsrik tursesong.
Tags: forhistoriegeologiHellehulerlokalhistorienaturfenomenersagn
