Markahornet

Tur nr. 520 / 22. juli 2017

stjernestjerne

  • Start: 7:55
  • Framme: 12:45
  • Tilbake: 19:45
  • Starttemp.: + 14°C
  • Vær: Sol fra klar himmel → delvis skyet / sol.

Opp som en løve og ned som en skinnfell

Grunnet et svært forvrengt søvnmønster stod jeg opp fullstendig uthvilt klokka tre på natta. Knappe to timer seinere var jeg på vei sørover, og før klokka hadde passert åtte hadde jeg satt kursen til fjells.

Langs den bratte, men gode stien oppover langs Hornelva hadde jeg gått to ganger før – i 2007 (Heilhornet) og i 2013 (Lesshornet). Denne gangen stod et nytt horn i området for tur, nemlig det 856 m høye Markahornet.

Nye skilt er kommet opp siden sist.


Også i fjor var målet å ta seg til topps på Markahornet. Men med start fra nord havnet jeg i et forferdelig ulende, og ga til slutt opp. Litt seinere på sommeren hadde jeg valgt å følge Turkart Helgelands rutetrase fra Kystriksveien, men da jeg kom til p-plassen var denne overfylt av biler, og jeg ble igjen tvunget til å velge et annet turmål.

I grell kontrast til fjoråret var det ingen biler å se på p-plassen denne tidlige lørdagsmorgenen. Sola skinte allerede fra en klar himmel, og jeg så fram til en bedagelig bestigning av en av Heilhornets lillebrødre. At jeg hadde glemt solkrem bekymret meg ikke så mye.

Sola skinner og alt ligger til rette for en fin fjelltur.


Med unntak av et lite parti med gjørmete underlag, der det nok burde vært kloppet, var det en grei sak å ta seg opp på snaufjellet. Innover Hornfjellet skjønte jeg at dette kom til å bli en varm dag, og det ble noen solide slurker med medbragt drikke.

For ikke å komme for høyt i terrenget valgte jeg å ta av fra den merkede stien som slynget seg oppover mot Heilhornet. Jeg prøvde å holde høyden sånn noenlunde bortetter Hornfjellet, selv om terrenget var noe krattbefengt.

Den merkede ruta til Heilhornet følges et godt stykke. Tilbakeblikk mot vest.


Endelig så jeg Markahornet foran meg. Først måtte jeg ned et stykke, før jeg kunne gyve løs på de siste 300 høydemeterne mot toppen. Det burde gå greit. Terrenget virket heller ikke spesielt problematisk ut fra det jeg kunne bedømme på avstand.

Markahornet – en av Helgelands sydligste tinder – kommer til syne.


Som forventet viste fjelltoppen seg ganske medgjørlig. Men jeg gikk likevel på en smell! Jeg hadde begått den klassiske tabben med å ta med for lite drikke i varmen, og her i fjellsida var det ikke noe vann å oppdrive. Det lille jeg hadde igjen av væske måtte jeg bare prøve å porsjonere ut så godt det lot seg gjøre. Kroppen føltes tung, og jeg ble uvanlig fort andpusten.

På vei oppover går jeg på en solid smell!


Omsider var jeg på toppen, og jeg måtte bare legge meg på rygg for å ta meg inn igjen. Den siste slurken fra flaska forsvant i et jafs.

Visste ikke ordet av det før det hadde gått tre kvarter. Etter hvilen var jeg i stand til å nyte utsikten mot det nærværende Heilhornet, Børgefjellet, Visttindan, Tosen, Bindalseidet og mye mer. Toppvarden var av det litt stusselige slaget og det var heller ikke utlagt bok her, slik som på nabotoppene Heilhornet og Lesshornet. Det spesielle var at varden var dekorert med et norsk flagg, noe jeg aldri før har sett på en fjelltopp.

På toppen (856 moh.) må jeg bare flate ut av utmattelse.


Heilhornet (1058 moh.) ble tidligere også kalt Den norske bukken, bl.a. av forfatter Arne Garborg.


Men det er på toppen av Markahornet det norske flagget vaier.


Det hadde blitt såpass langt på dag nå at sola var på sitt mest nådeløse. Skulle gjerne ha beskyttet meg, men uten solkrem var det lite jeg kunne gjøre. Enn så lenge var likevel mangelen på vann den største utfordringen.

Nedover fra fjelltoppen var det eneste som stod i hodet på meg å få fylt opp flaska med vann. Jeg visste at det kom noe sildrende vann ned fra Heilhornet, og vel nede fra Markahornet fikk jeg karret meg bortover mot et utspring. Vannet var ikke av beste merke, men det fikk jeg bare tåle. Nå gjaldt det å fylle opp “lagrene”. Formen var fullstendig forkastelig, så jeg la meg på rygg igjen. Denne gangen sovnet jeg.

Bygda Bindalseidet i nord.


Innover mot den langstrakte Tosen.


En del av fjordsystemet på sørsida.


Det hadde nok gått halvannen time før jeg var på føttene igjen. Vanninntaket og søvnen hadde gjort meg godt, men sola brant som bare pokker. Fikk røsket meg opp, før jeg slet meg oppover mot Hornfjellet. Fra det populære Heilhornet så jeg folk komme ned, og ikke lenge etter at jeg entret den merkede stien befant jeg meg midt inne i ei gruppe av trøndere. Kom i prat med et par av dem.

Også andre folk var å se, bl.a. et par fra Vestlandet og en gjeng unge italienere. Av dyreliv bevitnet jeg en rein og tre ryper. Med slitte fjellsko gikk det sakte nedover. Ei vond skulder etter en trøkk i Øyfjellet ved Mosjøen og en kropp som virkelig hadde fått kjørt seg, la også en demper på tempoet. Trøtt og sliten, solbrent og øm – og med halsgropa full av utsvettet salt, kom jeg ned til p-plassen nærmere tolv timer etter at jeg startet.

You may also like...