Lesshornet

Tur nr. 434 / 19. – 20. mai 2013

stjernestjernestjerne

  • Start: 23:30
  • Framme: 3:00
  • Tilbake: 5:35
  • Starttemp: + 11°C
  • Vær: Klart → lettskyet / klart.

Bestigning i soloppgang

Jeg visste at jeg var ute i god tid med tanke på å nå 22:15-ferga fra Vennesund til Holm, men at jeg skulle nå ei ferge som gikk en drøy time tidligere hadde jeg ikke forventet! Dermed hadde jeg fryktelig god tid da jeg ankom p-plassen ved Hornelva i Bindal.

Ideen var nemlig å bestige Lesshornet på natta og oppleve soloppgangen fra toppen. Dette opplegget syntes jeg virket forlokkende, ettersom jeg under gårsdagens topptur hadde blitt passe solbrent. Dessuten er det noe helt eget å vandre i sommernatta.

P-plassen var godt merket med både trafikkskilt og informasjonsskilt, og som vanlig tok jeg meg tid til å lese det som stod. Håpet var altså å få med seg soloppgangen fra toppen, men det var litt for tidlig å starte. Fant ut at jeg ville kjøre en tur til øya Austra litt lenger vest, der alle de tre Heilhorni, som forfatteren Arne Garborg kaller fjellrekka, vises i skarp profil.

I halv tolv-tida orket jeg ikke å vente lenger, og jeg la i vei oppover den småbratte, men gode stien langs den frådende Hornelva.

Lesshornet (t.v.), Kula og Heilhornet sett fra Austra.


Fra info-tavla.


Hetebølgen som hadde satt inn var neppe forbi, selv om lufta så seint på kvelden var blitt betydelig nedkjølt. Likevel var det shorts som gjaldt! Sist jeg tok meg oppover denne stien var i 2007, da selveste Heilhornet ble besteget. I natt var det altså Lesshornet som var målet – ikke fullt så høyt, men vel så spennende.

Terrenget flatet ut, og det var stemningsfullt å ta seg gjennom bjørkeskogen. Fuglene hadde tydeligvis ikke tatt kveld ennå.

Jeg tok til venstre ved stidelet like over skoggrensen, og fulgte pila som pekte mot Lesshornet. Utsikten ble stadig bedre, og nå viste også månen seg. Overraskende nok var lufta vesentlig mildere her oppe i høyden enn nede ved veien. Det gjorde meg fint lite!

Et stykke oppe i fjellsida var det på tide med en pause, og jeg la meg på rygg og myste mot det mektige Heilhornet som ruvet i sør. Den varme brisen fra sørøst var nesten ikke til å tro, og jeg lå sikkert en liten halvtime og bare slumret i sommernatta.

Et stykke oppe i fjellsida legger jeg meg på rygg og bare nyter den varme lufta. Austra og Leka i vest.


I sør ruver Heilhornet.


Det bar så videre nordover, forbi Kula – denne karakteristiske tinden som befinner seg midt mellom Heilhornet og Lesshornet. Selv om natta snart var på sitt mørkeste var det enkelt å navigere etter de røde prikkene som viste vei.

Jeg nærmet meg nå foten av Lesshornet, og var spent på om Olderneselva, som måtte passeres, var stri. Det var ingen grunn til bekymring, da det var bygd en forseggjort mur (sikkert gammel) ved utløpet av Tjønnan, som geleidet meg tørrskodd over på den andre sida.

Kula (770 moh).


Lesshornet i sikte.


Endelig kunne jeg ta fatt på selve Lesshornet, og jeg spiste høydemeter for hvert skritt jeg tok oppover fjellsida. Snart var jeg oppe på den smale ryggen, som det nå bare var å følge østover mot det høyeste punktet.

Under et lite fem-minutt hører jeg plutselig et høyt “svisj” bak ryggen min. Jeg så det ikke, men det må ha vært en eller annen fugl som kom stupende nedover flogene, uten at jeg skal begi meg videre inn på det ornitologiske fagfeltet.

Utsikten blir stadig flottere. Mot Kvaløya og Vennesund.


Ikke langt igjen!


God merking helt til topps.


Klokka tre kunne jeg endelig klaske hånda på den vesle toppvarden, etter en bedagelig nattevandring oppover mot toppen. Nå var det fullt dagslys igjen, og antakelig ikke lenge til sola ville vise seg. Det ville vært storveis å få med seg soloppgangen herfra, selv om noen skyer i horisonten fort kunne spolere det hele.

Skrev meg opp som den andre besøkende for året i den utlagte boka, og konstaterte samtidig at årets første besøk hadde funnet sted i går. Også en kvikk-lunsj var lagt ut, men den fikk lov å ligge.

Endelig – toppen av Lesshornet (797 moh).


Som årets andremann på toppen signerer jeg i toppboka.


Så kom sola til syne i nord! Først som en lysende prikk inne i skyene, før ildkula etter hvert fikk skinne fritt og uforstyrret fra en tilnærmet klar himmel. En ny varm sommerdag var i emning.

Soloppgang.


Nedoverturen forløp greit, og jeg gjorde den unna på et par timer. Jeg så fire ryper på turen. Hadde med meg to liter drikke, som viste seg tilstrekkelig.

Lesshornet med sine naboer i sør, Kula og Heilhornet (og for såvidt også det mer tilbaketrukne Markahornet), synes jeg har en viss likhet med De syv søstre lenger nord på kysten – både når det gjelder tindenes majestetiske profil, med dype skard mellom seg, og ikke minst med tanke på den nakne granitten som gir godt fotfeste hele veien.

På vei nedover er morgensola allerede godt igang med å fargelegge Kula.


Denne forseggjorte muren må være gammel. Ingen utfører vel et slikt håndtverk i dag?


Det gryr av dag.


Utsiktsbilder (5 stk.)

You may also like...