Marsøra

Tur nr. 529 / 24. september 2017

stjerne

  • Start: 13:55
  • Framme: 16:10
  • Tilbake: 17:55
  • Starttemp.: Ca. + 13°C
  • Vær: Overskyet → lettskyet / klart.

Østenfor Øyfjellet, vestenfor Vefsna – elvelangs i Mosjøen

Som en avslutning på det tradisjonelle Tiendebyttet i Mosjøen, skulle Vefsn helselag arrangere en såkalt hjertemarsj til Marsøra ved utløpet av Vefsna. Helle og jeg hadde fått for oss å integrere denne turmarsjen på kjøreturen til Bodø, men da jeg var inne på helselagets facebook-side kvelden i forveien, kom det fram at marsjen var avlyst!

Greit nok, da slapp vi i hvert fall å gå i kø. Uavhengig av starttidspunkt var vi også. For til Marsøra ville vi! Dagen etter var vi på plass ved gamle og ærverdige Fru Haugans Hotel i Mosjøen, klare for å legge ut på en vandring langs byens elvepromenade.

Allerede i Elveparken bevilger jeg meg en pause.


Turen startet med å rusle bortetter den fredelige Parkveien mot Elveparken – den ene av to offentlige parker i byen. En overdimensjonert stol, plassert lagelig til, måtte selvsagt prøves. Innretningen er visstnok et stunt fra kommunen for å få både lokalbefolkning og tilreisende til å oppdage denne grønne lungen langs elvebredden. I Elveparken finnes for øvrig Vefsns bidrag til Skulpturlandskap Nordland – Tre Éldar av den islandske kunstneren Hulda Hákon.

Som ild i tørt gress.


Så bar det over Vefsna på Gamle Øybrua. Denne har jeg gått og syklet over mange ganger, særlig da jeg bodde i Mosjøen først på 90-tallet. Brua ble bygget i 1953, men da ei ny bru stod ferdig i 1990 ble gammelbrua stengt for biltrafikk. I dag framstår den som et vesentlig element i Mosjøens elvepromenade.

Fra Gamle Øybrua har vi en flott utsikt oppover Nordlands største og lengste elv, Vefsna.


På den andre sida av elva, altså det området av byen som kalles Øya, var det å følge elvebredden nedstrøms og videre inn mot Øyfjellet. Her tok vi fatt på den “egentlige” veien til Marsøra.

Sist gang jeg var på Marsøra, i 2009, gikk denne veien bare et stykke. Videre måtte man følge en ikke altfor god sti gjennom et til dels ulendt terreng. I dag går det en brei og fin turvei helt fram til den flate øra, som nå er blitt tilgjengelig for både rullestolbrukere og turgåere med barnevogn. Men en skal være klar over at veien stenges om vinteren, da rasfaren fra Øyfjellet er betydelig.

Videre bærer det nedstrøms langs promenaden, under Nye Øybrua.


Den siste etappen går på grus, helt utover mot Marsøra.


På bytur.


Stedet der den sherpabygde Helgelandstrappa har sitt utgangspunkt ble passert. Der kom jeg vandrende nedover i lag med et par tusen andre mennesker, etter en uforglemmelig konsert på toppen av det over 800 m høye Øyfjellet i sommer – dagen før den årlige Byfesten. Arbeidet med trappa er ennå ikke fullført, selv om sherpaene har kommet langt på vei.

Østenfor Øyfjellet, vestenfor Vefsna.


Vi var langt fra de eneste som var på tur denne søndagen. Ikke så underlig – Marsøra har i lang tid vært et attraktivt friluftsområde for mosjøværingene. Og etter at turveien gjorde øra mer tilgjengelig, har populariteten økt ytterligere.

Så var vi framme, etter en høyst bedagelig vandring i stort sett flatt lende, og kunne ta oss en kopp kaffe ved et av bordene som er satt ut her. På ei infotavle ved den såkalte Høldplassen var det gjengitt et gammelt sagn om huldra i Øyfjellet. Trimbokser fantes det også her. Litt artig var det at Helle, som omtrent aldri hadde vært i Mosjøen før, dro kjensel på flere navn.

Marsøra er blitt langt mer attraktiv etter at turveien ble anlagt.


Hanen i Vefsns kommunevåpen blir brukt i mange sammenhenger. Detalj fra en trimboks på stedet.


Kaffepause er sjelden en dårlig ide!


Etter kaffepausen fortsatte vi det korte stykket gjennom skogen til ytterst på øra, der vi kunne se fritt utover Vefsnfjorden. Noen gamle påler, som jeg vil anta er rester etter den gamle Pålgarden, stod rett utenfor stranda. Denne innretningen ble anrettet i forbindelse med tømmerfløytinga som i en hundreårsperiode foregikk i Vefsna-vassdraget, og var i bruk helt til virksomheten opphørte i 1968. Det skal også ha vært et båtbyggeri på Marsøra i sin tid.

Navnet ‘Marsøra’ uttales med såkalt tonem 1, altså med trykk på første stavelse. Betydningen av ‘mar’ har med havet å gjøre, og finnes igjen i andre ord som mare, marine, maritim, mareritt, marbakke, osv.

Minner fra ei svunnen tid.


I dette området var det fram til for 50 år siden en hektisk aktivitet i forbindelse med tømmerfløytinga.


Selv om det etter hvert klarnet opp, var det blitt såpass seint på dag at vi ikke fikk noe sol på oss. Likevel var ettermiddagen nydelig – vindstille og en veldig grei temperatur. Dessuten sørger jo naturen for å frambringe noen prangende høstfarger på denne årstida.

En del ender viste sin tilstedeværelse, før vi tok fatt på tilbaketuren. Noen slinger i valsen kom ikke på tale! Det ble å gå Gamle Øybrua også tilbake, og ikke “snarveien” over den mindre sjarmerende nybrua. Tilbake ved Fru Haugans Hotel var det å sette seg i bilen og kjøre nordover til Bodø etter ei utsøkt helg på Helgeland.

Ved Vefsnas munning.


Elvelangs.


Mot gamle Mosjøen og Sjøgato – Nord-Norges lengste rekke av trehus og -brygger fra 1800-tallet.


Etterord

Lite visste Helle og jeg da vi vandret langs Elvepromenaden denne fine høstdagen at kun fire dager seinere skulle Vefsna bli offisielt friskmeldt, etter å ha vært infisert av lakseparasitten gyrodactylus salaris helt siden 1978.

You may also like...