# 725 • 5. – 8. august 2025

Dag 1 (av 4):

Med nebb og klør

Gjennom mange år har Helle og jeg besøkt en mengde øyer på Nordlandskysten – som oftest med flere overnattinger og som regel i telt. I år var det Lovund som fristet mest. Helle hadde vært på øya en gang før, da hun midt på 1990-tallet var med på en seilas i en nordlandsbåt. Selv hadde jeg kun vært på øya to ganger tidligere: I 1999, da Lovundfjellet ble besteget og i 2017 under den årlige Lundkommardagen. I forbindelse med sistnevnte tur arrangerte Lovundskyss en uforglemmelig båttur rundt øya.

Jeg ankom Lovund fra sør noen timer før Helle, som kom reisende fra nord. Dermed kunne jeg gå med mine egne saker først, for så å komme imot Helle og være behjelpelig med bæring. La i vei forbi nærbutikken, kirka og hotellet på vei mot bestemmelsesstedet Hestvika. På dette naturskjønne stedet på nordvestsida av øya var det at jeg hadde teltleir i april 2017.

Ankomst Lovund kl. 18:35

---

Åtte år har gått siden sist jeg hoppet i land her.

---

Lovund kirke ligger kloss inntil veien.

---

Et særtrekk ved Lovund er flokker av gås som spankulerer i fred og fordragelighet over veien som den naturligste ting i verden. Dette har jeg opplevd før her, og nå hendte det igjen. I tillegg til storsekken bar jeg på en mindre sekk full av vatn, brus, vin, m.m. Så lenge det var vei gikk det på et vis, men i det kuperte terrenget utover mot Hestvika ble det verre. Jeg valgte derfor å bære fram kun en av sekkene, før jeg måtte tilbake å hente den andre. Trøstet meg med at når alt var på plass ville det bli slutt på slitet.

Vandrende flokker av gås er langt fra noe uvanlig syn på denne øya.

---

Hestvika.

---

Hadde ikke før fått satt meg ned i gresset og pustet ut før det peip i telefonen. Helle hadde ankommet øya, og var så vidt begynt å gå. Dermed var det bare å komme seg på beina igjen og gå henne i møte. Vi møttes nøyaktig ved hotellet og spøkte med at vi like godt kunne ta inn her. Det enkle er jo som kjent ofte det beste. Likevel er det noe helt spesielt med disse teltturene. Tok sekken hennes på ryggen og satte atter en gang kursen mot Hestvika. Denne gangen med Helle ved min side.

Veien slutter ved en fotballbane i Vassvika. For de som velger å overnatte i telt og ikke ønsker å gå så langt, er nok Vassvika det mest naturlige stedet å slå seg til ro på. I klubbhuset har Lovund ungdoms- og idrettslag siden 2021 sørget for tilgang på drikkevatn, toalett og dusj for besøkende. I den vakre vika finnes det dessuten gapahuk, benker, bålpanne og en søppelkontainer. Per toalettbesøk forutsettes det at det vippses kr. 30,-, og benytter man området til telting er det kr. 250,- per døgn/ telt.

Lovund ungdoms- og idrettslags klubbhus ligger ved øyas fotballbane i Vassvika.

---

Hadde jeg visst om dette på forhånd hadde jeg sluppet å drasset med meg så mye vatn, men sånn er det. Det er i hvert fall nyttig kunnskap å ha til neste gang en skal til Lovund. På sommeren er det nok en viss fare for at en ikke får ha hele herligheten for seg selv. Da vi kom forbi var det en større gjeng med padlere som hadde etablert seg i Vassvika. Vi kom i snakk med fire av dem, som var fra både sør og nord i landet – samt en svenske. Rett før vi traff disse hadde vi møtt på en yngre nederlender.

I Vassvika har det slått seg ned en gjeng med kajakkpadlere, men vi skal videre til Hestvika.

---

Fra den folksomme Vassvika var det å følge den utydelige stien videre vestover, langs nordsida av øya. Det var en lettelse å komme fram – for min del for tredje gang denne kvelden. Men heller ikke denne gangen kunne jeg hvile på laurbærene. Det begynte nemlig for alvor å mørkne, og det gjaldt å få opp teltet jo før jo heller. At et annet telt sto et stykke bortenfor der vi hadde slått oss ned, var ikke til bry. Hodelyktene som snart måtte fram var gode å ha i mørket – men de hjalp ikke mot vinden som hadde tatt seg opp.

Første forsøk på å sette opp teltet ble ikke særlig vellykket, da pluggene ikke ville sitte fast i den sandholdige grunnen. Men med nebb og klør fikk vi til slutt opp husværet noen meter lenger ut på sletta. Mens Helle utsmykket teltet med LED-lys kokte jeg pasta på utsida. Til tross for de røffe ytre forholdene kjente jeg på en sterk indre tilfredshet. Ble forholdene for tøffe sto det ei åpen grillhytte like i nærheten, men vinden var til å leve med, så vi forble ved teltet. Det ble langt på natt før vi var klare til å sove.

---

Dag 2 (av 4):

Dunder og brak

Det nye liggeunderlaget mitt var i og for seg mer enn godt nok å ligge på, men problemet var at det tok altfor stor plass i sekken. Også soveposen var ny. Lang nok og varm nok, men for trang til mitt noe korpulente legeme. (Det skulle da også vise seg at jeg gikk tilbake til mitt tidligere utstyr etter denne turen.)

Vi gikk de få skrittene opp mot grillhytta, der utsikten både utover mot Træna og mot det ruvende Lovundfjellet i motsatt retning var fenomenal. Fyringsved var det lite av, men derimot fantes det mange poser med grillkull i hytta. Etter en langsom frokost ble det å gå til sanitæranlegget i Vassvika, før jeg fortsatte til øyas dagligvarebutikk for å gjøre noen mer eller mindre nødvendige innkjøp.

Fra grillhytta er det fri sikt over hav og land.

---

Tilbake i Hestvika ble det ikke annet gjort enn å se seg om i nærområdet. Teltet vi observerte i går var borte, men det var likevel en del turgåere å se gjennom dagen. Lovund er et populært reisemål på sommeren på lik linje med for eksempel Træna og Myken. Den trivelige «tamgåsa» holdt oss med selskap rett som det var oppe ved grillhytta, og lot seg ikke affisere nevneverdig av oss. Ellers var det interessant å observere skyene som pga. luftstrømmer holdt litt av et skuespill rundt toppen av Lovundfjellet.

I sør ruver det karakteristiske Lovundfjellet 623 moh.

---

Samspillet mellom fjell, luftstrømmer og skyer forandrer synsinntrykket av fjelltoppen stadig vekk.

---

Noen titalls meter nedenfor grillhytta står teltet.

---

Det kveldes.

---

Lite vet vi hva vi har i vente.

---

Det lakket og led mot kveld, og glassene ble fylt med vin. Kveld ble så til natt – ei natt der vi ble utsatt for et så heidundrende tordenvær at jeg tror vi aldri kommer til å glemme det. Det begynte med et fjernt lynglimt langt nede i sør. Og det kom snart flere glimt, lett observerbare på den mørke nattehimmelen, etterfulgt av jevne drønn. Lynene kom stadig nærmere og tordenskrallene ble høyere. Vi innså at vi satt midt i «skuddlinja». Inne i grillhytta var det bare å stålsette seg og håpe på det beste.

Mens vi sitter i hytta nærmer et heftig tordenvær seg fra sør.

---

Så var fronten over oss. Det drønnet ikke lenger – det smalt! Så høyt smalt det at det hørtes ut som bombeangrep, og jeg kjente tydelig vibrasjonene i benken der vi satt i mørket tett inntil hverandre. Nyttårsaften eller et hvilket som helst fyrverkeri var bare peanuts i forhold til dette vi nå opplevde. Spesielt ett smell var så til de grader høyt og kraftig at det kjentes i hele kroppen. Lynet må ha vært rett over oss. At Tor med hammeren har gått berserk før er ikke nytt, men et sånt vilt raseri som dette var heftige greier.

Dunder og brak.

---

Det fortsatte å lyne og tordne, men nå i himmelstrøkene nord for oss. Tydeligvis hadde fronten passert. Det hørtes ikke lenger ut som detoneringer av bomber, men mer som normale tordenskrall og etter hvert bare som svake drønn. Lysglimtene i mørket ble dessuten fjernere og fjernere helt til de forsvant for godt. Vi begynte å komme til hektene igjen. På det verste var vi ikke akkurat høy i hatten. Vi følte oss veldig små i møte med disse kolossale naturkreftene. Men for en opplevelse!

I etterkant av tordenværet herjet vinden. Styrken lå nok i sjiktet stiv til sterk kuling, kanskje opp mot liten storm i kastene. I tillegg kom det stadige kortvarige regnbyger som pisket mot vinduene. Helle ville gå ned mot teltet og legge seg, mens jeg ikke syntes det var noen god ide i dette været. Det endte likevel med at jeg skrudde på hodelykta og fulgte henne ned midt under en regnbyge, mens jeg valgte å gå opp mot grillhytta igjen, der jeg tente opp i grua.

---

Dag 3 (av 4):

Av beste merke

I firetida begynte det så vidt å lysne av dag, og jeg så et hav i opprør med hvite skumskavler og bølger som brøt oppetter bergene. Det blåste fortsatt friskt, men inne i grillhytta hadde jeg det etter forholdene bra. Men jeg var bekymret for Helle. Hvordan taklet teltet disse barske værforholdene på yttersida av Lovund?

Plutselig hører jeg noen utenfor døra. Det er Helle som kommer – med fullpakket storsekk! Teltet hadde visst tålt påkjenningene, selv om vinden hadde blåst opp et glidelås. Hun tok til orde for forflytning til den mer beskyttede Vassvika i løpet av dagen, noe jeg var fullstendig enig i. Det kunne da også gjort seg med en varm dusj. Men ennå var det tidlig på morgenen, og vi følte begge for å sove mer. Mens Helle la seg på gulvet, ble jeg sittende og sove på benken med ryggen lent mot veggen.

Det skummer godt langs bergene på nattmorran. 

---

Et frådende hav.

---

Bardunene må strammes, men ellers har mitt Barents telt «stått hainn av».

---

Det var blitt langt på dag da vi endelig kom oss av sted. Heller ikke denne veien klarte jeg å få med meg alt, så storsekken ble satt igjen. Selvsagt begynte det å regne nær sagt akkurat idet vi begynte å gå. Nedbør i kombinasjon med vind gjorde det passe ufyselig, dessuten måtte vi utvise ekstra forsiktighet over de glatte bergene. Mens vi tok oss fram i uværet begynte vi nok en gang å fantasere om å ta inn på hotellet. Mens Helle tok seg en dusj i Vassvika, vendte jeg tilbake til Hestvika for å hente sekken.

Vi forlater Hestvika.

---

Tilbake igjen i Vassvika lempet jeg sekken fra meg foran gapahuken. Nydusjet kom Helle imot meg og kunne meddele at hun hadde bestilt rom! «Hva i… ? Har du bestilt rom?!», kvitterte jeg med, som om jeg ikke kunne tro mine egne ører. Hun mente vi fortjente det etter det røffe været, og jeg kunne ikke være uenig i det, selv om det betød mer bæring. Men Helle er ei handlekraftig dame. Hun huket snart tak i et par ungdommer som var ute og kjørte, og som villig kjørte oss til hotellet. Betaling ville de ikke ta imot.

På Lovund Rorbu Hotell ble vi tildelt et riktig så fint rom. Siden Helle spanderte oppholdet på oss begge, kunne ikke jeg være noe dårligere, så jeg insisterte på å betalte for middag med dessert. Men først og fremst gledet jeg meg til en varm dusj. Pene klær hadde jeg ikke tatt med meg, så ei rein T-skjorte fikk duge resten av kvelden. Middagen var av beste merke. Mens Helle sverget til grillet laks, foretrakk jeg ribbe med tilbehør. Til dessert foreslo kokken en sorbé basert på agurk (!), og det gjorde han rett i!

Etter mye vær og vind faller vi for fristelsen og tar inn på hotell.

---

Til bords.

---

Dessert hører selvfølgelig med.

---

Både uværsnatta i grillhytta og komforten på hotellet utgjør minnerike opplevelser.

---

Dag 4 (av 4):

Selvgjort er velgjort

Etter en deilig frokost på Lovund Rorbu Hotell var det på tide å ta avskjed med øya. Framme i havna hadde Helle ca. en time å vente på båten mot Bodø, mens jeg hadde to timers ventetid. Det skulle nok gå greit i det overskyete, men ellers så fine været.

Planen var opprinnelig å besøke det splitter nye museet, Lovundbåten museum, som i sin helhet er viet den såkalte Lovundbåten – et unikt funn av restene av et havgående fartøy fra 1400-tallet som ble gjort i fjæra her på øya i 1976. Men å fare med harelabb over et så interessant tema, ville nærmest vært uverdig, både i forhold til båten og de som har fått i stand museet. Derfor var jeg fast bestemt på å komme tilbake til Lovund i 2026 med Lovundbåten som eneste fokus.

Takk for oss.

---

Nok en opplevelsesrik tur nærmer seg slutten.

---

Til neste år vil jeg konsentrere meg fullt og helt om Lovundbåten museum – 50 år etter at båtfunnet ble gjort.

---

Venting på kaia.

---

Reisen tilbake er det ikke mye å si om, men da jeg kom hjem og drev på og pakket ut av sekken fant jeg ikke teltet. Det var verken i eller utenpå sekken, så jeg måtte ha lagt det igjen en eller annen plass. Tankene svirret. Kunne det være på bussen, i busskuret i Sandnessjøen, på båten, i eller utenfor venterommet i Lovund havn, ved Joker’n – eller kanskje lå det på hotellet? Muligens måtte jeg belage meg på en tur utover mot Lovund igjen, men i verste fall var teltet tapt. Selvgjort er velgjort!

Morgenen etter ringte jeg hotellet og forhørte meg om de hadde funnet et gjenglemt telt. Det hadde de! Etter å ha gitt en nokså nøyaktig beskrivelse, var det ingen tvil. De hadde funnet det halvveis under senga, fortalte resepsjonisten. Uten å engang spørre, sa de seg villige til å sende teltet i posten, og noen dager seinere mottok jeg forsendelsen godt innpakket. Dette er en service som langt overgår det en kan forvente, og sier vel egentlig en hel del om de hyggelige menneskene som jobber på Lovund Rorbu Hotell.