I skjul

Stiurhellaren

Fra Helgeland Historie, Bind 1, s. 93 – 94:

I 1982 ble det foretatt en arkeologisk utgraving i Stiurhellaren i Sør-Sjona i Rana, hvor det har vært tilhold i yngre steinalder. I et opptil 60 cm tykt kulturlag ble det funnet en mengde skjell og dyrebein, også av tamdyr som sau og geit. Majoriteten av beina stammer likevel fra fisk og vilt.

Av landdyr fantes bein av rein, mår, grevling, røyskatt, ulv, ekorn og hare. Herav kan selvfølgelig også reinen ha vært tamdyr.

Av fisk ble det funnet hyse, sild, ål, blåkveite, sypike, øyepål, torsk, sei, lysing, abbor, lange, brosme, tangbrosme, ørret, lusuer, ulke, karpefisk, flyndre, steinbit og håbrann. I alt 82 % av beinmaterialet fra utgravingen besto av fiskebein. Det ble også funnet bein av sel.

Av fugler ble det funnet bein av alke, lunde, lomvi, geirfugl, praktærfugl, havørn, konglebitt og tiur / orre. Bein av mus, rotte og lemen avslutter listen.

Det ble videre funnet en pilspiss av bein her, samt to beinangler og emne til en slik. Noen få flintavslag og et stykke pimpstein utgjør resten av gjenstandene. Det ble også funnet mye skjell i helleren. Vanlig strandsnegl er best representert, ellers forekom ofte albueskjell og purpursnegl.

Når vi her har ramset opp så vidt nøye hva som er funnet i Stiurhellaren, har det sin bestemte grunn: Sammen med beina fra Åkvikhellaren på Dønna og Langåsen på Vega viser dette omfanget av skjell og bein den vesentlige matseddelen for yngre steinalders mennesker på Helgeland.

Runebommehammeren fra Sjona – et unikt funn fra vikingtida 

Fra Helgeland Historie, Bind 1, s. 273 – 274:

Det er en type ornamentikk som gjerne forbindes med sørsamene, og det er den såkalte flettebåndsornamentikken. Som ordet tilsier så består denne orneringen av bånd som er flettet i sinnrike mønstre. Mellom båndene kan det være punktinnriss eller sikksakkborder.

Fra Helgeland har vi bevart et praktfullt eksemplar på denne ornamentikken som kan være så gammel som 1000 år […]. Det dreier seg om en såkalt runebommehammer. Denne hammeren ble brukt til å slå på en runebomme, en slags tromme, for å påkalle gudenes oppmerksomhet.

I Lomsdalen i Brønnøy kommune er det funnet en slik runebomme, som antagelig er atskillig yngre enn runebommehammeren, men som i alle fall viser hvorledes en slik tromme har sett ut. Begge disse funnene er ytterst sjeldne og vel noe av det fineste som er bevart av samenes materielle kultur på Helgeland.

Runebommehammeren ble funnet før 1915 i en heller i utmarka på gården Myklebostad i Sørsjona, Rana kommune. Den er 19 cm lang og prydet med båndfletninger. Dekorasjonene er lik på begge sider av hammeren og virker svært sikker i utførelsen. I åpningene mellom båndene er det små rundinger og punkter.

Det er overveiende sannsynlig at denne ornamentikken er overtatt fra skandinaver i vikingtid. Vi kjenner igjen disse mønstrene på mange gjenstander som er funnet i vikingtidsgraver over hele landet, ikke minst fra Nord-Norge.

Skandinavene gikk snart over til andre måter å dekorere gjenstander på. Hos dem var dette en motebølge som gikk over. Men hos sørsamene har trolig denne ornamentikken blitt holdt i hevd siden. Innenfor samisk område møter vi denne ornamentikken allerede rundt år 1000 på forskjellige gjenstander. De samme mønstre går igjen på den samiske sløyd i dag.

Det som for oss blir viktig er det uomtvistelige faktum at det må ha vært en nær kontakt mellom sørsamer og nordmenn i vikingtid, ettersom den ene folkegruppen må ha overtatt skikker fra den andre.