# 700 • 9. – 12. august 2024

Dag 1 (av 4):

Langt om lenge

«Den siste ødemarksgården på Sør-Helgeland» var tittelen på et tv-program som ble sendt i 1974. Fem år seinere kom boka «Auslifolket – Fortellingen om de siste fjellgårdsfolk på Helgeland» på trykk. Den gang bodde det fremdeles folk i den avsidesliggende Auslia langt fra allfarvei i de uveisomme fjelltraktene sør for Visten. Men allerede på 1970-tallet visste nok det tilårskomne gårdsfolket at det ubønnhørlig gikk mot slutten for den lille fjellgården som hadde vært bebodd siden 1600-tallet.

Stiftelsen Auslias venner har gjort en enorm innsats gjennom mange år med å restaurere huset, og det framstår i dag som ei perle omgitt av storslått natur, egnet for så vel korte kaffepauser som lengre opphold med overnattinger. Jeg hadde lurt på hvor jeg skulle markere min tur nr. 700, og til slutt falt valget på nettopp Auslia. Da jeg gikk i land i Ausen så jeg fram til å skulle tilbringe to hele døgn på den historiske fjellgården. Formalitetene var avklart på forhånd, og huset var tilgjengelig – ulåst og gratis!

Ausa er fast anløpssted for båtruta innover Visten.

---

Fra Ausen fortsetter «Snøfjell» innover mot Aursletta og Bønå.

---

To damer som også gikk i land skulle bare gå noen meter til en fritidseiendom her nede ved fjorden. Så vidt jeg vet er det ingen fastboende i Ausen lenger, men flere av de gamle husene blir likevel brukt og tatt vare på. Selv hadde jeg om lag 3,5 km å gå. Ikke avskrekkende langt i og for seg, men terrenget skulle visst være noe utfordrende, særlig opp den bratte Klaven, hadde jeg forstått. Det jeg imidlertid var mest spent på var om jeg ville rekke fram innen det ble mørkt, da klokka alt var blitt ni på kvelden.

To damer går også i land her denne kvelden.

---

Til å begynne med kunne jeg følge en grusvei oppover fra fjorden. Veien går helt opp mot Ausen-gårdene og har en total lengde på ca. 800 m. Men omtrent midtveis, på øversida av det gamle og gulmalte skolehuset, skal en ta en sti til venstre. Stien var lett å få øye på, og et lite skilt i veikanten fjernet dessuten all tvil.

Gårdsveien oppover mot Ausen-gårdene følges noen hundre meter.

---

Ved det gamle skolehuset i den en gang så livskraftige grenda skal en ta av til venstre.

---

Også stien / kjerreveien viste seg overraskende lett å gå de første hundremeterne, før motbakkene begynte å gjøre seg gjeldende. Så var jeg ved det presumptive vanskeligste partiet på stien, nemlig Klaven. Stien snodde seg oppover et trangt søkk i fjellet. Med tung sekk fikk jeg virkelig pulsen opp, men jeg opplevde ikke partiet som spesielt vanskelig. Og det var da heller ikke mange skrittene å gå før jeg var oppe på snaufjellet, der jeg fikk en fin utsikt ned mot den store Strandbukta i Visten.

Strandbukta er nærmest som et fjordbotn å regne for den ytre delen av Visten.

---

Videre sørover var det et drag av villmark, en følelse som ble forsterket av en imponerende foss som viste seg i ei fjellside i det fjerne. Det var litt sånn som Arvid Sveli innleder boka «Det gjemte landet» med:

Det ligger i Norge et sted. Du kan finne det mellom Velfjorden i sør og Vistenfjorden i nord, mellom Høyholmstindene i vest og Jennamengoutel i øst. Det har ingen klare grenser dette landet, for naturen lager ikke slike gjerder. Likevel ligger det en slags usynlig linje omkring det, en grense du bare kan føle når du passerer den, et kaffekok eller to bakom strøk der folk ennå bygger og bor. Bortenfor denne linje vil du sjelden møte mennesker.

«…, en grense du bare kan føle når du passerer den».

---

Jeg innså nå at jeg ville tape kampen mot mørket. Fram til Auslia skulle jeg nok alltids komme meg, men det ville bli mer tungvint uten dagslys. Det hjalp ikke på at stien ble mer utydelig, der den snodde seg vekselvis på nakent berg, over myr og gjennom lyng. I granskogen under Falkhetta ble stien igjen god, og den siste halve kilometeren inn mot gården kunne jeg ane leia foran meg, slik at jeg slapp å bruke hodelykta. Så åpnet skogen seg, og konturene av et hus kom til syne.

Auslia!

---

Langt om lenge var jeg framme, etter å ha reist kollektivt via Mosjøen, Sandnessjøen og Tjøtta, og videre innover Visten, for så å ta meg til fots inn i ødemarka. Skrevde over gjerdet og kjente på døra. Den virket først å være låst, men ved å ta hardere i åpnet den seg, gudskjelov.

Huset var selvsagt helt mørkt, så hodelykta måtte fram. Den neste halvtimen prøvde jeg å gjøre meg noenlunde kjent med det som fantes av fasiliteter. Soverom og seng i andre etasje så bra ut, ovn, spisebord og stoler likeså. Strøm har det aldri vært i Auslia. Ute lokaliserte jeg utedoet, vedskjulet og brønnen. Sistnevnte var en stor komme med et aluminiumlokk som lyste opp i skinnet fra hodelykta, og var derfor lett å finne selv om den befant seg helt borte i skogkanten.

Langt om lenge, etter en lang dags ferd mot natt, er jeg endelig framme på den historiske fjellgården.

---

Det var blitt godt over midnatt, og jeg følte meg trøtt. Å gå i gang med noe vedfyring eller matstell orket jeg ikke, så noen håndfuller peanøtter og litt vann fra brønnen fikk klare seg. Bladde litt bakerst i hytteboka, der det kom fram at  Auslia ikke hadde hatt særlig mange besøkende i år. Også boka som ble nevnt i begynnelsen, «Auslifolket», var å finne her.

Passende lektyre.

---

Ei bratt og smal trapp førte opp mot loftet, som har soverom med flere senger. Laken, putetrekk og sovepose hadde jeg med meg, og etter å ha bladd litt i boka om Auslifolket, blåste jeg ut lyset. Jeg var for trøtt til å la meg overvelde av at det var like mørkt som i ei grav, og sovnet umiddelbart.

Mørkt som i grava.

---

Dag 2 (av 4):

Den siste ødemarksgården på Sør-Helgeland

Grytidlig på morgenen fornemmet jeg at regnet hadde ankommet. Lyden av utallige regndråper mot tak og vindu var imidlertid såpass søvndyssende at jeg bare snudde meg og sov videre. For tidlig å stå opp! Regnværet var meldt, og kom ikke som noen overraskelse. Men jeg hadde hus å bo i, så ingen fare med meg.

Dagen ble for det meste brukt innendørs. Noen lengre turer i dette været fristet i grunnen ikke. Likevel ble det noen ærender ut, særlig for å hente ved. En vedkurv som kunne bæres på ryggen var ei fin innretning, syntes jeg. Det ble etter hvert såpass varmt i kåken at jeg åpnet kjøkkenvinduet på gløtt. Følgen var at et utall husfluer kom deisende ned i vinduskarmen. De forfjamsede fluene ble kverket en etter en. Etter hvert gikk jeg inn på stua, der jeg satte meg inntil stuebordet og leste i «Auslifolket» av Arnt O. Åsvang.

«Den siste ødemarksgården på Sør-Helgeland.»

---

Auslifolket, f.v.: Eva, John, Herlof og Hilovard.

---

I Auslia har det vært så godt som kontinuerlig bosetting fra 1660-tallet til 1987.

---

Avtredet.

---

Gårdsdrifta ble oppgitt i 1978 – ni år før gården ble avfolket.

---

Våningshuset fra 1918 har gjennomgått dyptgripende restaureringsarbeider i nyere tid.

---

En gang var det flere fjellgårder i området med et nettverk av stier mellom dem.

---

I dette kjøkkenet har det nok blitt bakt og stekt titusener av krinalefser, skulle man tro.

---

Det regner mer eller mindre hele dagen, uten at det legger noen demper på gleden ved å være her.

---

Som nevnt i innledningen var dette min tur nr. 700 siden jeg begynte å loggføre de litt større turene mine, og det har blitt en tradisjon å gjøre noe spesielt ut av disse «jubileumsturene» – så også denne. Litt ekstra god mat og drikke hører naturligvis med, men viktigst er kanskje at det utkårede turmålet er noe helt for seg selv. Det syntes jeg Auslia var. Forrige jubileumstur gikk til et lite krypinn i Toven-massivet, og gangen før der tok jeg meg oppover mot ei plankebu i Finnknefjellan, ikke så langt herfra.

I sekstida gikk jeg i gang med middagen, bestående av ytrefilet med tilbehør. Vedovnen var nå så varm at steikinga var unnagjort på kort tid. Saus og gratinerte poteter var laget på forhånd, og var dermed bare å varme opp. Det velsmakende måltidet, etterfulgt av kaffe og kake, var så mettende at en time på øyet var påkrevd.

Middagen består av ytrefilet og fløtegratinerte poteter med bearnaisesaus, tilberedt på vedovn.

---

Minimalistisk markering av den sjuhundrede turen min.

---

Både stearinlys, telys og noen glow sticks ble tent da mørket falt på. Satte meg ned med en «jäger» ved min side og gjorde et dypdykk i hyttebøkene, som gikk helt tilbake til slutten av 1990-tallet. I tillegg ble noen sider i «Auslifolket» tilbakelagt. Jeg hører om folk som ikke liker å være alene eller er redd for mørket eller gamle hus, og føler meg heldig som ikke har slike plager. Tvert imot kjente jeg på en dyp sjelefred på et sted som dette. Vedovnen duret og skapte varme og trivsel slik den har gjort i uminnelige tider.

Hyttebøkene strekker seg tilbake til slutten av forrige århundre, og er brilliant lesestoff.

---

Dag 3 (av 4):

Til heder og verdighet

Striregn! Men hente vann måtte jeg, og ved måtte jeg ha. Dessuten måtte utedoet besøkes. I det begredelige været fristet det heller ikke i dag å legge ut på tur, som jeg nok helt sikkert ville ha gjort i oppholdsvær. Men siden Auslia er et så koselig sted, gjorde det meg ingenting å være en dag til her. I morgen måtte jeg uansett tilbake – regn eller ei.

Jeg hadde satt meg fore å saumfare hyttebøkene, for så å lage en oversikt over store og små hendelser eller utførte arbeidsoppgaver som hadde funnet sted i Auslia. Mens jeg drev og noterte inne på stua, slo det meg for et omfattende restaureringsarbeid Auslias venner har gjort gjennom mange år. Særlig fra 2009 har både enkeltpersoner og dugnadsgjenger lagt ned en formidabel innsats og bragt den gamle – og unektelig nokså slitne – ødemarksgården tilbake til heder og verdighet.

Er det huva hans Hilovard som henger i bislaget?

---

Kjøkkenet har fått seg et «ansiktsløft» de siste årene.

---

Det nye stuegulvet som ble lagt i 2017 vil nok holde i mange år.

---

Ny ovn på stua ble installert i 2011, mens møblementet er av adskillig eldre dato.

---

I bislaget mot vest er det mulighet for å trekke seg tilbake, om dette skulle være et behov.

---

I tillegg til «skrivebordsarbeidet» var det til stadighet mindre arbeidsoppgaver å ta seg av. Gulv skulle kostes både oppe og nede, vedfyringa holdes ved like og middag lages også i dag. Jeg fikk dessuten ryddet og tatt deler av oppvasken. Ute sildret det konstant fra oven. Til tross for dårlig vær, kunne jeg ikke utelukke at det kunne komme folk rekende forbi, særlig siden det var helg. Men jeg så ikke snurten av noen under hele oppholdet. Et litt pjuskete lam kom derimot gående forbi en av dagene.

Soverommet i andre etasje.

---

Et rom som det nok er lenge siden hadde noen funksjon.

---

I boka «Auslifolket» kommer en tett innpå menneskene som jobbet og slet her.

---

Dag 4 (av 4):

Føre var

Det var ikke blitt fullkomment dagslys ennå da jeg kom meg på beina kl. 4:30. En time og tjue minutter seinere var jeg klar til å gå. Det grøvste av husarbeid ble gjort unna i går, men ovnen måtte tas i dag. Det er en uskrevet lov blant fjell- og friluftsfolk at en skal forlate et sted slik en selv ønsker å finne det, og Auslia er i så måte intet unntak. Bar inn ei favn ved, la fram fyrstikker og satte et ubrukt stearinlys i lysestaken, før jeg forlot gården.

Kun noe duskregn var i lufta da jeg la av gårde, og etter hvert ble det gledelig nok oppholdsvær. I dagslys var stien grei å holde, men etter hvert ble den fryktelig våt og gjørmete etter all nedbøren i helga. Oppe på Klaven ble det en liten pause. Da jeg gikk innover ble jeg henrykt av en foss jeg så et stykke unna, men i dag var nok fossen enda mer imponerende.

Tilbakeblikk mot Auslia, som ligger i skjul, like nedenfor granlia midt på bildet.

---

Den omtalte fossen ligger et godt stykke øst for leia, men er ikke desto mindre et betagende skue.

---

Fjordgløtt.

---

Nå begynte vanskelighetene. Nedover fra Klaven er terrenget temmelig bratt, og det gjorde ikke saken bedre at stien var fullstendig oppløst i sleip gjørme og at man bar på en stor sekk. Her skulle det lite til for å skli og falle. Jeg valgte å være føre var, og ta det veldig med ro. Det handlet om å få fotfeste. Stedvis var det mest fornuftig å gå ved sida av stien, der dette gikk an, og trær og busker ble brukt til å klamre seg fast i. Jeg opplevde turen nedover Klaven som mer utfordrende enn oppover.

Den gjørmete stien fortsatte i de slakere bakkene nedenfor Klaven, men omsider kom jeg på den gamle kjerreveien. Endelig kunne jeg slippe å tenke på hvor jeg satte foten. Problemet var jeg sluttet å tenke helt og holdent, der jeg gikk og dagdrømte! Dermed havnet jeg på avveie. Jeg hadde nettopp passert husene øverst i Ausen-grenda og var på vei nordover mot Ausskaftet da jeg ante ugler i mosen. Fram med GPS-en! Snudde på hælen, og kom meg på rett kjøl igjen. Nå hadde jeg bare akkurat med tid på meg!

Et av våningshusene i Ausen har nok sett bedre dager.

---

Innover Innervisten.

---

Nok et hus fra den avfolkede Ausen-grenda passeres – i dag brukt i fritidsøyemed.

---

Gjensyn med skolebygget fra 1917, der den «rette» stien mot Auslia tar av.

---

Nesten framme.

---

Kaia.

---

Vel nede ved hurtigbåtkaia lempet jeg av meg sekken, fem minutter før båten anløp. Alt i alt et fint og koselig opphold i Auslia, til tross for mye regn. Strøm, internett og telefon hadde jeg ikke tilgang på, men det ble heller ikke savnet. Faktisk er en god del av sjarmen med en sånn tur å få en pause fra dette, synes jeg. Den nye powerbanken min sørget riktignok for litt strøm, men den ble kun brukt for å ha tilgang på telefonens kamera, klokke og alarm. Sistnevnte for ikke å misse båtanløpet i dag.

Utover det smale Aussundet.

---

I ei ikke altfor fjern fortid var det hele fire postkontor i Visten, bl.a. her i Ausen.

---

Klokka åtte anløper rutebåten Ausa, der det kun står én passasjer med sin tursekk og venter.

---