# 698 • 29. – 30. juli 2024
Dag 1 (av 2):
Info
- Start: 16:50 (Korgen)
- Framme: 19:05 (Granhatten, teltplass)
- Tilbake: 22:40 (Granhatten, teltplass)
- Starttemp.: + 20°C
- Vær: Overskyet → klart.
Som perler på ei snor
I Vesterfjellet ved Korgen ligger de gamle setrene som var i bruk til helt til innpå 1950-tallet som perler på ei snor. Dessverre er seterbebyggelsen for det meste borte, og flere steder erstattet med private hytter. Man kunne kanskje dermed forvente at også setervollene hadde forfalt og grodd igjen – men nei da! Gledelig nok er så godt som alle setervollene i stor grad holdt i hevd.
Den såkalte Seterrunden ble jeg klar over da jeg for noen år siden fulgte Blodvegen over Korgfjellet. Noen «runde» er det vel strengt tatt ikke, da setrene ligger mer eller mindre på linje under skoggrensen i fjellsida ovenfor gårdene langs Røssåga. Fra Korgen tok jeg beina fatt oppover Korgfjellveien, og etter 5 km med motbakker var jeg framme ved utgangspunktet. Fant meg en brukelig teltplass og la i vei langs den gamle seterveien. Seterrunden kan lett tas i ett jafs, men siden kveldsmørket hadde begynt å gjøre seg gjeldende, valgte jeg å gå kun den nordlige delen i kveld.
Turmuligheten med å gå fra seter til seter ble jeg klar over for noen år siden.
«Seterrunden nord»
Fra infoskilt på stedet:
Fra siste halvdel av 1800-tallet og til ca. 1950 var det mange setre i drift i Vesterfjellet, som det heter lokalt. Gårdene Korgen og Valåmoen (flere bruk) hadde hver sine setre, som fikk navn etter eierne og seinere etter stedene. To setre ble «berømt» for stor trafikk somrene på 1920- og 30-tallet, så de fikk tilnavnene Bjørn og Tilrem etter de kjente martnaplassene på Helgelandskysten.
Setervollene kan tydelig sees ennå, mens bygningene for det meste er borte. Et par private hytter er kommet til i seiere tid.
Følg setervegen inn til Saukvea, som er av ny dato. Ta avstikkeren til Tilrem om du vil. Merket. La fantasien slippe til og lev deg inn i en dag på setra, med krøtter, bjøllelåt, lokking fra gjeterguten og god røyklukt fra grua i kokkhuset, der setertausa rører i ostegryta. Stien er tilrettelagt av orienteringsgruppa, Korgen IL.
Granhatten er den mest tilgjengelige av setrene, der den ligger et steinkast unna Korgfjellveien.
Granhatten
Utdrag fra infoskilt på stedet:
- Hattsetra, Korgsetra, også benevnt Fredriksetra
- Ca. 1890-1952
Lengst historie knytter seg til denne setra. En gang i første halvdel av 1800-tallet ble vollene ved den markerte haugen Granhatten rydda og tatt i bruk som husmannsplass under Korg-gården, bruksnummer 1. Edvard Olsen og familie hadde et helt bruk der oppe, ca. 320 moh., men måtte ned til Fagerlimoen for å få dyrka skikkelig med poteter. Imidlertid kjøpte Edvard nytt bruk i Elsfjord, og tok stuebygninga med seg.
Tilbake i Hattæ sto ei masstue, et fjøs, en låve samt kvernhus med demning. Gårdeieren Fordel Jensen fant det naturlig å få i drift området som seter. Han fikk reist ei seterstue og et kokkhus.
Setervollen i Granhatten ligger åpent og lyst til. Mot vest verner haugen noe, ellers kan her nok være vindhardt. Like sør for Hattsetra gikk telegraflinja og der var da den mest brukte ferdselsstien over Vesterfjellet. Riksvegen ble seinere bygd kloss i setervollen. Denne beliggenheten førte til at Hattsetra sikkert er den mest kjente og besøkte setra i området.
Ei bru som tatt fra folkeeventyret om de tre bukkene bruse som skulle til seters for å gjøre seg feite.
Krokan er den neste setra en kommer til.
Krokan
Utdrag fra infoskiltet på stedet:
- Valåmosetra, også benevnt som Jappesetra
- Ca. 1890-1952
Krokan var seter under Nergården på Valåmoen. Også denne var i kjerneområdet og av de eldste. Området ligger på nordsida av Valåga, ca. 300 moh. Her er et flatt nes med elva som kroker nedover, derav navnet. Krokan står fram som et godt utvikla seterbruk. Seterstua stod i solid tømring oppe på bakken, med tre rom og loft. Like ved stod kokkhuset. Ved bakkefoten lå fjøset, også det i tømmer. Dette ble seinere flytta noe høyere opp i bakken.
Nå er alle de gamle husa borte. Tuntreet, ei nær på hundre år gammel rogn, stod heilt til hauststormen 1991 knekka ho. Det var forresten første setertausa, Elen Pedersdtr, som planta denne rogna. I Krokan hadde man 10-12 kyr og ungfe. Her var mye slåtteland og storstilt høyonn. Fiske i elva og Valågtjønnene.
Meanderne i Valåga er opphavet til navnet Krokan.
Ellen Valåmo i gang med å lage ost.
Slåttarbeid i Krokan, 1922 med Valåga rennende i forgrunnen.
Flere historier fra seterlivet i Vesterfjellet er gjengitt i Årbok for Helgeland 1996. Da en distingvert herre fra hovedstaden, del av et turfølge, kom forbi Krokan møtte han på gårdsmannen: – Goddag, sa bymannen, jeg heter så og så og kommer fra Oslo. – Stor-Oslo, la han til. Gårdsmannen kremtet og svarte – Goddag, ja. Det her e’ han Aksel i Krokan. – Stor-Krokan.
Solvangsetra var i en mannsalder forbundet med den godlynte setertausa Gunhild Nyrud. I årevis hadde hun en tam bekkeørret som kom fram til faste tider for å bli matet med ost.
Idet jeg ankommer Solvangsetra dukker sola opp over åskammen.
Somrene 1942-43 skal det ha vært oppimot tretti krigsfanger fra fangeleirene i Osen og Fagerlimoen, på hver sin side av Korgfjellet, som klarte å rømme. For det meste serbere og sovjetere. Grusomhetene i leirene og på veianlegget over fjellet («Blodvegen») sto ikke tilbake for uhyrlighetene i de store konsentrasjonsleirene i Sentral-Europa. Mange ble skutt eller døde av sult eller utmattelse, og likene brukt som fyllmasse i veianlegget. Noen av rømlingene var innom setrene, der de høyst ulovlig ble hjulpet med mat, hvile og veivisning.
Flere steder la jeg merke til spor av en tidligere vei (drogvei, el.l.) som gikk parallelt med den nåværende traktor- / ATV-veien. Plutselig kom et skilt med det velkjente navnet Tilrem til syne. Dette er som en vet navnet på en gammel storgård nord for Brønnøysund, som helt fram mot andre verdenskrig var kjent som en av to store martnaplasser på Ytre Helgeland. Jeg fulgte denne avstikkeren noen hundre meter, men dessverre var det lite annet å se enn ei ansamling stein.
Den en gang så vidgjetne tilremsmartnan i Brønnøy har navngitt ei seter i Vesterfjellet.
Granskjegg.
Det er ikke rare greiene som er igjen etter Tilremsetra.
Tilbake på veien som forbinder disse tidligere setrene, var det bare opp ei kneik før jeg var på neste setervoll – Bjørn. Også denne har navn etter en viktig markedsplass, nemlig den viden kjente Bjørnsmartnan. Det egentlige navnet er imidlertid Eliassetra. Jeg fulgte veien vel en km videre, til en bålplass med noen benker. Her kunne det sikkert vært fint å ta seg en kaffekopp, men siden jeg verken hadde med meg kaffe, kopp eller fyrstikker var det utelukket. Dessuten begynte det å mørkne snart.
Også denne setra er oppkalt etter en av de historiske markedsplassene på Helgeland.
Bjørn
Utdrag fra infoskilt på stedet:
- Eliassetra, også benevnt Falchsetra
- 1911-1946
Om det var mye liv og røre på flere av setrene i Vesterfjellet, var kanskje trafikken en periode aller størst forbi setra til Oppigården, Valåmoen. Ferdselsstien fra Bjerka, over Valla og Solhaug / Valåmoen skrådde opp og gikk sammen med seterveien de siste par kilometrene. Gangstiene til [setrene] Krokan, Solvang og Tilrem tok av fra denne hovedstien, som […] passerte rett over vollen.
Stien førte så videre opp til fjellet, forbi Krokvatnet og ned til Luktvatnet og Elsfjord. En del år på 1920- og 30-tallet var det så mye folk samlet i fjellet på sommeren at Eliassetra til tider kunne minne om en skikkelig marknadsplass. Den fikk da også tilnavnet «Bjørn», etter markedet på Dønna.
Setervollen ligger forholdsvis flat i et større fastmarksområde ca. 360 moh. Seterstua var i tømmer og reisverk, og stod i nordre del av vollen. Her ble det drevet slåttonn, og mange lass høy ble berget. Bruket hadde 12-16 kyr i alt.
Nærmere 80 år etter at seterdrifta på Bjørn tok slutt vitner gressmarka fremdeles om det som var.
Kaffekjelen henger klar og vatn er det i bekken på dette passende endepunktet.
På vei tilbake begynner det å skjømmes.
Uten å ha sett en sjel på hele turen stusset jeg over at en bil sto parkert ved Granhatten, ikke langt unna teltplassen. Og straks etter hilste jeg på eieren av den gamle setra. For sikkerhets skyld spurte jeg om det var greit at jeg teltet i området, noe han ikke hadde det minste imot. Middagen ble tatt utendørs på en benk som sto beleilig til, mens det mørknet minutt for minutt. En syltynn flik av en nymåne kom mer og mer til syne på den klare himmelen i sør. Så var det kveld.
Dag 2 (av 2):
Info
- Start: 9:00 (Granhatten, teltplass)
- Framme: 10:00 (Nils Monsa-jorda / Villmosetra)
- Tilbake: 11:00 (gamle E6 over Korgfjellet) / 13:00 (Korgen)
- Starttemp.: + 12°C
- Vær: Lettskyet / sol.
På setervollen
Vel 500 meter nedenfor Granhatten, langs gamle E6, starter «Seterrunden sør». I realiteten er det snakk om bare et par severdige setervoller innover, men til gjengjeld befinner det som etter manges mening er den flotteste setra av dem alle seg her, nemlig Villmosetra – eller Nils Monsa-jorda, som den gjerne ble kalt fra gammelt av.
Været var av beste sort, slik gjennomgangstonen hadde vært i hele juli, da jeg tok meg nedover mot nevnte utgangspunkt. Storsekken ble plassert diskret i veikanten, før jeg med freidig mot la i vei – i dag sørover langs en tørr og lettgått kjerrevei. Etter kun noen hundre meters gange bar det opp en kort avstikker til høyre, og dermed var jeg framme på Håkalisetra. Her var det at et av brukene på Korgen-gården drev setring.
Jeg våkner opp til solskinn en av de siste dagene i juli.
«Seterrunden sør»
Utdrag fra infoskilt på stedet:
Gårdene Korgen, Villmoen og Bjurselmoen hadde sine setre sør for Korgfjellvegen. Vollene er godt synlig, unntatt Bjurselmosetra, der det har grodd til. På Nils Monsa-jorda står fortsatt stua fra 1885, godt vedlikeholdt. Ellers er det oppført hytter et par steder.
Seterveien viser seg veldig fin å gå.
Første post på programmet er Håkalisetra.
Håkalisetra
Utdrag fra infoskilt på stedet:
Denne setra er også blant de eldste og kan regnes til […] «kjerneområdet» for seterdrift i Korgen. Seterbruket hørte inn under Korgengårdens bruksnummer 2. Eieren, Benoni Svendsen, fikk oppført seterbruket rundt 1890, og her var det drift heilt fram til 1959, en periode på nærmere 70 år – det lengste en veit om her i distriktet.
Håkalidalen starter ved Svartåga i et myrområde ca. 300 m.o.h. og går så sørover et par kilometer. I dalbotnen kommer kjelda fram. Her ble det tatt vatn og satt melkevarer til avkjøling. Seterstua stod på austre dalside, ei solid tømmerbygning med reisverktilbygg. Her var 8-10 kyr, kanskje geiter også fra gammelt av. Setra var i drift fra jønsok til september. Slåttonn både i dalen og på myrene. Fiske i Svartåga. De siste åra ble fløyten levert direkte til meieri, og ysting ble ikke gjort.
Gjennom 70 år var Håkalisetra i drift, før den som den siste setra i Vesterfjellet ble avviklet i 1959.
Det bar så videre sørover på vanlig sti innover den skogkledde Håkalidalen, som er som en langstrakt bekkedal å regne. Stien var stort sett grei å følge, selv om den enkelte steder var litt utydelig – særlig i det området der den andre av i alt to bekker krysses. Etter halvannen km åpnet det seg ei lysning i skogen, og så var jeg framme på Nils Monsa-jorda. Her står seterstua slik den har stått siden 1880-tallet. Gikk over den store vollen til noen benker i skogkanten, der det var ypperlig å ta seg en pause.
Ved bekkekryssing nummer to kan stien være vanskelig å få øye på.
Framme på Nils Monsa-jorda, eller Villmosetra, som den også kalles.
Nils Monsa-jorda
Utdrag fra infoskilt på stedet:
Setra lå på en stor, flat voll i lia opp mot Vesterfjellet, ca. 360 meter over havet. På Sørvollen lå fra gammelt av ei køte etter reindriftssamen Nils Monsa. Fra sør kommer en bekk som inne på vollen går ned under jorda. Fra brattlia mot vest siger vatn fram til ei god kjelde.
Fra heimgården Villmo opp til setra var det meir enn tre og en halv kilometer, over mo og myr, opp et par bratte lier. Rydningsmannen John Hansen fra Hattfjelldal tok opp seterbruket i 1885. Stua er bygd i tømmer, med tilbygg av reisverk. Torvtak over det heile. Gården hadde 6-8 egne kyr, og dessuten en del til unnadraging. En god del kalver var vanlig. Seterstua på Nils Monsa-jorda er velholdt.
Sitat fra Buvik, J.G.: Setre og seterdrift i Korgen i Årbok for Helgeland 1996:
John Hansen kom til Villmoen som forpakter i 1883. Han var sønn av Hans Johnsen, nyrydder av Ørjedalen i Hattfjelldal. Bestefaren kom fra Sel i Gudbrandsdalen, og rydda Mikkeljorda i 1833. Her er altså linja klar: Gudbrandsdøl med gode kunnskaper og viderefører av århundregammel tradisjon med seterbruk.
Vi veit da også at John straks tok til med rydding av setervollen på Nils Monsa-jorda, som tilhørte Villmo-eiendommen. I 1885 var seterbua bygd, og få år etter sto fjøset ferdig. Verd å merke seg er det også at det i tre år var heilårlig bosetting på Villmosetra. Søster til John si kone, og mannen hennes, bodde med en liten buskap der, før de seinere flytta til Granengmoen nede i bygda.
En deilig dag på setervollen.
Jeg kunne alltids fortsatt 2 km videre sørover til «endestasjonen» Bjurselmosetra. Men siden den visst skulle være fullstendig gjengrodd av skog, ga jeg meg her. For øvrig hadde jeg ikke all verdens med tid til disposisjon. Også Kvanndalssetra noen hundre meter ovenfor Håkalisetra ble vurdert og forkastet av de samme grunnene. 12 km trasking med storsekk (opp og ned fra Korgen) og 12 km uten sekk (seterrunden nord og sør) fikk holde. Fornøyd med turen var jeg uansett.
Som nevnt innledningsvis, var det fint å se at så godt som alle setervollene blir holdt i hevd. Om det ikke blir slått alle steder, så holdes i hvert fall skog og kratt unna. Tilrem er imidlertid et unntak, der skogen er i ferd med å utradere setervollen fullstendig. På sistnevnte seter var det forresten ei trimbok som kunne presentere følgende tall: 2022 (9 besøkende), 2023 (8 besøkende) og 2024 (7 besøkende). Også på Villmosetra fantes det ei bok som 15 individer hadde signert hittil i år.
Så gjenstår det bare ei drøy halvmil nedover mot Korgen.
Det hører med til historien at jeg klarte å legge igjen pengeboka på turen, noe jeg ikke oppdaget før det var for seint. Hjemme igjen håpet jeg å finne den i en av lommene på sekken – men nei! Dermed måtte jeg tilbake den lange veien via Korgen til Vesterfjellet for å leite. Jeg hadde et berettiget håp om at den kunne befinne seg i nærheten av stedet der teltet hadde stått. Til stor lettelse fant jeg pengeboka nærmest umiddelbart, liggende i gresset like ved siden av en benk. Hell i uhell!
Tags: langs vei og stilokalhistorieseter
