# 703 • 3. – 4. september 2024
Dag 1 (av 2): Kruna – Klubbfjelltjønna
Info
- Start: 8:55 (Kruna, bru over Skjervvasselva)
- Framme: 19:35 (Klubbfjelltjønna)
- Starttemp.: + 13°C
- Vær: Delvis skyet / sol → overskyet. Regnbyge → yr. Til dels sterk vind.
Stykkevis og delt
Jamtfjellvegen er ei av de lengste historiske farleiene på Helgeland, i hvert fall om en ser bort fra de eldgamle tråkkene over Saltfjellet. I videste forstand strekker den seg mellom Vefsnfjorden i vest og Røssvatnet i øst, og på veien må en over tre fjellrygger – og på det meste opp i en høyde av 940 moh. Leia hadde si storhetstid på 1700-tallet, for allerede midt på 1800-tallet begynte den å gå ut av bruk.
Fjorårets etappe fra Vefsnfjorden, gjennom Mosjøen og videre østover i et kupert skogsterreng hadde endt med resignasjon allerede før jeg tok fatt på Reinfjellet. I år hadde jeg til hensikt å fortsette langs den tradisjonsrike leia, og et passende startpunkt var gården Kruna – nærmere bestemt brua over Skjervvasselva på Langvassveien, en knapp km sør for gårdsbebyggelsen. Med ei sjenerende høstsol midt i trynet, bega jeg meg til skogs på en traktorvei langs elva.
Begynnelsen på fortsettelsen er preget av grelt motlys.
Kruna (uttalt Kruno eller Krun’ i dativ) har en spesiell klang i familiehistorien, siden min bestemor, Ruth Lundestad (1909-1996) bodde her til hun ble gift. Kanskje har hun vandret langs Skjervvasselva i sin ungdom, hvem vet? Gården, med sin beliggenhet på en ås høyt over Skjerva, var i hvert fall et naturlig stoppested for de veifarende på 17- og 1800-tallet, ettersom Jamtfjellvegen strakk seg tvers over tunet. Dette ifølge bygdeboka for området. På den tida var nok farende folk slett ikke noe uvanlig syn for gårdsfolket.
På grunn av noe hyttebebyggelse, har det dannet seg et nettverk av mer eller mindre tydelige stier gjennom skogen innover mot Reinfjellet, så en bør vite hvor en skal. I fjor fulgte jeg ikke med på GPS-en, noe som medførte at jeg havnet på avveie og ga opp. I år holdt jeg mer til høyre og kom bedre fra det. Ovenfor hyttene er det ikke virvaret av stier som er problemet, men mangelen på dem. Alle som en forsvinner, så det gjelder i grunnen bare å peile seg ut ei brukbar lei oppover mot Middagstjønna (470 moh.).
Endelig på snaufjell, der terrenget er mer oversiktlig.
Dammen ved Middagstjønna består til dels av vakkert oppmurte steinblokker fra langt tilbake i tid.
Her gjelder det å trø varsomt og holde tunga rett i munnen.
Ved Middagstjønna passet det å ta seg en matpause – om ikke middag, så i hvert fall lunsj. Planen var å nå den åpne hytta ved Klubbtjønna i dag – en distanse på 11-12 km i luftlinje, for så å fortsette videre over fjellene til Røssvatnet i morgen. Det siste forutsatte vel å merke at værforholdene tillot det. Hvis ikke hadde jeg mulighet til retrett fra hytta ved å gå nedover mot Herringbotnet – et ikke helt usannsynlig scenario.
Fra Middagstjønna og videre oppover snaufjellet var det vardet. De fleste av vardene var imidlertid ikke annet enn små ansamlinger av stein, men en og annen framsto som mer forseggjorte. Alle gjorde de nytten med å vise vei, og det er vel ikke urimelig å anta at vardinga kan være flere hundre år gammel, fra den tida da det var jevnlig ferdsel over fjellene.
Utsikt sørvestover mot Skjervvatnet og Visttindan.
Tilbakeblikk mot Middagstjønna med Øyfjellet i bakgrunnen.
Det bærer så nedover i den lille Fjellskarddalen, før ferden fortsetter videre oppover Reinfjellet.
Innover mot Kroktjønna flater fjellet ut, før den siste kneika venter. På kartene – papirkart så vel som digitale kart – er det stiplet opp en sammenhengende sti hele veien over Reinfjellet og et godt stykke videre. Det kan vel hende at det en gang i ikke så altfor fjern fortid har gått en sti her, men i dag er den borte. Den har rett og slett grodd igjen, noe som er en tydelig indikasjon på svært lite ferdsel. Det er nok ikke mange sjelene som går den historiske Jamtfjellvegen mellom Vefsnfjorden og Røssvatnet i dag.
Forbi Kroktjønna og opp den siste kneika av Reinfjellet.
En flokk på om lag ti rein viste seg foran meg et øyeblikk da jeg nærmet meg toppen. Her oppe på nærmere 650 meters høyde var det en fryd å gå. Nå var jeg heldigvis over det verste, tenkte jeg i min naivitet. Men det var skyer i horisonten, bokstavelig talt. I øst stakk både Brurskanken, Midttinden og Jamtfjelltinden godt opp skyene, og været var definitivt ikke i forbedring. Tvert imot! Ikke lenge etter var også resten av det langstrakte Jamtfjellet inntullet i de gråblå skymassene.
Lendet er fint, men i øst brer skyene seg.
Holmvatnet (419 moh.) kommer til syne.
Blåst hadde det gjort mer eller mindre hele veien – til dels ganske kraftig, og på vei ned østsida av Reinfjellet kunne også de første regndråpene kjennes. Men det var ikke før jeg var kommet ned i fjellbjørkeskogen at det for alvor begynte å regne.
Over min venstre skulder ser jeg i retning Herringbotnet og gården Lia, der ei anna historisk farlei starter.
Hadde jeg studert kartet godt nok, ville jeg sett at den inntegnede leia dreide sørover halvveis nede i bjørkeskogen, der terrenget var vennligere. Men isteden fortsatte jeg mer eller mindre rett fram til jeg befant meg utpå kanten av en skrent. Kun 15-20 meter under meg fløt Kalvmonesbekken, men å komme seg ned brattlendet som regnværet attpåtil hadde gjort sleipt, var lettere sagt enn gjort. Etter møysommelige vurderinger, fikk jeg til slutt karret meg helskinnet ned.
Helt ute av kurs, begynte jeg å ta meg gjennom ei flere hundre meter lang kløft sørøstover mot Holmvatnet, der leia gikk. Kløfta, som på kartet kan se ut som en grei passasje, besto for en stor del av stillestående vann og mengder av våt og glatt stein. Med stor sekk gjaldt det å ta ett skritt om gangen. Omsider så jeg Holmvatnet foran meg, men å stelle i stand noe middag i det ufyselige været var uaktuelt inntil videre.
Ei flere hundre meter lang og ugjestmild kløft følges mot Holmvatnet.
Regnværet vedvarer langs nordsida av Holmvatnet.
Sakte, men sikkert trasket jeg over bergene langs vatnet, før jeg bevilget meg en solid pause ved et naust i nordøstenden. Etter hvilen, noen håndfuller nøtter og flerfoldige kopper med vatn, følte jeg meg piggere. Det hadde dessuten sluttet å regne. Kneika på sørsida av Hjartfjellet var «a walk in the park», og vips så var jeg nede i Haustreisdalens aller nordligste egner.
Gamle varder på sørsida av Hjartfjellet.
Nå var hytta ikke langt unna, så det litt traurige terrenget bestående av myr og noe småskog var bare å holde ut. Endelig kom jeg på en tydelig sti. Ingen tvil – dette var den velbrukte stien mellom Herringbotnet og Klubbfjelltjønnhytta. Det bar over en bekk og opp en bakke, og der var den – hytta. Ingen andre var her, og nå som det begynte å skjømes var det vel lite sannsynlig at det ville komme noen heller. Etter å ha hentet vann og ved, forble jeg stort sett innendørs resten av kvelden.
Klubbfjelltjønnhytta er ledig.
Skiftet til tørt fra innerst til ytterst, før det ble en etterlengtet middag. Skuffende nok hadde både soveposen og lakenet blitt vått, der det hadde ligget uten regntrekk, nederst i sekken. Men vha. intens fyring fikk jeg alt tørt igjen innen leggetid. Såpass varmt ble det i hytta at jeg måtte flere turer ut på trammen for avkjøling. Det var for øvrig ei fin hytte med et stort bord og fire sengeplasser. I morgen satset jeg på å gå nedover mot Herringbotnet. En videre ferd innover fjellene i dette ustabile været fristet ikke.
Dag 2 (av 2): Klubbfjelltjønna – Herringbotnet
Info
- Start: 14:00 (Klubbfjelltjønna)
- Framme: 17:00 (Herringbotnet)
- Starttemp.: + 17°C
- Vær: Overskyet.
Tørt og vått
Noe hastverk hadde jeg ikke med å forlate hytta. Avgjørelsen var tatt – jeg kom ikke til å fortsette ferden over Klubbfjellet og Jamtfjellet mot øst. Dette til tross for at været var brukbart. Den tredje og siste etappen fikk vente til neste år – da med start i Herringbotnet.
Ovnen ble reingjort, ved båret inn og gulvet kostet, før jeg satte meg ned med den nyeste hytteboka (2016 – 2024) som jeg ikke fikk lest helt ut i går kveld. Her hadde det tydeligvis vært dramatikk! Ei dame hadde fått hjerteproblemer, og en som var med henne hadde måttet gå et godt stykke langs stien før vedkommende fikk mobildekning. 30 minutter etter at beskjed var gitt ankom ambulansehelikopteret.
Det føles helt rett å tilbringe hele formiddagen på hytta.
Klargjort for de neste gjestene.
Klubbfjelltjønnhytta 25 år
Fra Ut.no:
Klubbfjelltjønnhytta ligger fint til på en høyde på sørsida av Klubbfjelltjønna. Hytta driftes av Brurskanken turlag og eies av Statskog. Den står åpen hele året og er velutstyrt med kokekar og gasskokeapparat. Klubbfjelltjønnhytta ligger omtrent midtveis på den historiske ferdselsveien Jamtfjellveien, som går fra Vefsnfjorden til de indre strøkene av Helgeland og videre til Sverige.
Hytta er et flott utgangspunkt både sommer og vinter, blant annet for ferdsel sørover mot Haustreisdalen i Grane. En topptur på Hjartfjellet (843 moh) er også en fin ettermiddagstur, med overraskende god utsikt tross den beskjedne størrelsen. Klubbtinden (919), Jamtfjelltinden (1193) og Brurskanken (1447) er også innen rekkevidde herfra.
Initiativet til ei hytte i dette området som skulle være åpen for allmennheten var det Brurskanken Turlag som tok på 1990-tallet. Vefsn landbruksskole kom så på banen med samme ønske, og i 1999 innfridde Statskog ønskene, og bygde Klubbfjelltjønnhytta. Etter den tid har det blitt utført mye vedlikeholds- og dugnadsarbeid.
Den 15 kvadratmeter store hytta står som nevnt ulåst året rundt, og den er gratis. Ifølge hyttereglene er det ikke tillatt med flere overnattinger på rad. Den har fire senger, kjøkkenbenk, bord, stoler, vedovn og gass til matlaging. I tillegg finnes det utedo. Vatn kan enten hentes i bekken eller i tjønna like nedenfor hytta. (Kilder: Statskog og Helgeland Arbeiderblad, 22. 7. 1999.)
Et vakkert sted og en god plass å være denne milde septemberdagen.
I likhet med hytta består også utedoet av solid laft.
Sekken er pakket, og jeg er klar for avmarsj.
Så var det i grunnen bare å komme seg i gang. Det var overskyet, men mildt og fint slik september kan være. Tømmerhytta med sin fine beliggenhet gledet jeg meg allerede til å komme tilbake til.
De 5 – 6 kilometerne nordover til Herringbotnet er det ikke mye å si om, annet enn at stedvis var stien tørr og fin – særlig der den fulgte morenerygger, mens den andre steder var gjørmete og fæl. Over en distanse på 2 km går stien rett under kraftlinja, så om en av en eller annen grunn skulle klare å rote seg bort fra stien, så er den ikke akkurat vanskelig å finne igjen. På veien fikk jeg for øvrig et glimt av den ørlille Middagstjønna, der jeg og en kompis hadde teltleir for 31 år siden.
Tørt.
Vått.
Til slutt bærer det nedover mot Herringbotnet, der jeg har avtalt henting.
Tags: ferdavegerfjellvandringlokalhistorie
