# 702 • 29. august 2024
Info
- Start: 9:05
- Tilbake: 13:30
- Starttemp.: + 17°C
- Vær: Overskyet.
Da Bindal var svensk – ei befaring av riksgrensen anno 1658
Bakteppet for denne turen var ei minnemarkering av de såkalte lensmannsdrapene i 1942, utført av Linge-soldater på den avsidesliggende gården Urvollan i Bindal. Mens vi sto der og småpratet i etterkant av det offisielle arrangementet, ba en lokalkjent oss om å vende blikket opp mot fjellranden i øst. «Den lokalkjente» var Håvard Bergerud – en fjellvant mann med stor lokalhistorisk viten, og «oss», det var Odd Walter Bakksjø, avdelingsleder ved Helgeland Museum, avd. Bindal, og undertegnede.
Høyt over Urvollan, i kontur mot himmelen, så vi noe som tilsynelatende var en varde, og ved å følge fjellranden med blikket fikk vi øye på et par varder til. Bergerud var av den oppfatning at vardene stammet fra den tida da Bindal var svensk, altså fra 1658 til 1660. Oppildnet av disse antakelsene ble vi i bilen på vei tilbake enige om å oppsøke vardene til våren. Det skulle snart vise seg at Bergerud hadde fullstendig rett i sin hypotese. Vardene var riksrøyser – 366 år gamle!
Kartet viser kjente riksrøyser eller rester av slike, basert på et tilsvarende kart i Årbok for Bindal 2024.
En skitur på 1960-tallet
Utdrag fra artikkelen «Da Bindal var svensk» av O.W. Bakksjø i Årbok for Bindal 2024:
[…] Lokalhistoriker og friluftsmann Håvard Bergerud var på 60-tallet på skitur i Åbygda og omegn sammen med Håvard Sylten – også lokalhistoriker. Som de ungdommer de var, fartet de vidt og bredt, og kom over en rekke med varder eller rester av varder. Håvard Sylten var overbevist om at de hadde kommet over svenskegrensen fra 1658.
Bergerud nevnte denne teorien på et minnearrangement for lensmannsdrapene på Urvollan høsten 2022. Og sant nok – vardene oppe på Bekkafjellet virker nesten litt truende der de står. Som om de vil fortelle deg noe. Og historien bak er ganske dramatisk.
Dagen etter minnemarkeringen på Urvollan fikk jeg tilsendt et digitalt kart som Odd Walter hadde framskaffet på det svenske riksarkivet. Kartet fra den svenske Gränskommissionen 1658 levnet ingen tvil. Her var riksgrensen tydelig tegnet inn med en rød strek innover Bindalsfjorden, videre sør for øya Øksninga og Vassås kirke og østover til fjellet Flofuten (benevnt som Flofjället). Her endrer grensen retning, og går fra nå av i rett linje nordøstover inn i de ville fjellene langs Tosen. Flere gårder er for øvrig markert på kartet.
Kartutsnitt fra Gränskommissionen 1658 med den nye riksgrensen inntegnet. Farget skrift er påført av meg.
Nærmere to år skulle gå før den planlagte turen til de gamle riksrøysene ble en realitet. Telttur ble vurdert, men vi kom fram til at en dagstur med tidlig start var mest praktisk. Etter å ha innkvartert meg på Bindal Gjestegård kvelden i forveien, møtte jeg Odd Walter kl. åtte neste morgen. Sammen kjørte vi til utgangspunktet oppunder Bekkefjellet, nesten inne ved Urvollan. Med på turen var også en ivrig og godlynt muskelbunt av en bulldogg. Fra Urvollveien gikk ferden først langs en sti mot øst, oppover et lite skogbevokst skard.
To år har gått siden Odd Walter og jeg ble enige om å ta en fellestur til noen av de gamle riksrøysene.
Etter få minutters gange nådde vi skardets høyeste punkt (bildet over), og herfra var det fri sikt videre østover. Vi skulle imidlertid opp sørsida av Bekkefjellet. Selv om fjellsida ikke er mer enn vel 80 meter høy, er den bratt, knausete og krattbefengt. Men det var ingen nåde for de ikke helt topptrente turgåerne i femtiårene. Opp måtte vi om vi skulle få se de historiske riksrøysene på nært hold. Og opp kom vi, pustende og pesende. Hunden så derimot uforskammet pigg ut, der den lusket hit og dit foran oss.
Terrenget er ikke særlig snilt oppover fjellsida, men vi kommer oss opp og fram – sakte, men sikkert.
Siden det nevnte arrangementet på Urvollan høsten 2022 hadde Odd Walter, Håvard Bergerud, m.fl. oppsøkt en god del av de gamle grenserøysene – både på egen hånd og under en historisk vandring i regi av museet. Røysene skulle visst være i varierende stand, noen endog fullstendig sammenrast. Dessuten hadde Odd Walter gjennomført foredragsturneen «Da Bindal var svensk» og skrevet en grundig artikkel i Årbok for Bindal 2024. Der belyses også det storpolitiske bakteppet, og kan anbefales.
Selv går jeg ikke så mye inn på de nordiske stridighetene, men en bør merke seg at i 1658 nådde det svenske imperiet sin største utbredelse, og omfattet i tillegg til dagens Sverige og Finland hele Finskebukta østover mot Ladoga i dagens Russland, Estland, deler av Latvia, Bornholm og mindre områder ved Østersjøen og Nordsjøen i dagens Tyskland. I Norge gikk Trondhjems len (dvs. Trøndelag, inkl. Sør-Bindalen), samt Nordmøre og Romsdal inn i det svenske imperiet. Også de nylig gjenerobrede landskapene Jemtland og Herjedalen ble atter svenske.
Terrenget blir slakere og man kan se lyst på livet igjen.
På snaufjellet, som ikke er høyere enn 250-300 moh., var det et ypperlig terreng å ta seg fram i. Odd Walter, som hadde vært ved vardene før, satte kursen ut mot den bratte fjellkanten mot vest, og jeg fulgte på. Snart dukket den første varden opp, nesten ytterst på kanten, og bare synet av den var en stor tilfredsstillelse. Varden så virkelig bra ut. Rund i formen, smal og nokså høy. Den var åpenbart bygget slik at vinden kunne blåse rett gjennom den. Her hadde den altså stått som et taust vitne, år ut og år inn, i 366 år.
Den sydligste av de tre grenserøysene på Bekkefjellet.
Vi la i vei videre nordover på vei mot den neste grenserøysa. Man kunne kanskje ønske at det fantes bruddstykker av fortellinger som hadde overlevd fra den gangen grenserøysene ble bygd av svenske soldater som kom i hopetall til bygds. Men folkeminnet sier ingenting om dette. Det er rett og slett for lenge siden. På et eller annet tidspunkt sluttet man å gjenfortelle, og de minnene som nok ganske sikkert verserte i generasjonene like etter innlemmelsen i Sverige, har med tida dødd ut.
Hadde vi vært i årene 1658 – 1660, ville vi beveget oss på svensk territorium nordetter fjellet.
Varde nummer to viste seg – også denne et prakteksemplar av et byggverk. Men med sin firkantede form og en såkalt hjertestein stikkende opp fra sentrum, framsto denne helt forskjellig fra den forrige. Odd Walter hadde ei formeining om at dette bunnet i at det hadde vært to byggelag som hadde operert hver for seg.
Den midterste av de tre grenserøysene synes jeg framstår særskilt vakker.
Et annet forhold som ble drøftet, var hvorfor den nyetablerte riksgrensen fra 1658 ikke fulgte den lange og smale Tosenfjorden istedenfor å bygge en mengde grenserøyser i uveisomt og til dels vanskelig fjellandskap. Grensen gikk jo parallelt med fjorden innover landet mot nordøst. Det logiske svaret var synlighet. Det var åpenbart viktig at grensen skulle være synlig – i hvert fall i områder der folk bodde og ferdedes. På Midøya i Romsdal finnes det for øvrig et steingjerde et stykke langs sørgrensen.
Befaring av riksgrensen anno 1658.
Svenskene kommer til Bindalen
Årsaken til at Sør-Bindalen havnet på svenske hender var følgene av Karl X Gustav av Sveriges første danske krig som hadde kulminert med svenske troppers beleiring av København. De svenske avdelingene hadde kommet oppover Jylland fra sør, og så tatt seg over de islagte danske sundene mellom Jylland, Fyn og Skjelland og like inn i Kongens by. For å hindre et totalt nederlag valgte Danmark-Norge med kong Fredrik 3. i spissen å kapitulere. Til opplysning var det danskekongen som hadde erklært Sverige krig.
I det som i ettertida har blitt kjent som Roskildefreden (inngått i februar og mars 1658) krevde kong Karl Gustav X av Sverige avståelser av store landområder som fredsbetingelser. Dette omfattet de danske landskapene Skåne, Halland og Blekinge (med Bornholm) og de norske lenene Båhuslen og Trondhjems len (med Nordmøre og Romsdal). Dessuten kom Jemtland og Herjedalen på nytt igjen under Sverige, kun noen få måneder etter Danmark-Norges gjenerobring av disse landskapene.
Utdrag fra artikkelen «Da Bindal var svensk» av O.W. Bakksjø i Årbok for Bindal 2024 (angående opprettelsen av den nye riksgrensen i maidagene 1658):
[…] Norge ble delt i to. Den nye lensherren i Trondhjems len, Lorentz Creutz, ankom Trondheim tidlig i mai 1658 med «sex kompanier knektar» – rundt 800 soldater, med ordre om så raskt som mulig avklare lenets grenser i nord og sør. Han ga seg straks av gårde til Bindal sammen med Preben von Ahnen, lensherren i Nordland.
Von Ahnen bodde i Bodø [Bodøgård], var handelsmann og entrepenør og opptatt av å utvikle landsdelen, og møtte Creutz sammen med ti lagrettemenn fra Sør-Helgeland. Creutz hadde nok med seg et kompani «knektar» for å innrullere våpenføre menn i Trøndelag i den svenske hæren, som stadig hadde et umettelig behov for soldater til sin krigføring i Baltikum og på kontinentet.
I Bindal trekkes grensen opp langs den gamle grensen mellom Hålogaland og Naumdølafylke – eller Nord-Norge og Namdalen, for å bruke moderne begreper. I brev skrevet av Creutz til svenskekongen – og av von Ahnen til danskekongen – beskrives grensen med stedsnavn, at røyser er opprettet, og at grensen er bekjentgjort på gårdene i Bindal. Det blir også tegnet et kart som angir hvor grensen går.
Og den 28. mai 1658 undertegnes grensetraktaten i Vennesund av Creutz, von Ahnen, sorenskriveren på Sør-Helgeland, sorenskriveren i Namdalen, samt tjue lagrettemenn, ti fra hver side av grensen.
Odd Walter Bakksjø har gravd fram mye informasjon om grenserøysene og oppsøkt mange av dem.
I ei lita forsenkning i fjellet, der det rant en bekk og vokste litt fjellbjørk, lå alt til rette for å ta seg en lengre pause. Om det er nettopp denne bekken som er opphav til navnet på fjellet vites ikke, men siden den kommer ned ved Urvollan-gården er det vel ikke utenkelig. Snart knitret det fra et lite bål, og ikke lenge etter var kaffen klar. Inntak av næring for både tobeinte og firbeinte måtte også til.
Den nordligste av de tre riksrøysene på Bekkefjellet ligger rett over tunet på den nedlagte Urvollan-gården (benevnt som Uhrwallen på kartet fra 1658). Også denne varden befant seg helt utpå kanten av stupet mot vest, og hadde den samme runde formen som den sydligste.
Etter kaffepausen sikter vi oss inn på den nordligste av de tre vardene på Bekkefjellet.
Finnes det ytterligere grenserøyser fra svensketida?
Ifølge artikkelen jeg har sitert fra er det stor sannsynlighet for at det eksisterer flere varder (eller rester av varder). En av informantene som er brukt i artikkelen mener at det skal stå minst en varde på østsida av Reppavatnet, mens en annen informant hevder at det er vardet helt nord om Kolsvikfjellet. Hvis dette stemmer har de svenske «knektene» fortsatt vardebyggingen fra den fjerneste varden som hittil er allment kjent (på fjellet nord for Trollskardelva) og minst 6-7 km videre nordøstover fjellene.
To bekker bør også nevnes. Ifølge lokalhistoriker Ingulf Aune er det tradisjon for at Grovabekken har utgjort grense mot Sverige. Fra bekkens utløp i Osan var riksgrensen maritim utover hele Bindalsfjorden til den igjen traff land på øya Gimlinga. Den andre interessante bekken befinner seg langt inni fjellene mellom Reppaholet og Kolsvika i Tosenfjorden, og bærer lokalt navnet «Svenskbekkjin» fordi vatnet, som etter sigende kommer sprutende rett ut av et hull i fjellet, skulle komme fra Sverige.
Riksrøysa er plassert like ovenfor tunet på den for lengst nedlagte gården Urvollan.
Lengst nord på Bekkefjellet virket det som at det kunne være mulig å ta seg ned i lavlandet mot nordvest. Men det skulle vise seg å bli en minst like strabasiøs ferd ned fra fjellet som opp. Til dels var det styggelig bratt nedover, og en måtte sette seg på ræv og ake seg utfor større eller mindre skrenter rett som det var. Den mest elegante nedfarten hadde utvilsomt hunden. Omsider var vi på flat mark og kunne følge en sti sørover mot Urvollan – og derfra grusveien halvannen kilometer mot bilen.
Med god hjelp av tyngdekrafta klarer vi å karre oss ned i lavlandet igjen på et vis.
Jeg innser at jeg må komme tilbake en gang for å oppsøke flere av grenserøysene fra 1600-tallet.
Bindal blir norsk igjen
Utdrag fra artikkelen «Da Bindal var svensk» av O.W. Bakksjø i Årbok for Bindal 2024:
[…] Bindal forble ikke på svenske hender mer enn to år. Trondheim ble gjenerobret allerede i 1658 på høsten. I 1660 ble Trondhjems len igjen dansk-norsk, da de gustavianske krigene, som feiden ble kalt, ble avsluttet. Men grensen gjennom Bindal besto som kommunegrense mellom Nord-Bindal og Sør-Bindal helt til 1852, da Bindal ble slått sammen til én kommune, og lagt under Nordland fylke i sin helhet – før dette lå Sør-Bindal til Namdalen og Nord-Trøndelag.
På bilturen tilbake gjør vi et stopp ved den tidligere nevnte Grovabekken.
Når man tenker over det, så er det påfallende at alle disse gamle grenserøysene eller restene av dem har vært såpass lite kjent – også blant lokalbefolkninga. Som nevnt, er ingenting bevart i folkeminnet om kompaniene som kom til Bindalen på 1600-tallet for å bygge dem, og fint lite er skrevet ned så vidt jeg vet. De tre grenserøysene som Odd Walter og jeg oppsøkte på Bekkefjellet viste seg å være i plettfri stand. I tillegg til at de er vakre, må de anses som viktige kulturminner fra de årene da Bindal var svensk.
Link til seks kart og kartutsnitt fra 1658 med inntegnet riksgrense, lastet ned fra det svenske Riksarkivet:
Tags: fjellvandringgrlokalhistorie
