Lapplia – en sentral plass

Fra infoskiltet ved utgangspunktet, skrevet av Lapplias Venner:

Lapplia er en fraflytta husmannsplass rett opp i lia vest for nordenden av Illhøllitunellen, ca. 300 moh. […] Her var det bosetting fra sist på 1700-tallet til 1932. Her var stue, fjøs, smie og vassdrevet oppgangssag. De siste husene falt ned omkring 1950, og nå er naturen i ferd med å gjenvinne alle rester av bebyggelse, men vi kan ennå se murene der smia, stua og fjøsen sto.

Det meste av gruva sto ennå i 2010, og for å redde den har vi gjenreist smihuset i den byggestil som våre informanter husker det. Imidlertid er grunnen som smia sto på svært fuktig og ustabil slik at Lapplias Venner valgte å flytte huset og gruva, tett ved.

Før 1863 var Lapplia en sentral plass, da det meste av ferdselen sommerstid opp og ned Dunderlandsdalen gikk her forbi. Den bratte og uveisomme Illhøllia tvang ferdselen høgt oppi lia, forbi Lapplia, og Illhøllia ble farbar med hest og vogn først omkring 1863. 

Vi har ryddet litt av den gamle ferdselsveien som gikk tett forbi husene i Lapplia. Oppe i Lapplistua finner du mer informasjon om det dyktige folket som dreiv og bodde i Lapplia.

«Han Jo i Lapplia»

Navnet Lapplia har sannsynligvis sammenheng med at samene skal ha hatt vinterkøter i dette området fra gammelt av. Den første bumannen som vites om er Mikkel Gregsa (1771-1840) fra Stupforsmoen. Han skal ha bodd i Lapplia i 1796 eller før. Mikkel kan være mannen som ryddet husmannsplassen, men dette er ikke sikkert. Om han hadde fjøs eller husdyr, eller om det bodde noen her i tida etter ham, er heller ikke kjent. (Kilde: Infoperm i Lapplistua ved Lapplias Venner.)

Fra infopermen i Lapplistua:

[…] Jon Eliassa fra Storlien (1830-1909) flytta hit som husmann under faren Elias Jonsa. Samme året, 1858, gifta han seg med Berit Kjerstine Nilsdatter fra Vesterfjellet, f. 1832. De fikk tre barn, Nils Andreas, f. 1860, Mikael Benoni, død liten, og Rakel Elisabet, f. 1863. Da Berit Kjerstine skulle føde deres 4. barn, i juni 1865, døde hun på barselseng, og Jon ble alene i Lapplia med unger på 2 og 5 år. Året etter gifta han seg med Ingeborg Tomasdatter fra Hauan ved Langvatnet. De fikk ingen barn.

Jon var en meget nevenyttig og dyktig kar, og dreiv etter forholdene godt i Lapplia. Han mura og grov veier i den bratte lia oppom gården for å komme seg opp på fjellmyrene med oksen og høysleden etter fôr til sin lille buskap. De frodige liene nedenfor Lapplia hørte til Storlia, og her måtte husmannen arbeide plikta si til faren.

Jon, eller «Jo i Lapplia» som folk kalte han, hadde blant annet to dreiverk. Et hadde han i Lapplibekken, vassdrevet med dam oppe ved Nuvtjønna. Her dreide han antakelig vognhjul og større ting. Han hadde også et handdrevet dreiverk inne i stua, der han kunne arbeide hele vinteren. En gang da [sønnen] Nils veiva og dro dreiverket, og dreijernet traff en kvist, spratt jernet ut av handa til Jon og i øyet på Nils, så Nils fikk gå resten av livet med syn på bare ett øye.

Bjørk hugget på stedet var råmaterialene for sløyden i Lapplia, og de hadde åpenbart kunnskap om å tørke, og å velge de rette emnene til sitt bruk. Stolen, gyngestolen og rokken [bilder i permen], kanskje 100 år gamle, er like fast og fin i sammenføyningene den dag i dag.

Jon laget også et betydelig antall båtklammer. Det ble bygget mange båter i Rana på denne tiden. Han var også med på fløtinga i Ranelva, og konstruerte en innretning som sparte folk for slit og farer når de skulle ta tømmeret ut av bakevja under Reinforsen.

Jon hadde ikke hest, men som tilfellet var på mange små bruk, hadde han okse til trekkraft. Om plassen greidde å fø fram bare ei ku eller to, så måtte kua til okse en gang i året, slik at kjøreoksen var brukelig til mer enn bare trekkraft, og den trengte også mindre fôr enn en hest.[…].

Sønnen, Nils Andreas Jonsa («Han Nirs i Lapplia», 1860-1927) tok over Lapplia i 1897, og drev i 30 år. Han og kona, Augustine hadde tre unger, hvorav den eneste dattera deres døde bare åtte år gammel etter å ha falt og skadet seg. Som faren, var også sønnen flink og foretaksom, og man antar at det er Nils som har laget oppgangssaga i bekken sør for husene.

Anders Bang Nilsen (1899-1981), barnebarn av Jon, var den siste beboeren i Lapplia. Han fikk forpaktningsrett på husmannsplassen i 1923, men i 1932 eller før flyttet han til Storforshei, tok etternavnet Storli, og ble smed på jernbaneanlegget. Helt til i hvert fall 1950 ble det onnet i Lapplia, og det var på denne tida at de siste husene datt ned. Lapplia forble husmannsplass, og ble aldri skilt ut som eget bruk under Storlia. I dag er det Statskog som er grunneier. (Kilde: Lapplias Venner.)

Lapplias Venner

I 2010 gikk ei gruppe entusiaster og lokalhistorikere sammen og dannet «Lapplias Venner». På tomta i Lapplia der det en gang hadde stått ei smie fantes ei godt bevart grue. Denne ønsket man å ta vare på og bygge opp ei ny smie. Finansiell bistand ble innvilget av bl.a. Nordland fylkeskommune, Statskog, m.fl. for «å ta vare på og restaurere deler av den gamle husmannsplassen Lapplia, samt å formidle plassens historie og gjøre denne husmannsplassen til et sentralt kulturformidlingssted i bygda og Rana kommune».

I og med at grunnen der smia hadde stått var våtlendt og lite egnet til å oppføre et nytt bygg, ble grua flyttet til et mer velegnet sted like ved den opprinnelige tomta. I 2013 startet byggearbeidene for alvor, og i august 2014 kunne «Lapplistua», som den skulle bli hetende, innviet.

Venneforeningas årsmøte kunne i 2015 avholdes i Lapplistua for første gang. Medlemstallet hadde da steget til 80. Ei perm med fyldig informasjon om Lapplia og menneskene som bodde her ble utarbeidet, og befinner seg i dag inne i Lapplistua. Foreninga er likevel interessert i mer stoff, så om noen skulle kjenne til gamle fortellinger om «Lapplifolket» eller ha relevante bilder, så er det visst bare å ta kontakt.

Ved utgangspunktet nede i dalen finnes ei infotavle, og stien oppover er godt tilrettelagt. Langs den gamle farleden som gikk høyt oppe i lia, forbi Lapplia, er det gjort en del arbeid i form av skogrydding, skilting og andre forbedringer. Ved Lapplistua er brønnen oppgradert og vannslange lagt ut. I tillegg er et flott utedo kommet på plass.

Lapplistua har vært fast innslag i den såkalte Ranatrasken i flere år, og er godt besøkt. I sommer feiret den gjenreiste stua ti år, og i september kom stua under DNT Ranas vinger.

Etterord 1:

Etter at DNT Rana overtok Lapplistua høsten 2024, en måned etter min egen tur, er jeg ikke sikker på hvordan de stiller seg til overnatting. DNT har et strikt reglement, og kategoriserer Lapplistua som dagsturhytte. Det kan nok være lurt å henvende seg til DNT Rana for å få avklart dette på forhånd.

Etterord 2:

Når en reiser kollektivt i Distrikts-Norge, f.eks. på Helgeland, kommer en av og til ut for litt merkelige hendelser. Opptakten til denne turen var litt spesiell, og kun flaks gjorde at det ble tur til Lapplia.

Jeg hadde tatt dagtoget nordover til Mo, og skulle ta en rutebuss videre nordover E6 til Nevermoen. På Mo hadde jeg såpass god tid at jeg fikk tid til å handle litt på nærmeste dagligvarebutikk. Tursekken ble plassert så diskret som det lot seg gjøre, ved siden av en benk inn mot veggen av stasjonsbygningen.

Tilbake fra handleturen, kunne jeg ikke finne sekken. Jeg leitet både ute og inne, uten å finne den. Vaktselskapet ble ringt, men de hadde klare rutiner på å ikke flytte gjenstander uten grunn. Nå var det bare noen få minutter til bussen skulle gå, og jeg innså vel at hele turen ville gå fløyten.

Noen oppfordret meg til å kjenne på døra til Bane NORs kontor. Gikk inn, og joda! Det første jeg får øye på er sekken min. Ifølge damen i skranken var det en elskverdig sjel som hadde meldt fra om at «noen hadde glemt en sekk», og dermed hadde den blitt tatt inn på kontoret. Tok sekken og småsprang mot bussen, som var i ferd med å slippe inn passasjerer.

Jeg bebreider ingen. Dette var bare et eksempel på hva man kan oppleve som kollektivreisende. Kanskje burde jeg aldri ha forlatt sekken? Men kanskje kunne også Bane NOR ha sett litt over sine egne rutiner på dette området?