Lurøygården

Fra ei av infotavlene langs kulturløypa på Lurøya:

En storgård på Helgeland. Under fjellfoten mot øst […] ligger Lurøygården. Denne er en av de gamle storgårdene på Helgeland. Den første vi kjenner til av slekta som bodde her var Jens Mechlenborg (1560 – 1626). Han var også fogd over Helgeland. Det har imidlertid vært bosetting på stedet gjennom flere tusen år. Funnmateriale gir antydninger om storgårdsstatus allerede i jernalderen.

På 1600- og 1700-tallet livnærte brukerne seg i stor grad ved jektebruk og handel. Mot slutten av 1700-tallet fikk gården også gjestgiveribevilling. Brukerne var i begynnelsen leilendinger under krongods. Senere ble de brukere under Irgens- og Angellgodset, før Christen Dass (1743 – 1791), fikk kjøpe denne store gården for 910 riksdaler i 1772.

En stor satsing på gårdsdriften ble det under eieren Daniel Strøm Dass (1803 – 1894), som senere tok etternavnet Dundas. Daniel var den første i Nord-Norge som tok landbruksutdanning, og han ble i så måte en pioner på moderne jordbruksdrift.

Han forandret driftsmåten radikalt. Han kjøpte inn engelske, moderne redskaper. Familietradisjonen vet å fortelle at Daniel var en meget dyktig smed, og at han smidde seg en jernplog, en type som seinere ble hetende Lurøyplogen. Den nye plogen pløyde dypere og gjorde det også mulig å pløye opp gammel voll. Lurøygården har i alle år senere satset på gårdsdriften.

En renessansehage. Lurøygården har lenge hatt flotte hageanlegg. Et lysthus som fortsatt er bevart ble bygget på siste halvdel av 1700-tallet. Dette står midt i «gammelhagen». Denne delen av hagen ble anlagt i 1770-årene etter modell av renessansehagene i Sør-Europa. Gammelhagen er avgrenset av resten med en steinmur i sør og vest.

Mot slutten av 1800-tallet ble hageanlegget utvidet. Denne nye hagen er engelskinspirert og anlagt som en engelsk landskapshage. Storparten av denne delen ble laget i 1895 av statsgartner Nøvik og fylkesagronom Soldal.

Eierne av hagen har alltid stelt den med omhu og pietet. I hagen finnes en kunstig dam, gamle staudearter, godt bevarte grusganger og utallige tresorter.

Du kan besøke hagen. Ved hagegjerdet er det satt opp en liten trekasse med lokk. Du kan ta deg en vandring i hageanlegget dersom du betaler et angitt beløp. Disse pengene går til vedlikehold av anlegget. Eierne ser helst at du avtaler besøket. 

Lurøygården på 1700- og 1800-tallet

Fra boka «Jordegods og storgårder i Nord-Norge» av Axel Coldevin:

Den koselige gamle bebyggelsen hadde et tydelig enhetspreg, skjønt den var bygd til forskjellig tid. Bygningen øverst og nærmest fjellet, den som siden ble brukt til borgstue, melkebod o.a., var meget gammel. I rett vinkel med den bygde Petter Jacobsen Dass en såkalt dagligstubygning med stue, kjøkken og dessuten soveværelser i annen etasje. I vinkel med denne igjen, men med noen få meters mellomrom, bygde sønnen Christen Dass storstubygningen.

Nå må en huske at han var svigersønn til oberstløytnant Coldevin på Dønnes som hadde utvidet bebyggelsen på sin egen gård. Det er neppe noen tvil om at mønsteret fra Dønnes har stått [som modell] for Christen Dass. Kanskje har svigerfaren som var noe av en arkitekt levert tegning.

Det nye våningshuset som hadde beboelsesrom i den ene enden, og siden ble utbygd med uthusrom i den andre, hadde i alt fem dører i fasaden. Storstue og havestue hadde hver sin inngang med store dobbeltdører og halvsirkelformede overlysvinduer. I vinduet over hagestudøren stod bokstavene C. P. D. Vinduet over storstudøren hadde en sirlig innfatning i rokokko.

En gang i tiden var der også likesom på Dønnes en bygning på den fjerde siden av gårdsrommet. Midt på dette var anlagt en sirkelrund gressplen med tuntre.

Innredningen i storstubygningen var vakker og forseggjort. Som på Dønnes var der malerier av Oldenburgerne. I første etasje lå på den ene siden storstua som bl.a. hadde 24 rokokkostoler. På den andre siden av gangen var storstukammerset med to himmelsenger som hadde tykke røde silkegardiner. Over storstua lå storstusalen hvor taket var himlet, mens golvet hadde ruter i hvitt og svart. Innunder taket var det malt en blomsterkrans som dekorasjon.

Fatale branner på 1880-tallet legger gårdsbebyggelsen i aske to ganger på tre år

I 1886 brenner gården ned til grunnen.

Utdrag fra «Artikler fra Lurøybøkene» av Rune Bang, gjengitt på Historier.no:

Lensmann Steen hadde ved branntidspunktet oppholdt seg i Træna, hadde fått beskjed om brannen den samme aften og oppsøkte branntomta den påfølgende dag. Det viste seg da «at de skadede Bygninger vare totalt nedbrændte, saaledes at der af dem ikke fantes Levninger, uden forsaavidt angaar Malm og Jernsager tilhørende Bygningerne, hvilke for en stor Del fantest overdækkede med Aske, Kul og Grus af de nedstyrtede Teglstenstage, Mure, Skorstene og Lodpiber (…)»! 

Lensmannen hadde den samme dag innberettet det inntrufne branntilfelle til Sorenskriveren i Nordre Helgeland og til Fogden, med beskjed om at bygningene var «totalt nedbrændte».

Gårdeier Isak Dundas tar fatt på det store og møysommelige arbeidet med å bygge opp gårdsbebyggelsen igjen, bare for å oppleve at alt brenner ned til grunnen igjen i 1889 – kun tre år etter den første brannen:

Hvor lenge var imidlertid Adam i paradis? «Den røde hane» skulle komme til å gale flere ganger på Lurøygården. Familiens mange prøvelser skulle dessverre ikke være slutt med den store og ødeleggende brannen her våren 1886. Noen langvarig glede av disse nyoppbygde og staselige bygningene skulle de ikke bli til del, for allerede våren i 1889 ble de på nytt utsatt for brann på gården.

Det var den 18. mai, kun tre år etter forrige brann og bare to år etter at nye bygninger var blitt reist. Også denne gang var omfanget av brannen totalt ødeleggende.

Hvilken ufattelig tragedie for gårdeier Isak Dundas og hans familie. Ikke før hadde de fått bygget opp de nødvendige bygninger etter brannen i 1886, før en ny brann allerede få år senere legger alt det oppbygde i aske igjen. Enhver kan vel tenke seg den smerte og fortvilelse som nå bredte seg innen familien.

Det eneste de hadde klart å berge var noe inventar og kjeler samt at de hadde klart å ta ut noen dører og vinduer (5 dører og 3 fag vinduer). Alt det øvrige var på nytt blitt flammenes rov. Etter hva som fortelles, skulle denne brannen starte ved at en kruttønne eksploderte og så antente bygningen.

Sist Lurøygården ble hjemsøkt av brann var i 1968. Da var det driftsbygningen fra landbrukspioner Daniel Dundas’ tid som gikk opp i røyk:

Så skulle også denne kulturhistorisk viktige driftsbygning bli flammenes rov, […] 16. januar 1968. Den voldsomme brannen som ble oppdaget ca. kl. 21.30, la den store bygningen i aske på knapt to timer. Besetningen av storfe og ungdyr på i alt 42 ble reddet, men mesteparten av sauebesetningen strøk med under brannen.

Olavika og Knarrosvika

Fra to av infotavlene langs kulturløypa:

Husmannsplassene i Olavika

Lurøygården var den eiendommen i kommunen som hadde flest husmannsplasser. De første ble tatt opp alt tidlig på 1800-tallet. Langs strandlinja mot vest ble det i løpet av 1800-tallet tatt opp hele 19 husmannsplasser, hvorav to her i Olavika. 

[…] Husmannsfamiliene ble regnet som en underklasse. De med egen jord sto litt høyere på rangstigen enn de uten jord. Det var fiske som utgjorde den bærende leveveien for disse familiene her på Lurøya. De langt fleste var både bønder og fiskere.

Husmannsfamilienes levestandard var i betydelig grad avhengig av hva slags yrke vedkommende hadde utenom plassen. Det er alminnelig anerkjent at husmannskår oftest var fattigdom og slit. Men bildet var nok i virkeligheten mer nyansert. Spesielt her nord med gode muligheter for tradisjonelt fiske, kunne dette sikre et godt fundament for familien. Husmannsplassene ble frigitt i 1938.

Knarrosvika

[Knarrosvika] har høyst sannsynlig fått sitt navn fra den tiden vika fungerte som oppankrings- eller oppdragningssted for knarrene. Rester av en vei gjennom Grindskardet og til Knarrosvika kan tyde på at ferdselen fra Lurøygården til havet gikk hit i knarrens storhetstid. Etter at jekta overtok som handelsskip, kan vi anta at handelssenteret på Lurøya ble flyttet herfra til Lurøysjøen lenger nord.

Knarren (gammelnorsk knarr eller knǫrr) var navnet på en skiptype som var mye brukt i alle fall på slutten av vikingetiden og i middelalderen. Den var svært sjødyktig, solid bygd og med stor lasteevne i forhold til størrelsen. Den ble brukt på handelsreiser, i kystfart og over havet til landene i vesterled: – Island, Grønland og Vinland. Knarren kan på mange måter sies å være forgjengeren til jekta.

Lurøy kirke

Fra infotavla på kirkeveggen:

Kirkested fra 1500-tallet. Dagens kirke, oppført i året 1812, er den fjerde kjente kirke på dette sted, og kirkeplassen skriver seg fra middelalderen. Den første kjente kirke, som var katolsk, ble bygget på 1500-tallet da Lurøy ennå var annekssogn under Rødøy. Et alterskap fra denne er bevart og befinner seg i dag i Bergen. Disse første kirkene ble til dels av klimatiske forhold og dels gjennom mangelfullt vedlikehold, påført råteskader m.m. og måtte av den grunn erstattes om lag hvert 100. år.

Eget kirkesogn. Etter en kortere adskillelse med egen prest i årene 1767 – 1774, ble sognet gjenforenet med Rødøy. Ny løsrivelse kom først mange år senere den 14. des. 1822. Fra da av har Lurøy vært eget kirkesogn. Imidlertid ble vi betjent av presten i Rødøy ennå i mange år og fikk vår første prest tilsatt i 1829, – den 24-årige Gabriel Smith Faye.

Dagens kirkebygning oppført i 1812. Denne bygning, en korskirke, sto ferdig i året 1812 og har rundt 375 sitteplasser. Kirken er lys, rommelig og høyloftet, og slik den står i dag er den blitt gjennom flere større og mindre reparasjoner og ombygginger. Den første ombygging kom allerede i 1830 da prekestolen ble flyttet og koret forstørret.

Menigheten solgte kirken til privatpersonene Benjamin Olsen Konsvik og Tollef Norum Kvina i 1835, som nå fikk ansvaret for bygningen med utstyr. De bekostet flere utbedringer og anskaffet også dagens altertavle i 1849. Etter forlik med kirkeeierne, overtok menigheten kirken igjen i 1872.

Bygningen ble betydelig restaurert i årene 1873-77. I 1904 fikk kirken sitt første orgel, og nåværende orgel er fra 1969. Klokken i tårnet er fra 1948 og er delvis finansiert ved midler av lurøyfjerdinger utvandret til Amerika. Samme år ble det gamle sakristiet revet og nytt toroms sakristi oppført. Nytt tårn ble satt opp i 1952, – av samme fasong som det forrige. Kirken fikk ny alterring i 1961 og nok en hovedrestaurering i 1962, – på jubilantens 150-årsdag.

Kirkegården. En kan regne med at kirkegården ved kirka har eksistert like lenge som kirkestedet, hvilket tilsier at den ble tatt i bruk på 1500-tallet. Den ble første gang noe utvidet rundt 1840 og har senere blitt utvidet flere ganger. I dag finnes en del av gravplassen på andre siden av fylkesveien, idet «Vinkelmyra» ble opparbeidet som gravgård fra 1965. Således vil en finne Lurøy kirkegård delt i to parseller, begge lunt og vakkert beliggende med velstelte graver.

Presteskyss. Da prestegården ligger på Onøy mens kirka ligger på Lurøya, måtte det i gamle dager ordnes med båtskyss for presten.

En enda større utfordring var presteskyssen med båt ut til kirkestedet i Træna. Denne skyssplikten for befolkningen foregikk helt opp til 1900 – 1910 og forutsatte en beordring av nødvendig mannskap og båt for hver gudstjeneste. Alle menn var skysspliktige og til hver skyss ble det utnevnt 6 menn «der i fellesskap har å skaffe en forsvarlig båt». Klokkeren hadde ansvar for å utpeke mannskapet og kunngjøre oppnevnelsen for den enkelte på egnelig måte, helst ved budstikke.

På fine sommerdager var nok turen en fin opplevelse for prest og mannskap. Men i høst- og vintermånedene med all slags vær kunne nok flere av turene bli en prøvelse. Presten avsa nok tidvis bevende bønner til Gud om hjelp og redning når skysskarene kjempet for å holde båten på rett kjøl i et frådende hav.

Tre minnesmerker

Fra en plakett på en minnestein i nærheten av kirka:

Falt for fedrelandet 1940 – 1945

• • Olaus Vold Ottesen, Kvina, 25.6.1916 – 9.4.1940
  • Johan Andreas Olsen, Oddøy, 22.6.1918 – 16.5.1940
  • Klifford Johan Johansen, Lovund, 14.7.1914 – 20.5.1940
  • Øystein Holan, Indre Kvarøy, 28.7.1923 – 10.6.1940
  • Gunnar Bjarne Nygård, Ytre Kvarøy, 1.5.1923 – 23.10.1940
  • Fridjof Kristiansen, Lurøy, 15.10.1917 – 12.9.1941
  • Albert Larsen, Nord-Solvær, 5.2.1913 – 21.9.1942
  • Haldis Andreassen, Kongsvik, 4.1.1913 – 22.3.1944
  • Leif Karoliussen, Nord-Solvær, 27.4.1912 – 1.1.1943

Fra ei av infotavlene langs kulturløypa:

Fiskarbautaen

Denne bautaen ble avduket i samband med feiringen av Fiskernes dag 15. juli 1951. Med flaggsmykkede båter kom folk fra alle kanter av kommunen for å delta i avdukingen. Arrangementet hadde vært planlagt i lang tid. Det var stor høymesse, middag for inviterte gjester og egen seremoni i samband med avdukingen.

Bauta til minne om kystkvinnene

Tett ved siden av Fiskarbautaen er det reist en bauta til minne om kystkvinnenes harde og usikre liv opp gjennom de tidligere generasjoner i Lurøy. Deres kamp for familiens hjemmesituasjon med forsørgeren borte fra hjemmet i store deler av året, er så absolutt verdt å minnes av etterslekten. Bautaen ble reist sommeren 1995.

Handelsstedet Lurøysjøen

Fra ei av infotavlene langs kulturløypa:

[Lurøysjøen] har vært sentralt oppmøtested for alle som skulle til kirka, besøke offentlige kontorer, […] høre nytt hos sambygdinger m.m. Tidligere var også mange av tingsamlingene holdt i lokalene i Lurøysjøen. Kirkesøndagen var den sentrale møtedagen for folk i kommunen gjennom flere hundre år, og til Lurøysjøen kom folk i stort antall i slike anledninger fra alle deler av vår øyverden.

[…] Alt i gammel tid utviklet det seg også et betydelig handelssted her, hvor de besøkende kunne få kjøpe de varer en måtte ønske. Den første tiden var handelsstedet en integrert del av Lurøygården, som først på 1800-tallet vendte havet ryggen og satset på gårdsdrift.

I Lurøysjøen har det vært en lang og sammenhengende handelsvirksomhet i flere hundre år. Den første som var registrert som handlende her var Petter Jacobsen Dass som i midten av 1730-tallet kom fra Åkvik i Herøy og slo seg ned på Lurøy gård. Han drev jektefart og seilte opptil flere turer i året til Bergen. Petter lot oppføre en større brygge på odden på sørsida av denne bukta. Han døde i 1769.

Enka hans drev så en del år før sønnen Christen Dass (f.1737) overtok og utvidet driften. Han fikk i 1771 også innvilget gjestgiveribevilling. Christen døde i 1791, og med han døde mye av jektevirksomheten ut.

Enka etter Christian, og senere sønnen Isak Jørgen Dass (f.1772), konsentrerte seg mer og mer om driften av Lurøygården. I 1827 solgte han derfor handelsstedet til David Frich. Etter kun to år var han konkurs og handelsstedet ble solgt i 1829 på tvangsauksjon til eieren av Husby-godset på Tomma, Anders Christensen. Både han og senere sønnen Fredrik Christensen, drev handelsstedet her ved Lurøysjøen ved hjelp av betjenter.

[…] Etter en nedgang i handelsvirksomheten på 1850-tallet, ble det igjen oppsving etter at en tidligere huslærer ved Husbygodset ved navn Ivar Riise (f.1827) i 1857 overtok driften, og da som handelsfaktor. I 1874 fikk han skjøte både på gården Lurøyvolden og handelsstedet. Handelsstedet var igjen på drivernes hender. Kaia og hele bruket var nå flyttet til nordsiden av bukta der «Torshavn» ligger i dag, og butikken ble flyttet innerst i bukta til høyre, der den fremdeles ligger.

Lurøynåla

Fra ei av infotavlene langs kulturløypa:

Plyndringsgods fra Irland. I 1929 gjorde bonden Georg Arntsen et gravfunn her på åkeren sør for veien. Under arbeid med jorda fant han tolv identifiserbare fragmenter og hele gjenstander. Blant disse var en spenne eller et beslagstykke i forgylt bronse med en enkel, men spesiell form og dekor. Spennen tillegges irsk opprinnelse og er ifølge Tromsø museums kartotek trolig plyndringsgods.

Nærmere opplysninger om dette funnet finnes ikke, men ut fra gjenstandens karakter kan en uten tvil gå ut fra at den stammer fra en kvinnegrav. Dette funnet er opprinnelsen til smykket Lurøynåla, som nå produseres av Tana Sølv. Den selges også av Onøy/Lurøy Husflidslag. Gravfunnet er datert til ca. 900 e.Kr.

Hva nåla forteller. Lurøynåla inneholder ulike symboler. Rundt år 900 e.Kr. var kunsten tradisjonelt svært kulturbundet. Lite eller ingenting ble overlatt til tilfeldighetene. Originalitet i det kunstneriske uttrykket var et ukjent begrep.

Designeren Rigmor Bentzen Røberg tolker Lurøynålas symboler slik: Betrakter en Lurøynåla, får man en klar fornemmelse av at formgiveren har ønsket å vise Kristus (Kristusansikt), som et urokkelig bindeledd mellom det guddommelige/åndelige (sirkelformen) og det materielle/ det verdslige (kvadratet). Ved å gjenta motivet i alle de fire hjørner, ville han kanskje også illustrere trosretningens visjon om å nå ut til «alle folkeslag» og «alle fire verdenshjørner».

«Helene Duncan»

Romanen «Helene Duncan» av Christian Koren Wiberg kom ut i 1919. Det er en historisk roman som ligger tett opp til virkeligheten, både når det gjelder steder, hendelser og persongalleri. Det som gjør romanen spesielt interessant er at leseren får et unikt innblikk i livet på den gamle Lurøygården lenge før brannene på 1880-tallet. Og som framtredende kulturhistoriker i Bergen, har forfatteren gode forutsetninger for å beskrive så vel kutyme som fysiske detaljer.

Vi følger hovedpersonen Helene fra hun blir født på «Lyrø» på 1820-tallet til hun dør i Bergen nesten hundre år seinere. Det er ikke vanskelig å forstå at «Lyrø» er en lett omskriving av «Lurø». Ei heller at familienavnet «Duncan» egentlig er «Dundas».

I Helenes barnedåp kommer det mange storfolk til gårds, også nære forretningsforbindelser fra Bergen. En av disse er en Mecklenborg, som blir Helenes fadder.

Oppveksten på Lyrø er harmonisk og fin. Gjennom hele barndommen har hun sterke bånd til tjenerskapet, bl.a. den sprudlende bergenserinnen Trine Meyer som lager maten, men kanskje først og fremst Tabus – en allsidig og pliktoppfyllende kar som har arbeidsoppgaver både ute og inne og lager leker til Helene. Hun utvikler også et nært forhold til sin farmor som vokste opp på en annen storgård på Helgeland, og som på sine eldre dager bor på det såkalte farmorloftet.

Ofte kommer «prokuratoren» på besøk. Han bor ikke på selve øya, men er svært begeistret for Trine Meyers kokkekunst. Han er en velkommen gjest, men slutter brått å komme da han en dag blir så mektig fornærmet at han får åndedrettsproblemer.

Under en låvefest da Helene er i tenårene kommer hun «i skade» for å kysse en gutt fra de nedre samfunnslag midt på truten i ungdommelig ubetenksomhet. Dette blir en «snakkis», ikke minst blant kirkens folk, men faren Daniel Duncan tar Helene i forsvar mot folkesnakket.

Den nytilsatte presten i Lyrø, som er noen år eldre enn Helene, får romantiske følelser for henne og ymter da også frampå om dette under et besøk. Men Helene synes han er smålig, moraliserende i forhold til alkohol og egentlig en nokså patetisk type. Feig er han også. I tillegg har han lagt seg til den uvanen at han til stadighet sitter og napper seg i flippskjegget. Men den eneste som drikker seg full – det er presten, og det i skjul for de andre som befinner seg på gården.

Som ung voksen flytter Helene Duncan til farens forretningsforbindelse, og sin egen fadder, midt i det gamle Bergen, noen få kvartaler unna Bryggen. Hun blir tatt godt imot, og liker fadderen godt. Han er både utadvendt og morsom. Det ligger i kortene et ønske om at Helene skal gifte seg med sønnen i huset. Men Helene synes han virker både mutt, reservert og uinteressert – og ikke så rent lite arrogant. Men han modnes etter hvert og de blir til slutt gift og stifter familie.

Helene får et innblikk i det bergenske aristokratiets hemmelige verden i form av «brorskap», «ringer» og frimureri under stadige sammenkomster der hun er invitert – fjernt fra den verdenen hun kjenner fra Nordland. Flere av de innvidde er Mecklenburgere, og i festlig lag kan de slå over på en merkelig tysk dialekt med opphav i Mecklenburg-regionen ved Østersjøen.

Under en «guttetur» i Alpene omkommer mannen, og Helene blir enke. Hun vurderer flere ganger å reise tilbake til Lyrø, men har blitt så knyttet til Bergen at hun ikke gjør alvor av planene. Mot slutten av det lange livet sitt har hun flyttet inn på et hjem, der hun straks går i gang med å stille krav til ledelsen som hun mener ikke gjør nok for de eldre. Hun er svært foretaksom og sprudler av livslyst inntil det siste.

«En av Bergens store sønner»

Christian Koren Wiberg (1870 – 1945), forfatteren av «Helene Duncan», var i sin tid en velkjent og anerkjent kulturpersonlighet i Bergen. I Norsk biografisk leksikon beskrives han som «en av Bergens store sønner». Videre står det å lese i nevnte verk:

Han ledet to av byens viktige kulturinstitusjoner – Det Hanseatiske Museum, grunnlagt av hans far, og Bergen Kunsthåndverkskole, som han selv opprettet. I tillegg forestod han arkeologiske utgravninger og drev kulturhistorisk forskning. Han var også en sjeldent allsidig begavet billedkunstner og en produktiv forfatter.

Den gamle kjøpmannsgården Finnegården på Bryggen var Christians tumleplass som barn, og den skulle bli hans viktigste arena gjennom hele livet. Wibergs far drev nordlandshandel i gården, men ofret samtidig så mye tid og penger på å gjøre de gamle stuer om til museum at det gikk ut over forretningen og endte med fallitt.

Museet fikk han likevel beholde, og i 1916 lyktes det sønnen å sikre institusjonen for fremtiden. […] Ikke bare den videre utvikling av farens livsverk, men hele Bryggens historie lå Koren Wiberg varmt på hjertet og ble hans fremste oppgave i livet.

Romanen «Helene Duncan» er tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets nettsider, og kan leses her.