# 704 • 6. september 2024
Info
- Ankomst: 11:10
- Avskjed: 14:20
- Temperatur: + 13°C
- Vær: Sol fra klar himmel → lett tåke.
Himmel og jord
Kirkestedet Alstahaug er så til de grader forbundet med Petter Dass (ca. 1647 – 1707), landets store barokkdikter, at nærmest all annen historie havner i dikterprestens skygge. Arkeologiske utgravninger har imidlertid påvist drift på Alstahaug helt tilbake til 800-tallet, og allerede et halvt årtusen før Petter Dass ble ordinert til sogneprest her i 1689 ble den vakre middelalderkirka på stedet oppført – dog i et mer beskjedent format enn slik den framstår i dag med tårn og løkkuppel.
Utstillingen Himmel og jord – Spor av livet og menneskene på Alstahaug på Petter Dass-museet tar for seg nettopp den lange historien på Alstahaug, der Petter Dass og hans diktning for en gangs skyld ikke er det sentrale. Nevnte utstilling, med gjenstander utlånt fra NTNU Vitenskapsmuseet, hadde jeg vært klar over lenge, og da en såkalt kåserikafé med samme tema skulle finne sted førstkommende fredag, valgte jeg å ta turen. En ny vandring til «Alstahaugen» sto også på turplanen.
Alstahaug kirke fra slutten av 1100-tallet er ei av de tre gjenværende middelalderkirkene på Helgeland.
Alstahaugtunet er Alstahaug kommunes tusenårssted. I tillegg til middelalderkirka, kirkegården og Petter Dass-museet – beskrevet som en liggende skyskraper – byr området på gammel trehusbebyggelse tilhørende museet, en diger Petter Dass-bauta på Alberthaugen og en kultursti som går utover mot Kongshaugen.
Den serviceinnstilte bussjåføren kjørte meg uoppfordret helt inn mot p-plassen – en avstikker på vel 400 m. Grunnen var at jeg hadde nevnt at jeg skulle på et arrangement her. For kr. 150,- har en tilgang til hele museet, men denne gangen ville jeg utelukkende konsentrere meg om funnene fra de arkeologiske utgravningene.
De arkeologiske utgravningene på Alstahaug
Fra Helgeland Museums nettsider:
Utstillingen viser funn fra Riksantikvarens utgravinger i Alstahaug kirke på slutten av 1960-tallet, og NTNU Vitenskapsmuseets utgravinger i tunet fra 1980-tallet og fram til 2006. Det har ikke tidligere vært vist noen utstilling som har omfattet materialet fra kirkeutgravningene.
Utstillingen bygger i høy grad på Riksantikvarens funn og på professor emerita arkeologi NTNU, Birgitta Berglund, sine utgravinger i tunet på Alstahaug. Gjenstandene i utstillingen er utlånt fra NTNU Vitenskapsmuseet og vil være tilgjengelig for publikum i perioden 2023-2028.
Funn fra de arkeologiske utgravningene på Alstahaug stilles ut på Petter Dass-museet.
Etablering av kirkestedet på slutten av 1100-tallet
Utdrag fra teksten tilknyttet utstillingen:
Alstahaug kirke er en av syv bevarte middelalderkirker i Nord-Norge, og en av tre på Helgeland. Disse tre kirkene, Alstahaug, Dønnes og Herøy, ligger alle i det gamle Alstahaug prestegjeld og blir kalt triangelkirkene. Alstahaug kirke anslås å være bygget rundt 1200, muligens siste halvdel av 1100-tallet. Byggestil og arkeologiske funn bidrar til å tidfeste den eldste delen av kirken.
Kleberstein, eller esjestein som den kalles på Helgeland, fantes lokalt. Klebersteinen i Alstahaug kirke kom fra brudd på Haltøya, muligens også fra Esøya (Esjeøya) i Vevelstad.
En mulig årsak til at kirken ble bygget på Alstahaug kan ha kommet fra sentralt hold, da kirkestedet ble etablert i en tid da brytningene mellom hedendom og kristendom var sterke. Ønsket om å bryte ned de gamle høvdingeslektenes makt i området kan ha vært årsaken. Handel er en medvirkende del av dette, da nordnorske og arktiske produkter ble mer attraktive for sentralmakten.
Kirkestedet ble antakeligvis etablert her for å svekke de gamle høvdingættenes maktsfære.
Et av de store myntfunnene i Norge
Utdrag fra teksten tilknyttet utstillingen:
Mer enn 500 mynter eller myntlignende gjenstander [er funnet] i Alstahaug kirke. Myntfunnene i kirken er et av de store myntfunnene i Norge. 268 av myntene er fra middelalderen, og av disse er 131 norske. Myntene ble funnet under koret, i gravkjelleren under koret og i skipet.
De eldste myntene er fra Håkon Håkonssons regjeringstid (1217-1263). De yngste er fra Carl IV Johans regjeringstid (1814-1844). De utenlandske myntene fra middelalderen er i hovedsak tyske. Mange er også fra hansabyer i Danmark, Sverige, Estland og Polen.
Ved utgravingen i Alstahaugtunet ble det funnet to norske mynter fra 1200-1300-tallet og tre danske fra 1600-1700-tallet. Alle fem myntene var gangbar mynt i Norge, også de danske, ettersom Norge var i union med Danmark da myntene ble preget.
Omtrent 4 km nord for Alstahaug, på stedet Søvik, ble det i 1913 funnet 18 islamske sølvmynter fra rundt 893-932 e.Kr., det vil si vikingtid. Funnet ble gjort under veiarbeid ved en bru over Hertenelva, nær utløpet.
1600-tallets dansk-norske myntsystem hadde tre myntbenevnelser: skilling, mark og specidaler. II-skillingen fra 1677 er den vanligste 1600-tallsmynten som blir funnet. Den ble preget i stort antall under Christian V. Han regjerte Danmark-Norge i nærmere 30 år (1670-1699).
En del av myntene i Alstahaug kan komme fra graver. Myntene kan ha blitt brukt til å lukke den dødes øyne. Skikken har vært vanlig både i Sverige og Norge da man trodde at den døde ikke fikk sove sin evige søvn med åpne øyne, og at åpne øyne kunne varsle nytt dødsfall. Myntene, også kalt «daumannsskillingene», ble ofte tatt vekk før gravleggingen.
1. Dirhem, kufisk mynt – funnet i Søvik (896-897 e.Kr.).
2. Skilling. Erkebiskop Olav Engelbrektsson (1523-1537).
3. Toskilling, dansk (1677). Christian V (1670-99).
4. Skilling species (1827). Carl XIV Johan (1818-1844).
Under kirkegulvet ble det gjort funn av flere hundre til dels svært gamle mynter.
Utvalgte funn fra Alstahaugtunet
Utdrag fra teksten tilknyttet utstillingen:
Utgravninger fra Alstahaugtunet avslører et tykt kulturlag dannet gjennom 1800 års virksomhet.
Ved Alstahaugtunet er det funnet to bøylespenner, brukt til å feste sammen en kjole over skuldrene. Disse er av bronse fra en grav datert til 300-tallet, dvs. yngre romertid.
Ved utgravningene i 2006 ble en stor kokegrop funnet i tunet. C14-dateringer av trekull nederst i kokegropen viser at den var i bruk i vikingtid og i tidlig middelalder.
Funnene i Alstahaugtunet viser stor velstand og består av metall, glass, keramikk, kleber, kritt, flint, skifer tegl/mørtel, pimpstein, bein og skjell. De er i hovedsak etterreformatoriske, fra perioden 1600-1700-tall, som utgjør spor av husholdning samt daglig drift i prestegården. Det har vært importert både keramikk og porselen til Alstahaug. Dette kom sannsynligvis til stedet med jekter som fraktet varer til og fra Bergen.
5. Draktspenne fra 300-tallet. Fra gravrøys ved Alstahaugtunet, funnet i 1882.
6. Fragment av jernblikkplate med ansikt i relieff.
7. Vevlodd.
8. Fiskesøkke av kleberstein. Laget av steinhoggerne.
Av mange spesielle funn er kanskje et 1700 år gammelt draktspenne blant de mest bemerkelsesverdige.
Utvalgte funn under og utenfor kirka
Utdrag fra teksten tilknyttet utstillingen:
En mandorla […] oppstår når to sirkler overlapper hverandre, og symboliserer interaksjonen mellom motstridende krefter; det guddommelige og det menneskelige.
Mandorlaen som er utstilt her er av kobber og er 12,4 cm høy. Den viser en inngravert og forgylt Kristus i trekvart figur med armene hevet, og er datert til årene 1210-1225. Den er funnet under korgulvet i Alstahaug kirke. Den har vært festet på baksiden av et prosesjonskors der hvor korsarmene møtes. Mandorlaen fra Alstahaug er laget i Limoges i sørvestre del av Frankrike. Området hadde lange tradisjoner for gullsmedarbeid.
I middelalderen var det ikke uvanlig å foreta reiser til hellige steder som botsgjerning for synder. Et nærliggende valfartsmål fra Helgeland var Olav den Helliges grav i Nidaros. Fjernere pilegrimsmål i Europa var Santiago de Compostela i Spania og Roma i Italia. Et pilegrimsmerke fra Santiago de Compostela, i form av et kamskjell med to festehull, ble funnet under det nederste gulvet i koret på Alstahaug kirke.
Et vokssegl [i sølvdåse] fra 1500-tallet ble funnet i en grav under kirkegulvet i Alstahaug kirke. Seglet lå ved siden av en 35 år gammel kvinne. Opprinnelig tilhørte seglet et avlatsbrev. Etter den katolske lære sikret et avlatsbrev eieren av brevet et forkortet opphold i skjærsilden. Brevet er utstedt av J. A. Arcimboldus, pavelig legat og ansvarlig for avlatshandelen i Norden og Tyskland. Hans våpenskjold sees på seglet.
Det har vært gravlagt mennesker i kirken helt […] frem til 1805, da en kongelig forordning forbød gravlegging inne i kirkene. Vi kjenner 56 graver under gulvet; tre i koret, ni i gravkjelleren under koret og de andre under skipet. […] Gravkjelleren under koret ble tidlig utpekt som Dass-dynastiets gravkammer.
En 800 år gammel mandorla fra Limoges ble funnet under korgulvet.
9. To nøkler av jern, trolig brukt til kister. 1300-1500-tall.
10. Pilegrimsmerke fra Santiago de Compostela.
11. Archimboldus’ seglstempel. Tidlig 1500-tall.
12. Krittpipe og tobakksdåse fra grav utenfor kirken. 1700-tall.
Til Alstahaug har bl.a. et pilegrimsmerke fra Santiago de Compostela funnet veien.
Maria Magdalena- og Sankt Olav-skulpturer
Utdrag fra teksten tilknyttet utstillingen:
I middelalderen var Norge katolsk, og helgenkulten viktig. Kirkene var viet en spesiell helgen, men samtidig fantes vanligvis flere helgenskulpturer i en kirke. Det er uvisst om statuen fra Alstahaug fremstiller Maria Magdalena, eller om det er en Margrethe-skulptur. De fleste mener det er Maria Magdalena pga. krukken hun holder.
Skulpturen er laget av eik og er 80 cm høy. Det antas at denne har vært del av et alterskap fra Lübeck, som var Hansaenes sentrum, i dagens Tyskland. Den kan være laget av Bernt Notke, eller en av hans elever på 1470-tallet.
St. Olav var en populær helgen i Norge og andre områder i Europa gjennom middelalderen. En helgenskulptur av han har tidligere hatt sin plass i Alstahaug kirke. Den finner man i dag på Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo.
Statuen viser St. Olav med en drage ved sine føtter og krone på hodet. Dragen symboliserer trolig den hedenske troen som St. Olav, ifølge Snorres kongesagaer, nedkjempet ved slaget på Stiklestad i 1030. I sin venstre hånd har St. Olav en hanap, et slags drikkekar. I den høyre har han trolig holdt sin øks. Skulpturen er datert til ca. 1405-1410 og er antakelig fra hansabyen Bremen, ervervet i Bergen. Skulpturen er laget av eik, er 106 cm høy og 50 cm bred.
Skulpturen av det som trolig skal forestille Maria Magdalena er sannsynligvis laget i Lübeck på 1400-tallet.
Jeg har for lengst funnet ut at slike utstillinger ikke er mulig å fordype seg i på stedet. Til det er mengden informasjon for omfattende. Da er det bedre å ta en haug med bilder, for så å bearbeide disse seinere.
Det nærmet seg nå tidspunktet for den såkalte kåserikaféen – et arrangement i forbindelse med kulturminnedagene 2024. I museets kafé var det ikke mange sjelene som hadde møtt opp for å høre foredraget «Spor på Alstahaug» av Jon Kristian Westvik. Foredraget var nok for de spesielt interesserte, og knapt nok det.
Det gjøres klart til kåserikafé med Jon Kristian Westvik.
Foredragsholderen hadde vokst opp på Belsvåg, Nord-Norges første bispegård like nord for Alstahaug, og kjente området godt. Ifølge Westvik skulle visst Alstahaug ha flere kulturminner enn Tjøtta, noen mil lenger sør. Han var for øvrig av den oppfatning at de arkeologiske utgravningene under kirka på 1960-tallet hadde blitt avsluttet for tidlig, og at det nok kunne være mer å finne. Det ble ellers fortalt om liv og lagnad i Alstahaug-grenda i nyere tid. Kjøpte ei bok, før jeg la i vei langs den 2 km lange kulturstien mot Kongshaugen.
Kulturstien snor seg langs fjæra i Skeisvika.
Opp ei trapp.
Kongshaugen kunne det vært sagt og skrevet mye om, der den ligger nesten helt ytterst på Haugsneset, lengst sørvest på Helgelands største øy, Alsta. Det dreier seg om Nordlands største gravrøys med en diameter på 30 m og en høyde på 8 m. Haugen er trolig fra bronsealderen, og har vært godt synlig fra leia gjennom tusenvis av år. Etter alt å dømme er den opphavet til navnet Alstahaug, «haugen på Alǫst» (seinere Alsta). For en mer utførlig beskrivelse av Kongshaugen henviser jeg til turrapporten fra forrige tur hit, i 2018.
Etter en halvtimes rolig gange kommer en fram til det gamle kulturminnet.
Store forandringer har skjedd siden sist jeg var her. For seks år siden var Kongshaugen overgrodd av fullvoksen bjørkeskog med null utsikt. I dag er skogen hogget, men røttene er ikke fjernet og stubber stikker fram overalt. Det er likevel blitt en vesentlig forbedring. Noe av krattet nedenfor haugen er også fjernet. Haugsneset egner seg for øvrig godt til rekreasjon. Selv møtte jeg på en jogger og ei dame som satt øverst på Kongshaugen da jeg kom gående.
Om denne store steinhella har vært en bauta eller er fra ei hellegrav strides de lærde om.
Kanskje ble en forhistorisk småkonge i sin tid begravet i Kongshaugen – Nordlands største gravrøys.
Skodda legger et mystisk slør over Alstahaug idet jeg trekker meg tilbake.
Tags: bronsealderenforhistoriefunnstedjernalderenlokalhistoriemiddelalderenmiddelalderkirkemuseum
