# 695 • 4. – 5. juli 2024


Dag 1 (av 2):
Info
- Start: 19:35 (Høyholm sør)
- Framme: 21:20 (teltplass)
- Starttemp.: + 19°C
- Vær: Overskyet. Noe vind mot kveld.
På tur i kulturlandskap og skulpturlandskap
Mye på denne turen dreide seg om stein, og kanskje var Helgeland Museums nybygg på Vevelstad, «Ristning», den største attraksjonen. Men siden jeg ankom etter åpningstidene var det ikke aktuelt å dra dit før i morgen. Hoppet av bussen like sør for Høyholm, satte fra meg sekken og fulgte kystriksveien nordover en 600 m. Her er det en flott rasteplass med bord, benker, søppeldunk og infoskilt. Rasteplassen er også utgangspunkt for et par attraksjoner i nærheten.
Det første jeg ville ta en titt på var et steinbrudd der en forekomst av den såkalte vevelstadgranitten har blitt utnyttet. Dermed la jeg i vei langs en sti sørover gjennom skogen, parallelt med kystriksveien. Bergarten har bl.a. blitt brukt til et krigsminnesmerke ved Dolstad kirke i Mosjøen. Tidligere på dagen, på vei til Vevelstad, prøvde jeg å finne nevnte minnesmerke. Etter litt leiting fant jeg det, nært Dambekken, like ved gangbrua over Skjervo.

Krigsminnesmerket ved Dolstad kirke i Mosjøen er laget av vevelstadgranitt.
Så var jeg framme ved steinbruddet. Her hadde det tydeligvis blitt hogget ut stein. Bruddflatene var reine og fine, og hele det lille steinbruddet framsto nærmest som et slags kunstverk i seg selv – uten at det trolig var noen tanke eller meining bak, annet enn å hente ut materiale.

Steinbruddet på Høyholm i Vevelstad.
Vevelstadgranitt
Fra infoskiltet på Høyholm:
[…] Granitt i betegnelsen vevelstadgranitt er en kommersiell beskrivelse, relevant når det er natursteinen herfra som skal beskrives. Geologisk er det en granittisk bergart, men det rette navnet er granodioritt. Bergarten er i tillegg porfyrisk, så den eksakte betegnelse er porfyrisk granodioritt.
En granodioritt skiller seg fra en granitt først og fremst ved et lavere innhold av kvarts, samt en annen sammensetning på feltspaten. At bergarten er porfyrisk betyr at den fører store krystaller i en mer finkornet grunnmasse.
[…] Granodioritten har blitt gjenstand for mange undersøkelser for bruk som naturstein […]. Noe bruk har det da også vært, blant annet til et større krigsminnesmerke i Mosjøen, til gulv i kommunehuset på Vevelstad, til rådhuset i Narvik og også på Norges Geologiske Undersøkelse i Trondheim, i tillegg til lokal bruk som til moloen ved småbåthavna i Forvik.

Stein herfra har bl.a. blitt brukt i Narvik rådhus og Norges Geologiske Undersøkelse i Trondheim.
Fra steinbruddet gikk ferden videre oppover lia mot kunstverket «Opus for himmel og jord», som er Vevelstad kommunes bidrag til Skulpturlandskap Nordland. Det er rett og slett en slipt sirkel i ei stor, skråstilt bergflate – vevelstadgranitt, naturligvis – som synes langt av lei. Skulpturen er knapt 10 m i diameter, og fortoner seg på avstand som hvitmalt mot det ubehandlede og mørkere berget rundt. Men figuren er som nevnt slipt ned i berget, og ikke malt. Turen opp hit er merket, og tar ikke mer enn fem minutter.

Langs stien oppover mot kunstverket passeres en heller.

«Opus for himmel og jord» er Vevelstads bidrag i Skulpturlandskap Nordland.

På tur i skulpturlandskap.
«Opus for himmel og jord»
Fra skulpturlandskap.no:
-
- Kunstner: Oddvar I. N.
- Oppført: 1993
- Materialer: Slipt inn i fjell
- Diameter: 980 cm
- Areal: 75 m²
Skulpturen er et sirkulært, negativt relieff i en bergskråning. Den er blitt laget ved å fjerne den porøse overflaten og hugge direkte inn i steinen. Overflaten er polert, og på den måten er steinens skjønnhet blitt synlig, med fargenyanser som tidligere ikke var der. Verket er gravert inn i fjellet og preger landskapet med sin tilstedeværelse.
Oddvar I. N. har kalt verket Opus for himmel og jord. Han sier at hans idé refererer til menneskenes vandring over kloden. Sirkelen som symbol for uforanderlig kontinuitet og evig gjentagelse er kjent over hele verden.

Den knapt 10 m i diameter store sirkelen ble laget av kunstneren Oddvar I. N. fra Vesterålen i 1993.

På avstand ser sirkelen ut som den er malt, men fakta er at den er slipt ned i berget.
Tilbake ved sekken der jeg gikk av bussen, tok jeg fatt på bygdeveien mot den vakre grenda Høyholm på nersida av Kystriksveien. Høyholmsgårdene ligger på en 600 – 800 m brei og flat brem nedenfor de bratte Høyholmstindan. Denne strandflatebremen består av vidstrakt åkerland som går nesten helt ned i fjæra, men helt ytterst mot havet strekker det seg en lav bergrygg, og det var nettopp på denne jeg hadde planlagt å slå opp teltet – godt unna alt av bebyggelse.

Bygdeveien følges nordover mot Høyholmsgårdan med utsikt mot Hamnfjellet i horisonten.

Så bærer det sørover langs en traktor- / kjerrevei.

På tur i kulturlandskap.
På høydedraget ytterst mot sjøen var det fint å slå leir. Åpent og innbydende var det også med utsikt både nordover Vevelstadsundet mot De syv søstre, utover mot Vega og sørover mot Hornsveten, Mosfjellet og ytre Velfjorden. I øst ruvet de over tusen meter høye Høyholmstindan. På denne plassen skulle det nok bli fint å tilbringe natta, tenkte jeg, og gikk straks i gang med å montere teltet, før neste arbeidsoppgave var å stelle i stand en etterlengtet middag.

En utmerket teltplass med utsikt vestover mot Vega.

Nordover Vevelstadsundet med De syv søstre lengst bak.
I ellevetida gikk jeg ut og satte meg ei stund, siden det var litt i tidligste laget å krype ned i soveposen. Men jeg hadde ikke sittet lenge før en kar kom gående med målbevisste steg rett mot teltplassen. Han så morsk ut. – Kem e’ dæ’ som ha’ gitt de’ tellatelse te’ å sætt’ opp teltet her?, konfronterte han meg bryskt. – E’ ikke det her utmark?, kontret jeg spakt. – Utmark, nei! DER e’ utmark, forklarte han og pekte opp i fjellene. Han hadde kommet med båt forbi, da han tilfeldigvis hadde fått øye på et telt.
Jeg måtte bare legge meg flat og innrømme tabben. Jeg befant meg på grunneierens innmark. Men gemyttene roet seg fort, særlig da han fant ut at jeg var fra distriktet. Det viste seg at bøndene her hadde hatt problemer med bobilcampere som bare hadde tatt seg til rette, og det kan en jo godt skjønne skaper konflikter. Utlendingene var ikke de verste. Nordmenn var de verste, påsto han. Men gårdbrukeren viste seg snart som en hyggelig mann, og han kom med flere tips om severdigheter på øyene utenfor her.

Sørover mot Mosfjellet og Hornsveten.
Før han tok over gården hadde han mange år i utenrikstjenesten bak seg, også i krigssoner. Han skildret et utrolig godt kameratskap, men kjente også folk som hadde fått det fælt i ettertid – noen med tragisk skjebne. Ved å prate med folk kan en ofte få ny kunnskap som ikke er nedskrevet – ikke minst om lokale forhold.
Det var visst ikke uvanlig at vindstyrken på Høyholm kunne komme opp i rundt 35 meter per sekund, i hvert fall i kastene, noe som tilsvarer orkan. Det er da snakk om fallvind som kommer deisende ned de nakne fjellene i øst. Han hadde selv sett en gammel fjøs bli tatt av vinden i 2006. Den delte seg i to, og halvparten ble feid på havet, uten at noe ble gjenfunnet. På 70-tallet hadde en tornado kommet inn fra sørvest og gjort stor skade.

Mens jeg slår av en lengre prat med grunneieren blir kveld til natt.
Etter det som utviklet seg til en hyggelig prat i skumringa, gikk grunneieren tilbake til seg og sitt. Jeg kunne ta kveld med god samvittighet, da jeg hadde fått forsikringer om at jeg kunne bli her til i morgen. Samtidig er dette også en lærepenge for min egen del. Jeg bør nok bli enda mer nøye med å forsikre meg om at jeg ferdes i landskapet i henhold til friluftsloven.
Dag 2 (av 2):
Info
- Start: 8:25
- Framme: 9:10 (Høyholm øst busstopp) / 11:00 (Forvik fergeleie, etter å ha besøkt «Ristning»)
- Starttemp.: + 16°C
- Vær: Overskyet. Litt vind.
Harde fakta

Tok bussen nordover til Forvik på morgenen. Her ble sekken stasjonert, før jeg gikk det korte stykket tilbake mot Vevelstad bygdetun og det nye museumslokalet Ristning. Løste billett, og fikk i samme slengen utlevert nøkler til de forskjellige trehusene rundt omkring på bygdetunet. Men siden jeg denne gangen kun var interessert i å stifte nærmere bekjentskap med utstillingene i nybygget, fikk den øvrige bygningsmassen vente.
Ristning åpnet 13. april tidligere i år, og det er altså stein som er det gjennomgående temaet. Selve utstillingsarealet er ikke så veldig stort, men lokalet er likevel innholdsrikt med både utstilte gjenstander og informasjon i form av tekst, bilder og multimedia. Store og lettleste plansjer med illustrasjoner henger på veggene, glassmontere med arkeologiske funn står på rekke og rad på gulvet og touchskjermer lar de besøkende selv få trenge dypere inn i utvalgte emner.

Helgeland Museums nyoppførte bygg, «Ristning», på Vevelstad bygdetun.

Store plansjer gir en overordnet oversikt over hva som finnes av forhistoriske kulturminner.
Alle underavdelingene til Helgeland Museum har sitt spesielle tema. For Vevelstads del er det altså stein, noe som ikke er tilfeldig. Tvers over sundet ligger Hamnøya med Gjersmoan. Fra Helgeland Historie 1: «Med sine nærmere 600 mål boplassområde som strekker seg over 1,7 km må Gjersmoan ubetinget være ett av Europas største sammenhengende boplassområder fra steinalderen! For en stor del er området bevart opp til våre dager ved et beskyttende dekke av flygesand i opptil 5 meters tykkelse.»
For øvrig er sanddynene på Hamnøya i seg selv en sjelden naturtype. Også vevelstadgranitten er spesiell. I Vevelstad finner vi videre forskjellige typer bergkunst fra tusener av år tilbake i tid. Både i Trollhola (Hamnøya) og Reshola (Visten) eksisterer det hulemalerier. I Vistnesdalen ligger et felt med helleristninger. Som om ikke dette var nok, så finnes det runer innrisset på Esøya. Herfra er også betydelige mengder esje (kleberstein) tatt ut, kanskje brukt i noen av middelalderkirkene.

Bergkunst i form av hulemalerier (Trollhola, Hamnøya).

Bergkunst i form av helleristninger (Vistnesdalen).

«Kystens største gjestebok» på Esøya inneholder et utall inskripsjoner fra langt tilbake i tid.

Runer risset inn i fast fjell (til forskjell fra runesteiner) er visstnok svært sjelden, men finnes på Esøya.

Samiske offersteiner har sin egen fascinerende historie.

I og rundt sanddynene på Hamnøya har det blitt avdekket en stor mengde redskaper fra steinalderen.

Fra Vevelstad museums gamle steinsamling, her representert med den lett formelige bergarten skifer.

Diverse forhistoriske bruksgjenstander av flint og skifer.
Et nyere funn i området er et bronsehorn. «Dette signalhornet ble funnet i sandbankene i sjøen utenfor Hamnøya. Det hadde sannsynligvis ornamentikk (dekor). Hornet er antagelig brukt til kommunikasjon mellom store skip og havnene. Det er kun funnet en håndfull slike metallhorn i Europa. Muligens er det et offisielt horn for en konge eller en jarls hird eller hær. Hornet har vist seg vanskelig å arkeologisk datere, men det regnes å være fra norsk middelalder (1100-1400 e.v.t.).» (Info på museet.)

Gjallarhorn?
Besøket var over, og snart var også turen over. «Ristning» er i høyeste grad et interessant sted for de av oss som nærer en viss interesse for forhistorien på Helgeland. Om en ikke vil gå inn i alle detaljene, så får en i hvert fall en god oversikt over hva som finnes rundt omkring i landskapet. Men også det øvrige bygdetunet som bl.a. inneholder en gravhaug og mange tømmerbygninger er vel verdt å ta en nærmere titt på, noe jeg nok vil gjøre ved en seinere anledning.

Mulighetene til å fordype seg i ett eller flere emner er til stede for de spesielt interesserte.
Selv om museumsbygget nylig er blitt en realitet, foreligger det mange nye planer for årene framover. Et samarbeid mellom Helgeland Museum og Trollfjell UNESCO Geopark har som mål å lage en såkalt geopark i området med fokus på geologi. En byste av kulturmenneske, lokalhistoriker, bygdebokforfatter og initiativtager til Helgeland Historielag, Arnt O. Åsvang er også planlagt.
Tags: bygdemuseumgruver og steinbruddmuseumskulpturlandskap Nordland