# 696 • 16. – 17. juli 2024
Dag 1 (av 2):
Info
- Start: 16:00 (Flostad, Sør-Herøy) / 19:05 (Herøy caravan, Tenna)
- Tilbake: 3:45 (Herøy caravan, Tenna)
- Starttemp.: + 25°C (Flostad)
- Vær: Delvis skyet / sol → lettskyet / sol / klart.
I det vide og det brede
Med knallvær og høye temperaturer lå alt til rette for en fin tur ut i øyan – og fint ble det. To av de tre hovedøyene, Nord-Herøy og Tenna, hadde jeg utforsket før. Den siste og kanskje mest interessante øya, Sør-Herøy, sto nå for tur. Det er her den flotte middelalderkirka, prestegården og bygdesamlinga befinner seg. Imidlertid ville jeg vente med disse attraksjonene til i morgen siden jeg ankom Herøy såpass langt utpå dagen.
Fra hurtigbåtkaia på Flostad labbet jeg i vei sørover. For enkelhets skyld hadde jeg valgt å etablere meg på Herøy caravan med alle fasiliteter lett tilgjengelig. Campingplassen ligger riktignok på Tenna, og ikke Sør-Herøy som var målet for turen, men det fikk ikke gjøre noe. Vel framme kom jeg til en jungel av turister. Fikk likevel anvist teltplass ved den populære badestranda Rakelfjæra med sin lekre utsikt mot De syv søstre.
Herøy caravan er ei perle av en campingplass!
Folk badet og koset seg, unger lekte og skrålte og voksne grillet og solet seg. Typisk campingliv på en solrik sommerdag, med andre ord. Selv fikk jeg spist og slappet av ei stund, før jeg i sjutida på kvelden la i vei med en lett dagstursekk over Tennsundet mot Sør-Herøy. Nå skulle den drøyt 6 km² store og flate øya utforskes til gagns. Øya skulle tråles til fots i det vide og det brede med sine stikkveier hit og dit, og jeg regnet ikke med å være tilbake før tidligst rundt midnatt.
Lufta er blitt noe svalere da jeg i sjutida på kvelden legger ut på ei vandring rundt Sør-Herøy.
Straks over brua la jeg først ferden vestover, for så å ta en vei ned mot Tennsundet igjen, men lenger ut enn der brua er. Beleilig nok sto det en benk i sandfjæra, slik at jeg fikk sette meg ned og områ meg litt med tanke på ruta videre. Jeg valgte å fortsette et stykke videre utover Tennsundet, før jeg snudde. I dette området, nærmere bestemt på Storhaugsskjæret, var det kunstneren Ingrid Edwards (født Ingrid Edvardsen) vokste opp, før hun i 1915, bare 17 år gammel, emigrerte til USA.
Storhaugsskjæret.
Ingrid Edwards (1897 – 1977)
Utdrag fra en artikkel av samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech i Herøyfjerdingen, 15.5.2015:
Dette er fortellingen om en talentfull og viljesterk ung kvinne som vokste opp i et fiskerbondesamfunn på Helgelandskysten med få muligheter til å utvikle sine kunstneriske skaperevner. For å oppfylle drømmen om å bli maler og skulptør, reiste hun til Amerika. Her gikk hun i kloster for å få kunstnerutdannelse.
Ingrid Edvardsen (1897-1977) var født på Storhaugsskjæret i Herøy kommune, som yngste barn i en søskenflokk på seks. Moren Martine Andersen kom fra en familie med kunstneriske evner og var søskenbarn til kunstneren Andreas Nilsskog (1879-1940) fra Drevja i Vefsn. Farfaren til Ingrid, Enok Johanessen, er kjent for å berge livet i Sandsundværulykken i januar 1901 der 34 mennesker omkom i et voldsomt uvær med springflo. Ingrids far, Edvard Enoksen, var en flink snekker og treskjærer.
I 1915, bare 17 år gammel, hadde Ingrid bestemt seg for å emigrere. I første omgang reiste hun til sin mors bror, men besluttet etter kort tid å gå i kloster for å utdanne seg til kunstner. Hun konverterte til katolikk for å la seg døpe som nonnen Mary Lukas ved det nyetablerte klosteret Basilica of St. Mary i Minneapolis. Som søster Mary Lukas, fikk hun undervisning i både male- og skulptørkunsten. Hun viste seg snart som dyktig i både tegning og modellering, og hun prøvde seg i alle sjangre.
Sommeren 1935 kom Ingrid heim til Storhaugsskjæret (Sør-Herøy) for å besøke sine foreldre, hvor hun ble i tre måneder. Dette er eneste gangen hun besøker Norge, etter å ha blitt løst fra sitt nonneløfte. I løpet av de tre månedene Ingrid var heime, malte hun et sceneteppe til det nylig bygde ungdomshuset på naboøya Tenna. Sceneteppet forestiller fjellrekken ”De syv søstre” i bakgrunnen med en nordlandsbåt som motiv.
I oktober 1935 reiste Ingrid tilbake til Minneapolis hvor hun etablerte seg som en mer frittstående kunstner. I tillegg til kunstutdanningen i klosteret og hos ulike kunstnere, var Ingrid Edwards en periode student ved Chicago School of Sculpture og ved St. Catherine’s College. Senere underviste hun her og hadde to atelierer. I sentrum av Chicago finnes fortsatt en ørn i bronse, plassert i en fontene i en av byens rundkjøringer.
Langs Tennsundet med bebyggelsen på Tenna i sør.
Den neste stikkveien jeg valgte å gå – til Svinøya – gikk i samme retning som den forrige, nemlig sørvestover, men enda lenger ut. Sola senket seg stadig lavere på himmelen og fargela kystlandskapet i vakre nyanser. Etter nok en pause bar det nå nordover. Av og til kom havet til syne, mens andre steder var preget av skog tett inntil veien. En og annen jogger og syklist passerte meg, men noe særlig med trafikk var det ikke.
Nok en stikkvei tar meg denne gangen utover mot Svinøya, sørvest for Sør-Herøy.
I det vide og det brede.
Nå hadde jeg øyas høyeste punkt i sikte, nemlig den 49 m høye Langåsen. Fra hovedveien snor det seg en drøyt 300 m lang grusvei utstyrt med vakre lyktestolper oppover mot høydebassenget på toppen. Langåsen viste seg som et fantastisk flott utsiktspunkt og var den største positive overraskelsen på hele turen. Det var tydelig at det var lagt til rette for besøkende med benker orientert i forskjellige retninger – alt ettersom hvilken utsikt man måtte foretrekke.
Oppå det flotte utsiktspunktet på Langåsen tar jeg meg en lang og god hvil til godt over midnatt.
Selv nå som klokka var elleve på kvelden var det folk her oppe. Satte meg på en benk med utsikt østover mot Herøysundet og Nord-Herøy – og Alsta i bakgrunnen med de velkjente søstrene som glødet rødlilla i de siste solstrålene. Perfekt sted å ta seg en lengre mat- og drikkepause. Etter ei stund kom det andre paret forbi. Det viste seg at de var østlendinger på sykkelferie med sine elsykler, og fortalte at de hadde flyktet fra det begredelige sommerværet sørpå.
De eventyrlige søstrene reiser seg stolte bakenfor Herøysundet og Alstenfjorden.
Etter solnedgangen skiftet jeg benk, og kulissene forandret seg. Herfra kunne jeg se nærmest hele den omfattende skjærgården i ytre Herøy og størrelser som Lovund, Hestmannen og Træna i horisonten. Selv om de ligger langt unna var konturene av disse majestetiske helgelandsøyene ikke til å ta feil av mot nattehimmelen. Sørover viste dessuten Torghatten seg. En skal altså ikke særlig høyt opp før en blir belønnet med et rundskue som strekker seg på milevis i alle retninger.
I nord ruver fuglefjellet Lovund, men også Træna og Hestmannen er innen synsvidde.
Halvannen times nytelse ble avløst av smerte. Jeg hadde pådratt meg ømme gnagsår, særlig i skrittet av en ukurant boksershorts, noe som gjorde det til en lidelse å gå etter å ha sittet i ro så lenge. Men det ble gradvis til å leve med etter å ha gått ei stund. Nå satte jeg kursen lengst nord på Sør-Herøy, først til Finnvika og deretter til Karsvika – begge bryggemiljøer med kaier og båter.
På vei mot Finnvika lengst nord på Sør-Herøy.
Turen skiftet karakter når jeg nå la i vei nordover langs innersida av Sør-Herøy – eller yttersida av Herøysundet, for å si det på den måten. Fra å ha fulgt veier rundt det meste av øya – de fleste svært lite trafikkert riktignok – bar det nå ut i terrenget. Først langs en temmelig gjengrodd kjerrevei, og deretter langs en noe utydelig sti som til slutt endte i et boligfelt.
En gammel kjerrevei overgrodd av blomster og gress fører meg sørover langs Herøysundet.
Å vandre i det dunkle nattelyset langs lite brukte stier gir ei helt egenartet stemning.
Ei åpning i skogen tilbyr fri sikt mot Dønnmannen.
Av alle plasser bevilget jeg meg litt nattmat på kirkegården, vel 500 meter nord for kirka. Igjen begynte gnagsårene å svi etter å ha sittet stille, og de resterende tre km til campingen på Tenna gikk det mest på viljen. På den store åkeren foran kirka oppdaget jeg plutselig et rådyr. Merkelig nok la det ikke på flukt, men bare fulgte nøye med da jeg kom gående forbi. I et skogholt ved gården Lendinga holdt kråka et fryktelig leven i den ellers så stille sommernatta. Ellers var det en del and og gås å se på turen.
Middelalderkirka kommer til syne, og det samme gjør et rådyr som ikke lar seg affisere av den tobeinte.
Nærmere kvart på fire er klokka blitt da jeg omsider er tilbake på Tenna.
Dag 2 (av 2):
Info
- Start: 11:45 (Herøy caravan, Tenna)
- Avskjed: 17:50 (Flostad, Sør-Herøy)
- Starttemp.: + 25°C
- Vær: Delvis skyet / sol.
Et historisk maktsenter
Ettersom jeg våknet med ei svak hodepine, trolig pga. for lite væskeinntak kombinert med at sola gjorde det stadig mer uutholdelig i teltet, sørget jeg for å kjøre innpå med store mengder væske i varmen. Dermed forsvant hodepina som dugg for sola i løpet av kort tid. Heldigvis skulle jeg ikke anstrenge meg så mye i dag. Det eneste som sto på programmet var å stifte nærmere bekjentskap med «Helgelandskatedralen», prestegården og bygdesamlinga – alt lokalisert i samme område på Sør-Herøy.
Etter å ha båret storsekken ned til fergeleiet, gikk jeg til bygdesamlinga og løste billett. Det første jeg gjorde var å spørre om det ble tilbudt guiding i kirka. Det viste seg at det var rette person jeg spurte. Den unge damen hadde til og med mulighet til å guide med en gang, og dermed gikk vi det korte stykket bort til kirka på den andre sida av veien.
I resepsjonen i fjøsen på Herøy bygdesamling tilbys det guiding i Herøy kirke.
Herøy halvfylke og leidangen
Navnet «Herøy» kommer trolig av norrønt herr, dvs. hær, trolig med betydningen skipaherr, dvs. skipshær, samlingsplass for skipsflåten (SNL og NAOB).
Fra museumsbestyrer Børge Evensens artikkel «Herøy 150 år» i Herøyfjerdingen (2012):
Navnet «Herøy halvfylke» peker selvsagt mot at Herøy må ha vært et sentralt sted på Helgeland. Dette bekreftes ved at det var nettopp på Nord-Herøy at sysselmannen holdt til. Herøy var også et av de tre leidangsdistrikter på Helgeland. Leidangen var den gamle sjømilitære organiseringen i Norge, og basert på at hvert distrikt skulle stille ett skip med mannskap ved ordre om mobilisering. Det nærmeste leidangsdistriktet i nord var Rødøy.
Lokalhistoriewiki.no: Artiklene «Herøy kommune» og «Herøy kirke»:
Det var ofte et sammenfall mellom lokaliseringen av leidangens fartøyer og den kirkelige administrasjonen. […] Man vet egentlig ikke hvem som sto for byggingen av Herøy kirke, eller hva som var bakgrunnen for tiltaket. Da den sto ferdig var imidlertid Herøy kirke den største middelalderkirka på Helgeland, og den eneste med apsis.
Dette kan vise til at en slags regional kirkelig sentrumsfunksjon også har ligget i Herøy i høymiddelalderen. Denne sentrumsfunksjonen må imidlertid ha blitt overført til Alstahaug senest på 1400-tallet, for Herøy var fra denne tiden av et annekssogn i Alstahaug prestegjeld.
I middelalderen var Herøy det kirkelige midtpunktet i regionen, før Alstahaug tok over.
«Helgelandskatedralen» (del 1 av 4)
At det tidligere har stått ei mindre kirke av tre på samme sted som den flotte steinkirka har stått i over 800 år er hevet over tvil. Kanskje har det sågar enda tidligere vært et hedensk gudehov på Sør-Herøy, slik artikkelforfatter Paul Solheim mener det er flere ting som tyder på i Årbok for Helgeland 1970. Det var i hvert fall langt fra uvanlig at tidlige kirker ble bygd på hellig grunn, dvs. der det før hadde stått norrøne gudehov for dyrking av vaner eller æser. I det følgende siterer jeg fra plansjene i Herøy kirke:
Middelalderkirka:
Herøy kirke ble bygget i høyromantisk stil over et lengre tidsrom på siste halvdel av 1100-tallet. Koret ble bygget først, i forlengelsen av en eldre stolpe- eller stavkirke. Etter en tid ble apsis og skip oppført, og gammelkirka revet. Åpningene til kor og apsis ble markert av runde murbuer, som omrammet og fremhevet alteret i apsis.
Herøy kirke var den største middelalderkirka på Helgeland. Antagelig ble den bygget som fylkeskirke for «Herøy halvfylke». Herøy var på denne tiden et politisk og religiøst sentrum på Helgeland. Det er uvisst hvilken helgen kirka opprinnelig var viet til, men det kan ha vært jomfru Maria.
Kirka er den eneste i Nord-Norge som har apsis – et halvsirkelformet hvelvet utbygg.
«Helgelandskatedralen» (del 2 av 4)
Forfall og ombygging:
I tida etter svartedauden satte forfallet inn. Folketallet ble kraftig redusert, og de kirkelige sentrumsfunksjonene på Helgeland ble flyttet til Alstahaug. Kirkemuren var faktisk i så dårlig forfatning på 1400-tallet at en mann skal ha blitt dømt for å ha tatt stein derfra til bygging av en ovn. Skipet ble kortet inn mot vest, og fikk en tilnærmet kvadratisk grunnflate.
På 1600-tallet ble det gjort en del reparasjoner og endringer. […] I 1643 eller 1644 ble det satt opp en takrytter. Apsisbuen og apsishvelvet ble revet en gang før 1718. I årene 1762-1766 ble det igjen utført større arbeider på kirka. Skipet fikk blant annet tegltak. Men deler av korets sørmur kollapset i forbindelse med arbeidene, og måtte mures opp igjen. […] Altertavla og prekestolen som står i kirka i dag ble laget av snekkeren Friderich Friderichsen, og malt av tyskeren Gottfried Ezekiel. […]
Kanskje var det i denne sammenheng at det gamle alteret i apsis ble fjernet. Alterplaten i granitt ble i lange tider benyttet som dørhelle utenfor en døråpning på nordsiden av apsis, før den ble funnet igjen i 1933.
Herøy opplevde en eksplosiv befolkningsøkning på siste halvdel av 1800-tallet. «Den nye tids krav om mer plass og mer lys» medførte en storstilt ut- og ombygging av kirka i årene 1879-1880. Skipet ble nå utvidet 13 meter vestover, og et nytt stort tårn ble bygget. De nye veggene ble murt av gråstein fra Kjerkåsen. For å få mer lys i kirka ble den fine korbuen revet, og større vinduer satt inn. Prekestolen fra 1700-tallet ble fjernet, og en ny satt inn.
Herøy kirke ble bygd i siste del av 1100-tallet, men har gjennomgått mange endringer siden.
«Helgelandskatedralen» (del 3 av 4)
Restaureringen:
På 1900-tallet fikk man en større bevissthet om kirkens antikvariske verdi. Det ble da klart at mye av kirkens særpreg og historiske karakter var gått tapt etter de hardhendte ombyggingene. Den gamle prekestolen ble satt på plass igjen i 1911. […]
På midten av 1900-tallet hadde kirken et sterkt behov for vedlikehold. Særlig var tårnet i dårlig forfatning. I sammenheng med det nødvendige reparasjonsarbeidet ble det bestemt at man skulle forsøke å restaurere kirken tilbake til det noe mer middelalderpregede.
En fullstendig restaurering tilbake til «det opprinnelige» var selvsagt urealistisk. Formålet med restaureringsarbeidene som ble utført på 1950- og 1960-tallet var derfor primært å få til et samspill mellom det som var bevart av det opprinnelige og de senere tilføyelsene.
Apsis fikk nå muret hvelv igjen, og den gamle alterplaten man hadde funnet som dørhelle i 1933 kom igjen på plass. Mindre vinduer ble satt inn igjen, og et nytt sakristi ble bygget sør for koret. Det ble litt diskusjon rundt «den nye» altertavla i koret. Denne ville jo ødelegge noe av middelalderpreget man hadde fått gjenskapt i interiøret, der alteret i apsis utgjorde det visuelle midtpunktet i kirka.
Både antikvariske myndigheter og menighetsråd ønsket imidlertid at altertavla skulle settes på plass igjen. I 1968 kunne kirken gjeninnvies av biskop Wisløf med altertavla fra 1764 dominerende midt i koret.
Altertavla fra 1700-tallet foran apsis, flankert av to solkors.
«Helgelandskatedralen» (del 4 av 4)
Funn:
I forbindelse med restaureringen på 1950-tallet gjorde man en rekke interessante funn. Gjenmurte vinduer, portaler, repositorier (nisjer) og ikke minst seks solkors (innvielseskors) ble avdekket under murpussen i kor og apsis.
I bakken rett utenfor sørsida av koret kom man over flere gravplater, blant annet den som hadde stått på kista til Maren Falch [mor til den kjente dikterpresten Petter Dass]. Gravplatene lå i tilknytning til et gravkammer, murt av små, gule teglstein. Skjelettrester etter minst 50 forskjellige individer kom også for dagen under selve korgulvet. Mye gjenstandsmateriale ble også funnet i området. Det meste endte opp i Vitenskapsmuseet i Trondheim.
I 1991 fant man rester av ullsegl og storfehår på loftet. Dette hadde vært brukt i middelalderen for å tette mellom bordene i taket. Noen av seglrestene er c14-datert til 1300-1400-tall. Kanskje er dette rester etter et gammelt og morkent leidangssegl, som senere er blitt brukt til tetting i taket?
Restaureringen på 1950-tallet avdekket seks solkors som etter hundrevis av år igjen er kommet til syne.
I tillegg til de nevnte funnene, fortalte guiden at man også hadde funnet en del mynter under kirkegulvet, hvorav de eldste var fra kong Sverres tid (Sverre Sigurdsson, konge av Norge 1184-1202). Døpefonten er laget av kirkekunstneren Andreas Nilsskog fra Drevja med motiv fra både hedenske og kristne trosforestillinger. En kuriositet når det gjelder altertavla fra 1700-tallet kan også nevnes. En av de bibelske personene bærer faktisk horn, noe som visst skal bero på en feilaktig oversettelse av et ord i Bibelen.
Andreas Nilsskog (1879-1940) har skapt en stor mengde kirkekunst, så også denne vakre døpefonten.
Skipet sett mot det nyere inngangspartiet i vest.
Kun den østlige delen av kirka er fra middelalderen, mens den vestlige med tårnet ble bygd på 1800-tallet.
Prestegården og bygdesamlinga
Lokalhistoriewiki.no: Artikkelen «Herøy bygdesamling»:
Herøy bygdesamling ble startet av lokalhistorikeren Paul Solheim og Herøy historielag i 1970, og har tilhold på prestegården på Sør-Herøy. Herøys middelalderkirke er dermed nærmeste nabo. Kirken, arkeologiske funn og gårdens sentrale beliggenhet indikerer bosetning her allerede fra jernalderen av. Med utgangspunkt i dette vil museet forsøke å formidle de siste 1500 årenes lokale kulturhistorie.
Til sammen syv fredede eller verneverdige bygninger på stedet tilhører bygdesamlingen: våningshus («Borgstua»), stabbur, fjøs, jordkjeller, storbåtnaust, brygge og fiskebu (“Flæsbua”). De tre sistnevnte bygningene er flyttet til tunet fra andre steder i kommunen. Samtlige bygninger, bortsett fra kjelleren, brukes i utstillingssammenheng. Selve presteboligen tjener imidlertid fortsatt det formålet den var bygget for – nemlig å være bolig for presten.
Utstillingene omfatter mer enn 1000 gjenstander. Disse er relatert til både jordbruk, fiske/fangst, samt dagligliv og fest hjemme. Bygdesamlingen er også med på å arrangere de årlige Herøydagan.
Initiativtaker til Herøy bygdesamling, Paul Solheim har blitt hedret med en plakett foran presteboligen.
Siden jeg hadde god tid på meg før ferga til Søvik skulle gå, brukte jeg god tid på bygdesamlinga, der jeg fikk betrakte de sju historiske bygningenes eksteriør og interiør i ro og mak. Noen få andre skuelystne var til stede, men det var langt fra noen trengsel. Borgstua sto opprinnelig i Korgen, før den ble slept utover mot Herøy stokk for stokk og gjenoppsatt på prestegården i 1850. Båtnaustet, fullt av tradisjonelle trebåter, og rorbua fra Flæsen var interessant. Det var også mange av gjenstandene utstilt i fjøsen.
Interiør i Borgstua.
På kontoret finner vi både skrivemaskiner, stempler og «Vegplan for Nordland fylke 1939-43».
Bygdesamlinga på den gamle prestegården strekker seg helt ned mot Herøysundet.
F.v.: Flæsbua (ca. 1780), fjøsen (ca. 1880), storbåtnaustet (ca. 1870) og brygga (ca. 1870).
I storbåtnaustet finner vi flere typer tradisjonelle nordlandsbåter.
F.v.: jordkjeller (siste del av 1800-tallet), Borgstua (gjenoppsatt 1850), stabburet (1745) – samt ei humle!
- Anbefalt litteratur:
- Blakstad Nilsen, L.: «… med hederlig Ziir»: Et streiftog gjennom Herøy kirkes historie (1999).
- Christie, H.: To romanske helgelandskirker. Alstahaug og Herøy i Årbok for Helgeland 1973.
- Grønbech, D.: Ingrid Edvardsen fra Storhaugskjæret i Herøy som ble kunstner i Årbok for Helgeland 2016.
- Kulturpunkt.org: Herøy bygdesamling [bygning for bygning presenteres grundig].
- Solheim, P.: Herøy kjerke i Årbok for Helgeland 1970.
Flere bilder fra Herøy bygdesamling (24 bilder uten tekst):
Tags: bygdemuseumlangs vei og stilokalhistoriemiddelalderkirkenattvandringøyer
