For noen år siden fikk jeg den fikse ideen om å komme meg til topps på en del koller (eller «holter», som de kalles lokalt) rundt tettstedet Trofors i Grane. Av de som hadde egne navn, kom jeg fram til at det var sju i tallet. Fire av disse ble unnagjort i ett jafs en maidag i 2015, mens Lausingholten ble tatt som overnattingstur i mai 2018. Fant ut at jeg ville gjøre en ny tur smidd over samme lest som den forrige – denne gangen til naboen Litjmoholten i nord. Mens jeg sist gang våknet under åpen himmel på min 46-årsdag, ville jeg denne gangen våkne opp på selveste 17. mai!
Fra Fellingfors ble en skogsbilvei fulgt en drøy km østover til kraftlinja. Så bar det oppover lia – først mot nord, før jeg dreide østover mot toppen. Bortsett fra i begynnelsen gikk turen i et lettgått og oversiktlig terreng med furuskog. Enkelte steder var det tilløp til sti eller dyretråkk.
Klar for en ny tursesong.
På toppen av Litjmoholten.
I sør ligger den noe lavere Lausingholten, der jeg overnattet for seks år siden.
Almvatnet.
Etter å ha slengt fra meg sekken, fortsatte jeg et par hundre meter til mot det absolutte toppunktet på 328 moh. Her var det på langt nær like fint som lenger vest, da trær hindret det meste av utsikt. På vei tilbake fikk jeg imidlertid fri sikt mot nord. Området oppunder Sæterholten var mer storslått enn det jeg hadde forestilt meg. Særlig Almdalselva som kom fossende nedover et dypt gjel gjorde inntrykk, og suset fra vannmassene hørtes godt hit opp.
Tilbake ved sekken ble liggeunderlag og sovepose brettet utover en tørr og mosegrodd bergflate. Jeg var på ingen måte klar for å ta kveld ennå, men det er nå greit å ha det klart, synes jeg.
Overnatting under åpen himmel.
Her oppe skal natt til 17. mai tilbringes.
Det skumret mer og mer. Såpass tidlig som i midten av mai er ikke natta blitt ordentlig lys ennå, men det har likevel sin sjarm. Et bål ble som seg hør og bør fyrt opp, og ikke lenge etter hadde jeg inntatt et enkelt, men velsmakende måltid. Det var ei helt egen stemning å sitte ved bålet og speide utover naturen som var begynt å våkne til liv igjen etter vinteren. På vesthimmelen smilte en halvmåne til meg, uten at den ga fra seg nevneverdig lys.
Et lite bål holder meg med selskap i den dunkle vårnatta.
Bålet ble holdt ved like i halvannen time, før det var på tide å smyge seg ned i soveposen. Det er en flott opplevelse å sove under åpen himmel så lenge en ligger godt og holder seg varm, og før mygg og fluer gjør sin ankomst og forringer idyllen. Tankene strømmet på. Turplanene for sommeren var så mange at hvis jeg klarte å gjennomføre bare halvparten av dem, skulle jeg være godt fornøyd. De fjerne lydene av bekkesus og fuglekvitter var som sovemedisin, og snart tok søvnen meg.
Dag 2 (av 2):
Info
t
Start: 11:25
Framme: 12:35
Starttemp.: + 18°C
Vær: Sol fra klar himmel.
Ja, vi elsker dette landet
17. mai! En mild bris kjælte meg i ansiktet idet jeg våknet, og jeg hadde det ikke travelt med å stå opp. Lenge lå jeg og myste mot fjellene i vest, fortsatt hvite av vinterens snø. Nedenfor fjellene, langt nede i dalen, rant Vefsna, tung og traust, flankert av granskog. Ovenfor denne og nærmere meg klorte den mer trivelige furua seg fast.
Klokka nærmet seg 11:00, og jeg var spent på om jeg ville høre Grane skolekorps som skulle starte opp og marsjere på dette tidspunktet. Men jeg kunne ikke høre noen verdens ting – med unntak av noen salver. Ble ikke helt klok på om dette var salutter fyrt av på Trofors eller om det var sprengning i forbindelse med den nye E6 på «vestsersida». Etter fem måneder i Spania, føltes det godt å kunne hylle vårt eget furede og værbitte land.
Jeg nyter utsikten sørvestover mot Storklumpen og Langskardfjellet.
Bak Lausingholten ses Svenningdalen oppover.
Ja, vi elsker dette landet!
Frokosten valgte jeg å utsette til jeg var nede i sivilisasjonen igjen, og i halv tolvtida var jeg i gang. Mens det i går hadde fløyet opp tre ryper, skremte jeg opp et prakteksemplar av en storfugl i dag. Jeg vurderte landskapet slik at jeg kunne gå rett ned mot kraftlinja, for så å følge denne nedover mot skogsbilveien. Dette skulle vise seg å være en feilvurdering, for da jeg nærmet meg kraftlinja havnet jeg i et ulende bestående av flere skrenter. Jeg ble tvunget oppover et stykke igjen, før jeg fant en rimelig trase.
Klappet og klart.
Et siste tilbakeblikk oppover mot Litjmoholten.
Endelig på skogsbilveien, var det bare å labbe langs denne nedover mot E6. Nede i Fellingfors-grenda levnet de mange flaggene ingen tvil om hvilken dag det var i dag. Seinere på dagen bar det til Mosjøen, der nasjonaldagen ble feiret med familie.
This message is only visible to admins.
Problem displaying Facebook posts. Backup cache in use. Click to show error
Error: Error validating access token: The session has been invalidated because the user changed their password or Facebook has changed the session for security reasons. Type: OAuthException
For noen år siden fikk jeg den fikse ideen om å komme meg til topps på en del koller (eller «holter», som de kalles lokalt) rundt tettstedet Trofors i Grane. Av de som hadde egne navn, kom jeg fram til at det var sju i tallet. Fire av disse ble unnagjort i ett jafs en maidag i 2015, mens Lausingholten ble tatt som overnattingstur i mai 2018. Fant ut at jeg ville gjøre en ny tur smidd over samme lest som den forrige – denne gangen til naboen Litjmoholten i nord. Mens jeg sist gang våknet under åpen himmel på min 46-årsdag, ville jeg denne gangen våkne opp på selveste 17. mai!
