Rammet av en kraftig forkjølelse, ble ikke turen til Calp helt som planlagt. Det meste av opplegget gikk i vasken. Det ble også til at jeg holdt senga for å komme til hektene igjen. Men en av bestanddelene i reiseplanen fikk jeg i hvet fall gjennomført – en halvannen times båttur med en liten katamaran. Turen var markedsført som «solnedgangstur». At vi også befant oss på nullmeridianen ble ikke nevnt med et ord, verken på nettsidene eller i løpet av turen, men var noe jeg fant ut av i etterkant.
Klokka sju la vi i vei ut fra marinaen i Calp. Da hadde jeg virkelig gått på fra hostelet lenger opp i byen, seint ute som jeg var. Fikk skannet billetten, og fant meg en plass på dekk i lag med flere andre turister fra forskjellige land – de fleste unge folk. Skyskraperne i Calp ble stadig fjernere, og det samme ble Penyal d’Ifach, den særegne fjellklippen jeg besteg for et drøyt år siden.
Turistbyen Calp legges bak oss.
Det bar i et bedagelig tempo utover Badja de Calp, som havbukta utenfor byen heter på valenciansk, eller Bahía Calpe, som den blir hetende på spansk. Med en temperatur på over 20 grader ble alle værende på dekk, men man drar aldri på sjøen uten ekstra bekledning, og en fleecejakke måtte opp av sekken etter hvert. Da vi rundet neset Morro de Toix forsvant Calpeklippen i skjul, mens fjellrekka Serra Gelada mellom Albir og Benidorm kom til syne lenger sørvest – også det et velkjent turterreng for min del.
Fjellrekka Serra Gelada («Isfjellet») kommer til syne lenger sørvest på Costa Blanca.
Ennå ei stund til sola går ned.
Videre la vi oss nært inn mot åsen Serra de Toix, som på grunn av brattheten ikke har noen bebyggelse mot sjøen. I berget avtegnes det noen forunderlige formasjoner, og både huleåpninger og halvveis utgravde huler var lett å få øye på fra sjøsida. Like før sola gikk ned fikk vi servert et glass cava. Selve solnedgangen bak fjellene var egentlig ikke så mye å skrive hjem om. Temmelig ordinær, vil jeg si. Derimot ble det et veldig vakkert lys etter solnedgang, da vi slapp å bli blendet av sola lenger.
Bergveggen av Sierra de Toix har mange merkverdige formasjoner.
Serra Gelada og Benidorm i et noe avdempet kveldslys.
Altea Hills med sin forholdsvis nye bebyggelse begynte å komme til syne, og nede ved havet lå en marina som på Googles kart var benevnt som Marina Greenwich. Navnet var såpass spesielt at jeg funderte på om det kunne ha noe med nullmeridianen å gjøre. Greenwich er jo et navn som assosieres med nevnte meridian som går gjennom Greenwich-observatoriet i London. Var det slik å forstå at nullmeridianen også gikk gjennom dette området? Etter turen sjekket jeg det opp, og det viste seg å stemme!
En halvannen times båttur gjør at Calp-oppholdet ikke blir fullstendig mislykket.
Også tilbaketuren forløp i et moderat tempo. Det var fint å være utpå havet nå, om enn etter hvert en tanke kjølig. De siste solstrålene fargela «Calpeklippen» i en gyllen tone da vi nærmet oss land.
Penyal d’Ifach er et velkjent landemerke, for ikke å si sjømerke.
This message is only visible to admins.
Problem displaying Facebook posts. Backup cache in use. Click to show error
Error: Error validating access token: The session has been invalidated because the user changed their password or Facebook has changed the session for security reasons. Type: OAuthException
Rammet av en kraftig forkjølelse, ble ikke turen til Calp helt som planlagt. Det meste av opplegget gikk i vasken. Det ble også til at jeg holdt senga for å komme til hektene igjen. Men en av bestanddelene i reiseplanen fikk jeg i hvet fall gjennomført – en halvannen times båttur med en liten katamaran. Turen var markedsført som «solnedgangstur». At vi også befant oss på nullmeridianen ble ikke nevnt med et ord, verken på nettsidene eller i løpet av turen, men var noe jeg fant ut av i etterkant.
