# 102 • 3. april 1994

Villmark i vinterskrud

Framme i Tomasvatn gjorde Jan og jeg oss klare til å ta fatt på bestigningen av Kuklumpen, som planlagt. Men vi hadde ikke før fått lempet sekkene ut av bilen, før jeg med ett hørte en velkjent stemme. Det var Jørn, en gammel klassekamerat av meg, som stod og smurte skiene sine. Jørn kunne fortelle at han hadde tenkt seg hele veien innover mot Jengelen, og nå prøvde han å overtale meg og Jan om å bli med ham dit. Selv var jeg litt skeptisk, men da Jan tente på ideen bestemte vi oss for å slå følge.

Etter at sekker og ski var spent fast la vi i vei. Jørn hadde forsikret seg om at det var oppkjørte ski- og scooterløyper helt inn mot Jengelen, noe som var en forutsetning for at vi i det hele tatt skulle legge ut på en slik tur. Men hvordan kvaliteten på løypene var innover snaufjellet gjenstod å se. De var i hvert fall fine å følge nå i starten, langs den såkalte Jengelveien oppover mot Storelvhøgda. Praten gikk livlig allerede fra start av, og særlig “bedre” skulle det ikke bli.

Oppe på Storelvhøgda var skoggrensen passert, og Børgefjellet med sine mektige fjellformasjoner lå nå foran oss i all sin prakt. Et sus av villmark grep oss alle, på vei ned i Storelvdalen.

Videre gikk det jevnt og trutt inn gjennom det markante Orrekskardet og over Orrekvatnet, før vi stod på terskelen til Jengelen (et områdenavn for traktene rundt Jengelvatnet, Langvatnet, Jengelskardvatnet og nedre del av Kjukkelelva).

Ved Jengelen hadde Jørn og jeg vært før, nærmere bestemt i 1988, da vi som skoleelever deltok i lag med gjengen i friluftsliv valgfag på et ganske så ambisiøst turopplegg. Den gangen var været helt på grensen av det forsvarlige med til dels tett snødrev og liten sikt på vei innover, før vi til slutt kunne skimte utedoen ved Granehytta gjennom snøværet et stykke foran oss. Neste dag våknet vi til sol og blå himmel! Denne turopplevelsen kom Jørn og jeg naturligvis inn på.

Som for seks år siden kom Granehytta med nevnte utedo til syne, men vi fortsatte ufortrødent til den rødmalte Vefsnhytta, som – til forskjell fra førstnevnte hytte – ligger i Hattfjelldal kommune, ved Kjukkelelva. Her møtte vi på en kar med hundespann som vi kom i prat med, før vi kostet av oss på beina og gikk inn i hytta. Den var varm og god å komme inn i, og på alle måter ei koselig hytte. Etter å ha inntatt mat og drikke og skrevet oss opp i hytteboka, så vi oss nødt til å gjøre vendereis.

På turen tilbake forverret været seg en god del. Det ble mer vindfullt og det føyk rundt anklene våre her og der. Gjennom Orrekskardet var sikten ikke særlig mye å skryte av. Det var likevel ikke verre enn at løypene lett lot seg følge, og åtte og en halv time etter at vi startet fra Tomasvatn i morges var vi tilbake.

Foruten hundespannet inne ved Jengelen var det en god del folk å se oppover mot Storelvhøgda. Ellers fikk vi ha løypene for oss selv denne første påskedag.

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1994.