# 307 • 1. – 10. august 2006

Dag 1 (av 10): Oksvollen – Vestre Tiplingen

Restart Ranserdalen

Tross fjorårets mislykkede forsøk på å komme meg til Ranserdalen, gikk jeg i gang med et nytt forsøk i år. Med bedre utstyr, værutsikter og motivasjon, samt litt lettere sekk, var forutsetningene bedre for at jeg skulle lykkes i år.

Turen startet med å gå over den vinglete brua over Susna og oppover lia mot Susenfjellenden.

Det går veldig greit oppover fra Susendalen. Kjerringtinden ved Røssvatnet skimtes i det fjerne.

---

Terrenget er tørt og fint oppover, i grell kontrast til fjorårets forhold.

---

Selv om jeg var ute ei uke tidligere enn i fjor, la jeg merke til at det var atskillig mindre snø i fjellet og mye tørrere i terrenget, og jeg så i det hele tatt lyst på fortsettelsen. Det var veldig greit å følge stien nedover mot Tiplingdalen.

Etter en liten mat- og drikkepause ved Tiplingelva gikk jeg over brua. Også denne var ganske så vinglete. Målet var å komme meg til vestre Tiplingen, der jeg ville slå meg til ro for kvelden. Jeg kom dit til slutt, selv om de to siste kilometerne var krevende, ettersom jeg måtte brøyte meg gjennom myr, kratt og småskog i et uoversiktlig terreng. Dessuten kom myggen for fullt.

Jeg fikk opp teltet i hui og hast. Selv om det ble ei stor grop midt i teltet gjorde jeg ikke noe med det. La meg ned og slumret i soveposen. Jeg orket ikke å gå i gang med matlaging, og etter ei stund sovnet jeg til lyden av ender og folk som rodde på vatnet.

Det sto tolv biler parkert da jeg startet, og jeg møtte på folk med en eneste gang – en familie fra Trøndelag. Til sammen traff jeg nok på ca 20 personer under dagens vandring. Kun ei rype ble observert av dyreliv.

---

Dag 2 (av 10): Vestre Tiplingen – Cevlarsvatna (vatn 997)

Vidde og vandring

Etter en god natts søvn tvang sola meg opp tidlig. Det var flott å ta morgenstellet mens den majestetiske Kvigtinden speilet seg i vatnet. Fikk i meg frokost og pakket sekken.

Simskardfjellet speiler seg i Tiplingen…

---

…og det samme gjør Kvigtinden.

---

Dagens etappe begynte slik den forrige hadde sluttet: myr, kratt, uoversiktlig småskog og mygg. Men jeg visste at forholdene ville bli bedre så snart jeg kom meg opp på snaufjellet. Jeg tenkte å gå skardet mellom austre og vestre Hundfjellet, men i stedet gikk jeg mer rett på austre Hundfjellet. Fin utsikt ned mot vestre Tiplingen.

Endelig oppe på snaufjellet. Mot vestre Tiplingen, Simskardfjellet og Golvertinden.

---

Fjellet var slakt og lettgått, og en forfriskende bris jaget vekk alt av mygg og fluer. Jeg holdt høyden, før jeg gikk ned mot vatn 862. Her vurderte jeg å lage middag, men ettersom jeg kun hadde igjen 2,5 km gange gikk jeg videre.

Vidda vider seg utover mot sør, og den gode gamle “Børgefjell-følelsen” er tilbake.

---

I det lettgåtte terrenget tenker man på alt og ingenting.

---

Før Tiplingdalen vendes ryggen for godt, kaster jeg et blikk mot et av nasjonalparkens mest verdifulle fugleområder – de nedre deler av Simskardelva.

---

Børgefjell nasjonalpark er landets nest eldste, og ble etablert i 1963.

---

Ved denne tjønna på 862 meters høyde vurderer jeg å ta en middagspause, men jeg velger likevel å fortsette oppover fjellsida i bakgrunnen.

---

Jeg gikk opp den siste kneika opp mot Cevlarsvatna, og satte opp teltet ved utløpet av elva. Litt problematisk å finne en velegnet teltplass.

Endelig framme ved Cevlarsvatna. Rainesklumpen stikker seg opp bak.

---

Kvigtinden viser seg også i flott profil i vest.

---

Jeg hadde blitt litt solbrent i løpet av dagen, og smurte meg inn med solfaktor 20. Klok av skade fra tidligere turer tar jeg dette veldig alvorlig. Merket også at jeg hadde pådratt meg gnagsår i skrittet. Jeg laget middag, etterfulgt av iste. Et småfly fløy i ganske lav høyde over teltet. Fant ei perfekt “toalettskål” borte i ei steinur.

Her på 1000 meters høyde finner jeg meg godt til rette. Jetnamsklumpen er synlig i sør.

---

Utpå kvelden gikk jeg en liten tur opp på en høyde nord for vatnet med joggeskoene. Myggen kom ved solnedgang, men det var heldigvis ikke de store mengdene, og den var heller ikke så veldig hissig.

Jeg tar meg en liten kveldstur opp på en høyde, slik at jeg får sett vatnet på avstand.

---

Fra høyden ser jeg også nordover mot vestre Tiplingen, der jeg begynte dagens marsj. Susenfjellet bak.

---

Måtte prøvesmake konjakken, som levde opp til forventningene. Fra teltplassen hadde jeg utsikt både mot Kvigtinden, Rainesklumpen og Jetnamsklumpen på samme tid. Førstnevnte stakk opp bak et lite skard i vest. Litt merkelig å være i Børgefjellet uten at det ble mørkt på natta. Så og hørte en reinflokk i det fjerne i Reinfjella. Ingen folk å se i hele dag.

---

Dag 3 (av 10): Cevlarsvatna (vatn 997) – Cevlarsfjellet – Ranserdalen (vatn 968)

Videre inn i villmarka

Våknet av noen fjerne reinbjeller. Da jeg kom meg ut av teltet så jeg at det hadde klumpet seg sammen ca. 100 rein på en liten snøbre i Cevlarsfjellet.

Reinbjellene fra denne flokken gjorde nytte som vekkerklokker.

---

Jeg gledet meg til å gå denne etappen fra Cevlarsvatna til stedet der jeg ville ha hovedleir, øverst i Ranserdalen. Fjellet var fint å gå i, og været var fortsatt på min side. Det overrasket meg noe at vatnet i bekker og tjønner på ingen måte var kaldt, selv over 1000 moh.

Det kjennes herlig å vandre videre inn i villmarka, der nye opplevelser venter.

---

På vannskillet satte jeg fra meg sekken, og besteg Cevlarsfjellet (1257 moh). Tok en telefonrunde ettersom det var god dekning. Snakket bl.a. med Jan. Han utelukket ikke at han ville dukke opp i Ranserdalen. Ble på den vardeløse toppen i 40 minutter. Vestover så terrenget grått og ødslig ut, men det var likefullt betagende. Okstindan dukket opp i nord.

På toppen av Cevlarsfjellet er det god mobildekning, og jeg tar en rask telefonrunde. Mot Gapsfjella og Kvigtindmassivet.

---

Steinlægda lever opp til navnet sitt.

---

Utsikt mot vatn 1063, der jeg etter hvert bevilger meg en lengre pause, som blir benyttet til middag og avslapping.

---

På vei ned fra Cevlarsfjellet får jeg et flott utsyn østover mot Reinhornvatnet og Ranseren.

---

Etter å ha spent på meg sekken igjen gikk jeg nedover mot vatn 1063. Her fant jeg det for godt å ta en lengre pause, og jeg gikk i gang med dagens middag. En stor sky dekket til sola ei lang stund, noe jeg bare syntes var deilig. La meg ned på en flat stein og duppet av.

Etter to timer på stedet smurte jeg meg inn med solkrem, og gikk ned skardet mot Ranserdalen (eller Raentserenmehkie som den øverste delen av dalen er merket med på kartet). Fryktelig steinete nedover. Rundet tjønn 972 og tjønn 971, før jeg kom fram til det forjettede vatnet på 968 meters høyde, der jeg ville slå meg til ro.

Jeg kommer endelig ned til Raentserenmehkie, øverst i Ranserdalen.

---

Jeg ville egentlig sette opp teltet på en smal tange på sørsida, men det var så mange tuer og hull i bakken der at jeg så meg om etter et annet egnet sted. Jeg gikk litt videre mot ei bukt. Noen titalls meter fra vatnet, der det var hardt og slett, fant jeg teltplass.

Småtrøblete å sette opp teltet pga vind. Skremte opp ei rype da jeg kom fram. Jeg så desuten ender på vatnet. En mann kom til syne i østenden, så jeg var visst ikke alene her. Det var virkelig et storslått og åpent fjellandskap som omga meg. I bortimot ei uke skulle dette villmarksriket være mitt hjem.

---

Dag 4 (av 10): Flåfjellet

Til topps

I dag var det ikke reinen som vekket meg, men derimot en lappspurv som slo vingene mot teltduken. Det hørtes ut som om den hadde kommet seg inn mellom ytterteltet og innerteltet.

Morgengry ved mitt nye hjem øverst i Ranserdalen.

---

Dagen var egentlig satt av til hviledag, etter flere dagers vandring med tung sekk. Kroppen kjentes imidlertid bra ut og været var like fint, så jeg fant ut at jeg ville gjøre et forsøk på å bestige Flåfjellet. Etter 1,5 km vandring i flatt lende sto jeg ved fjellets fot. Jeg mente det skulle la seg gjøre å komme seg opp et bratt og steinete skard, vest for de to tjønnene som ligger like under fjellet, men jeg var likevel spent.

Flåfjellet frister.

---

Det gikk over all forventning, og det tok ikke lang tid før skardet flatet ut. Den siste biten fulgte jeg bare en rygg, helt til jeg sto på Flåfjellets topp (1368 moh). Måtte opp på en diger steinblokk for å sette føttene på det høyeste punktet.

Opp og fram. De verste brattene er unnagjort, og herfra er det bare å følge fjellryggen straka vegen til topps.

---

Gikk kun i shorts og T-skjorte, men på toppen kom det en tynn jakke på. Flott utsikt nedover Ranserdalen og mot Jetnamsdalføret. Teltet mitt var godt synlig. Kun svak mobildekning.

Jeg får et flott overblikk over Ranserdalen. Ranseren lengst bort.

---

Mot sør ses de øvre deler av Jetnamsdalen.

---

Det høyeste punktet på Flåfjellet er denne steinen, og den må jeg selvsagt opp på. Den ligner for øvrig litt på et bjørnehode, synes jeg.

---

Jeg vurderte å gå videre til Govlektinden, men den så så karakterløs ut at det bare ble med tanken. På vei opp så jeg en rein på en snøbre, mens jeg på nedovertur la merke til to reiner på den samme breen. Nesten tilbake ved teltet fant jeg en bit av en gjerdepåle som jeg tok med for å bruke som brensel.

Mose.

---

Utover ettermiddagen klarnet det helt opp igjen, og som i går ble det en del vind i fem- sekstida. Akkurat da jeg hadde konkludert med at jeg var alene ved vatnet kom en kar gående langs sørsida. Han kom bort til teltleiren min, og vi satte oss ned og pratet litt. Vedkommende kunne fortelle at han var fra Ålesund, og at han sammen med en kompis hadde tatt seg inn hit fra svensk side via Saksen.

Fikk til et anstendig bål litt utpå kveldingen, oppå en liten haug bak teltet, og sannelig kom ikke konjakkflaska fram i kveld også!

---

Dag 5 (av 10): Jetnamsklumpen

Bestigning og besøk

Ettersom godværet bare så ut til å fortsette, var det bare å velge seg ut en ny fjelltopp. Valget falt på Jetnamsklumpen, Nord-Trøndelags og det østlige Børgefjellets høyeste fjelltopp.

Gjorde de faste ritualene: vaske meg, hente vatn, på med linser, frokost, kaffe, ta oppvasken, tannpuss, gå på do, pakke sekken, ta på fjellsko og smøre meg inn med solkrem, og så var jeg i gang. Jeg smøg meg under reingjerdet og tok meg oppover fjellsida fra nordvest.

Jeg er i gang med å bestige fylkestoppen i Nord-Trøndelag, Jetnamsklumpen, fra nordvest. Utsikt vestover.

---

Den navnløse 1300-metringen øverst i Jetnamsdalen ble også vurdert som et aktuelt turmål.

---

Gårsdagens fjell, Flåfjellet.

---

Det var litt rart å tenke på at det var hele ti år siden jeg besteg Rainesklumpen, som ruvet i nord. Jeg kom meg opp på fortoppen av Jetnamsklumpen (1417 moh). Derfra måtte jeg litt ned, før jeg kunne ta fatt på hovedtoppen (1513 moh).

Snart oppe på fortoppen, før jeg gyver løs på de siste hundre høydemeterne opp mot hovedtoppen.

---

Jeg beveger meg langs grensen Hattfjelldal -Røyrvik / Nordland – Nord-Trøndelag og Nord-Norge – Sør-Norge.

---

Veldig mange flyttblokker, særlig mellom de to toppene. Jeg satte meg ned ved toppvarden og nøt utsikten over store deler av nasjonalparken. Særlig flott var utsikten ned mot de to avlange fjellsjøene Jetnamen (på sørsida av Jetnamsklumpen) og Saksen (på nordsida). Til min store forbauselse så jeg Storklumpen og Kvitfjellet (vest for Svenningdalen) på nordsida av Kvigtindmassivet.

Endelig på toppen av det 1513 m høye fjellet.

---

Ringte og sendte SMS’er. Jan hadde begynt å gå mot Ranserdalen, og signaliserte at vi muligens ville møtes i løpet av kvelden. Et tynt skylag gjorde sola mindre intens, og det ble etter hvert litt disig.

Kvigtinden (1699 moh) sett fra toppen av Jetnamsklumpen.

---

I dalføret på nordsida ligger fjellsjøen Saksen.

---

Den andre store “klumpen” i det østlige Børgefjellet – Rainesklumpen (1450 moh).

---

Store Børgefjell.

---

Å ta seg inn i nasjonalparken fra Stekenjokkveien i Sverige, via Jetnamen, er relativt vanlig.

---

Jetnamen østover, med Sipmekfjellet i bakgrunnen.

---

Jeg sitter og ser rett ned på stedet der jeg hadde hovedleir under Børgefjellturen i år 2000, en morenehaug flankert av sandstrender.

---

På tur nedover gikk jeg ikke over topp 1417, der jeg hadde kommet opp, men gikk i stedet ned på nordsida, fra søkket mellom de to toppene.

Under urda ble fjellet slakt og svært lettgått. Langt der oppe i nordvest tronet den lyseblå Golvertinden, som jeg på dette tidspunktet hadde midt i åsynet. Det var slående å se på snøbreene hvor mye som hadde smeltet, og det kom fram eiendommelige mønstre i dem som kunne minne om årringer. Plukket med meg noen avsagde gjerdepåler som lå på bakken ved reingjerdet.

Mye rein å se. Ansamlinger på de små snøbreene. Men det mest snodige var da jeg gikk meg på en rein tidlig på turen, på vei oppover. Denne reinen “fulgte” meg oppover fjellsida, virket det nesten som.

Snøbreene framstår som små kunstverk på denne årstida.

---

På vei tilbake til teltleiren får jeg Golvertinden (1682 moh) midt imot.

---

Etter middag la jeg meg i teltet og studerte kart. I åtte-tida gikk jeg ut – og der sto Jan! Han var temmelig sliten etter “en altfor lang etappe”, som han uttrykte det.

Selv om det utover kvelden ble hustrig og det for alvor skyet over, gikk vi ut og laget en nying. Bålet ble ikke stort, men det brant intenst. Det ble bygget på steingrunn, og vi sørget for å få opp temperaturen tilstrekkelig, slik at det ble enkelt å vedlikeholde utover kvelden. (Har i ettertid lært at å brenne trykkimpregnerte stokker ikke er å anbefale). Vi pratet og hygget oss i fjellheimen.

---

Dag 6 (av 10): Viermafjellet

Grå, gråere, gråest – inn i steinørkenen

Jan ville, forståelig nok, ha en hviledag i dag, etter gårsdagens lange marsj. Jeg hadde egentlig tenkt å bestige den karakteristiske topp 1324 på vestsida av Jetnamsdalen, men jeg tenkte at denne ville være hyggelig å bestige sammen, derfor ble dagens turmål Viermafjellets høyeste topp (1256 moh).

Det var overskyet, men likevel fint. Et nytt eksempel på at det var lite snø i fjellet dette året viste seg. En avlang snøbre som var merket av på kartet var nå delt i to, og jeg gikk opp mellom de to snøflekkene. Jeg sto snart på vannskillet mellom Jetnamsvassdraget og Vierma.

Jeg begir meg inn i et svært goldt landskap. En lang snøbre som var merket av på kartet hadde delt seg.

---

Her ved Viermas kilder var landskapet kolossalt grått og ødslig. Det var som å være i en vegetasjonsløs steinørken, og jeg hadde nesten på følelsen av å være på en annen planet.

Dagens turmål, Viermafjellet, kommer til syne.

---

Kvigtinden ruver i vest med sine hvite breer.

---

Men ellers er det gråfargen som er mest framtredende på denne dagsturen. Jeg befinner meg helt øverst i Viermadalen.

---

Jeg gikk nå oppover ei steinur mot et pass som ligger nøyaktig på fylkesgrensen. Deretter måtte jeg oppover en bratt rygg (60 – 70 m høy) mot vest, før fjellet flatet litt ut. Gikk så en liten km vestover mot toppen, der det var satt opp en knøttliten varde.

De to Sipmeksjøene sørøst i nasjonalparken åpenbarer seg.

---

Toppen av Viermafjellet, på grensen mellom Nordland og Nord-Trøndelag.

---

Jeg så innover det hemmelighetsfulle Store Børgefjell, som om mulig virket enda gråere enn de omgivelsene jeg hadde ferdes gjennom. Deler av Sapmanvatnet og “Nobrinvatnet”, som jeg velger å kalle det største vatnet i denne steinørkenen, var synlig. Da jeg ni år tidligere var i det samme området lå det snøfonner helt ned til vatnet. Nå var disse fullstendig borte. Så også Steinvatnet i motsatt retning, der forholdene var de samme. Fikk desuten et glimt av de to Sipmeksjøene.

Store Børgefjells største vatn drenerer ned mot vestre Sipmeken.

---

Fulgte samme vei tilbake, men gikk bort til reingjerdet og plukket med meg noen vedkubber til kveldsbålet, da jeg nærmet meg leiren. Sekken var full av kubber da jeg kom tilbake. Tre personer viste seg i østenden av vatnet. Så èn rein på turen.

Etter middag og litt avslapping ble det en felles kveldstur et lite stykke oppover elva. Bålet brant i over to timer, mens siste rest av konjakken ble konsumert.

---

Dag 7 (av 10): Øvre Jetnamsvatnet

Og så kom drittværet

I dag var dagen da Jan og jeg skulle bestige en topp sammen, men det som møtte oss da vi stakk hodene våre ut av teltene var et kaldt vestavær med dertilhørende lavt skydekke. Planene måtte skrinlegges.

Kaldt og rått vær er det som møter oss denne morgenen.

---

Jeg fant ut at jeg ville prøve fiskelykken, og gikk i gang med å klargjøre fiskestanga. Prøvde meg litt langs sørsida og i elva ovenfor teltet, uten at det ble den helt store suksessen.

Planen om topptur må oppgis.

---

Midt på dagen løftet skydekket seg såpass at vi så fjellene rundt oss, og vi snakket om at det muligens kunne bli en bestigning likevel. Men etter middag hadde været forverret seg igjen.

Været er vanskelig å gjøre noe med, så vi får bare gjøre det beste ut av forholdene.

---

Vi la likevel ut på tur, og målet var øvre Jetnamsvatnet. Det var en kort og grei tur, og vi satte oss ned ved nordenden av vatnet. Her så det ut som det ville vært mulig å sette opp teltene.

Bijjie Jitnemenjaevrie som vel kan oversettes med øvre Jetnamsvatnet.

---

Ifølge Lars Monsen er det lite trolig at det finnes fisk i dette vatnet, da han visstnok aldri har fått napp her.

---

På tilbaketuren gikk vi langs reingjerdet. Jeg plukket opp noen avsagde gjerdepåler og vedskier som det var rikelig av. Jan, som ikke hadde med seg sekk på denne turen, bar noen kubber ned til teltleiren.

Det grå og kalde været gjorde at mismotet lå på lur, men det fikk aldri overtaket på oss. Det var riktig så folksomt ved vatnet øverst i Ranserdalen i dag. Fire fiskere holdt det gående vest i vassdraget og en enslig vandrer satte opp teltet sitt et stykke bak vår teltleir. Også en del folk i østenden av vatnet.

Forholdene endrer seg fort i fjellet. For bare få dager siden gikk jeg i shorts og T-skjorte opp på Flåfjellet.

---

På kvelden ble været såpass dårlig (vedvarende regn) at både Jan og jeg foretrakk å holde oss innendørs i hvert vårt telt. Men i 23-tida fikk jeg nok av innelivet, og gikk ut for å stelle i stand et bål. Det sluttet å regne, og humøret kom seg betraktelig. Jan kom også ut, og vi hadde det storartet ved bålet, tross usle fem grader og iskald trekk fra vest. Det var artig å se at også folkene i teltleiren på østsida av vatnet laget bål denne mørke kvelden.

---

Dag 8 (av 10): Saksen

Avskjed med Jan

Fem grader viste termometeret på utsida av teltet da vi sto opp, og ingen forbedring av værsituasjonen. Jan var fast bestemt på å gå tilbake i dag, og ville at jeg skulle slå følge, men jeg bestemte meg allerede før jeg sto opp at jeg ville holde meg til den opprinnelige planen og bli værende i Ranserdalen et døgn til. Under morgenstellet fikk jeg se en rypeskokk på ca. ti stykker fly opp.

I halv ett-tida var Jan klar til å ta fatt på tilbaketuren. Han bestemte seg for å gå den leia som jeg hadde fulgt til Ranserdalen. Etter å ha fulgt ham til et vadested litt lenger opp i vassdraget, gikk jeg tilbake til teltet. Med kikkert fulgte jeg med ham, da han tok seg oppover det steinete skardet mot vatn 1063, helt til han forsvant i skjul. La også merke til en gjeng på fire personer i profil øverst i skardet. Tidligere på dagen hadde vi sett en gruppe fjellvandrere gå langs nordsida av vatnet.

På vei til Saksen snur jeg meg tilbake. Jetnamsfjellet (t.v.).

---

Jeg bestemte meg for å gå en tur langs sørsida av vatnet og et stykke videre. Passerte teltleiren i østenden av vatnet og et annet telt ved ei tjønn et par km lenger øst. Det var egentlig i dette området jeg hadde tenkt å snu, men siden jeg var så godt i gang bestemte jeg meg for å gå til den langstrakte fjellsjøen Saksen.

Saksen er en av flere avlange sjøer ved riksgrensen som har en øst-vest-orientering.

---

Sjøen ligger 915 moh. og er ca. 4 km lang.

---

I vestenden av det mange km lange Saksenvatnet finnes en idyllisk teltplass med sandstrand og lagune. Antydning til vierkratt i lia ovenfor.

Ei nydelig lita strand i vestenden.

---

Saksen er kilde til elva Saxån, som renner nedover til Vilhelmina og blir til Ångermansälven, som i sin tur ender opp i Bottenviken.

---

På tilbaketuren gikk jeg tett oppunder Jetnamsfjellet og langs med en snøbre. Så en reinflokk på 10-12 individer. Været lettet atskillig utover dagen, og jeg kunne se toppene igjen.

Trivelig terreng å vandre i.

---

Mens jeg satt på haugen bak teltet kom en fisker gående. Han var fra Nannestad, og kunne fortelle meg at han hadde gått i klasse med Bjørn Dæhlie, den gamle skihelten. Denne karen og noen andre var det som holdt til i østenden av vatnet. Seinere kom jeg også i prat med karen som hadde slått opp teltet sitt i nærheten av våre telt. Han var fra Sortland men bosatt i Bergen, og var en gjenganger i Børgefjellet.

Mot kveld ble været dårligere igjen, og temperaturen var helt nede i tre grader! Det ble et lite bål også denne kvelden.

---

Dag 9 (av 10): Ranserdalen (vatn 968) – Vatn 993

Sola vender tilbake – og det gjør også jeg

Dagen var kommet da jeg måtte ta avskjed med dette villmarksriket øverst i Ranserdalen. Litt høyere skydekke i dag. Jeg pakket og dro. Gikk langs nordsida av vatnet, og tok sikte på Rotnan.

På tide å vende nesen hjemover, selv om det er vemodig å legge den vakre fjellheimen bak seg. Seks overnattinger har det blitt her i Ranserdalen.

---

Det gikk atskillig lettere å forflytte seg enn antatt. Jeg hadde fryktet mye ulendt morenelandskap. Ved Rotnan var det satt opp en stige over reingjerdet som jeg benyttet meg av.

Turen mot Rotnan går veldig greit. Sekken er desuten vesentlig lettere nå enn det den var de første dagene.

---

Jeg legger Jetnamsklumpen stadig lenger bak meg, mens været virkelig er i ferd med å klarne opp.

---

Myr med myrull.

---

Ved Rotnan.

---

Så var det å ta fatt på fjellsida nordøst for Rotnan. Det overrasket meg hvor frodig denne lia var. Det vokste lilla orkideer der i hopetall (brudespore), over 1000 moh! Blåklokka vokste i 1100 meters høyde. Tror ikke det er mange steder i Nord-Norge som kan vise til noe lignende.

Orkideen brudespore vokser i sørhellinga av Rainesfjellet i en høyde av 1000 moh!

---

Jeg så meg tilbake innover denne vidstrakte villmarka, der jeg hadde holdt hus i ei uke. Været hadde forbedret seg radikalt, og det var på dette tidspunktet nesten ikke en sky på himmelen.

Et siste blikk tilbake mot Rotnan og Raentserenmehkie før disse fjelltraktene forsvinner i skjul for godt.

---

Ti år har gått siden jeg besteg Rainesklumpen. Denne dagen nøyer jeg meg med å betrakte den fra kloss hold.

---

Fra nå av begynner terrenget å helle nedover. Samtidig avløser steinen grøden.

---

Om fjellsida oppover var frodig, var nordsida av fjellet strake motsetningen. Her var det ingenting annet enn naken steinurd, og det tok sin tid å komme seg ned til vatn 993, som jeg hadde sett meg ut som siste leirplass.

Vatn 993 dukker opp. Dette blir det tredje av i alt fire leirsteder oppunder 1000 moh. på årets Børgefjelltur.

---

Nede ved vatnet kunne jeg ikke finne noen velegnet teltplass pga. all steinen, så jeg måtte telte et godt stykke unna det, på vestsida. Rainesklumpen virket nær. Også en flott utsikt mot Golvertinden og Kvigtinden. Utrolig nok fant jeg en busk med vierkratt, slik at jeg fikk til et lite bål på kvelden.

Rundt vatnet er det fryktelig steinete, men jeg finner omsider teltplass. Flott utsikt mot Golvertinden og omkringliggende fjell.

---

Rein på vandring.

---

Rainesklumpen har vært iøynefallende under så å si hele turen.

---

Nedover mot Tiplingdalen.

---

En god del folk å se på turen hit. Helt i begynnelsen snakket jeg med karen fra Sortland. Like etter traff jeg på to trondheimere, før Nannestad-gjengen dukket opp. Folk hadde visst sett bålet mitt i går kveld. Et par stykker var på vei i retning Reinhornvatnet, og ved Rotnan kom jeg i prat med to fjellvandrere i 50-årene fra Skien. Mens jeg drev på og satte opp teltet kom det gående 6 – 7 rein forbi, et lite stykke unna. Artig!

Det er ikke størrelsen det kommer an på! Koselig med bål er det okkesom.

---

Noe mer skyet mot kveld. Hadde litt problemer med å sovne, til tross for at jeg lå godt. I halv-ettida måtte jeg opp av naturlige årsaker, og fikk da se fullmånen skinne over fjellranden i øst.

---

Dag 10 (av 10): Vatn 993 – Sjånes – Oksvollen

Det røyner på

Gikk i gang med siste etappe. Jeg hadde to rutevalg. Jeg kunne enten gå ned mot brua over Tiplingelva, og følge stien til Oksvollen. Eller så kunne jeg gå mot Sjånes og følge veien derfra mot Oksvollen. Jeg valgte det siste.

Jeg tar fatt på ferden ned mot sivilisasjonen.

---

Turen begynte i lettgått fjellterreng. Selv om det var overskyet var det en fin temperatur. Like før jeg kom ned til reingjerdet passerte jeg noen svære morenehauger.

Terrenget nordøst i nasjonalparken er lite kjent for meg, men det viser seg svært lettgått.

---

Her gjelder det å orientere riktig. Ikke mange holdepunkter.

---

Jeg går gjennom et spennende morenelandskap.

---

Siste etappe skal vise seg å bli en av de verste anstrengelsene på hele Børgefjellturen: krattskog og deretter flerfoldige km langs vei.

---

Reingjerdet måtte jeg klatre over. På den andre sida rotet jeg meg bort i noe voldsomt med kratt. Jeg kjempet meg gjennom krattet mens svetten rant. Pulsen var ganske så høy da jeg omsider kom på en sti ved bredden av Tiplingelva. Denne var heldigvis lett å følge nedover til Sjånes.

Ved Sjånes (merket Storvollen på kartet) sto det tre biler parkert på p-plassen. Jeg begynte å gå langs veien, men etter vel to km, ved brua over Harrvassbekken, var jeg lei av å bære på sekken som jeg nå syntes virket tung. Jeg satte den fra meg og gikk den siste halvmila uten byrde. Likevel røynet det på mot slutten, og jeg var glad da jeg endelig kom fram til bilen.

Mens jeg satt med bildøra åpen og skiftet sko, kom en vefsning som var på moltetur bort til meg. Han viste interesse for turen min, og kunne desuten opplyse meg om at en mann i 40-årene nettopp hadde omkommet i Lukttinden, en fjelltopp jeg hadde besøkt tidligere denne sommeren.

Da jeg startet årets Børgefjelltur veide sekken 26 kg. Etter turen viste det seg at jeg hadde gått ned 4,5 kg. Med sine ni døgn er dette en av de aller lengste turene jeg noen gang har gjennomført (kun Børgefjellturen i 1999 varte lengre). Fire fjelltopper ble besteget, noe jeg må si meg veldig godt fornøyd med. Jeg fikk testet ut teltet, og det fungerte utmerket. (Det var lett å sette opp, det var romslig og det hadde god stabilitet i vind.) Det nye 15 mm tykke liggeunderlaget levde også opp til forventningene. Jeg hadde med meg vintersovepose på denne turen, noe jeg er glad for. Jeg frøs aldri, tross lave temperaturer.