# 85 • 3. – 5. juli 1993

Dag 1 (av 2): Sandvikbakken i Eiterådalen – Storvatnet i Skjørlægda

Med glød og glede

De gode erfaringene fra forrige helgs telttur til Haustreisdalen – første fellestur i lag med Jan – gjorde oss gira på å få oss en ny tur allerede førstkommende helg.

Denne gangen hadde vi økt ambisjonsnivået noe, og ville gjerne få med oss en skikkelig fjelltopp. Men hvilken? Etter å ha saumfart diverse kart, kom Jan opp med et passe vilt forslag om å ta oss innover mot de ruvende Visttindan, vest for Eiterådalen. Jeg tente umiddelbart på ideen, og per telefon ble vi enige om detaljene i turopplegget.

Framme ved Sandvikbakken i Eiterådalen labbet Jan og jeg oppover en tydelig sti mot Skjørlægda – et bortgjemt dalføre, som i de nedre deler består av tjukk granskog. Etter at stien i begynnelsen slynger seg gjennom et bratt gjel, med den brusende Skjørlægdelva i bunnen, åpner dalføret seg stadig mer opp jo lenger sør man kommer.

Denne trange passasjen gav oss en følelse av en dal fullstendig avsondret fra utenomverdenen. Dette til tross for at det i tidligere tider både har vært bosetting og ferdsel her inne.

Utpå kvelden begynner det å regne, men vi klarer likevel å glede oss over å være på tur igjen.

---

Ved ei hengebru over Skjørlægdelva midt inne i granskogen viste et skilt vei oppover mot Fjellgården. Vi vurderte et øyeblikk å ta en kikk, men fant ut at vi eventuelt fikk ta denne avstikkeren på tilbaketuren.

Stien var grei å holde videre sørover, der den slynget seg langs den trauste, men vakre Skjørlægdelva. Etter flere kilometers gange i et lettgått terreng, forlot stien elva, og snart kom vi til Litjvatnet, der det var oppført ei JFF-hytte. Både ved hytta og i sørenden av dette vesle vatnet traff vi på turfolk.

Videre sørover tok det ikke lange stunda før vi kom til Storvatnet, som vi fulgte østsida av. Her inne var det et åpnere landskap, og bjørka hadde tatt over som det dominerende treslaget.

Vi måtte vasse over elva fra Sørtjønna, før vi slo leir ved utløpet i sørenden av vatnet. Prøvde noen kast, uten å få kjenning med Storvassørreten. Dermed var det pølser med brød, stekt på bål, som måtte til for å stille hungeren. Mens vi satt ved flammene begynte det å regne, og det spøkte for morgendagens tur til Vistmannen.

---

Dag 2 (av 2): Storvatnet i Skjørlægda – Vistmannen – Sandvikbakken i Eiterådalen

Veiviser i villmarka

Det dystre og våte været i går kveld var byttet ut med sol og pent vær i dag, noe som muliggjorde en bestigning av Vistmannen.

Etter frokost la vi i vei oppover fjellsida ovenfor teltene. Mens jeg hadde vært på en håndfull høyere fjell tidligere, ville Vistmannen bli Jans første bestigning over 1 000 moh. noensinne, om vi kom oss til topps. Vi gikk så laus på tinden, som ble angrepet fra øst. Både på nord- og sørsida av ryggen vi fulgte hadde vi bratte flog.

Frokost ved Storvatnet i Skjørlægda.

---

Vistmannen lokker.

---

Det var unektelig småbratt oppover, men tinden viste seg likevel langt enklere å bestige enn forventet – ikke minst takket være de store snøbreene som fortsatt holdt stand, og som vi fikk godt fotfeste i.

Snart var vi på toppen (1 066 moh.), og kunne speide utover et storslått landskap, bestående av snaufjell og snø, daler og sjø. Jan ble mildt sagt overrasket da det viste seg å være “full vinter” vestover fjellene. Dette var helt andre forhold enn det han var vant til fra Lofoten. Også jeg syntes det virket vel vinterlig.

Utsikt fra toppen av Vistmannen mot Storvatnet og Litjvatnet.

---

I sør ruvet den høyeste av Visttindan, nemlig Vistkjerringa (1 239 moh), og også andre, mer fjerntliggende tinder var synlige. Noen kjente jeg igjen, men de fleste var ukjente. Rett nedenfor oss, mot nordøst, lå Storvatnet, Litjvatnet og den skogkledde Skjørlægda videre nordover. Men det som i hvert fall jeg lot meg fascinere mest av var synet av Visten – fjorden som har navngitt Visttindan, og som jeg aldri tidligere hadde sett i virkeligheten. Riktignok kunne vi bare se en flik av den – men dog.

Jan poserer ved toppvarden. Visten vises i nordvest.

---

Som en gammel veidemann står Vistmannen, trygg og traust, og viser vei for vandreren. Er en på vei innover Skjørlægda, kneiser den forsteinede gubben med sin hustru, Vistkjerringa, innerst i dalføret; og kommer en med båt innover fjorden, ses tinden i klar profil i øst.

Gjennom Skjørlægda, eller Sjøleita i muntlig tale, går ei naturlig farlei fra Vefsn mot Visten, som forbinder innland med kyst – og vice versa. Trolig henspeiler navnet på ferdsel – “leia mot sjøen”. Langs leia står altså Vistmannen – veiviseren.

Full vinter innover fjellene, selv i juli. Vistvatnan er fremdeles fullstendig islagte.

---

Foran denne turen hadde Jan vært på handletur i Mosjøen og investert i splitter nytt speilreflekskamera, med dertil hørende ekstrautstyr. Så mens Jan kunne ta kvalitetsbilder, måtte jeg ta til takke med mitt “forhistoriske” lommekamera. Bildekvaliteten i denne turrapporten bærer definitivt preg av dette. Selvutløseren var en av mange spennende funksjoner på Jans nye kamera som måtte testes ut. Det ble også eksperimentert med både vidvinkel- og teleobjektiv, som begge var zoombare.

Kamerat med kamera. I bakgrunnen kneiser den røslige Vistkjerringa.

---

Etter flere timer på toppen, tok vi omsider til vett og gikk nedover igjen. Om det var en smal sak å ta seg til topps, gikk det som en lek nedover. Lett og ledig småsprang vi på hælene nedover snøbreene, og før vi visste ordet av det var vi nede ved teltene igjen.

Etter litt avslapping i teltleiren, var vi i halv ni-tida på kvelden klare til å ta fatt på den lange tilbaketuren mot Eiterådalen. Vi fant ut at vi ville følge Storvasselva nedover dalføret i stedet for å gå om Litjvatnet, og slik ble det.

Et siste blikk sørvestover mot Lomsdalen, før vi forlater Vistmannen.

---

Det ble en fin kveldsvandring, selv om vi ikke hadde noen sti å følge. På ei hengebru tok vi oss over elva, før vi traff på stien gjennom Skjørlægda, som ble fulgt videre nedover dalen.

Selv om det begynte å røyne på, så hadde vi begge lyst å ta en titt på den tidligere nevnte Fjellgården, eller Eiteråfjellet, som er det egentlige navnet. Dermed lempet vi storsekkene av oss, og la i vei oppover granskogen. Vi trådte snart inn på ei eng, og på toppen av en bakke kom ei lita tømmerstue til syne – Fjellgården.

Fjellgården ble reist på 1700-tallet, men fraflyttet i 1918. For noen år siden ble stua restaurert, og står i dag åpen for turvandrere. Inne var det parafinlamper som gjaldt, og det var i det hele tatt en aura av gammel tid. Veldig trivelig sted, med vedovn i et hjørne. Vi skrev oss inn i hytteboka, før vi gikk ned mot elva igjen.

Klokka var nesten blitt ett på natta før vi, gode og slitne, ankom Eiterådalen i duskregn. Med unntak av et reir med fugleunger i, inne ved Storvatnet, var det lite dyreliv å se på denne flotte turen.

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1993.