# 586 • 27. – 28. april 2020
Dag 1 (av 2):
Opplevelser og oppdagelser
Jeg hadde en mengde interessante turmål på blokka, men nordspissen av Dønna framsto mest fristende denne gangen. Særlig tatt i betraktning at det var meldt sol og finvær. Herfra er det en vidstrakt utsikt mot noen av Helgelandskystens flotteste fjellformasjoner. Ved Nordøyvågen, som er den nordligste grenda på Dønna, finnes dessuten restene etter et fort fra 2. verdenskrig.
Etter å ha tatt hurtigbåten fra Sandnessjøen til Bjørn, bar det nordover øya med lokalbussen. Sjåføren viste seg både trivelig og hjelpsom. Da jeg nevnte at jeg ville slå meg til ro i nærheten av Heia kystfort idet jeg gikk av bussen, pekte og forklarte han hvor jeg burde gå.
Et virvar av stikkveier til hytter og fritidsboliger førte meg på villspor – tross sjåførens instruksjoner. En time seinere ankom jeg likevel Nordøyneset, der jeg hadde planlagt å telte, og etter middag gikk jeg i gang med å utforske kystfortet her lengst nord på Dønna.
En av flere kanonstillinger på kystfortet.
Kaianlegget skulle visst være nokså godt bevart – noe som viste seg å stemme. Oppe på Heia befant det seg rester av bygningsmurer, kanonstillinger, osv. Men virkelig imponerende ble det ikke før jeg smatt ned i undergrunnen og tok meg gjennom noen svære bunkersanlegg. Inngangene til disse lå i ei naturlig kløft i terrenget.
Ned i undergrunnen.
Kanonene hadde en skuddvidde på 17 000 meter, dvs. halvveis mot Hestmannen.
Det var med en litt sitrende spenning jeg tok til å utforske disse mørkets kamre og irrganger som har stått forlatt i en mannsalder. Nærmest som en slags oppdagelsesferd under jordoverflata. Ikke til å undres på at dette var en yndet lekeplass for de modige ungene på Dønna i etterkrigstida og seinere.
Mørkets irrganger.
Plutselig hørte jeg en barnestemme – og like etter en voksenstemme like ovenfor meg. Tydeligvis var det flere turgåere som var ute i finværet. Her nede i mørket kunne man ha skremt fanden på flatmark, hvis det var det om å gjøre. Men jeg risikerte ikke å bli erklært som ’persona non grata’ på Dønna.
Fjellanlegget er av en anselig størrelse.
Atlanterhavsvollen
Sitat fra Store norske leksikon:
Atlanterhavsvollen var en festningslinje som tyskerne bygde fra 1940 langs hele atlanterhavskysten fra Nordishavet til Pyreneene og som de holdt besatt for å sikre seg mot alliert invasjon. Bare langs den norske vestkysten bygde de ca. 300 batterier.
Sitat fra T. Gleinsvåg: Dønna under hakekorset – Heia kystfort, Nordøyvågen i Årbok for Helgeland 2009, s. 170 – 171:
Hitler fryktet at de allierte ville prøve å besette deler av norskekysten og gav tidlig ordre om å bygge ut forsvarsverker. Churchill hadde opprinnelig hatt en plan om å frigjøre Norge, den såkalte operasjon Jupiter. […] Fra slutten av 1942 ble Jupiter betraktet som uholdbar og gikk over til en rolle som dekkoperasjon. Som dekkoperasjon ble planen meget vellykket, et mareritt for Hitler. Planen bidro i sterk grad til at store tyske styrker ble stasjonert i Norge resten av krigen, styrker som kunne vært satt inn på andre frontavsnitt.
75 år er gått siden fortet ble forlatt.
Heia kystfort, Nordøyvågen
Sitat fra nettsida thomaslillevoll.net:
HKB 20/974 Dönnes var klar til strid i november 1942. Batteriet ble oppsatt på Nordøyvågen med 4 stk. 15,5 cm franske K416 kanoner med en skuddvidde på 17000 meter. Kystfortet var ellers oppsatt med en fransk feltkanon, panservernkanoner, bombekastere, mg, lyskastere og 2cm luftvern.
Mye finnes igjen på kystfortet i dag. Der er noen relativt store fjellanlegg. Rester av kaianlegget vises godt og rester av lyskaster i sin stilling. På Dønnesfjellet ble det satt opp en radarstasjon.
Fra 1941 var ca. 400 tyskere stasjonert på Dønna, i tillegg til godt og vel 200 fanger fra forskjellige nasjoner. Fortet var aldri involvert i krigshandlinger, men det ble avholdt øvelser. De franske kanonene på batteriet var materiell tyskerne hadde tilegnet seg under 1. verdenskrig og som fortsatt var godt egnet til sitt formål. (Kilde: T. Gleinsvåg.)
En skal ikke glemme at mange av tyskerne (og østerrikerne) som befant seg i Norge under krigen var helt vanlige unge menn, som var beordret hit av nazi-regimet. Og selv om påkjenningen for den enkelte soldat nok var stor, så ville utvilsomt ordrenekt vært verre. Forholdet til lokalbefolkningen på Nord-Dønna var da heller ikke utpreget dårlig:
Sitat fra T. Gleinsvåg: Dønna under hakekorset – Heia kystfort, Nordøyvågen i Årbok for Helgeland 2009, s. 178:
På Dønna hadde mange tyskere kontakt med sivilbefolkningen til en viss grad, blant annet deltok tyskere i pløying med egne hester hver vår. Det fortelles også om en tysker, gammel-Henrik, som aldri forsømte en anledning til å besøke en gård når det var slakting på gang.
[…] På Heia var det faste kusker, ”tysk-Willy”, en 18-års gutt og denne Henrik. Disse fraktet tyskere til og fra Heia og kjørte turer til Glein, blant annet. De to gav seg i snakk med enkelte av lokalbefolkningen og var betraktet som relativt ufarlige.
På oppdagelsesferd i undergrunnen.
Dagslys i sikte.
Selv om det var spennende å utforske denne labyrinten av et bunkersanlegg, var det godt å komme ut i lyset igjen. I den lave kveldssola kom kystfjellene bedre til sin rett. Hestmannen, Rødøyløva, Lurøyfjellet, Aldra, Tomma, Hugla og – ikke minst – Lovund var alle godt synlige, spredt rundt omkring i havet. Træna ble derimot liggende i skjul for nettopp Lovundfjellet.
De vide horisontene er en total kontrast til de trange underjordiske gangene.
Lundens øy, Lovunden.
Nordøstover mot Tomma og den eiendommelige Eidabelgen.
Gikk og satte meg ytterst på neset og bare nøt den fine dagen sakte, men sikkert svinne hen. Med ett blir jeg var en oter som sniker seg bortetter vannkanten rett nedenfor meg. Mot den lysere havflata ser jeg bare den mørke konturen av dyret – som på sett og vis minner om en katt, der den smyger seg smidig og elegant over steinene.
Med det samme jeg ankom leirplassen for noen timer siden kunne jeg betrakte ei svær ørn ta til vingene fra en stein utpå neset. Og til min overraskelse viste også noen enslige rein seg her ute. Å bli vitne til et slikt variert dyreliv beriker unektelig naturopplevelsen.
Det hender seg også at hvalross strander på Dønna, åpenbart.
Innover mot Nesna-øyene.
Det var flott å bare ligge henslengt her i lyngen og skue utover alle de kjente og kjære kystfjellene. Månen steg opp, og ikke langt unna i synsfeltet – planeten Venus. Men den klare lufta ble også kjøligere utover kvelden, og til slutt var det bare å krype inn i teltet.
Nordover mot Hestmannen, Ambåtta, Rødøyløva og Lurøya.
Mot natt kommer både månen og Venus fram. Også en oter viser sin tilstedeværelse.
Dag 2 (av 2):
På stående fot
Natta ble kald. Etter alt å dømme ned mot null grader før sola sto opp. En kald trekk fra nord gjorde at jeg måtte hyre meg godt mens jeg pakket i hop. Men vakkert var det, det skal være sikkert og visst.
Hadde ikke gått mange skrittene, før tre harer i hvit vinterham kom til syne. Mens en av dem forsvant i skjul, reiste en annen seg på to – og sånn ble den stående i mange sekunder. Kanskje ikke så uvanlig, men likevel et snodig syn. Denne skapningen gjorde i hvert fall skam på uttrykket ”redd som en hare”, og til en viss grad også på uttrykket ”ingen vet hvor haren hopper”, der dyrene kunne følges hoppende og sprettende oppover lia med sin snøhvite pels.
På stående fot.
Også gåseflokkene var i aktivitet igjen nå på morrakvisten. En halvtime etter avmarsj var det bare å stille seg opp og vente på bussen, mens solstrålene varmet stadig mer.
Utsikt mot Skorpa og Søstrene på vei med ferga innover mot Sandnessjøen.
Anbefalt lesning:
- Gleinsvåg, T.: Dønna under hakekorset – Heia kystfort, Nordøyvågen
- En artikkel basert på ovennevnte bok ble dessuten publisert i Årbok for Helgeland 2009