# 607 • 14. mai 2021

No livnar det i lundar, no lauvast det i li

I liene langs nordsida av Leirfjorden går det en gammel ferdselsvei. I dag en velbrukt tursti, kanskje særlig for folk fra Leland og omegn, men fra gammelt av var dette kirkeveien fra grenda Hjartland og innover mot kirka på Leland. Det tradisjonsrike veifaret er beskrevet i boka Ferdaveger – vandringer i Nordland, og det er en tur jeg lenge har hatt i tankene. På vei innover landet fra en tur i Herøy, og med et stadig penere ettermiddagsvær, syntes jeg det høvde godt å ta turen nå i kveld.

Det gamle Leland ligger nedenfor Kystriksveien, nærmere fjorden. I tillegg til kirka, finner vi også andre historiske bygninger her. «Gammelskolen» fra 1880-tallet består av et tidstypisk klasserom, materiell og lærerbolig fra forgangne tider. Nede ved sjøen har det vært handelsvirksomhet og jektebruk gjennom århundrer. I «Bergh-brygga» er mye av det gamle interiøret intakt, i tillegg til handelsvarer i hyllene helt fra 1930-tallet. Både Gammelskolen og Bergh-brygga inngår i dag i Helgeland museum.

«Gammelskolen» fra 1884 er i dag museum, men per i dag er skolestua stengt pga. renovering.

---

Leirfjord kirke sto ferdig i 1867.

---

Før i tida var kirka et viktig samlingssted. Utenfor kirka møttes folk fra ulike deler av sognet og bega seg i prat etter prekenen. Her ble nyheter om løst og fast utvekslet. Her inngikk man handelsavtaler og planla dugnader. Og her spredtes sladder og rykter seg som ild i tørt gress. Det å ikke møte opp til gudstjenesten på søndag ble ikke bare uglesett, det var også en tapt mulighet til å innhente informasjon.

Vel så viktig som gudstjenestene, var nok det sosiale samkvemmet mellom folk fra ulike deler av sognet.

---

Dagens kirke på Leland er ikke blant de eldste, men kirke har det nok vært i Leirfjord før. Den myteomspunne Margaretakirken antar man kan ha stått på Nordnes, nesten helt innerst i fjorden. Dette på bakgrunn av lokale navn i området som har overlevd og terrengets beskaffenhet. Sund har også blitt antydet som mulig lokasjon. (Kilde: Årbok for Helgeland 1970, s. 142.)

Fra kirka bar det gatelangs oppover mot fotballbanen, der jeg tok til å følge en grusvei vestover (Tømmervikveien). Etter bare en kilometers trasking fikk jeg øye på et lite treskilt på høyresida av veien som anga retninga mot Hjartåsen. Her var det altså at den gamle ferdselsleia tok av.

Utgangspunkt eller endepunkt – alt ettersom.

---

Det var opplagt at jeg var altfor godt kledd denne solrike ettermiddagen, så ved en benk («lesekroken») deponerte jeg både jakke og genser, før jeg fortsatte i bare T-skjorta. Mye mer behagelig når temperaturen er 16 grader.

«Lesekroken» kalles dette idylliske stedet.

---

Helle ringte, og vi ble gående og prate helt til jeg befant meg ved et stikryss. En kar litt oppi årene forsikret meg om at hvis jeg skulle til gapahuken var det bare å holde til høyre. Og det var nettopp det jeg skulle. Strengt tatt tilhørte ikke denne stien den «egentlige» kirkeveien, som begynte å skrå nedover mot fjorden fra stikrysset. Men et turforslag fra Turkart Helgeland hadde fristet meg til å inkorporere denne «øvre traseen» i turen. Tilbake ville jeg derimot gå den gamle kirkeveien i sin helhet.

Ei tradisjonsrik ferdselsåre mellom de ytre og indre egner av Leirfjorden.

---

Da jeg fikk øye på et sett bord og benker oppe på et utkikkspunkt, tok jeg meg like godt en pause. De trehvite benkene virket ikke å ha stått her lenge. Tvert imot – de så ut til å være nye. All ære til de som sørger for denne type tilrettelegging, til glede for både lokale turgjengere og andre.

Splitter nye bord og benker.

---

Oppe på de høyeste partiene av åsen var stien fortsatt noe gjørmete og våt, og et sted lå det til og med gammelsnø. Leirfjorden er vel ikke et område en forbinder med rovdyr i våre dager, men for 150 år siden og lenger tilbake var situasjonen en helt annen. Spesielt en hendelse gikk det nok gjetord om i flere generasjoner etterpå blant bygdefolk. Hendelsen jeg sikter til fant sted kun få hundre meter nord for her jeg nå gikk:

På 1800-tallet var ulv og bjørn langt fra uvanlig i Leirfjorden.

---

Ved stiens høyeste punkt fikk jeg en strålende utsikt utover mot Helgelandsbrua, Alsta og Dønnmannen, før det bar ned i skogen og gapahuken på Remman, der det ble et nytt femminutt.

Rast på Remman.

---

Ute av skogen dukket de grønne åkrene på Hjartland opp. Stedet viste seg åpent og vakkert, beliggende ved fjorden. Hjartland er i likhet med Leland sannsynligvis ryddet allerede i vikingtida, noe endelsen -land tyder på. Ifølge Oluf Ryghs «Norske Gaardnavne», har navnet Leland utviklet seg fra en tidligere form, «Leirland», mens Hjartland har en mer usikker opprinnelse, muligens av hjerte eller hjort.

No livnar det i lundar, no lauvast det i li.

---

Hjartland med Helgelandsbrua og Sandnessjøen i horisonten.

---

Bygdeveien ble fulgt innover fjorden en drøy kilometer. Strevde litt med å finne utgangspunktet for den gamle ferdaveien, før jeg oppdaget ei grind i bortre ende av en åker. Dermed bar det til skogs igjen.

Så er det å begi seg tilbake – først langs bygdeveien og deretter langs den gamle farleia.

---

Ettermiddagen var i ferd med å bli kveld. Nå, i tida rundt 17. mai, har naturen for alvor våknet til liv. Det spirer og gror, blomstrer og bruser. Lufta er klar og frisk, og det er lyst så godt som døgnet rundt. Når en i tillegg ferdes langs et eldgammelt tråkk som har blitt benyttet både til hverdags og i høytid gjennom flerfoldige generasjoner, føler en sterke bånd til de som vandret før oss.

Her har det rekt folk i alle slags ærender gjennom uminnelige tider.

---

Den godt og vel 3 km lange kirkeveien er i dag en populær tursti for leirfjordingene.

---

Klærne jeg hadde lagt fra meg på en benk tidlig på turen lå slik jeg hadde lagt dem, og nå som lufta var mer avkjølt var det godt å få på seg en genser. En jogger passerte, før jeg hilste på en kar som var ute og luftet hunden sin denne herlige maikvelden. Omsider dukket kirketårnet opp der framme, over hustakene. Jeg var straks ved veis ende.

Leland – administrasjonssenteret i Leirfjord kommune.

---