# 608 • 18. – 20. mai 2021
Dag 1 (av 3):
Info
- Start: 18:55 (Vågsodden)
- Framme: 21:10
- Starttemp.: + 8°C
- Vær: Overskyet. Yr / regnbyge. Litt vind.
En ørkenvandring
«På gjensyn!»
«Allerede i går kveld hadde jeg besluttet at den omtalte steinalderlandsbyen i flygesandområdet på østsida av Hamnfjellet fikk vente til en annen gang. […] For hit ville jeg tilbake, såpass visste jeg.»
Slik avsluttet jeg rapporten fra min første og eneste tur til den langstrakte Hamnøya i 2013. Et ord er et ord, selv om det skulle gå hele åtte år før jeg var tilbake. I et litt ruskete vær la ferga til kai ved Vågsodden, lengst nord på øya. Gårsdagens strålende 17. mai-vær med temperaturer like oppunder 20-tallet var avløst av en langt hustrigere værtype. Men det var ikke verre enn at jeg så fram til å legge i vei på nye eventyr.
Øya har mye å by på.
Det kan være litt omstendelig å komme seg til Hamnøya, men det gjør også at naturperlene her ikke rennes ned av turister. Sist gang jeg besøkte øya var jeg både høyt og lavt, fra lengst nord til lengst sør. Til og med inn i Trollhålet, ei temmelig utilgjengelig grotte med forhistoriske hulemalerier, la jeg ferden. Men en interessant lokalitet måtte ofres – flygesandfeltene i Dalan / Gjerdsmoen på østsida av Hamnfjellet. Dermed hadde jeg en god grunn for å komme tilbake.
Gjerdsmoen er ikke et hvilket som helst sted på kartet. Arkeologiske utgravinger har avdekket en av Europas mest omfangsrike steinalderbosetninger her. I denne «steinalderlandsbyen» er det gjort usedvanlig mange funn fra steinalderen, spredt utover et ganske stort område.
Et noe rufsete vær legger ingen demper på turlysten.
Bekkeblom.
Fint å se at gamle hus blir tatt vare på og restaurert.
Jeg nærmer meg Hamnfjellet som ligger sør på øya.
Nysgjerrige tilskuere.
Våg ble passert, før jeg etter ei halvmils trasking var ved Hesstun, som vel må sies å være den sentrale gården på øya. Navnet kommer av «esje» – et eldre navn for kleberstein, som det finnes flere forekomster av i dette området. Her slynger veien seg over mot yttersida av øya og videre sørover til Hamn. Men dit skulle ikke jeg. I stedet fortsatte jeg rett fram langs Vevelstadsundet, på innersida av Hamnfjellet.
Pila peker i feil retning, men veien videre er likevel ikke til å ta feil av.
En kan i grunnen velge mellom to forskjellige veier videre sørover fra Hesstun, men jeg tok den første og beste som ligger lavest i terrenget. Til å begynne med er det en vanlig grusvei som snart går over i en kjerrevei. Denne var veldig grei å gå, helt til den uten forvarsel endte i en åker. Jeg fortsatte over Oterbekken, før jeg vha. GPS og Norgeskart.no sine flybilder fikk peilet inn riktig kurs.
Videre sørover bærer det langs kanten av en åker.
Yret gikk over i regn, da jeg kom på en sti som ble fulgt oppover i terrenget. En flokk med gås fløy opp, før stien snodde seg inn i noe småvokst bjørkeskog. Så var jeg framme ved flygesandfeltet. Det var som et botn med flat bunn og store sandskråninger langs sidene og kunne saktens minne om et grustak, til tross for at dette er naturens eget verk. Flygesandfeltet er visstnok siste rest av en mer omfattende sandforekomst som har minsket i størrelse med årene.
En ørkenvandring i regnvær.
Framme ved turmålet.
I og med at det var så flatt og fint nede i bunnen, bestemte jeg meg for å slå opp teltet midt i flygesandfeltet. Vel innendørs stanset det selvsagt å regne. Som vanlig er, var det å skifte til tørt, stelle i stand middag og kaffe og gjøre noen skriblerier. Etter hvert begynte det å skumre, men helt mørkt blir det jo aldri på denne årstida.
Valg av teltplass er unektelig noe uortodoks.
Dag 2 (av 3):
Info
- Start: 13:00
- Tilbake: 16:30
- Starttemp.: Ca. + 11°C
- Vær: Overskyet / gløtt av sol.
I en steinalderlandsby
Utover natta og i morgentimene fortsatte det med en skvett yr nå og da, men alt av nedbør opphørte etter hvert, og det utviklet seg i bunn og grunn til en fin dag til tross for overskyet vær. Når en først er på en slik plass, på ei øy på Helgelandskysten, er det godt å kunne ha en hel dag – og vel så det – til disposisjon. Planen for dagen i dag var egentlig bare å rusle rundt i dette forhistoriske landskapet som gjennom hele yngre steinalder tiltrakk seg horder av mennesker.
Jeg tok til å traske oppover sandskråninga. Fra toppen av feltet fortsetter det ei rem av den samme finkornede sanda flere hundre meter nordøstover gjennom et flatt lende.
Telting på sandgrunn.
Skandinavias største «steinalderlandsby»?
Sitat fra Helgeland Historie, Bind 1, s. 73-74:
Blant den store mengden åpne tilholdssteder på Helgeland, altså tilholdssteder som ligger åpent til uten noe særlig ly, er det enkelte som skiller seg klart ut ved sin beliggenhet og utstrekning og sitt omfattende innhold av gjenstander og konstruksjoner.
Det mest imponerende er det enorme boplassområdet på Gjersmoan i Vevelstad. Med sine nærmere 600 mål boplassområde som strekker seg over 1,7 km må Gjersmoan ubetinget være ett av Europas største sammenhengende boplassområder fra steinalderen! For en stor del er området bevart opp til våre dager ved et beskyttende dekke av flygesand i opptil 5 meters tykkelse.
Gjersmoan-lokaliteten ble oppmålt så tidlig som i 1925, og en fant da hele 63 ildste«der og samlinger av skjørbrent stein her. Disse var rundaktige ca. 0,5 – 1,5 m i diameter og besto av steiner i en flat pakning. Trekull ble ofte funnet under og mellom steinene. Ved målinger fant en at det høyestliggende ildstedet lå 46 moh., det nederste bare 8,5 moh.
Fra området er det kommet fram en lang rekke gjenstander. Deler av et femtitalls forskjellige skiferkniver og -spisser og et utall andre redskaper og redskapsavfall av bergarter og mineraler taler sitt tydelige språk om lengre tilhold. Her er det også funnet keramikk. Hvor rikt området er på arkeologiske data kan belyses ved at det her både er funnet en skiferkniv med et forarbeidet dyrehode i skaftenden og en fiskefigur av kleber. Disse figurale gjenstandene peker nokså direkte på forholdet til den omgivende fauna.
Det synes som om boplassen på Gjersmoan nærmest bør tolkes som et steinaldervær eller en slags landsby ved sjøen, hvor relativt mange mennesker har bodd sammen i visse perioder av året gjennom hele yngre steinalder. Etter hvert som landhevingen foregikk, har folk flyttet nærmere stranda, for til slutt å oppgi området som boplass ved begynnelsen av jernalderen.
Det er amatørarkeologen Edvard Havnø (1869-1940) fra Hamnøya i Rødøy som har fått æren for oppdagelsen av steinalderboplassen på Gjerdsmoen (eller Gjersmoan, som lokaliteten kalles i Helgeland Historie). Samme mann gjorde for øvrig viktige funn i sin tid både på Vega (1923) og mange andre steder langs Helgelandskysten.
Flygesandavsetninger er en nokså sjelden naturtype her til lands.
Bjørkekjerret trives visst godt i sanda.
På toppen av flygesandfeltet.
I disse traktene var det folksomt gjennom hele yngre steinalder.
En flere hundre meter lang «arm» av flygesand strekker seg fra toppen av feltet og nordøstover.
Dyrespor er det mange av.
Jeg befant meg nå såpass høyt i terrenget at jeg fikk en formidabel utsikt, særlig nordover øya og over mot Vevelstadlandet. De flotte Høyholmstindan var dessverre innhyllet i de massive skymassene. Det samme var De syv søstre og andre høyere kystfjell. Mot sør trådte Hornsveten og Mosaksla fram.
Litt nord for flygesandfeltet i Dalan ligger Botnan og Gjerdsmoen. Også her er det mindre flygesandforekomster. Kanskje har alle disse avsetningene en gang vært en del av et større felt. I hvert fall er det en kjensgjerning at det som finnes av flygesand i dag bare er en rest av det som fantes for et par generasjoner siden.
Utsikt nordover Hamnøya og mot Vevelstadlandet.
Sørover mot Høyholm, Mosaksla og Hornsveten.
Teltet sett fra «oven».
I min naivitet hadde jeg et ørlite håp om å finne en pilspiss eller lignende fra steinalderen som arkeologene kunne ha oversett. Men det var fint lite å finne for et utrent øye, annet enn helt vanlig gråstein. Men bare å bevege seg i dette en gang så folksomme området var spesielt. Om denne «steinalderlandsbyen» med sine mange og rike funn kan settes i sammenheng med hulemaleriene i Trollhåla på vestsida av Hamnfjellet, er et åpent spørsmål.
En helt vanlig stein som ved første øyekast kan minne om en pilspiss.
Men hva er dette?
Nå skulle det ifølge nettsida Hesstun.no befinne seg en gapahuk i skogen i nærheten av sandavsetningen, og denne ville jeg forsøke å finne. Jeg fant den på sørsida av feltet, midtveis mellom bunnen og toppen, ca. 50 m inne i skogen. Gapahuken var flott og innbydende med et lager av kløyvd ved stablet opp innerst og med ei grue et par meter utenfor. Her hadde det fint latt seg gjøre å overnatte om det sto om.
Til glede for turfolket.
Tok en titt i trimboka som gikk tilbake til året 2010. Kun en håndfull mennesker er innom dette stedet i løpet av året, men så nylig som på 17. mai hadde det vært folk her. Satte meg ned ei stund og hørte på den iherdige fuglesangen som preger skogen nå på forsommeren. Bestemte meg for å komme tilbake til gapahuken seinere på kvelden og gjøre i stand et bål.
Før jeg gikk i gang med dagens middag, ville jeg legge turen til et nærværende flygesandområde, beliggende noen titalls meter nedenfor teltplassen. Området besto av usammenhengende sandavsetninger med en del vegetasjon innimellom. Også dette området har nok inngått i et langt mer omfattende flygesandfelt. I den fine sanda observerte jeg spor etter både elg og mindre dyr.
I en steinalderlandsby.
På kvelden ruslet jeg oppover mot gapahuken, og snart knitret et lite bål i skogen midt inne på Hamnøya. Jeg ble sittende her time etter time i den halvmørke mainatta mens fuglene holdt meg med selskap og bålet ble stadig mer lettstelt.
Etter en herlig dag tilbringer jeg kvelden i gapahuken.
Bålet brenner i timevis, før det til slutt svinner hen.
Dag 3 (av 3):
Info
- Start: 10:05
- Framme: 11:40 (Våg)
- Starttemp.: + 9°C
- Vær: Delvis skyet / sol.
Tilbake til nåtiden
Gårsdagens «tidsuavhengighet» var forbi. Fra å ha beveget meg i steinaldermenneskenes landskap, ble jeg rykket tilbake til nåtida av alarmen på telefonen. Greit nok det, jeg hadde fått meg en hel dag i disse traktene og måtte si meg fornøyd med det.
Været hadde bedret seg ytterligere, og skyene var i ferd med å gå i oppløsning da jeg la i vei. Trasket oppover den seige sandbakken, da jeg valgte å følge «øvre trase» nordover mot Hesstun.
Tilbake til nåtiden.
Hadde ikke kommet ut av flygesandfeltet før en elg kommer til syne foran meg. Den haster i vei inn i skogen oppunder Hamnfjellet. Sporene etter den er tydelig i sanda. Jeg ser også spor etter det jeg tolker som rev – en art jeg vet skal finnes på Hamnøya.
Ferske elgspor.
Været er upåklagelig denne 20. mai.
For første gang i løpet av turen kommer de stolte Høyholmstindan til syne.
I likhet med den nedre traseen, var også denne øvre veien grei å ta seg fram langs, til tross for et tykt sanddekke. Traktorsporene indikerte at den er i bruk som jordbruksvei. Fra Hesstun var det å begi seg på asfalt hele veien nordover mot fergeleiet på Vågsodden.
Hamnøya har 35 innbyggere per 2021 og mange er sysselsatt i jordbruket.
Hesstun er den sentrale gården på den over ei mil lange øya.
Jeg mente jeg hadde avsatt tilstrekkelig med tid til ferga mot Tjøtta kom, da jeg ble stoppet av en bil like nord for Våg. Vedkommende tilbød meg skyss. Vi kom i prat, og det viste seg at han drev gård her på øya. Det hadde han gjort i 30 år, etter tidligere å ha jobbet på jernverket i Mo i Rana. Såpass god tid hadde jeg nå at jeg like godt ble med ferga innover mot Forvik, og derfra nordover til Tjøtta.
Så får jeg bare si som forrige gang jeg besøkte Hamnøya: På gjensyn! For øya har mer å by på, har jeg latt meg fortelle.
Tags: flygesandforhistorienaturfenomenersteinalderenøyer
