# 615 • 26. juli 2021
Info
- Start: 15:05
- Tilbake: 18:25
- Starttemp.: + 19°C
- Vær: Sol fra klar himmel.
Flyulykka som gikk i glemmeboka
Mens «alle» som har levd ei stund kjenner til den fatale Torghatten-ulykka i 1988, da en Dash 7 havarerte i den velkjente fjellformasjonen ved Brønnøysund, har jeg inntrykk av at det kun er et fåtall som er klar over at det atten år tidligere fant sted ei flyulykke i De syv søstre – også dette et viden kjent landemerke på Helgeland.
50 år og sju måneder etter den tragiske ulykka der fire unge mennesker mistet livet var jeg på vei oppover fjellsida til minneplata som ble satt opp på ulykkesstedet for noen år siden. Jeg ville gjerne besøke stedet der den skjebnesvangre flyturen endte brått og brutalt for et halvt århundre siden.
Aksla er den fjellryggen som kommer ned fra Breitinden (Stortinden). Det var der flyulykka inntraff.
Jeg vet ikke hvem som har tatt over etter Thor Bergesen som merket De syv søstre i en mannsalder, men rødmalinga i form av piler, streker og prikker var i hvert fall godt synlig. Fint sommervær var det overalt nå etter dager med knugende havskodde. Det varte likevel til godt utpå dagen før lufttemperaturen begynte å komme seg. Skodde av ymse slag er ikke noe ukjent værfenomen på kysten, verken sommer eller vinter. Også den hustrige desemberdagen i 1970 lå skodda tungt nedover fjellene.
Opptakten
Kameratene Odd Mikal (16) fra Fauske og Frode (18) fra Glomfjord er i lag med medelever ved yrkesskolen i Brønnøysund på avskjedsfest før juleferien, da Odd Mikal blir akutt syk. Han faller om, blir liggende på gulvet og er tidvis borte. De andre festdeltakerne spekulerer i om det kan være den hjemmelagde vinen som ble servert på vorspielet som kan være årsaken. Han får skjelvinger som kan minne om krampe, og lege kontaktes.
Den 28 år gamle turnuslegen Johan Glæstad har kommet hjem etter en lang dag på jobb. Han har gått og lagt seg da telefonen ringer i ellevetida, og blir meddelt hva som har hendt. Glæstad møter opp på kinolokalet, der festen blir avholdt, snakker med folk som har hatt noe med Odd Mikal å gjøre, og undersøker pasienten. Krampene er urovekkende. Hurtigruta skal akkurat til å legge fra kai, men blir bedt om å holde igjen litt. Legen vil først klargjøre om det er mulig å frakte pasienten i ambulansefly til Sandnessjøen i det dårlige været.
Flyger Håkon Bø (24) er skeptisk til å fly under de rådende værforhold, som består av regn, vind og tåke. Men da tilstanden til pasienten er svært kritisk, bestemmer han seg i samråd med legen om likevel å gjøre et forsøk. Flygeren tar kontakt med tårnet på Stokka ved Sandnessjøen, der været ikke er stort bedre. Tåka ligger ned mot 200 moh., og det er helt på grensen til det forsvarlige. Ingen ved flyplassen i Brønnøysund har myndighet til å nekte en flyger takeoff, og litt etter klokka ett på natta tar ambulanseflyet av.
Ambulanseflyet er av typen Piper PA-32 Cherokee Six.
Merkinga oppover fjellsida er det lite å utsette på.
Hendelsesforløpet
Normal flygetid mellom Brønnøysund og Sandnessjøen er 16 minutter. Banelysene på Stokka blir tent, og det etableres kontakt mellom flytårnene og pilot. Bø tar valget om å fly nærmere land istedenfor den ytre luftleden som er vanlig. Dette for å spare tid. Flyet befinner seg et sted over Søvik, sør på Alsta, da tårnet på Stokka får beskjed om at flyet er i ferd med å gå inn for landing. Piloten opplyser at han har sporadisk sikt nedover, men ingen sikt forover.
Oddvar Ulvang ved tårnet på Stokka registrerer en forverring av været, samtidig som han kan høre en fjern motordur fra flyet. På Søvik hører Per Pedersen ved halv to-tida et smell som han seinere beskriver som en blanding av en skarp og en dump lyd. Øyeblikket etter blir soverommet – som vender mot De syv søstre – opplyst av et rødaktig lys i retning Aksla, på størrelse med en måne. Det står på ett minutt, så flater det ut og forsvinner. At lyset er fra en flystyrt er ikke i tankene.
I sekundene før får flytårnet på Stokka opplyst at flyet tørner utover igjen, da piloten ikke klarer å få øye på flyplassen. Straks etter mister tårnet forbindelsen med piloten, og Ulvang kontakter tårnet i Brønnøysund. Begge tårnene prøver febrilsk å få kontakt med cockpiten, uten hell. Til slutt må de bare innse at redningssentralen må varsles. Flyet har etter alt å dømme havarert, uten at noen vet nøyaktig hvor. Om det finnes overlevende er et annet spørsmål.
Det er den 24 år gamle piloten Håkon Bø fra Lesja som flyr ulykkesflyet fra Brønnøysund.
Leteaksjonen
Ettersom den siste meldinga fra flygeren var at han «tørner utover», mener redningsmannskapet at det er stor sannsynlighet for at flyet er styrtet i havet. Alt av søkearbeid, både vha. fly og søkepatruljer, må imidlertid vente til det blir tilstrekkelig dagslys. Men flere instanser ute på øyene blir kontaktet for å forhøre seg om noen har registrert noe. NRK Nordland blir bedt om å sende ut melding om et savnet fly, der folk som kan ha sett eller hørt noe anmodes om å varsle politiet.
Klokka er så vidt passert ni på morgenen da Peder Pedersen kommer inn døra på huset sitt i Søvik. Kona hans har hørt på nyhetene at et fly er savnet. Pedersen setter straks nyhetsmeldingen i forbindelse med det rødaktige lyset han hadde sett samme natt ved Aksla like nedenfor Stortind. Han ringer Stokka flyplass. Redningsledelsen beslutter omgående å sende letemannskaper inn i De syv søstre.
Det etableres manngard, som tar seg oppover fjellsida. En av disse er Kåre Johnsen som både er veldig godt kjent i dette fjellområdet og i god form. 40-åringen går øverst av de fire, fem karene og følger fjellsida sørover. Også i dag er været dårlig med regn, sludd vind og tåke, og det er ikke helt risikofritt å bevege seg i fjellet. Kåre blir enig med de andre om at han skal følge et høydedrag på ca. 350 moh. – samme høyde som tåka ligger på. Tidvis er han under tåka og tidvis inni.
Søvik og Dønnmannen en godværsdag på sommeren.
Funnet
Kommet såpass langt sør som til Aksla like under Breitinden, skimter Kåre med ett noen gjenstander gjennom tåka. Disse ligger spredt oppover fjellsida. Først ser han en motor, så ser han lenger fram selve flykroppen, og han ser fire personer ligge på bakken ved siden av. Ingen ytre skader er å se da han sjekker pulsen på de forulykkede både en og to ganger.
Han får den oppfatningen at flykroppen må ha blitt revet opp av en stor stein og at personene har blitt slengt ut rett før sammenstøtet med fjellet. Hadde flyet kommet noen meter høyere, ville sammenstøtet trolig vært unngått.
Kåre Johnsen prøver å komme til hektene etter det sjokkerende synet. Han får varslet de ansvarlige for redningsaksjonen og forblir på stedet til et redningshelikopter ankommer. De samler sammen private eiendeler som kan identifisere de omkomne, og legger dette sammen med de døde. Men de finner ikke noe som kan identifisere den fjerde personen, ledsager Frode Holm. Fra en slette like nedenfor havaristedet laster de bårene med de omkomne om bord i redningshelikopteret.
Dette er det synet som møter Kåre Johnsen.
Ei slik ulykke har selvsagt mange pårørende, og flere familier fikk sine kjære brått revet bort. Ingen av de omkomne var ennå fylt 30 år. Jeg var klar over at det skulle befinne seg ei minnetavle som ble satt opp ved ulykkesstedet 40 år etter flykrasjen. Problemet mitt var at jeg ikke visste helt nøyaktig hvor dette stedet var, og jeg innså etter hvert at jeg hadde gått for langt. Uansett så var det lett å forestille seg det fryktelige synet som møtte Kåre Johnsen da han og andre gikk manngard her.
Minneplata på ulykkesstedet. (Foto: NRK.)
I ettertid har jeg kommet fram til at ulykkesstedet må befinne seg litt lenger nord for den merkede ruta jeg fulgte. På ca. 360 moh. kommer en til et stidele. Den ene stien går rett oppover mot Breitinden, den sydligste av tindene i De syv søstre, som jeg for øvrig besteg en høstdag i 2009. Den andre stien tar til høyre, altså sørover, og kalles lokalt for «Storrunden». Dette er en flere kilometer lang rundtur som går gjennom et lavereliggende fjellterreng på sørsida av Breitinden, før stien vrir seg «nord og ned» mot Søvik igjen.
Fra stidelet legger jeg turen sørover.
Traff på to småbarnsmødre som hadde ungene sine med seg – for øvrig de eneste jeg møtte på hele turen, med unntak av ei sprek dame som tok meg igjen oppe i brattene litt tidligere. Den merkede leia for Storrunden slynger seg helt utpå kanten av Einangsfjellet. Her ble jeg belønnet med en storslått utsikt sørover kysten, til tross for motlys.
Stort sett fint fjellterreng å bevege seg i.
Nydelig utsikt mot Offersøya, Tjøtta og Høyholmstindan.
Noe småbratt nedover skogen, før jeg traff på den gode gangveien nede i Søvikskardet som førte meg tilbake til utgangspunktet. Beklageligvis kom jeg under et visst tidspress på slutten og måtte virkelig gå på om jeg skulle rekke bussen tilbake til Sandnessjøen. Kun to minutter etter at jeg ankom holdeplassen kunne jeg stige på bussen.
Jeg rekker bussen så vidt det er.
Storrunden byr på vakker og variert natur, men med flyulykka i tankene lå det et dystert bakteppe over det hele. Selv om det er få som erindrer dette havariet i dag, så er minneplata på ulykkesstedet en grell påminnelse om både selve hendelsen og den sorgen og smerten som de etterlatte måtte slite med i lang tid. Avslutningsvis legger jeg ved en to minutter lang filmsnutt (NRK) fra monteringen av minnetavla i 2010, der flere etterkommere av de forulykkede og andre involverte deltok:
Kilder:
- Fritz Leo Breivik, professor emeritus ved Nord universitet, fakultet for samfunnsvitenskap: «Ferden som endte i fjellet», publisert på NRK Nordlands nettsider, 16.12.2017.
Bilder:
- Bilde 2, 4 og 7: fra NRK Nordlands artikkel: «Ferden som endte i fjellet», 16.12.2017.
- Bilde 6: (forstørret) fra NRK Nordlands artikkel: «Mintes de omkomne», 2.8.2010.
Tags: fjellvandringlokalhistorie
