Verdifull verdensarv

Vegaøyan verdensarv

Utdrag fra Verdensarvvega.no:

Vegaøyan ble skrevet inn på UNESCOs liste over verdens natur- og kulturarv da UNESCOs verdensarvkomité hadde sitt 28. komitémøte i Suzhou, Kina i 2004. Skjærgården ytterst ute mot storhavet ble det første norske kulturlandskapet som oppnådde en slik status. Verdensarvstatusen ble gitt til et landskap av øyer langs en ekstrem værhard kyst. Men hvorfor?

Unescos verdensarvkomité skriver i sin begrunnelse:

”Vegaøyan viser hvordan generasjoner av fiskere og bønder gjennom de siste 1.500 år har opprettholdt en bærekraftig levemåte i et værhardt område nær Polarsirkelen, basert på den nå unike tradisjonen med ærfugldrift. Statusen er også en hyllest til kvinners bidrag til dunprosessen.”

Et unikt kulturlandskap

Utdrag fra Verdensarvvega.no:

Vegaøyan er et åpent kulturlandskap med mer enn 6.500 øyer, holmer og skjær. Fiskere og jegere har drevet med fiske og fangst i området i mer enn 10.000 år. Da de lave øyene rundt hovedøya Vega ble tatt i bruk for rundt 1500 år siden, var det først som utvær – fangststasjoner for fiske, jakt og sanking. Den store strandflaten med sitt rike dyre- og planteliv gav etter hvert unike muligheter for bosetting. Gjennom generasjoner har øyfolket vernet om øyene og formet dem til et enestående kulturlandskap.

[…] Øyrikets universelle verdi ligger i områdets overlevering av historie og kulturtradisjoner som er utviklet ved en værhard kyst med rike naturresurser. […] Her finner vi fiskevær og havgårder, der bygninger og spor i landskapet forteller historien om menneskenes vilkår og virke. Naturen har formet menneskene, og menneskene har formet naturen i et unikt samspill.

På 60-, 70- og 80-tallet ble øyene fraflyttet. Hus […] og kulturlandskap forfalt. Verdensarvstatusen har ført til at stadig flere hus har blitt satt i stand, ærfuglarkitekturen gjenreises og gammel kulturmark tas i bruk igjen. […] I dag beites rundt 60 øyer i verdensarvområdet av storfe og småfe. Dette er i hovedsak øyene nord og vest for Vega. I flere av værene, som Skjærvær, Hysvær, Søla, Kilvær, Lånan, Rognan, Omnøy og Skogsholmen drives det også slått.

Gjengroing på grunn av manglende beite og slått er hovedutfordringen. Aktivitet må gjenskapes og opprettholdes for å sikre kulturlandskapet i øyan.

Ærfugldrifta – ei næring med lange tradisjoner

Utdrag fra Verdensarvvega.no:

Vegaøyene er ærfuglens rike. I mer enn 1.000 år har øyværingene dratt opp tang til tørking som de har brukt til reir under skjul av rakved og i små hus bygget av stein. Familiene har laget reir til hundrevis av fugl, passet på at fuglen fikk den nødvendige ro til å slå seg ned og sørget for at verken rovfugl eller firbente skapninger fikk rane reirene. […] Med nitid innsats fikk øyboerne på denne måte hånd om den verdifulle duna fra fuglene.

Da avfolkingen av øyene startet etter krigen, gikk ærfuglbestanden tilbake. På 1980- og 1990-tallet herjet mink i de fleste av de gamle dunværene og bare et fåtall ærfugl lå i husene og reirene som øyværingene bygde til dem. Etter verdensarvstatusen har tradisjonen blitt tatt opp på stadig flere øyer. I 2016 hekket 1273 fugler i syv av de gamle dunværene og det ble laget rundt 3200 reir. 18 fuglevoktere er i arbeid med å ta vare på tradisjonen, mot seks-syv personer da arbeidet med verdensarvstatusen startet opp i 2000. 

Ikke noe dynefyll er så lett og gir fra seg så mye varme som ederdun. I motsetning til dun fra and og gås, har ederduna små mothaker som gjør at den holdes sammen. Dette gir den en isolasjonsevne i særklasse. Totalt produseres det på verdensbasis 2 000 kg ferdig renset dun per år. Mesteparten av duna blir maskinrenset, men ennå driver folk i dunværene på Helgeland med det tidkrevende arbeidet å håndrense duna. Tørking og grovrensingen av duna må gjøres med en gang, ellers blir den ødelagt. Mesteparten av arbeidet blir gjort på øyene om sommeren, helst på vindstille dager.

Hus for folk og fugl

Utdrag fra Verdensarvvega.no:

Da øyene ble bebodd, kom også bygningene. Byggemateriale var mangelvare på de treløse øyene og materialer og laftede hus ble kjøpt på fastlandet. Mange av husene ble kjøpt ferdig oppsatt og demontert før de ble flyttet ut på øyene. I flere tilfeller ble de også flyttet fra øyene når de ble avfolket. […] Takket være sesongbruk og fritidsbruken er mye av bygningsmassen holdt i hevd. I dag er det ca. 200 bygninger i verdensarvområdet.

Et spesielt trekk ved bygningsmassen i verdensarvområdet er de mange e-husene og e-banene (ærfuglhus). Fuglevokterne, Stiftelsen Vegaøyan Verdensarv og Nordland Ærfugllag har samarbeidet om å få istandsatt og bygd flere e-hus. Også Vega skole, Helgeland Museum og Vegaøyans Venner hjelper fuglevokterne med å reparere og bygge ehus. Per 2021 finnes det i overkant av 3200 ehus i Vegaøyan, en økning på 30 prosent i løpet av de siste sju-åtte årene.