I Torolv Kveldulvssons rike

Sandnes-ætta:

• Sigurd Herse (ca. 820 – 886):
  • • Sigurd Grjotgardsson (også kjent som Sigurd Herse) er den første helgelendingen som kjennes ved navn, og bodde på storgården Sandnes. Kong Harald Hårfagre gjorde ham til herse (senere lendmann), og på kongens vegne krevde han inn skatter og håndhevet lov og orden. Skatten besto hovedsakelig av skinn og pelsvarer, som var verdifulle i byttehandel med utlandet. Av denne skatten fikk lendmannen beholde en part og bygge egen rikdom, mens resten måtte betales videre til kongen. Sigurd hadde kun én arving, Sigrid.
• Sigrid Sigurdson (ca. 850 – ?):
  • • Sigrid var først gift med Bård Brynjulfson (også kjent som Bård Kvite) fra Torgar, arving av et annet viktig maktsenter på Helgeland. Bård fikk banesår under slaget i Hafrsfjord (872), men før han døde ga han alt han eide, bl.a. gården og høvdingsetet Torgar til kampfelle, venn og hirdmann Torolv Kveldulvson fra Fjordane. Torolv flyttet til Torgar og kom godt overens med enka, og de ble raskt gift. Da Sigurd Herse døde, overtok Torolv Sandnes og flyttet dit. Sigrid kom dermed tilbake til heimgården. Også Sigrids andre mann, Torolf, ble drept i et slag – slaget på Sandnes – av ingen ringere enn kong Harald Hårfagre og hans hær. Hårfagre ga Sandnes-gården til Øyvind Lambe, som ble Sigrids tredje mann.
• Torolv Kveldulvsson (ca. 850 – ca. 890):
  • • Torolv var fra Fjordane og en av landets rikeste og dyktigste menn. Han giftet seg med Sigrid, som var blitt enke på Torgar, etter at mannen, Bård Kvite, hadde blitt drept i slaget ved Hafrsfjord i 872. Sigrid og Torolv giftet seg i 873, og etter at Sigrids far, Sigurd Herse, døde, flyttet de fra Torgar til Sigrids heimgård, Sandnes. I tillegg til Torgar og etter hvert Sandnes, eide Torolv også flere egg- og dunvær. Torolv Kveldulvsson ledet store finneferder til de indre strøk av Skandinavia for å oppkreve skatt i form av pelsverk fra samene, i hvert fall mens han bodde på Torgar. Torolv var dessuten den første kjente eksportør av tørrfisk nordfra. Egils saga forteller at han i tida rundt 875 sendte folk nord til kaupangen Vágar i Hålogaland (nå Vågan) på skreifiske. Han bragte også med fisk til England og kom tilbake med klær og annet. Torolv ble drept i slaget på Sandnes av kong Harald Hårfagre og hans hær.
• Øyvind Lambe (835/ 848 – ?):
  • • Etter slaget på Sandnes satte Harald Hårfagre en av sine beste hirdmenn, Øyvind Kåresson Lambe, til å rydde opp på Sandnes. Øyvind Lambe var venn og onkel til Torolv, og etter at kongens menn hadde drept Torolv, ønsket ikke Øyvind å være i kongens hird. Kong Harald Hårfagre ville gjøre saken god igjen og uttrykte ønske om at Øyvind giftet seg med Sigrid. Alt godset som Torolv eide ville kongen gi til Øyvind. Harald Hårfagres ønske ble innfridd. Sigrid og Øyvind fikk barna Finn og Raneveig, og Sigrid ble med det stammor til ei stor og vidgjeten ætt, bl.a. ble hennes sønn Finn Skjalge gift med Harald Hårfagres datterdatter Gunhild, og deres sønn var den berømte Øyvind Finnsson Skaldespiller.
• Finn Skjalge (ca. 878 – ca. 930):
  • • Finn Øyvindsson (også kjent som Finn Skjalge, som betyr «den skjeløyde») var lendmann på Sandnes og sønn av Øyvind og Sigrid. Han giftet seg med barnebarnet til Harald Hårfagre, og de fikk sønnen Øyvind – som skulle bli en viden kjent skald.
• Øyvind Skaldespiller (ca. 910 – 990):
  • • Øyvind Finnson Skaldespiller fra Tjøtta var hirdskald hos kong Håkon den gode. Da kongen døde av et sår etter slaget på Fitjar på Stord i 961, diktet Øyvind sitt mest berømte kvad, Hákonarmál, hvor han med kraft og patos skildrer kampen og kongens tapperhet, og deretter hvordan kongen blir ærefullt mottatt av Odin i Valhall. Det er også bevart betydelige rester av et annet større dikt av Øyvind, Háleygjatal, som gjør rede for ladejarlenes ætt fra Sæming (en sønn av Odin og Skade) til Håkon jarl (død 995). Likheten med Tjodolv fra Kvines Ynglingatal ble påpekt allerede av Snorre Sturlason. Øyvind Skaldespiller er den siste norskfødte hirdskalden som vi vet om. Ved Tjøtta kirke står det en minnebauta over skalden.
• Hårek av Tjøtta (965 – 1040):
  • • Hårek, sønn av skalden Øyvind Skaldespiller, var en høvding fra Tjøtta. Han blir i sagaene nevnt som lendmann under Olav Tryggvason, som han ble kristnet av, og senere også under Olav “den Hellige” Haraldsson. Han hadde store inntekter, særlig gjennom finneskatten, men lå i en bitter strid med høvdingen på Dønnes, Grankjell, om noen ressursrike øyer, muligens Åsvær. I 1027 raidet Hårek øyene, men ble nedkjempet av Grankjell og sønnen Åsmund Grankjellson. Under hevntoktet året etter satte Håreks menn gården på Dønnes i brann og Grankjell ble drept. Hårek var med og ledet bondehæren under Slaget på Stiklestad i 1030 da Olav den Hellige ble drept. Under et besøk sørover til kong Magnus Olavsson I (Olav den Helliges sønn) i Trondheim seks år senere ble Hårek øksedrept av kongens assistent – naboen Åsmund Grankjellson. Mordbrannen på Dønnes ble dermed hevnet av den dreptes sønn.

Slaget på Sandnes (890/ 891)

Hentet fra Torolvstein.no og Egils saga:

Torolv havnet raskt i konflikt med slektninger av Bård Kvite, som var var misfornøyd med at Torolv hadde fått overta Torgar. De gjorde selv krav på gården, og satte ut rykter om at Torolv snøt kongen på skatten. Konflikten eskalerte, og Torolv falt etter hvert i unåde hos kong Harald Hårfagre.

Torolv la derfor planer om å flykte til Island. Mens det ble holdt avskjedsfest for Torolv på Sandnes (ca. 891), ble selskapet overrasket av kong Harald Hårfagre, som hadde ankommet med 300 mann. Hæren omringet langhuset, og kun kvinner og barn fikk komme ut. Huset ble satt i brann, men mennene på innsida greide å rive ned en vegg og komme seg ut. Det kom straks til heftige kamphandlinger, før Torolv ble drept kun tre fot fra kongen. Hans siste ord var: «Nå gikk jeg tre fot for stutt!». Etter drapet fikk Torolv en ærefull begravelse på befaling fra kongen. Harald Hårfagre ga så gården til Øyvind Lambe, som ble Sigrids tredje og siste mann.

Sandnes gård gjenfunnet

Sitat fra Helgeland Historie, Bind 2, s. 57-58:

I 1983 ble […] den gamle boplassen – en gardshaug – påvist på tunet til Meisfjordgården på Sandnes etter at Olgar Moe, en av Vitenskapsmuseets tillitsmenn i Alstahaug, hadde meldt fra om at det fantes tykke kulturlag i området. Boplassen som så lenge hadde vært ukjent ble deretter utsatt for et stort utbyggingspress. I 1984 og i 1987 ble deler av boplassen undersøkt i forbindelse med at Rv 17 skulle føres gjennom boplassen.

Helgelands eldste åker

«Sandnes – en storgård i jernalderen» i Årbok for Helgeland 1987, s. 80-81:

Vi har her altså restene av en 2000 år gammel åker. I ardsporene er det funnet pollen av bygg, så vi må gå ut fra at det var denne kornsorten som ble dyrket her. […] På Skar på Sør-Dønna er det gjennom pollenanalytiske undersøkelser påvist gardsdrift fra århundrene før Kr.f. På Sandnes er det imidlertid første gangen at en på Helgeland kan avdekke en forhistorisk åker.

Det gamle kirkestedet gjenfunnet

Sitat fra Helgeland Historie, s. 58:

Etter Håkon Håkonsens saga skal det ha vært kirke på Sandnes allerede på 1200-tallet. […] Petter Dass skriver i Nordlands Trompet: «Jeg mindes de Alstahougs-Sogner ret vel. Tree murede kirker og Sandness-Capel.» Det sies ikke direkte i Petter Dass’ vers, men det er tydelig at kirken på Sandnes er en trekirke. Ettersom den også nevnes kapell, hadde den trolig en underordnet status i forhold til steinkirkene.

«Sandnes – en storgård i jernalderen» i Årbok for Helgeland 1987:

Kirken ble flyttet til Stamnes på 1700-tallet. Hvor på Sandnes kirken sto har ikke vært kjent. Ved utgravningene i år ble det funnet skjeletter i utkanten av gardshaugen. De lå mot den nye kirkegården. I forbindelse med gravene ble det funnet mynter fra 1600-tallet. Det betyr at vi kom på sporet av det gamle kirkestedet på Sandnes.

Omreisende kvinnelige spesialister

Sitat fra «Høvdingsetet på Sandnes og Håløygriket» i Årbok for Helgeland 2019, s. 124:

Ifølge Berglund (2016) bodde det to typer folk på Sandnesgården; familien til eierne og omreisende håndverkere. De ble gravlagt i store felles graver, den ene med en gravlegging over en periode på 1000 år, den andre over en periode på 600 år. Beinrestene i den ene graven synes utelukkende å være fra kvinner, og gjenstander som er funnet i gravene tyder på at de ikke har utført tradisjonelt gårdsarbeid.

Den ene graven har etter alt å dømme vært reservert for kvinner med spesielle håndverksferdigheter til å arbeide med bein, støttenner av hvalross, metall og tekstiler. Noen av dem hadde også magiske og helbredende ferdigheter siden de brukte runer, også som magiske formler. Dette tyder ifølge Berglund på at det på Sandnes hadde vært et større innslag av omreisende håndverkere enn det er påvist tidligere i den nordlige delen av Norge. I den andre graven var det gravlagt både kvinner og menn, og sannsynligvis tilhørte de selve gården.

Sandnes – et senter mellom Tjøtta og Hov

Årbok for Helgeland 1987, s. 83:

Sandnes ligger mellom to større sentra i jernalderen. Det ene er Tjøtta og det andre er Hov på Løkta. Hov ligger strategisk til ved munningen av Ranafjorden, mens Tjøtta ligger ved munningen av Vefsnfjorden. Begge disse gardene er således gunstig plassert når det gjelder kommunikasjon langs leia og øst-vest inn i landet. En kan lure på om det virkelig var plass for Sandnes mellom disse to storgardene. Også Sandnes ligger ved munningen av en fjordarm, Leirfjorden. Denne har forbindelse med Vefsnfjorden.

Miljøet rundt Sandnes, dvs. mangel på store gravhauger og andre fornminner, skiller denne garden fra både Hov og Tjøtta. […] Uansett betydningen av Sandnes i forhold til de øvrige storgardene, kan vi slå fast at gardshaugområdet her har vært i bruk til jordbruksformål alt siden tiden rundt år 0.

«Gisle Gissurson på gamle Sandnes» er lansert som en ungdomsbok, men den kan også med fordel leses av historieinteresserte personer i alle aldre. Boken er basert på historien og livet på Gamle Sandnes, i dagens Sandnessjøen. Innholdet er altså bygget på den sterkeste sagalitteratur vi har fra vår landsdel, nærmere bestemt fra perioden rundt Norges samling.

Denne boken har likevel gitt historien et nytt perspektiv i det den tar utgangspunkt i det vanlige menneskes gjøren og laden, og hvordan forholdene var på en storgård i den tiden. Her følger vi menneskene gjennom en årssyklus på slutten av 800-tallet. Vi hører om korndyrking, om husdyrhold og sysler på gården, om treller og storætters betydning, om finnferder og handelsreiser, om fiske, jakt og fangst, om blot og ættegilder, om skip og båter, og om mye mer. Vi hører om forholdene i Vefsn, på Torgar og i øvrige områder på Helgeland.

Den geniale fremstillingen, om en kan si det slik, er at selve handlingen og de ulike faser, blir sett gjennom øynene på den 12 år gamle Gisle. Han lever på storgården og er ikke eldre enn at han ennå har den naturlige nysgjerrigheten i seg, og at vi gjennom dette kan oppleve livets hendelser på en detaljert og ny måte.

Torolvstein

Sitat fra Torolvstein.no:

Selskapet ble stiftet i 2006, og har som formål å forestå utbygging og drift av Høvdingsetet på Sandnes med blant annet langhus og gildehall. Selskapet overtok utbyggingsplaner for Gamle Sandnes, utarbeidet av Hålogalandsmuseet i 2004. Disse planene er forankret i bl.a. arkeologiske utgravninger og funn, samt tekster fra Egil Skallagrimssons saga.

Selskapets navn er hentet fra historiene om Torolvstein [bauta] som ble reist til Torolvs minne etter slaget på Sandnes. Historiene forteller at steinen var kjent fram til manns minne, men at denne ble ødelagt rundt 1900. Hålogalandsmuseet har senere gjenreist steinen til minne om Torolv, og denne står like ved Langhuset.

I jernalderen var langhusene de dominerende bygningene på storgårdene. De største bygningene var 50-60 m lange, noen ganger enda større. Langhusene rommet ofte både bolig og husdyr. Langhus over hele Norden er bygd opp av et stokkesystem, mens ytterkledning kan variere avhengig av tilgang på materialer. På Helgelandskysten var torvvegger vanlig.

Det nyreiste Langhuset på Sandnes er 65 meter langt og 7-10 meter bredt, og er reist i denne tradisjonen. Husdyrdelen er sløyfet til fordel for boligdel og gildehall. Langhuset er bygd med furuskog fra St. Petersburg og med hjelp av russiske håndtverkere som fortsatt har holdt de gamle byggetradisjonene i hevd. Lokale entreprenører og håndtverkere har fullført innredning, tak og vegger. Torv til taket er hentet fra Tjøtta og torv til veggene er hentet fra Nyjord.