For Markens Grøde (1917) ble Knut Hamsun (1859 – 1952) tildelt Nobels litteraturpris 1920. Allerede året etter ble romanen filmatisert. Hele innspillingen ble lagt til Helgeland, først og fremst til Røvassdalen i Rana – en lokalitet Hamsun selv var med på å plukke ut. Hundre år har gått siden premieren i 1921, men det skal fremdeles finnes spor i terrenget etter produksjonen. Om jeg var i stand til å finne dem, var en annen sak. Et hederlig forsøk ville jeg i hvert fall gjøre.
Hoppet av bussen ved Stor-Røvatnet, og kjente meg straks igjen! Det var nemlig her jeg startet turen innover den milelange Blakkådalen mot Blakkådalshytta for fire år siden. Den gang la jeg i vei helt i slutten av september i et klart og kjølig vær. Denne gangen var jeg ute fjorten dager før. Været var mildere og så veldig langt skulle jeg heller ikke. Faktisk var det bare å ta seg opp en bakke, før jeg var framme ved Sellanrå.
Oppover fra Røvassdalen har jeg gått før.
Høstfarger.
Etter ti minutters gange oppover kjerreveien var jeg på toppen av åskammen. Herfra bar det ut i terrenget, som besto av lyng, mose og åpen blandingsskog. Mye furu. Det er forresten ikke bare fysiske spor filminnspillingen har etterlatt seg. Også navnet «Sellanrå» er å finne på dagens detaljerte kart.
Fant meg en kurant teltplass mellom furustammene, og fikk opp husværet i en fei. Etter en lang reise, skulle det gjøre seg med et varmt måltid. Hadde kun med meg en knøttliten brenner av enkleste sort, kjøpt på biltema, da min vanlige hadde blitt påført en lekkasje. Det gikk som det måtte gå. Kasserollen veltet, og vannet flommet innover teltet. Etter noen minutter med intenst husstell, kunne jeg omsider hive innpå en etterlengtet rett. På den positive siden var det både telefondekning og internettforbindelse her oppe.
Jeg slår meg til ro frampå en rabb ovenfor Stor-Røvatnet.
Her skulle man vel kunne finne seg til rette.
Nå på høsten kommer mørket tidlig, men fremdeles var det lys nok til å gå litt rundt omkring og sanke tørrved til et kveldsbål. Var spent på om jeg kunne finne grua på Sellanrå, som etter det jeg har lest meg til skal finnes den dag i dag. Men ingenting var å se. Snart var det såpass mørkt at det ville ha lite for seg å fortsette å leite. Men tørrved hadde jeg samlet meg i store mengder.
Ei stund seinere lyste et lite bål opp trestammene frampå knausen – og kaffen var til kokings. Nedenfor lå Røvassdalen med sine gårder. Og bak meg milevis med villmark innover Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark.
I Isak Sellanrås rike.
Markens grøde
Nasjonalbiblioteket:
Isak og Inger bygger og bor midt inne i villmarken. Det er nesten overmenneskelig, hvorledes de sliter med nybygget sitt, men så ser de også resultater. Gammen, som de bodde i til å begynne med, skiftes ut med et ordentlig hus, husdyr får de også, og sist men ikke minst får de barn. Da et av disse blir født med hareskår, dreper Inger barnet og får seks års fengsel. Men nybygget står ikke stille, selv om ulykken har vært ute. Isak arbeider trutt som den jordas sliter han er og da Inger kommer tilbake, er gården vokst atskillig. Nå er det kommet flere nybyggere og Isak er blitt nybrottgrendens første mann.
På Isaks eiendom kommer han en dag over et kobberfelt som han selger. Etter at feltet har gått gjennom flere mellommenn, kommer det i hendene på et svensk konsortsium, som setter stordrift i gang. Nå kommer det en blomstringstid for bygda. Pengene sirkulerer, folk blir fine på det og interessen for jordbruket kommer i annen rekke for de fleste. Bare et fåtall og blant dem først og fremst Isak holder seg til jorda og lar de andre danse om gullkalven.
Snart kommer også reaksjonen. Gruvene må innstille driften og bygden taper sin store inntektskilde. Men nettopp dette tapet blir til seier for nybrottsfolket, som vender tilbake til jordbruket og den velsignede markens grøde. (Fra Norsk film gjennom 35 år)
Bålet lyser opp de aller nærmeste omgivelsene.
Med rikelig tilgang på tørrved blir jeg liggende lenge ved de varmende flammene denne kvelden.
Dag 2 (av 2):
Info
Start: 7:05
Framme: 7:30
Starttemp.: Ca. + 8°C
Vær: Overskyet. Noe duskregn.
Om hundre år er allting glemt
Noe lett regn kunne fornemmes mot teltduken på natta, men på morrakvisten var alt av nedbør opphørt. Det ble ei kort natts søvn, men hva gjør vel det når en får fordype seg i historiske kulisser. Personlig tror jeg Hamsun hadde disse traktene i tankene på et veldig tidlig tidspunkt, kanskje allerede før han begynte å skrive Markens Grøde. Nybyggerbølgene som flommet innover ødemarkene både i Rana og Vefsn på 17- og 1800-tallet gikk nok ikke upåaktet hen.
Det er nærliggende å tenke på den ekstremt avsidesliggende gården Blakkådal (ryddet på 1770-tallet og endelig oppgitt i 1910) som modell for Sellanrå i den første fasen av boka. Men det kan like gjerne være et annet sted eller et oppdiktet sted. Navnet Sellanrå kan man kanskje også fabulere litt om. Kan det være en omskriving av Snefjellå – et gammelt gårds- og familienavn fra nettopp denne egnen som oser av villmark og heltemot? Navnene «Snefjellå» og «Sellanrå» har i hvert fall samme ordmelodi, for- og endestavelse.
Klar for avmarsj.
En hundre år gammel film – tapt, glemt, gjenfunnet og restaurert
Markens Grøde ble spilt inn i 1921, hovedsakelig i Røvassdalen, men også på Tverrånes (Mo i Rana), Hemnesberget og i Korgen. Filminnspillinga var en stor begivenhet i Rana- og Hemnes-distriktet, og mange fra lokalbefolkninga ble tildelt småroller og brukt som statister. På innspillingsstedet, åskammen mellom Røvassdalen og Blakkådalen, ble det tømret opp hele hus, og det må ha vært litt av et slit å få fraktet både materialer og utstyr hit.
Danske Gunnar Sommerfeldt (1890 – 1947) skrev både manus og hadde regien for denne storsatsningen. Han spilte for øvrig rollen som lensmann Geissler. I tillegg finansierte Sommerfeldt produksjonen med kr. 240.000,-, som på den tida var et stort beløp.
Filmen ble veldig godt mottatt, også av Knut Hamsun selv, som skal ha foretrukket dette stedet. Han var begeistret over skuespillerprestasjonene – ikke minst Amund Rydland (1888 – 1967) som gestaltet Isak Sellanrå. Hamsun uttalte at han syntes filmen fikk fram essensen i boka.
Men det var svært få som fikk se den ferdige filmen. Den forsvant nemlig. I lang tid var filmen å betrakte som tapt for alltid, helt til to ufullstendige kopier dukket opp – en nedkortet versjon på 60 minutter i USA og en lengre versjon i Nederland. Disse to eksemplarene dannet grunnlaget for et møysommelig restaureringsarbeid, anført av Kjell Billing (f. 1942) ved Norsk filminstitutt. Stedvis måtte man benytte seg av kvalifisert gjetning på hvordan originalfilmen måtte ha sett ut.
For hundre år siden var ikke lydfilmen funnet opp ennå, men stumfilmen var slett ikke ny i 1921, ei heller i Norge. Det som gjør Markens Grøde til en milepæl i norsk filmhistorie er at den er den første det blir skrevet originalmusikk til.
Men også filmmusikken til komponist Leif Halvorsen (1887 – 1959) var blitt borte. Dirigent og kulturadministrator Ivar Roger Hansen (f. 1955) greide imidlertid å finne originalpartituret i NRKs notearkiv. Musikken utmerker seg ved sin høye kvalitet, og i forbindelse med relanseringa av filmen ble musikken spilt inn på nytt igjen av Kringkastingsorkestret. Også Hansen har dirigert den til dels dramatiske musikken, og uttalt at det er en kraftanstrengelse.
I 2009, dagen før 150-årsjubileet for Hamsuns fødsel og åpningen av Hamsunsenteret på Hamarøy, ble filmen lansert på DVD. Fortsatt mangler 20 minutter av originalfilmen, men sluttresultatet på 117 minutter har likevel høstet mange lovord.
Kilder:
NRK-artikkel, 3. august 2009
Wikipedia-artikkel
Sellanrå: I disse omgivelsene foregikk det ei historisk filmatisering av «Markens Grøde» for 100 år siden.
Istedenfor å hangle meg kortest mulig vei ned mot kjerreveien, valgte jeg å gå i ei litt videre løkke. Her kom jeg på en sti. Noe utydelig riktignok, men likevel grei å følge nedover de slake helningene. Med ett setter jeg øynene på stilk! Heureka! Jeg er ved den oppmurte grua fra filminnspillingen i 1921.
Setter fra meg sekken og blir bare stående og beundre denne steinkonstruksjonen som jeg vet alderen på. Irriterende nok er batteriet på telefonen flatt. Jeg prøver likevel å slå på telefonen. Joda! Jeg får manet fram strøm til et par kjappe bilder, før den slår seg av for godt. Også noen andre, mindre steinstrukturer kommer til syne i lyngen, bl.a. noen steinheller som ser ut som ei lav trapp. Muligens er dette inngangspartiet til den første gamma som Isak bygde i ødemarka.
Helt på slump kommer jeg rekende forbi grua fra filminnspillingen i 1921.
Med en følelse av både tilfredshet og takknemlighet labbet jeg videre langs stien, før kjerreveien førte meg enkelt nedover lia. På bussen tok det ikke lang tid før jeg sloknet, og før jeg visste ordet av det var vi framme på Mo stasjon.
«Om hundrede år er alting glemt», hevdet Knut Hamsun i diktet med samme navn. Så feil kan man ta! Hundre år etter filmatiseringen av Markens Grøde, står den vakkert oppmurte grua som et lite monument på Sellanrå. Og filmen? Ja, den var kanskje både tapt og glemt, inntil den i vår tid ble gjenoppdaget, restaurert og relansert.
This message is only visible to admins.
Problem displaying Facebook posts. Backup cache in use. Click to show error
Error: Error validating access token: The session has been invalidated because the user changed their password or Facebook has changed the session for security reasons. Type: OAuthException
