# 624 • 24. – 25. september 2021
Dag 1 (av 2):
En kulturminnevandring – med og uten arkeolog
Flere lokale avdelinger underlagt Helgeland museum hadde lagt opp til mer eller mindre interessante arrangementer på Researchers’ Night, 24. september. Samtlige skulle gå av stabelen kl. 18:00. For meg appellerte Alstahaugs bidrag mest – en arkeologisk vandring på Tjøtta.
Ettersom jeg hadde tenkt å overnatte, ankom jeg øya et par timer innen arrangementet skulle begynne. Fra fergeleiet la jeg turen mot en gapahuk jeg kjente til, i håp om at det gikk an å slå seg til ro der. Gapahuken var fin nok den, men det manglet brensel på stedet og særlig egnet for overnatting var det heller ikke der. Dermed måtte plan B iverksettes – Rebekkastua, ei gammel husmannsstue som ligger helt for seg selv. Den okergule stua kom til syne, og jeg tittet inn. Joda, her var det like innbydende og koselig som sist jeg var innom.
Veien fra fergeleiet langs innersida av øya har jeg aldri gått før.
Klokka nærmet seg seks, og det var på tide å bevege seg mot forskningsstasjonen, der det var oppmøte. Folk strømmet på, de fleste fra nærmiljøet naturlig nok, og før avmarsj hadde det samlet seg godt og vel 20 stykker – ei akkurat passe stor gruppe.
Den «arkeologiske vandringen» starter utenfor NIBIOS forskningsstasjon på Tjøtta.
Fylkesarkeolog Trine Johnson holdt en kort briefing, før vi la i vei langs «fotefar mot nord-stien» mot Leikenga, eller «Lekkenga» som man sier lokalt. Dette åpne området ligger midt inne på øya, omgitt av skog, og godt avsondret fra bebyggelsen. Bautaen som står solid plassert i kanten av enga, om enn på skakke, antyder at dette er et sted utenom det vanlige. Denne har i århundrer gått under navnet «Spøet» eller «Lekamøyas spø», og inngår i det velkjente sagnet om Hestmannens jakt på Lekamøya.
På vei mot Lekkenga i et noe hustrig vær.
På Tjøtta finnes det mange bautasteiner fra både jernalderen og vår egen tid, men disse var ikke tema for den arkeologiske vandringen i kveld. Temaet var derimot ringtun (også kjent som ringformet tunanlegg) – en forhistorisk særegenhet som vi kun finner i Norge. I dag kjenner man til 26 – 28 anlegg langs kysten fra Lindesnes i sør til Bjarkøy i nord. Fem av disse ligger på Helgeland, hvorav ett befinner seg på Tjøtta.
I dag er det ikke rare greiene som synes – kun noen lave forhøyninger som ikke gjør mye ut av seg. Men for 1200-1300 år siden, og kanskje før den tid, så det annerledes ut på Lekkenga. Da sto det en merkverdig bebyggelse her.
Ringformede tunanlegg
Sitat fra Helgeland Historie, Bind 1, s. 250-251:
Et ringformet tunanlegg består av en samling hustufter som er mer eller mindre regelmessig ordnet rundt en åpen plass. Gavlene er åpne og vender inn mot tunet. […] I Nord-Norge består de ytre veggene av grastorv, og de synes som voller i terrenget.
Sitat fra Nordlands historie 1: Håløygriket, s. 98-99:
Dei fleste ringtuna vart bygd i eldre romartid, det vil seie mellom Kristi fødsel og 200 år e.Kr., men brukstida var lang. I Nord-Noreg var somme i bruk gjennom heile yngre jernalder. Sidan ringtuna vart oppdaga i 1860-åra, har tolkingane av dei vore mange og til dels svært ulike.
Fylkesarkeolog Trine Johnsson greier ut om forhistoriske ringtun for et lydhørt publikum.
Ingen kan altså med sikkerhet fastslå hva ringtunene ble brukt til. De kan ha vært møtesteder på nøytral grunn for likemenn, og fungert som tingsted eller samlingssted for tropper. I jernalderen skilte man ikke mellom politisk, militær og økonomisk makt. Makten var samlet på få hender, og høvdingen fordelte og distribuerte godene. Tunanleggene har neppe blitt brukt mer enn noen dager av gangen. Av denne grunn er løsfunnene fra tunanleggene forsvinnende få (Kilde: arkeolog Trine Johnson).
Slik kan man forestille seg et ringformet tunanlegg. Illustrasjon: Tor Kvarv.
Militærforlegninger?
Sitat fra Fotefar mot nord-folderen for Brønnøy: «I møte med maktene», s. 16-17:
Husene må primært ha fungert som husly for mange mennesker som oppholdt seg samtidig på stedet. Bålhaugene er rester etter matlagingen for disse. På denne tiden varmet man ofte opp stein til varmebehandling av maten. Kjøtt og fisk ble pakket i fuktige blader og bark og plassert under en pakning med glohete steiner, som igjen ble dekket av jord og torv til varmeisolasjon. Ikke minst var metoden med stein til oppvarming benyttet til brygging av mjød.
Ringtunenes funksjon har vært livlig diskutert. En form for gårdsbosetning eller landsby er foreslått, men den rådende oppfatningen er at de ble anlagt der man ville samle mange folk over kortere eller lengere perioder. At husene ligger i en ringformasjon kan tyde på en forsvarsfunksjon. Hit kan folk ha søkt tilflukt, og de kan ha vært innkvarteringsplass for mannskapene på høvdingenes langskip.
Ringtunene ligger ofte i utmarka og i skrinn mark, gjerne et stykke fra sjøen, oppunder fjellfoten. Det ga oversikt og mobiliseringstid dersom de ble utsatt for angrep. Sammen med høvdingegården har de utgjort tyngdepunktet i jernalderens høvdingedømmer.
Denne illustrasjonen er hentet fra ei infotavle på Åse i Vesterålen.
Romerrikets amfi som forbilde?
Sitat fra Nordlands historie 1: Håløygriket, kapittel 4: Heim frå romarriket, s. 99-107:
Som ein arkeolog har vore inne på, kan ringtuna ha fått si utforming etter modell fra romerske amfiteater (Armstrong 2000). Han går ikkje lenger enn å rekne det som mogleg at ringtuna har likna amfiteater i form. Kva med mulegheita for at ringtuna hadde liknande funksjonar som amfiteatra?
[…] Teorien som presenterast her er at ringtuna var bygd nett for å fylle same funksjon som amfiteater i romerske militærleirar. Ikkje berre har dei vore arenaer for spel og leik på same måte som i amfiteatra, dei var også sjølve åstaden for bygging av militærmakt og herredøme over land og folk for lokale høvdingar, på same måte som amfiteater vart brukt for å styrke romarhæren og det romerske riket.
[…] På ringtuna samla høvdingar og leiarar tidlegare hjelpesoldatar og offiserar frå romerhæren og andre militære styrkar. Menn som hadde tenestegjort i den romerske hæren, visste alt om korleis romarane utvikla soldatfellesskap og krigsmotivasjon for å skape uslåelege krigarstyrkar. Somme av desse kom heim for å utnytte desse kunnskapane og slå seg opp som krigsherrar og høvdingar. Dei bygde ringtun og brukte desse til å samle og trene eigne lokale krigarstyrkar.
[…] Vi treng faktisk ikkje å reise til Roma for å finne ut korleis ein germansk leigesoldat såg ut. Ein av dei vart nemleg gravlagd på Engeløya i Steigen! […] Ein fullt utrusta krigar med alle sine våpen og ei gullsmykka hand på hjaltet.
[…] Førebiletet var ikkje Colosseum først og fremst, men dei militære amfiteatra som soladatane var mest i kontakt med. Slike var det svært mange av i ytterpunkta til det romerske riket, i dei såkalla romerske provinsane, der hæren hadde store permanente fort. Stadig nye arkeologiske funn av mindre amfiteater bygd av tre viser at dei aller fleste legionærfort hadde eigne amfiteater, og at dei nærmast var å rekne som ein fast del av dei romerske militære anlegga. Berre i Storbritannia er det hittil dokumentert 20 militære amfiteater spreidd utover heile regionen.
[…] Ringtuna har langt meir felles med militære amfiteater i Nord-Europa enn med Colosseum i Roma. Ringtuna vart bygd av ein kombinasjon av jordvoller og treverk, nett slik amfiteater i militærforta oftast vart bygd.
[…] Forskjellen mellom dei er først og fremst at tunanlegga er samansett av fleire husliknande bygningar i ring, medan militære amfiteater hadde ulike formar for tribunar. […] Det som alltid er felles, er utforminga av arenaen, og dei tilhøyrande kultplassane. Det var funksjonen som arena for kampleik, oppvisningar og moralbygging som var viktig, ikkje at anlegga såg heilt like ut.
Når arenaen i ringtuna er kransa av overbygde rom eller hus, kan det være fordi dei var enklare å bygge og likna meir på anna lokal arkitektur, eller heilt enkelt at ein i våre område hadde behov for ly og opphaldsrom – særleg når krigarar vart samla frå større område.
Innplotting av de hittil kjente ringtunanleggene på Helgeland.
Tunanlegget på Tjøtta ble undersøkt i 1949 av Harald Egenæs Lund (1910-1972), og det ble da avdekket 16 hus (Liland 1976). Da det første bindet av Helgeland Historie ble utgitt i 1985 var det bare kjent ett annet ringtun på Helgeland: Hov på Løkta. I tillegg kjente man til et atypisk tunanlegg fra Øysund ved Kunna i Meløy. Etter den tid har ytterligere tre ringtun blitt funnet: Kopardal (også det på Løkta), Mo i Brønnøy og Vassås i Bindal. Sistnevnte ble påvist av Trine Johnson så nylig som i 2019.
Et nyoppdaget ringtun på Helgeland
Intervju med fylkesarkeolog Trine Johnson, NRKs nettsider, publisert 16. mai 2019:
Arkeolog Trine Johnson satt og så på høydebilder fra Bindal, da hun så noe som fikk nakkehårene til å reise seg.
– Jeg sprang rett ut på gangen for å finne en kollega jeg kunne dele det med. Det er det største jeg har vært med på i min tretti år lange karriere, sier Trine Johnson, arkeolog ved kulturminneavdelinga i Nordland.
Sist fredag satt hun på kontoret og så på såkalte LIDAR-foto. Bildene tas fra fly, med en laser som fanger opp nivåforskjeller. Bildene brukes egentlig til å lage bedre kart, men for arkeologene har det en helt egen verdi. Der kan det nemlig dukke opp tegn fra fortiden. Det var akkurat det som skjedde denne fredagen.
– Jeg så først konturene av noen gravhauger og tenkte at det var spennende. Men da jeg fulgte veien mot høyre, så jeg plutselig rundingene i kartet. Da kjente jeg nakkehårene reiste seg.
Det Johnson kom over, er et hittil helt ukjent, eldgammelt tunanlegg, noe som er en sjelden oppdagelse i Norge. Formene viser veggvoller etter minst tolv hus, med åpning inn mot et tun.
– Ut fra foreløpige målinger er husene opp mot 15 meter lange, forklarer Johnson om dimensjonene.
Sammen med en kollega fra Vitenskapsmuseet ved NTNU har de allerede vært på befaring på Vassås.
– Jeg har fått mange hilsninger fra andre fagfolk. Det er nesten som å ha fått et barn, ler Johnson, som forteller at sist gang det ble gjort et lignende funn var for tretti år siden. Jeg vil si det er større en vikingskipene. Dette er et mer uventet.
Studier viser at tunanleggene ligger noe perifert i forhold til historisk kjente storgårder, i områder som kanskje har vært betraktet som nøytral grunn.
– Imidlertid ligger de ikke langt fra gårder som har både mektige gravminner, tufter etter stornaust og prestisjegjenstander. Det at tunanleggene kun var i bruk i korte perioder av året, kan være forklaringen på at det er gjort få funn under utgravninger tidligere, forteller Johnson.
I løpet av perioden tunanleggene var i bruk endres bruken; fra mange små til tre store; Bjarkøy, Steigen og Tjøtta. Dette kan si noe om politiske endringer, forklarer Johnson.
Vha. programvare som framhever høydeforskjeller i terrenget, ble det i 2019 oppdaget et ringtun i Bindal.
Arkeologen mente det var mer sannsynlig at ringtunet på Tjøtta stammer fra 800-tallet enn fra tidligere århundrer. Grunnen var at tunet med de 16 bygningene var så systematisk oppbygd. Eldre ringtun har visstnok et litt mer rotete preg. Uansett er tunet på Tjøtta eldre enn Øyvinds og Håreks tid. I dag er det ikke så lett å se tuftene – mye pga. høyt gress. Johnson ytret ønske om beite av utgangersau, som ville ha tydeliggjort strukturene i terrenget bedre, og gjort området mer interessant for folk flest.
Ringtunet på Tjøtta er dessverre overgrodd av høyt gress, men noen av tuftene vises likevel godt.
I en liten haug i bortre ende av Lekkenga var det at man deponerte den skjørbrente steinen som hadde blitt nyttet under matlaging inne på tunet, fikk vi forklart. Arkeolog Trine Johnson måtte tåle mange spørsmål fra interesserte deltakere, noe som da også var litt av poenget med konseptet «Researchers’ Night».
Spørsmål og svar.
Det hele var over etter halvannen time. Idet vi gikk tilbake var det så smått begynt å mørkne, men før jeg kunne gå bortover mot Rebekkastua måtte jeg hente sekken som sto ved gapahuken. Til tross for at lysene var tent langs lysløypa, ble det litt plunder med å finne gapahuken. Men jeg fant både den og sekken til slutt, og klokka halv ni var jeg framme ved Rebekkastua.
Valgets kvaler.
Lysløypa på øya er fin å bevege seg langs også på barmark.
Å åpne porten og gå inn døra til den såkalte Rebekkastua, eller Øversundet som husmannsplassen egentlig heter, er nærmest som å gå inn i en tidskapsel. Den vesle stua har stått på dette stedet siden midt på 1800-tallet, da den etter hundre år på Alsta ble flyttet hit. Fra ei lita infotavle utenfor kan en lese:
Husmannsstua i Øversundet
Husmannsstua eller også kalt «Rebekkastua» er trolig helt fra ca. 1750 og sto opprinnelig på Hamnes på Alstenøya. Den ble flyttet hit litt før 1850.
Størrelsen på huset viser den store forskjellen det var på husmenn og herskap. Likevel hadde denne plassen i 1875 fire kyr, en kalv og syv sauer, godt over gjennomsnittet for husmenn på Tjøtta-godset. Den siste beboeren, Rebekka Larsen, drev en tid uoffisiell kafédrift her.
Et trivelig sted.
Stua står åpen for turgåere, og ifølge hytteboka var det folk innom her rett som det var – i hvert fall i sommerhalvåret. Hvor mange som valgte å overnatte her, var jeg neimenn ikke sikker på, men det hadde i hvert fall jeg tenkt å gjøre.
Nå var det så mørkt som det var mulig å bli. Yret og duskregnet gikk etter hvert over i høljende regn. Men hva gjorde vel det når en hadde tak over hodet. Til tross for det grisete været gikk jeg ut og stelte i stand et bål på noen steiner et stykke unna stua. Tørrved var det rikelig av i yttergangen. Tok en liten telefonrunde, mens regnet trommet mot hetta. Regnet skapte i grunnen bare ei spesiell stemning, men til slutt var det bare å komme seg inn, brette ut liggeunderlaget på senga og krype inn i soveposen.
Mens regnet sildrer fra oven, varmer bålet i høstnatta.
Mange er innom på dagsturer, men ingen overnatter i Rebekkastua ser det ut for.
Dag 2 (av 2):
Etter regn kommer sol
Senga var i korteste laget, men den gjorde likevel nytten. Det ante meg at værgudene var i godlune, og en titt ut av vinduet kunne bekrefte det: Sol og finvær! Så fort kan det skifte. Skrev noen ord i hytteboka, ryddet og kostet gulvet, før jeg tok avskjed med den gamle husmannsplassen.
Rebekkastua er ikke bare et koselig husvære, det er også et viktig kulturminne fra ei tid da det var en enorm forskjell på Kong Salomon og Jørgen Hattemaker.
Mon tro hvor lenge det er siden sist det overnattet noen i denne senga.
Rebekka Larsen drev i sin tid kafé her.
Selv om furupanelet og vinduene er av nyere dato, er mye av fortidas sjarme bevart.
