Det var en gang

Nordvika handelssted

Nordvika ble drevet av familien Zahl i fem generasjoner – fra slutten av 1600-tallet frem til 1898. Stedet var lenge underlagt Herøy kirke, kun de siste generasjonene var selveiere. Her har vært gårdsdrift, krambod, gjestgiveri, poståpneri og telegrafstasjon, men det var jektefarten, fisket og fiskehandelen som ga rikdom og velstand til stedet.

Hver generasjon drev jektefart, og seilte blant annet til Bergen med tørrfisk, tran, rogn, sild og etter hvert klippfisk.

I Nordvikas storhetstid var det 16 bygninger her som hadde sin funksjon innen handel, jordbruk, fiskeri og transport. Hovedtunet, et rekketun, var plassert innerst i vika, mens brygger og naust sto lenger ut. Våningshuset har 26 rom, er 35 meter langt, og satt sammen av flere bygninger. Den midterste delen er eldst. Prøver av tømmerstokkene viste at de ble felt i 1734. En branntakst foretatt i 1835 (den eldste man har fra stedet) beskriver bygningen med omtrent samme planløsning og mål som den har i dag.

Det var eldste sønn som fikk overta etter sine foreldre. Yngre sønner etablerte seg som handelsmenn og jekteskippere andre steder. Den mest kjente er Erasmus Kierschow Zahl som dro til Kjerringøy, og ble gift med enken der. I 1898 ble stedet solgt ut av familien, og med det var Zahl-familiens tid på Nordvika over. Albert Johan Smith overtok, og handelsstedet ble i hans familie i tre generasjoner. I 1988 ble stedet overdratt til foreningen «Nordvika gamle handelssted».

Unike nedtegnelser fra jektefarten

I samlingen til Dønna museum finnes fire jekteprotokoller, for det meste ført i pennen av handelsmann og skipper Hans Martinius Hansen Zahl – den siste Zahl på Nordvika handelssted.

Som sine forfedre eide Hans M. Zahl jekter. Han tilbrakte store deler av året på reise med disse. Ferdene gikk til og fra Lofoten, Trøndelag og Bergen. Også hans to yngre brødre, Kierschow og Samuel, og svigerbroren Bernard Kaald førte periodevis jektene fra Nordvika.

På den ledige plassen i små trykte almanakker i lommeformat ble notater om ferdene nedtegnet. Protokollene er fra 1846, 1847, 1848 og delvis fra 1850; totalt 166 sider. Protokollene ble for rundt 20 år siden funnet i en kommode i Tromsø, hos etterkommere etter Zahls datter Ane Sophie. Hun var gift med handelsmannen på Selsøyvik i Lurøy. Via Selsøyvik kom notatene til Tromsø. Materialet ble siden returnert til Nordvika gamle handelssted. Protokollene er transkribert (oversatt), og de danner grunnlaget for denne utstillinga.

Notatene ble gjort underveis om bord i jektene. Noen steder har vannsprøyt ført til at blekket fløt ut over. Gjennom notatene, skrevet for mer enn 150 år siden, kommer vi rett inn på livet om bord i jektene. Beretningene er førstehåndskilder fra seilasene langs kysten, og gir et historisk tilbakeblikk – som kan skape grobunn for mimring og refleksjon.

Det fortelles om leia, handel, personer, steder og utfordringer, men mest om vær og vind. Ventetida kommer tydelig fram. Jektene kunne bli liggende i ukevis og vente på rett vær. Både avgang, selve turen og ankomst var prisgitt naturkreftene og preget av uforutsigbarhet.

Protokollene er ført for fire forskjellige seilaser:

• 1846 med jekta Kathrine Elise
• 1847 med jekta Kathrine Elise
• 1848 med jekta Alberthine Ottoline
• 1850 med jekta Hansine Marie

Vær og vind

Mye av notatene handler om værforholdene. Jektene var helt avhengige av rett vind for å komme seg av gårde og å få fart. Rett nok fortelles det et par steder at jekta ble rodd, buksert eller båtsrodd ved vindstille, og et sted om ei jekt på slep bak en galeas, men i all hovedsak brakte seilene dem framover. Det fremgår at jektene til dels seilte sammen. Noe som medførte en viss trygghet. I protokollene er flere andre jekter og jekteskippere nevnt, særlig fra naboområdene. Det skrives om båter som støtte mot hverandre, ei småjekt som rak på land og flere forlis.

Også Hans M. Zahls jekter var utsatt for et par uhell. Fartøyene var mange og lå tett. Når flere skulle ta løs samtidig var risikoen høy for sammenstøt, slik at noe ble ødelagt. Høsten 1846 holdt skipperen selv på å omkomme. Sør for svigerforeldrenes gård på Hitra ble han slått i sjøen av seilet. Mannskapet klarte å få ham opp, men jekta var samtidig nær ved å forlise. Hans M. Zahl ble straks fraktet til svigerforeldrene, og fikk forpleining og stell der.

To seilaser til Bergen og en til Trøndelag

Årets første reise til Bergen og førstestevnet foregikk i begynnelsen av mai. Returen var i slutten av juni eller fram mot midten av juli. Reisen til Bergen tok disse årene fra ni til 27 døgn. Underveis stoppet Hans M. Zahl noen år hos slektningene Røring i Skålvær, og i Brønnøysund.

Zahl besøkte svigerforeldrene på Hitra på sørtur, og han var innom Kristiansund og solgte rogn; i 1850 også klippfisk. Etter omtrent ei uke i Bergen returnerte jekta til Nordvika. Hjemturen tok én til to uker.

I midten eller fram mot slutten av juli var det avgang for årets andre tur til Bergen – andrestevnet. Hjemkomst var fra midten av august fram mot begynnelsen av september.

På høsten ble årets siste tur foretatt, Navnsenturen – til Trøndelag for å kjøpe treverk. Hans M. Zahl hentet også sine nybygde jekter på disse turene.

En vinterreise

I slutten av januar/ begynnelsen av februar begynte ferden nordover til Lofoten for frakt og fiskeoppkjøp. Hans M. Zahl eide egne rorbuer i Lofoten, og rustet nok ut tjenestefolk til fiske. Å gjøre jekta sjøklar kunne ta flere uker. Deretter var mannskapet avhengige av rett vær og vind for å komme av sted.

[…] Returen fra Lofoten til Nordvika gikk atskillig fortere enn turen nordover – ofte rundt en uke. I 1848 tok seilasen hjem bare to døgn med den nye jekta «Alberthine Ottoline».

Jekta og jektefarten

Fram til slutten av 1800-tallet utgjorde jektene ryggraden i den innenlandske kysttrafikken, og især var de viktige bindeledd mellom Nord-Norge og byene i Midt-Norge og på Vestlandet; først og fremst Bergen, men også Trondheim og Kristiansund.

Til noe utpå 1800-tallet hadde jektene karakteristisk høy og kraftig stavn. De var lave forut med et stort akterspeil, brede og romslige, uten fast dekk. Lasta kunne stables høyt opp langs masta, støttet og dekket av trelemmer kalt flak. […] Det store fortrinnet var lastekapasiteten. Minuset var begrensete manøvreringsmuligheter og til dels lav fart. Fartøyene var fullstendig prisgitt vinden for å komme fram.

[…] Reisene foregikk langs noenlunde faste ruter. Jektene fulgte leia innaskjærs, men det varierte hvor de stoppet. På vei til eller fra Lofoten var det steder som Mangvardan, Sørvær og Anklakkan i Lurøy. Knibranden på øya Renga i Rødøy, Støtt i Meløy, den kjente ankringsplassen Loddkastet i Meløyvær og Helligvær sør for Bodø.

Handelen mellom nord og sør

Hele jektefarten dreide rundt frakt av varer som skulle kjøpes og selges. I protokollene nevnes rundfisk, klippfisk, fisk, rogn, tran, treverk, bygg, rug, tjære, hamp og kjøtt. Handelsmannen kjøpte torsk, lever og rogn i Lofoten om vinteren. Noe torsk ble tørket på hjell til tørrfisk der. Det ble også saltet fisk, som siden ble tørket til klippfisk på Dønna og solgt i Kristiansund.

Levra ble fraktet med fra Lofoten til Dønna og tilvirket til tran. Rogn, tran og litt tørrfisk ble solgt på førstestevnet i Bergen. Der kjøpte nordlendingene korn og rug. Til sistestevnet fraktet de mest tørrfisk. For andre fraktet jekta fra Nordvika varer som rogn, tjære, bunt, hamp og kjøtt.

Nordvik kirke

Kirken ble bygd i 1871 etter mange års bestrebelser på å få reist en «hjelpekirke» i nordre del av daværende Herøy prestegjeld. Sjøreisen til og fra Herøy var lang og noen ganger farlig, dessuten begynte Herøy kirke, den eneste i prestegjeldet, å bli for liten etter befolkningsvekst.

Uværsvinteren 1867 med tre messefall på rad fikk fortgang på prosessen. God kirkegårdsgrunn som attpåtil ble gitt gratis av handelsmannen i Nordvika, Hans M. Zahl, avgjorde beliggenheten. Både før og etter innvielsen var det stor diskusjon om plasseringen, for kirken og kirkegården lå og ligger vindutsatt til. Det foreligger til og med et kommunestyrevedtak fra Herøy (1900) om å stikke ut ny tomt til kirken på Solfjellsjøen, rive den ned og sette den opp igjen. Også etter krigen samlet man inn penger for å få kirken flyttet. Kirken ble imidlertid stående.