Når en planlegger tur til Vega kan det være vanskelig å velge mellom alt som denne øykommunen har å tilby. Det er ikke reint lite! Denne gangen falt valget på konsertsalen i Hestviken. På den nedlagte gården som ligger helt for seg selv lengst sørøst på øya huser en gjenoppbygd låve et utmerket konsertlokale. Minst like imponerende er kvaliteten på artistene ildsjel og arrangør Synnøve Hannisdal klarer å lokke hit. Nå hadde jeg skaffet meg billett til en konsert med et kammerensemble fra Wien som skulle framføre «tidlig musikk» av mindre kjente komponister.
Til forskjell fra i fjor, da båten fra Sandnessjøen la til ved Gardsøya, var anløpet nå flyttet til Rørøy, øst på Vega, der også båten fra Brønnøysund legger til. Herfra var det drøyt 11 km gange til Hestviken – en passe lang trimtur.
Første pause blir ved Hestvatnet.
«On the road again.»
Etter fire timers rolig gange via Floa og Vika, med flere innlagte pauser, bar det nedover mot Hestviken og bort til den nevnte låven. Selv om gården i dag er fraflyttet, blir bygningene på eiendommen holdt godt i hevd av etterkommerne, og gresset blir slått. Folk begynte å strømme på – de fleste vegværinger, vil jeg anta, og da klokka nærmet seg 19:00 åpnet låvedøra seg.
Framme i Hestviken, der konserten skal finne sted.
Konsertsalen i Hestviken
Fra ide til virkelighet
Hvem skulle vel trodd at det i en låve på en bortgjemt og nedlagt gård på Vegas sørside har blitt arrangert konserter av høy kvalitet gjennom en årrekke med både norske og utenlandske artister? Konsertene ser dessuten ut til å tiltrekke seg et stadig større publikum. Hvordan har så dette kommet i gang?
Primus motor og ildsjel Synnøve Hannisdal bodde i Hestviken da hun var ung. Her hadde familien hatt tilhold i generasjoner. I Trondheim ble hun tidlig eksponert for klassisk musikk, og etter hvert utdannet hun seg til musiker ved Norges musikkhøgskole og Juilliard School i New York.
Etter at den gamle låven ble tatt av stormen, var det i mange år bare grunnmuren og låvebrua som minnet om det som en gang var. Så, i 2003, gikk Synnøves far i gang med å gjenreise en ny låve på samme sted. Synnøve undret seg om det ikke gikk an å gjøre andreetasjen til en bordtennishall og konsertsal, og dette fikk hun gehør for hos faren.
Gjennom flere år har det blitt arrangert konserter på låven i Hestviken, fortrinnsvis innen det klassiske repertoaret. Samarbeid med Musikk i Nordland, Festspillene Helgeland og Vegadagan har ført dyktige musikere til Vega. I år har arrangøren tatt enda et skritt, og lansert «Lytt i Hestviken» – en serie på tre konserter med få dagers mellomrom.
Ensemble L’Aminta:
Jasmin Vorhauser (traverso / blokkfløyter)
Aliona Kalechyts-Pietrowskaja (fiolin)
Karin Hannisdal (cello)
Julian Gaudiano (cembalo)
Kilder:
Midtinorge.no v/ Lillemor Hestvik
Helg.no (7.7.2023)
Facbook-sida «Konsertsalen i Hestviken»
Da låven ble gjenoppbygd for 20 år siden var tanken at den skulle kunne romme et konsertlokale.
Dørene åpnes.
Det ble en smekkfull konsertsal skulle det vise seg, og jeg la merke til at flere av Vegas kulturpersonligheter var til stede. De frammøtte ble ønsket hjertelig velkommen, før vi fikk en kort introduksjon av ensemblet og musikken de skulle framføre.
Fullt hus.
Den første delen av programmet besto av verk av mindre kjente komponister fra den tidlige barokken, dvs. fra ca. år 1600 og noen tiår framover i tid. Det ville så bli en kort kaffepause i etasjen under, før andre del med musikk fra den klassisistiske æraen (1750-1820), satte i gang.
«Lytt i Hestviken» er et konsept som er nytt for året, og som består av en serie på tre konserter.
De fire musikerne gjorde klar noter og instrumenter (cembalo, fiolin, cello og traverso / blokkfløyter). Cembaloet var skaffet til veie fra Mosjøen, og etter sigende skulle det visst være første gang et cembalo hadde befunnet seg på Vega. En dirrende forventning lå i lufta, før den flere hundre år gamle musikken fylte lokalet med sprudlende vellyd.
Lytt på en sekvens (sats) fra et av verkene. Kun mono lyd, dessverre:
Det Wien-baserte ensemblet spiller 400 år gammel venetiansk musikk på tidsriktige instrumenter.
Etter en kaffetår med hvetebolle attåt i etasjen under, blir vi presentert for musikk fra wienerklassisismen.
Konserten var kommet til ende, men turen var på langt nær over. Mens de fleste satte seg bak rattet og kjørte hjem, tok jeg ryggsekken fatt og trasket vel en kilometer videre mot sørøst-odden av Vega. Tanken var å ta meg ytterst utpå Hestvikodden, men dit var det et litt for knausete terreng til at jeg orket å gi meg i kast med noe slikt. Isteden nøyde jeg meg med å slå meg til ro på den mer tilgjengelige odden innenfor, der det var greit å sette opp teltet.
Jeg fortsetter mot sørøstspissen av Vega, der jeg finner meg en teltplass for natta.
Etter å ha inntatt middagen i teltet tenkte jeg å tilbringe kvelden ute i de naturskjønne omgivelsene. Men hvor lenge var Adam i paradis? I den stillestående lufta hadde det troppet opp med myriader av knott, og det ble umulig å nyte den ellers så vakre kvelden. Knottplagen var så overveldende at jeg kun holdt ut i to minutter før jeg måtte søke dekning i teltet. Det var rett og slett bare å si takk og farvel til denne dagen.
Vakkert er det, men knotten gjør det uutholdelig å oppholde seg utendørs på kvelden.
Dag 2 (av 2):
Info
Start: 11:15 (teltplass)
Framme: 11:35 (Hestviken)
Vær: Delvis skyet / sol.
Kryping til korset
Teltet sto i åpent og fritt lende, svært utsatt til for morgensola. Til slutt var det bare å komme seg ut. Knotten var forduftet, men ganske snart ble det klart at svartfluene var på plass. Den opprinnelige planen gikk ut på å følge ei gammel farlei fra Hestvika til Kjul, som er beskrevet i boka Ferdaveger – vandringer i Nordland, for deretter å følge østsida av Vega til Rørøy. Men de innpåslitne fluene gjorde at jeg begynte å se mørkt på å gå så langt.
Til slutt måtte jeg bare krype til korset. Den gamle ferdselsåra fikk vente til en annen gang. Jeg valgte heller minste motstands vei til gården i Hestvika, der jeg ville bestille taxi til Gladstad. Tross alt var låvekonserten det viktigste med denne turen.
Det blir endring i planene.
Ved husene møtte jeg Synnøve, som uttrykte takknemlighet for at jeg kom på konserten i går, og mens jeg ventet på drosjen kom jeg også i prat med mannen hennes. Dyktige og driftige folk som har lyktes med å gjøre drømmer til virkelighet, til glede for stadig flere. Når det gjelder konserten i går, så ble det antydet ny publikumsrekord. Også de to andre konsertene de påfølgende dagene skulle vise seg å bli fullsatt. «Lytt i Hestviken» ble med andre ord en braksuksess.
Tilbake i Hestviken må jeg bare krype til korset og ringe etter taxi.
Når en planlegger tur til Vega kan det være vanskelig å velge mellom alt som denne øykommunen har å tilby. Det er ikke reint lite! Denne gangen falt valget på konsertsalen i Hestviken. På den nedlagte gården som ligger helt for seg selv lengst sørøst på øya huser en gjenoppbygd låve et utmerket konsertlokale. Minst like imponerende er kvaliteten på artistene ildsjel og arrangør Synnøve Hannisdal klarer å lokke hit. Nå hadde jeg skaffet meg billett til en konsert med et kammerensemble fra Wien som skulle framføre «tidlig musikk» av mindre kjente komponister.
