I «Skipper-Elis» fotspor

Hekseri og trolling

Med Skipper-Elis ukonvensjonelle væremåte er det ikke rart det dannet seg sagn og myter rundt hennes person i ei tid da både tro og overtro sto sterkt i folkedypet. Noen historier er temmelig fantasifulle, andre mer troverdige. Folkeminnesamler Nils Lagli (1861-1954) fra Bardal, som kanskje er mest kjent for boka «Eventyr og sagn fra Nordland» som kom ut i 1924, benevner henne som heks i et nummer av «Jul på Helgeland».

Nils Brygfjell: «Ellen Nilsdatter Brygfjell – Skipper Ellen» i Årbok for Helgeland 1983, s.102:

Han [Nils Lagli] fortalte at det i Rana-distriktet var tre hekser. Det var ei fra Bardal som hette «Mastermotøbba», ei fra Nord-Rana og så Ellen fra Brygfjell. Nyttårsnatta brukte disse tre å møtes i Hemnes-kirka. En gang hadde presten samlet en rekke personer der de skulle forsøke å fange disse tre i kirka. De stengte alle dører og vinduer og regnet med at nu satt de alle i fella. Men oppe i tårnet var det en glugge som sto åpen. Disse tre forvandlet seg like godt om til sjure og flakset ut gjennom gluggen. Og presten med hans handlangere ble stående igjen med en lang nese.

Da disse tre levde, var det ikke så veldig lenge siden hekseprosessene ble avsluttet her i Norge. Så i folkefantasien levde nok fremdeles fordommer om hekser og troll. Hvis noen ikke fulgte det livsmønster som var vanlig den gang, så kunne de bli beskyldt for å være hekser. Var de først dømt av bygda, så ble beskyldningen hengende over dem for ettertida.

En annen folkeminnesamler, Knut Strompdal (1881-1954) fra Velfjord har også med en sekvens om Skipper-Eli i bokverket hans, «Gamalt frå Helgeland», tredje bind, utgitt i 1939.

Velfjord historielags nyutgivelse av «Gamalt frå Helgeland» i 1996, s. 337:

I Løypskardalen i Korgen [må utvilsomt være Leirskarddalen] levde eingong ei kone, som heitte Eli. Det gjekk det ordet om henne, at ho kunne trolla.

Det sagdest endå, at ho kunne setja garn i loftglaset og fiska der. Ho dreiv småhandel, når ho var på kyrkjeferd til Hemnes, og så idug dreiv ho på, at aldri kom ho tidsnok til presten byrja i kyrkja. Men då ho var daud, så fekk ho ikkje fred i grava. Dei såg ho fór og gjekk på dei stadene ho hadde ferdast medan ho var i live.

Trollkjerringane trivdes ikkje inne i kyrkja. Eli Bryggfjell var ikkje noko unnatak. Ho fór til kyrkja og ville driva småhandel, men gjekk ikkje inn i kyrkja. Dei kunne sjå ho sat på kyrkjebrua og batt på ein bunding då presten gjekk i kyrkja.

Skjennepreken av sognepresten – og svar på tiltale

Det mest kjente sagnet om Skipper-Eli er nok også det mest troverdige. Følgende sekvens er hentet fra Dag Brygfjells bok om Skipper-Eli og hennes mann, Anders-Jørn (utgitt såpass nylig som i 2019). Forfatteren er glad i dialektord og gamle varianter av stedsnavn, og jeg gjengir selvfølgelig ordrett.

Dag Brygfjell: «Skipper-Eli og Anders-Jørn – et sant eventyr», s.8:

Skipper-Eli var innblandet i en episode i kirka på Hæmness som gjorde et uutslettelig inntrykk på mange av de som deltok i en litt uvanlig gudstjeneste. Episoden førte til at fortellingen om Skipper-Eli har overlevd på folkemunne i mange generasjoner.

Skipper-Eli levde på første del av 1700-tallet. 250 år senere ble bruddstykkene av kirkehistorien om henne undersøkt nærmere av Harald Brygfjell.

Skipper-Eli hadde mange jern i ilden. Når det var gudstjeneste på Hæmness, kunne kirkegjengerne kjøpe brennevin hos henne i Brygefieldbua. På den måten kunne hun tjene noen ekstra slanter, selv om hun hadde nok fra før. Skipper-Eli var ei ekte snålreppæ¹. Driftig som hun var, måtte hun rydde opp etter brennevinsserveringen før hun tok turen til kirka. Det hendte derfor litt for ofte at hun kom for sent til gudstjenesten.

Sognepresten, Jakob Parelius, ble således ofte forstyrret i gudstjenesten når Skipper-Eli fant det for godt å innfinne seg i kirka. Sognepresten hadde over lengre tid sett seg mektig irritert på dette kyntelgode² fruentimmeret som ikke respekterte uskrevne regler om oppmøte ved gudstjenestene.

En gang stod Jakob Parelius på prekestolen og var i gang med prekenen da Skipper-Eli kom inn døra, som vanlig etter at gudstjenesten for lengst var begynt. Sognepresten drog i hus’n³. Han stoppet umiddelbart prekenen og holdt i stedet en skjennepreken til Skipper-Eli, myntet på hennes klandreverdige oppførsel. Skjenneprekenen var i form av et salmevers.

Skipper-Eli var ikke akkurat næppeltøln⁴. Rakrygget og med høy stemme tok hun til motmæle. Hun stilte seg opp i midtgangen i kirka og svarte med et vers fra den samme salmen som selveste sognepresten hadde brukt.

1. Ei jente som er flink til å arbeide
2. Som føler seg bedre enn andre
3. Bli sint
4. Nærtagende, lett å fornærme

«Skipper-Eli» – hvem var hun?

Det var under navnet Skipper-Eli hun ble berømt og til dels beryktet i voksen alder, men hennes fødenavn var Elen Nilsdatter. Hun ble født i 1705 på gården Bryggfjell i Leirskarddalen som yngste datter av gårdbrukeren der.

Faren Nils var høvedsmann på en åttring som hver vinter deltok i det inntektsbringende Lofotfisket i lag med andre folk fra Leirskarddalen. Det meste av fisken ble hengt på hjell, før den seinere ble fraktet til Bergen med jekt som tørrfisk. Mora Rachel var den som tok seg av gårdsarbeidet når Nils var borte. Det var hun som begynte tradisjonen med å bytte varer med norske og svenske samer på Martenstaden oppe i fjellet når samene flyttet reinen utover mot kysten på sommerbeite.

Som 25-åring giftet Elen seg med den jevnaldrende Anders Jørgensøn fra Sjona i 1730. I likhet med Elens far, hadde også Anders «båt i blodet». Samme år slo de nygifte seg seg ned på Elens hjemsted i Leirskarddalen. Alle hennes søstre hadde for lengst flyttet ut, og det lå i kortene at Elen og Anders skulle ta over gården.

Året etter kom det første barnet til verden, men før Randi Christine hadde fylt året døde hun. Nok en barnebegravelse måtte Elen og Anders gjennom da de som 37-åringer mistet sitt andre barn, Niels, 5 år gammel. Seks av de åtte barna levde imidlertid opp.

Elen er beskrevet som høy og lys, og av personlighetstrekk skal hun ha vært ikke så reint lite forfengelig. Hun er dessuten blitt karakterisert som meget økonomisk, nærmest gjerrig. Men hun skal visst også ha vært ualminnelig arbeidsom.

Etter at Anders kjøpte seg jekt i lag med bonden på Mula, dro han mange turer til Bergen. Med seg hjem hadde han dyre kjoler, sølvtøy og andre eksklusive varer til sin kjære. Velstanden økte på gården, tjenerskapet ble utvidet og det samme gjorde buskapen.

På sett og vis gjorde Elen og Anders en klassereise. Etter hvert pleiet de omgang med bygdas fornemste. Sognepresten i Hemnes, Jakob Parelius, som ifølge folkeminnet holdt en tordentale til Skipper-Eli midt under prekenen, var for eksempel fadder i en barnedåp for en av ungene til Elen og Anders i 1742. Det kan derfor se ut som om presten og Elen kjente hverandre fra før da skjenneprekenen fant sted.

Korn var en ettertraktet vare, særlig når en tar i betraktning at «den lille istid» nådde sitt maksimum i 1742/43 og at uårene kom tett. I Meløy utraderte Svartisen i hvert fall en gård, og i Hemnes strakte Okstindbreen seg langt ned i Leirbotnet. En del av de mange korntønnene som hadde kommet til gårds gikk til produksjon av øl og brennevin, som på denne tida var en lovlig geskjeft og lett å få solgt. Elen hadde da heller ingen betenkeligheter med å ta med salgsvarene verken til kirka eller til fjells.

I 1751 sto ei flott og tidsmessig tømmerstue ferdig med flere rom, ovner, skorstein og gulv. Ingen gårder i Leirskarddalen tålte sammenligning. Men bare seks år seinere dør Elen en naturlig død, kun 52 år gammel. I booppgjøret straks etter bortgangen ble formuen til Elen og Anders verdsatt til 1.600 spesidaler. Til sammenligning var ei ku verdt tre spesidaler på midten av 1700-tallet.

«Anders-Jørn» – hvem var han?

På lik linje med resten av Danmark-Norge på 1700-tallet, var de fleste bønder på Helgeland prisgitt godseierne og leilendingsvesenet. Anders Jørgensøn fikk bygselbrev på Brygefieldet i 1731, og tok dermed formelt over leierettigheten for gården etter sin svigerfar.

Anders Jørgensøn ble født samme år som sin ektemake, Elen, i 1705 på gården Fuglstad i Sjona. Også dette distriktet sognet til Hemnes kirke den gang, der han ble døpt. Anders vokste opp med hav og båter. Rett over bukta lå storgården Myklebostad, der det på Jektstranda var jektebruk for bøndene i Sør-Sjona. Det formelig oste eventyrlige sjøreiser av de store jektene, og gutten drømte nok om å en gang få være med til byen mellom de syv fjell når han ble stor.

Ungdomsårene er lite kjent, men det var svært vanlig å veksle mellom gårdsarbeid og fiske, det være seg «heimsjyen» eller Lofoten. Antageligvis ble Anders delaktig i bygdefaret som for på Lofotfiske vinterstid, og med et jektebruk like i nærheten av hjemmet er det heller ikke utenkelig at han allerede hadde flere bergensturer på baken da han traff Elen.

I Leirskarddalen var det flere såkalte lofotbruk på 1700-tallet, og bygda var nok nærmere tilknyttet sjø og fiske enn man kanskje tenker over i dag. Når Røssåga var isfri var den seilbar fra munningen og vel ei mil oppover mot Korgen. Naust hadde gården i «Ned Leer Elwen», slik det går fram i skiftet etter Elen. Dvs. omtrent der Hundbekken er i dag og der den gamle ferdselsveien fra Leirskarddalen kom ned til Røssåga. Naustet ble i siste del av 1700-tallet tatt i et digert leirskred som tvang Leirelva i et nytt løp.

Som gårdbruker fortsatte «Anders-Jørn», som han fra nå av ble mer og mer kjent som, å «fer på Lofoten», og da var det gjerne seksringer eller åttringer som ble brukt med båtlag fra bygda. I 1743 kjøpte han i lag med en annen ei jekt som de hadde liggende i Juvika ved Hemnesberget, og i 1749 ble den byttet ut med ei ny. Anders-Jørn var like driftig som ektefellen, og all denne transport- og handelsvirksomheten førte til stadig økende inntekter for husholdningen.

Den primitive årestua hadde for lengst blitt oppgradert til eldhus med skorsteinspipe, men nå hadde Elen og Anders ei ny og moderne tømmerstue i tankene. Til det trengtes det sag, som i samarbeid med en nabo snart skulle se dagens lys på nordsida av dalen. På samme tid (dvs. i 1751) fikk Anders laget bru for å få materialene over Leirelva. Brukaret til nettopp denne brua kan fremdeles betraktes midt i elva. Utpå høsten 1751 stod endelig den nye låna ferdig.

Året etter Elens tidlige død giftet Anders-Jørn seg på nytt med ei 20 år yngre tjenestejente på gården. Beret fikk han to unger med. Si tredje og siste jekt som han eide i nesten ti år og var flere turer i Bergen med, kjøpte han i 1762. Fra en av turene dit (i 1764) hadde han med seg et ukjent produkt til sin kone, kalt kaffe. Drikken var på ingen måte vanlig i Norge på denne tida utenfor  de kondisjonerte kretser.

Som 75-åring trådte han inn i stillingen som lensmann. Han var bl.a. medvirkende i å få has på den etterlyste stortjuven «Spilter-Nils», som han en kort periode holdt i arrest på gården. Anders-Jørn ble deretter med fangetransporten til Tjøtta, der Spilter-Nils ble bragt til tings. Anders Jørgensøn gikk av som lensmann som 81-åring. I 1794 døde Anders-Jørn, 89 år gammel.

Martenstaden

Sitat fra Nils Brygfjells artikkel i Årbok for Helgeland 1983, s.101:

Ellen hadde sikkert god forretningssans. Oppe i fjellet ovenfor gården anla hun en markedsplass hvor hun drev handel med samene. Plassen heter den dag i dag for Martenstad. De som kom hit til markedet var sannsynligvis samer som kom fra Sverige og over til sommerbeite her i Norge. Så markedet ble trolig holdt en gang på forsommeren. For da var det den vanlige trekktid fra vinterbeitene i Sverige.

Det var sikkert mange slags varer som ble omsatt til samene. Men det som er kjent er at brennevin var en god salgsartikkel, og ble nok omsatt i betydelige mengder. Det er også kjent at hennes mann gjorde innkjøp av hele tønner med brennevin og fraktet nordover. Så mesteparten av dette ble nok omsatt oppe på Martenstad.

I booppgjøret etter Ellen finner vi under gruppen koppergjenstander, 1 brennevinskanne med kopp og rør og tilhørende kopperkjel. Så det tyder på at bygdas noe tvilsomme berømmelse innen denne industrigren allerede var kjent på denne tid. Men det var heller ingen lovforbud mot å lage brennevin den gang.

I Dag Brygfjells bok om Skipper-Eli og Anders-Jørn går det fram at handelen med samene oppe på Martenstaden trolig har startet opp allerede med Elens mor, Rachel Amundsdatter, for så å ha blitt videreført med Elen. Kanskje har også omfanget økt i Elens tid. I tillegg til brennevinet var visst tobakk et ettertraktet produkt, men ikke kaffe – som kom til gårds først i 1764, noen år etter Elens død. Samene på sin side hadde bl.a. reinost, reinkjøtt og reinskinn å tilby i bytte, ifølge samme bok.

Spøkeri

Det verserer flere fortellinger om folk som både skal ha sett og hørt Skipper-Eli etter at hun døde.

I Nils Brygfjells artikkel i Årbok for Helgeland 1983, kan en lese følgende:

Elen døde i 1757, bare 52 år gammel. Det er fortalt at hun ikke fant fred i sin grav, og fór og vandret rundt på kirkegården på Hemnes. Presten på den tid hadde hørt om dette og hadde flere ganger vært på kirkegården på natta for å møte henne, men hadde ikke sett henne.

Men sent en kveld kom en mann springende inn til presten og fortalte at nu hadde han sett Ellen på kirkegården. I en fart fikk presten på seg prestekjolen og tok bibelen under armen. Det er fortalt at han hadde det så travelt at han bare fikk tid til å ta på seg én sko. På kirkegården traff han henne og manet henne dit hun skulle være. Og sia har hun heller ikke vist seg.

Utdrag fra en avviklet blogg, «eljos-eljos», som bl.a. har Marit Boldermo ved Hemnes museum som kilde:

Det ble sagt at hun var gjerrig mens hun levde, og derfor var hun tydeligvis uvillig til å skille seg av med sine eiendeler etter sin død. Etter hennes død hørte en henne ofte romstere gjennom tingene sine på loftet i familiens hjem. Da hennes mann døde, ble tingene hennes solgt unna, men hun ble fortsatt hørt romstere blant tingene sine i deres nye hjem.

På Engesmoen var det en akkje (pulk/reinslede) som hadde tilhørt Elen. I skjåen der denne akkjen var lagret, kunne man til tider høre at det romsterte når Elen var og “så over” sitt gods i dets nye hjem.

Først på 1900 tallet var det en mann, Jens Hundbakken, som mente å skjønne seg på slike ting. Han slo stål i akkjen og leste over den. Etter dette skal ikke Skipper Eli ha plaget dem mer.  Denne sleden finnes i dag på Hemnes Museum og den er i veldig god forfatning ettersom den har stått innomhus i alle år.