# 673 • 6. – 8. september 2023
Dag 1 (av 3):
På plass
Sogneprest og vitenskapsmann Iver Ancher Heltzen (1785-1842) var et barn av opplysningstida, og kan nok betraktes som den presten som har satt dypest spor etter seg på Helgeland, nest etter Petter Dass. Bl.a. fikk han etablert et kornkammer for trengende under nødsårene først på 1800-tallet da det var hungersnød og -død i nord som følge av uår og krig i Europa. Heltzen skrev flere vitenskapelige verk om alt fra botanikk til etnografi. Best kjent er han utvilsomt for «Ranens beskrivelse» – et storverk fra 1834 som ikke ble publisert før i 1981 – 147 år etter fullførelsen.
Adskillig mindre kjent – og dessuten i langt mindre format – er boka «Øen Tren» (eller «Bidrag til en rigtigere Kundskab om Øen Tren, samlet paa en Embedsreise Junii Maaned 1823»). Siden det i år (2023) var nøyaktig 200 år siden Heltzen besøkte og beskrev denne øygruppa langt til havs, syntes jeg det passet seg med en tur i Iver Ancher Heltzens fotspor. Dermed fikk jeg meg en tur til Træna i år også.
På Træna igjen – for niende gang.
Trænfjorden var beisk i dag, og det ble en røff tur over det åpne havstykket før vi omsider kom oss vel i havn. Heldigvis var det kun ti minutter å gå, ettersom et av spennene på sekken hadde sprukket. Nok et tydelig tegn på at den gamle og trofaste tursekken er i ferd med å gå ut på dato. Området jeg hadde valgt som base denne gangen var den store gressletta midt inne på Husøya som brukes som teltområde under den årlige Trænafestivalen. I kveld gjaldt det egentlig bare å komme seg på plass innen det ble mørkt.
Jeg velger å slå meg ned på denne sletta, der teltene står tett som hagl under Trænafestivalen.
Hadde et ørlite håp om at sanitæranlegget her kunne benyttes, men det var lukket og låst for sesongen. Ingen fare, da det ikke er særlig langt å gå ned til havna der det er døgnåpne toaletter året rundt. Beleilig nok var det bord og benker her, og siden det var forholdsvis mildt og verken vind eller nedbør, ble middagen tatt utendørs. Under den påfølgende kaffen kom mørket sigende, og hodelykta måtte fram.
Tok meg en kveldstur videre langs veien mot yttersida av Husøya. I gapahuken som Helle og jeg benyttet oss av i fjor sommer var det folk. Det brant godt på grua, kunne jeg konstatere på god avstand. Hyggelig å se at folk koser seg utendørs, også i de mørke høstmånedene. Tilbake ved teltplassen ble jeg sittende lenge ute og prate i telefonen, før det var på tide å ta kveld. En hel dag hadde jeg til disposisjon her ute på Træna til å bedrive turliv, og opplegget for morgendagen var nøye planlagt.
Fra en liten høyde rett bak teltet kan jeg skimte konturene av de mektige Trænfjellan på Sanna.
Dag 2 (av 3): Sanna
«Øen Tren» – I Iver Ancher Heltzens fotspor 200 år etter
I og med at båten til Sanna ikke gikk før nærmere klokka to, kunne jeg bruke hele formiddagen på Husøya. Planen for dagen var først å ta meg en tur sørover Husøya til en gapahuk, for så å avsette resten av dagen til å vandre i Heltzens fotspor, slik han har beskrevet det, ute på Sanna.
Fra teltplassen labbet jeg i vei langs en kjerrevei jeg aldri hadde gått før sørover mot kirkegården. Nærmeste nabo til den fredelige gravlunden er en skytebane, og via en stor platting som utgjorde standplass bar det videre i samme retning på en god og tydelig sti – hele tida med de imponerende Sanna-fjellene i sideblikket.
Fortsatt finnes det veier og stier på Træna som er ukjente for meg.
På tur på Træna.
Stien fører meg videre sørover, over Støttberget.
Så var jeg framme ved gapahuken, beliggende rett nedenfor en skrent. Jeg vil tro stedet er valgt ut fra at det ligger i ly for både nordvesten og sørvesten, fordi utsikten var ikke all verden herfra. Likevel var «Elgen», en skulptur til minne om en elg som svømte til Træna for en del år siden, synlig på en høyde enda lenger sør. Dessverre fantes det ikke ved her. Dermed ble det frokost, men ikke kaffebål. Den flotte gapahuken ble bygd i 2012 av Træna Jeger- og Friluftsforening, som sju år seinere også laget en klatrepark i skogen like ved.
I gapahuken sør på Husøya inntar jeg dagens frokost.
Møtte kun utlendinger på turen. Først ei yngre dame like før jeg ankom gapahuken, så et middelaldrende par på tilbaketuren. Fra skytebanen la jeg ferden via Kvernesvågen og gjennom tettbebyggelsen.
Den korte båtturen utover mot Sanna tar bare ti minutter. På sommeren florerer det av turister som går av på denne øya, mens kun et fåtall, i all hovedsak folk med lokal tilknytning, blir med videre nordover. Nå på høsten var det tilsynelatende ingen turister med, utenom undertegnede som var eneste passasjer som gikk av på Sanna. Etter hvert fikk jeg på følelsen av å være den eneste som befant meg på denne ikoniske øya milevis uti havet.
Som eneste passasjer går jeg i land på Sanna.
Når sognepresten i Hemnes, Iver Ancher Heltzen, beskriver landskapet på Træna, får en på følelsen at det like gjerne kunne vært skrevet i går – og ikke for 200 år siden. Kanskje ikke i form – men i hvert fall i innhold. Derimot framstår beskrivelsene hans av mennesker og samfunn som temmelig daterte og ganske så naive for den moderne leser. Trænværingene gir presten både mat og husrom, men han går likevel ikke av veien for å kritisere «uskikkene» deres.
Stedvis viser han beundring for folket her ute som lever av fiske, og mener at mennene og sønnene nærmest har naturgitte forutsetninger for å holde ut, time etter time, dag etter dag ute på havet i de små farkostene sine. Men han bekymrer seg samtidig over mangelen på åndelig føde når de sitter i båten dagen lang med en overdrevet opptatthet av den kjødelige føde. Andre ganger skinner det gjennom en tydelig nedlatenhet, der både stram lukt av fisk, uryddige små hus og latskap blir krast kritisert.
Mjåtinden (295 moh.) og Breitinden (270 moh.) ruver majestetisk over husene.
I likhet med Heltzen, la jeg først turen oppover mot Kirkhelleren. Den store havgrotta var Heltzens hovedgrunn til å besøke Sanna i 1823. For min egen del hadde jeg besøkt Kirkhelleren to ganger før, samt vært på konsert der med Sivert Høyem. De siste årene har det blitt gjort ytterligere forskning i hula, og tidligere funn av skjeletter skal visst undersøkes på nytt, uten at jeg vil komme nærmere inn på dette her. La merke til et apparat av noe slag midtveis inne i hula og ledninger langs fjellveggen.
Siden jeg satt fullstendig i ly for den noe rufsete sønnavinden utenfor hula, la jeg meg på rygg med sekken som pute – og sovnet! Dermed fikk jeg meg en saliggjørende time på øyet, før kursen ble satt til fjells.
I dag som for flere tusen år siden gir Kirkhelleren ly for vær og vind.
Da Heltzen var her som 38-åring, var han begunstiget med godt vær. Havet lå rolig, himmelen var blå og alt lå til rette for å ta seg opp på «Kierkefieldet». Dette navnet finnes ikke på dagens kart. Om det fortsatt brukes lokalt eller er gått ut av bruk, vet jeg ikke, men det er all grunn til å tro at Heltzen siktet til det fjellpartiet som ligger over Kirkhelleren. Jeg kunne jo ikke være noe dårligere enn «vitenskapspresten», så jeg la optimistisk i vei langs en sti rett oppover fjellsida på nordsida av Kirkhelleren.
I Iver Ancher Heltzens fotspor 200 år etter.
Knærne mine er ikke som de en gang var, så jeg var litt spent på hvordan jeg taklet det bratte terrenget. Men med god sti og en stålvaier å holde seg i, gikk det over all forventning – i hvert fall helt til jeg valgte å ta ut i terrenget noen titalls meter under toppen. Det myke underlaget sugde krefter, men jeg kom meg da til slutt opp på sadelen der den asfalterte veien til radaren på Gumpen går. Her oppe blåste det kraftig, men det var på langt nær like heftig som den 31. august 1819.
En av de mest medrivende sekvensene av «Øen Tren» er når Heltzen beskriver det som for ettertida ble kjent som Helegelandsskjelvet eller Lurøyskjelvet, basert på fortellinger fra lokalbefolkninga. Helgelandsskjelvet var helt opp til ganske nylig kjent som Nord-Europas kraftigste jordskjelv i historisk tid med episenter i Sjona-Lurøy-området. Da Heltzen var på sin embetsreise til Træna i juni 1823, var det ikke gått mer enn knapt fire år siden det voldsomme jordskjelvet.
Holder man seg langs stien, er det en grei sak å komme seg opp på fjellet.
Helgelandsskjelvet (Lurøyskjelvet)
For drøyt 200 år siden inntraff norgeshistoriens største jordskjelv utenfor Helgelandskysten, det såkalte Lurøyskjelvet (også kalt Helgelandsskjelvet). Rystelsene var så store at folk hadde problemer med å stå oppreist på landjorda, og skjelvet kunne merkes så langt unna som i Finland. I det følgende siterer jeg fra en artikkel fra geoforskning.no, publisert 30. august 2019:
Det største skjelvet i Nord-Europa i historisk tid skjedde i Lurøy-Sjona-området den 31. august 1819. Skjelvet kunne merkes over hele Nordland, og også i Trøndelag, Troms og nordlige deler av Sverige og Finland. I ettertid vet vi at det var nesten like sterkt som de kraftige skjelvene som de senere år har rammet Italia.
Styrken på jordskjelvet den siste dagen i august 1819 er beregnet fra de rapporterte observasjonene i Norge, Sverige og Finland til omtrent 5.8 på Richters skala.
Rystelsene som pågikk i flere minutter, medførte at enkelte personer og husdyr hadde problemer med å holde seg oppreist. Svakere etterskjelv kunne merkes hver time fram til klokka 7 neste morgen og deretter daglig i de neste 4-5 ukene. Det ble videre følt etterskjelv i flere år etter 1819.
Handelsmann og gjestgiver på Lurøygården, Jørgen Dass fortalte om steinsprang fra Lurøyfjellet og kildevann som luktet sterkt av svovel og var udrikkelig. Han registrerte til sammen 150 skjelv på Lurøy i løpet av den neste tiårsperioden. I Liatinden hadde det rast ned så mye stein at den tidligere slåttemarka oppunder fjellet måtte oppgis. Et stort leirskred ble dessuten utløst i Utskarpen, der forsenkningen i terrenget er godt synlig den dag i dag.
Kilde:
- Geoforskning.no
Merknad:
- Angående leirskredet i Utskarpen, så er dette nærmere beskrevet i Årbok for Rana 2003.
- På norsk sokkel har det vært to kraftigere jordskjelv i de seinere år:
- Utenfor Svalbard (2008)
- Utenfor Jan Mayen (2018)
Øen Tren.
For Trænas del, så beskriver Heltzen, slik han selv hadde blitt fortalt det av trænværingene, at det kom mange steinras under jordskjelvet og at det røk overalt rundt fjellsidene. På denne tida bodde det ganske mange familier på Sanna, til forskjell fra i dag da det kun er fritidsbebyggelse. Heltzen nevner også skipet i Træna kirke, som ifølge jektefartsmuseet skal være det tidligste kunstverket av ei jekt som eksisterer. I dag henger det en kopi i kirka, mens originalen fra 1700-tallet befinner seg ved Tromsø museum.
Fra fjellet la jeg merke til at det skummet godt rundt Ålvoren, en halvannen km lang halvøy på vestsida av Sanna, før jeg gikk inn i tunellen der det brått ble vindstille. Sist gang jeg tok meg gjennom dette 500-600 m lange hullet startet jeg i nedreenden. Var spent på om lommelykta på mobilen kunne tilby godt nok lys og om tunellen var åpen for ferdsel helt gjennom. Helt sikker kan man jo aldri være, men det viste seg at det ikke var grunn til bekymring for verken det ene eller det andre.
Veien gjennom Mjåtinden og Breitinden kunne ikke Heltzen benytte seg av.
Skumhvite brenninger bryter mot Ålvoren.
Lys i enden av tunellen.
Som en pyramide står Trænstaven 338 m rett opp fra havet, og er synlig på mange mils avstand.
Heltzen skal også ha besøktt Båthelleren, en mye mindre, men nokså lang heller på Sanna. Denne skal trænværingene ha benyttet som båtnaust fra langt tilbake i tid, og hadde jeg visst hvor den befant seg, ville jeg prøvd å ta meg inn i den. Det er også mange andre mindre huler og hellere på Sanna, og med litt research går det jo an å komme tilbake for å lokalisere disse.
Den gamle telegrafstasjonen på Sanna.
Registrerte at et par stykker for og gikk langs sandstranda. Disse to, trolig ukrainere, hadde etter alt å dømme kommet med en seinere båt, men skulle være med den samme båten som meg tilbake til Husøya. Når jeg fra kaia så tilbake mot Trænfjellan var jeg glad jeg hadde fått gjennomført turen. Nå lå nemlig skodda tredd godt nedover fjellsidene.
Været har forverret seg markant i løpet av dagen.
Tilbake på Husøya fikk jeg øye på Daniel nede på kaia – en omgjengelig yngre trænværing som Helle og jeg traff under fjorårets besøk på Træna. I år som i fjor slo vi av en prat om løst og fast. Bl.a. hadde han siden sist lyktes med å få oppdrag som standupkomiker, både i Trondheim og andre steder.
Ankom teltplassen på nøyaktig samme tidspunkt som i går – klokka halv åtte på kvelden, og det begynte så smått å mørkne. Jeg så fram til å krype nedi soveposen jo før jo heller, og stelle i stand en velsmakende middag. Hadde knapt nok startet på dagens første kaffekopp, en time etter at jeg var tilbake, da jeg hørte regndråper mot teltduken. Men så veldig mye regn ble det aldri. Klarte å brenne et lite hull i teltgulvet som følge av ei fyrstikk som knakk idet den ble tent. Irriterende, men sånn kan det gå!
Dag 3 (av 3):
Av sted
Kun noen få timer på øyet ble det før jeg måtte opp igjen til det ugudelige tidspunktet 4:50. Men søvn er det rikelige muligheter til når en først er kommet seg om bord i båt, tog eller buss. Fra Træna er jo alle nødt til å reise kollektivt og forholde seg til faste avgangstider. Så slik sett er «alle i samme båt».
Det var fremdeles mørkt da jeg begynte å pakke, og hodelykta måtte på. Regnskyene hadde gjort fra seg i løpet av natta, og en mild vind hadde allerede tørket opp marka. Siden området er utstyrt med avfallsdunker, kunne jeg kvitte meg med søpla før jeg la av sted. Båten lå ved kai da jeg kom traskende, og det var bare å spasere om bord. Det tok ikke mange minuttene før jeg falt i søvn, og før jeg visste ordet av det var vi i Stokkvågen ved fastlandet.
Tidlig på’n.
Vel om bord er det bare å sette seg ned og lene ryggstøet tilbake.
- Anbefalt litteratur:
- Heltzen, I.A.: Bidrag til en rigtigere Kundskab om Øen Tren, samlet paa en Embedsreise Junii Maaned 1823 (1823). (Nb.no.)