I sorg og glede – Mo kirke 300 år

Thomas von Westen – samenes apostel

I forbindelse med Mo kirkes 250-årsjubileum i 1974 ble det avduket en byste av Thomas von Westen (1682 – 1727) utenfor kirkas inngangsparti. Han er blitt kjent som «samenes apostel», da han på tre lange reiser nordover søkte å omvende samene til kristendommen og få bukt med hedenske skikker og trosforestillinger. Han var også en sentral skikkelse i å få bygd kirke i botnet av Ranfjorden, som tidlig på 1700-tallet ikke besto av annet enn en håndfull gårder omgitt av vidstrakte jorder og enger.

Folk i bygdene innerst i Ranfjorden mente de hadde urimelig lang vei til nærmeste kirke, Hemnes, og ledende bønder framsatte ønske om ei egen kirke – ikke minst sett i lys av all nyrydningen som hadde foregått på 1600-tallet og følgelig et økende folketall. Det første initiativet skal ha kommet allerede midt på 1600-tallet, men ble blankt avvist. Et nytt framstøt ble gjort i 1695 – denne gangen til kongen. Biskopen i Trondheim stilte seg positiv, mens sognepresten Petter Dass på Alstahaug var imot.

Thomas von Westen var leder av «finnemisjonen», og la ut på misjonsreiser til Nord-Norge i 1716, 1718 og 1722. På reisene sine var han innom Alstahaug, Herøy og Nesna, men han for aldri innover Ranfjorden. Det nærmeste han kom var Sjona, seint på høsten på tur sørover fra sin siste reise. Det hevdes at samene hadde møtt opp for å drepe ham, men at stemninga snudde da den språkmektige misjonæren kunne kommunisere med dem på deres eget morsmål – umesamisk, som han hadde lært i Trondheim.

Fra gammelt av hadde myndighetene sett gjennom fingrene med samenes sjamanisme, men med eneveldets inntreden i 1660, da kongen i København fikk uinnskrenket makt over riket, og framveksten av pietismen som gikk ut på at troen var en personlig sak der det å bli omvendt fra en syndig livsførsel sto sentralt, fikk pipa en annen lyd. Nå var det «den ene rette tro» som gjaldt, med Gud øverst, så kongen, og deretter et rigid hierarki ned til den eiendomsløse mann og kvinne.

Tre mål hadde Thomas von Westen for øye i Rana: Kirke for bumenn og samer, internatskole for samebarn og et kapell i fjelltraktene for samer. Vi vet ikke eksakt når byggingen har tatt til for noen av disse, men kirka på gården Mo sto i hvert fall ferdig i 1724. Det som ble kalt Uma kapell ble bygd på samme tid av samene selv ved bredden av Över-Uman, i dag langt inn på svensk side av riksgrensen (som den gang ikke var fastlagt så langt nord). Sameskolen på Moholmen kan ha blitt opprettet alt i 1716.

Det vedvarende ønsket fra bondebefolkninga om ei egen kirke fikk gehør hos myndighetenes utsending, Thomas von Westen. Det var i samsvar med målet om bygging av kirke, kapell og skole. Under oppholdet hos proprietær Anders Dass på Alstahaug, hadde de hatt anledning til å diskutere både samemisjon og kirke i Rana. Gården Mo, som var eid av Anders Dass, ble etter godkjenning av kongen i 1717 valgt som kirkested. Kanskje også fordi gården fra før av var et knutepunkt for farende folk.

Misjonsreisene til Thomas von Westen hadde som formål å omvende samene fra sine hedenske skikker og trosforestillinger til rettroende kristne. Særlig var noaidene, de åndelige lederne, viktig å få has på. Sjamantrommer (såkalte runebommer) og andre artefakter ble fratatt samene i stor stil. Kirkens lære var imidlertid ikke ukjent for umesamene, da kirken i Lycksele lenger ned i Ume-vassdraget hadde eksistert helt siden 1607. Flere av samene skal ha kunnet lese alt tidlig på 1700-tallet.

Kilde: Hartviksen, I.: Kirken i byen – byen i kirken. Mo kirke 300 år: 1724-2024.

Kirkas første hundre år (1724 – 1824)

Mye skjedde i løpet av kirkas første hundre år. Det mest bemerkelsesverdige må vel være at kirka ble revet rett etter århundreskiftet og erstattet av ei ny og større på samme sted. Men for å begynne med begynnelsen, så hadde altså Nord-Rana fått si egen kirke i 1724 på gården Mo. Prest hadde man derimot ikke, så i den første tida var det den residerende kapellanen på Nesna som betjente hele «Nesne og Ranen Fjerding» – hele Ranfjorden, praktisk talt, med omkringliggende områder.

Det tvang seg etter hvert fram et behov for en oppdeling, og i 1737 ble det store Alstahaug prestegjeld delt i tre, hvorav Hemnes og Mo («Indre Ranen») utgjorde det innerste. Året etter kunne den første presten i Mo tiltre, Rasmus Jespersen Rachløw. Han var svært opptatt av språk, og i likhet med Thomas von Westen kunne han samisk. Han hadde ferdigstilt en samisk katekisme, grammatikk, ordliste og ABC som han så oversatte til umesamisk. Alle Rachløws manuskripter gikk tapt under storbrannen i København.

Rachløw hadde skrantende helse, og døde kun ett år etter ansettelsen. Fra 1730 ble det holdt «lappemarked» og «lappeting» på kirkeplassen, med bakgrunn i samemisjonen. Dette ble seinere opphevet, og nærmest erstattet med det velkjente tiendebyttet. I 1736 ble konfirmasjonen innført og i 1739 kom loven om allmueskole. I Nord-Rana betød det at alle skulle få undervisning fra de var i skolepliktig alder til de ble konfirmert, og ikke kun skolering av samiske barn slik det hadde vært før.

I 1766 laget den lokale snekkeren Jens Anderssøn Fagermoen ei meget vakker og original altertavle til kirka. Denne må ikke forveksles med altertavla som finnes i kirka i dag. Fagermoens altertavle har blitt beskrevet som det eneste bevarte kunstverket av betydning fra gamle Rana. Den er av stor antikvarisk verdi og en av de fornemste i landsdelen. Altertavla er signert, har beholdt originalfargene og er i god stand. Den 260 år gamle kulturskatten er i dag å finne i sakristiet.

Fra 1765 til 1767 gjennomgikk kirka ei storstilt restaurering, da bl.a. nytt tak ble lagt. Men kun 25 år seinere henvendte lokale bønder seg til godseier Coldevin på Dønnes (som hadde kjøpt de store Rana-eiendommene fra Dass-dynastiet i 1760) om at kirkebygget var i en slett stand. Dessuten var kirka for lita etter at folkemengden hadde økt. Klageskrivet av 1792 innebar også at de ville gjøre Mo til eget sognekall. I 1801 ble Mo kirke revet. Den ble gjenreist et drøyt år seinere, større, men ferdigstillelsen skulle ta flere år.

Egen residerende kapellan hadde Mo fått rundt 1775 med den 30 år gamle Johan Jakob Røring fra Bergen. I 1880 hadde han kjøpt gården Stenneset tvers over fjorden, som skulle forbli bygdas prestegård i 85 år framover. Her var det også at Iver Ancher Heltzen bosatte seg da han ble kapellan i Mo kirke i 1809. Han kom i ei svært vanskelig tid, de såkalte nødsåra, med flere uår, kornmangel – en følge av Napoleonskrigene, fattigdom, hungersnød, sykdom og død.

Heltzen var rasjonalist, der fornuft, vitenskap og gudstro var en side av samme sak. I samråd med Hålogalands (Nord-Norges) første biskop, Mathias Bonsak Krogh, som hadde sete på Belsvåg i Alstahaug, fikk han etablert et kornkammer hjemme på prestegården på Stenneset. Også biskop Krogh var et barn av opplysningstida. Kornkammeret var i drift fra merkeåret 1814 – året da Grunnloven ble underskrevet på Eidsvoll og Iver Ancher Heltzen flyttet til Hemnes for å bli sogneprest i sognets hovedkirke.

Fra eneveldets tid hadde undervisning og fattigomsorg vært basisoppgaver for kirka, og slik fortsatte det å være utover 1800-tallet. Omgangsskolen hadde i 1809 blitt erstattet av den første faste allmueskolen i Nord-Rana. Bærebjelken i undervisninga var kristendomsundervisning, i tillegg til lesing, skriving og regning. De fattige skulle ytes barmhjertighet og bistand til det mest nødvendige fra en «fattigkasse». I 1824 åpnet Stortinget for salg av kirkene nord i landet, og Mo kirke ble samme år solgt til menigheten.

Kilde: Hartviksen, I.: Kirken i byen – byen i kirken. Mo kirke 300 år: 1724-2024.

Kirkas neste hundre år (1824 – 1924)

Det var trolig Iver Ancher Heltzen, sognepresten på Hemnes, som var initiativtager til en større reparasjon av kirka på Mo i 1832. Bl.a. manglet kirka vinduer! På denne tida var det at Heltzen arbeidet med storverket sitt «Ranens beskrivelse», ferdigstilt i 1834. Verket gir et verdifullt bilde av Rana tidlig på 1800-tallet, og ble nyutgitt i 1975. I samme år som Heltzen døde, 1842, besluttet regjeringen å skille ut Mo som eget sogn som da hadde 3 200 innbyggere.

Utover 1800-tallet skjedde det en del reformer fra sentrale myndigheter som fikk store konsekvenser også for Mo. I 1837 kom formannskapsloven og det ble innført lokalt selvstyre. Lokaldemokratiet så dagens lys, med andre ord. Kirkas opptatthet av undervisning og fattigomsorg ble i stadig større grad oppgaver for herredsstyret. I 1842 ble det også lov for lekfolk å avholde religiøse møter, med den følge at det dukket opp forskjellige slags kristne samfunn utenom statskirka.

1860-tallet var ei brytningstid i Rana. Lars Aagard Meyer etablerte handelshus på Mo, og stedet ble med det i enda større grad et regionalt senter. Båtbygging, som foregikk nærmest på enhver gård, var blitt ei hovednæring i distriktet og en viktig vare for Meyer, som kjøpte båter fra bøndene og solgte disse fra handelshuset nede ved Moholmen. På Moholmen hadde det stått en ansamling kirkebuer fra gammelt av, der folk som bodde langt unna kunne overnatte og skifte til pene klær før de gikk oppover mot kirka.

En ny ombygging av kirka måtte til i årene 1860-63. I likhet med prekestolen ble også Fagermoens gamle altertavle skiftet ut. Ny innredning kom, og de lukkede familieplassene ble fjernet. Det ble bygd sakristi og Mo kirke ble malt rød. Langs kirkegården ble det murt opp et steingjerde. I denne tida var det også at gapestokken ble fjernet. Det var vanskelige tider, og folk begynte å emigrere til Amerika. Samtidig kom folk vandrende inn i Rana fra Sverige, ikke minst for å delta i det rike sildefisket fra 1867.

Arbeidet med ny prestegård startet i 1863. Under planleggingen hadde presten Nannestad blitt begeistret for et hus på gården Skuggheia, oppsatt av Ole Nilsen – en av bygdas flinkeste snekkere. Presten ba derfor «Skuggheikallen», som Nilsen gjerne ble kalt, om å føre opp ei lignende bygning som prestegård på Mo. Arbeidet var godt i gang på heimgården da kirkedepartementet fikk satt en stopper for det. De mente en sådan bygning ikke var verdig som prestegård, og en embetsbolig i sveitserstil ble bygd i stedet.

Prestegården sto ferdig i 1865, litt nedenfor kirka. Skuggheikallens hus ble ferdigbygd, og funnet verdig til borgstue, plassert i rett vinkel mot prestegården. Den tidligere prestegården på Stenneset ble i 1868 solgt til handelsmann L. A. Meyer. I dag er Stenneset som kjent friluftsmuseum med mange historiske bygninger – deriblant «Skuggheistua». Utover mot slutten av århundret ble kirkas maktposisjon utfordret ytterligere – ikke minst av partiet Venstre som var landets største parti fram mot 1. verdenskrig.

Kirka var fylt til randen da det ble kunngjort at Norge var løst fra unionen med Sverige og hadde blitt en selvstendig nasjon i juni 1905. Men orgelet som ble kjøpt for en billig penge fra Vågan kirke i 1900, viste seg å ikke holde mål. Man hadde kjøpt katta i sekken, og ei Lofot-avis beskrev instrumentet alt før salget som «orgelskrap». Misnøye med kirkegården «som ser ut som en ørken» var det også. Ei ny renovering av kirka måtte dessuten til. Da arbeidet ble avsluttet i 1908 var den røde kirka blitt hvit.

Ytterligere utbedringer ble satt i gang fra 1914. Elektrisk lys ble diskutert, men når dette ble installert er uvisst. I 1919 ble kirkegården utvidet og steingjerdet flyttet. I kjølvatnet av 1. verdenskrig herjet spanskesyken, en epidemi som tok livet av mange, også i Rana. Et sentralt stridsspørsmål var hvorvidt bruk av landsmål i kirka skulle tillates, f.eks. Elias Blix’ salmer. Menighetsrådet ble etablert i 1922, og et nytt orgel kom endelig på plass før det storslåtte 200-årsjubileet for Mo kirke, 6.1.1924.

Kilde: Hartviksen, I.: Kirken i byen – byen i kirken. Mo kirke 300 år: 1724-2024.

Kirkas siste hundre år (1924 – 2024)

Første gang ei kvinne talte fra prekestolen i Mo kirke var i 1924. Taleren var Marie Michelet, formann og stifter av Norges Husmorforbund. I det nystiftede menighetsrådet kom det for øvrig til å bli en sterk kvinnerepresentasjon, og dette skulle komme til å vedvare. På slutten av 1920-tallet var det igjen behov for utbedringer. Taket ble satt i stand, ny kirkeklokke hengt opp – og ikke minst ble det tilgang på springvatn både i kirka og på kirkegården – et stort framskritt.

I midten av mai 1940 var den tyske frontlinja ikke langt unna Mo. Deler av Hemnesberget hadde nettopp blitt lagt i ruiner. I 17. mai-toget, like etter begravelsen av en falt norsk soldat, markerte ungdommen sin motstand mot krigen med «en stille protest». Natt til 18. mai rykket så tyskerne inn i Mo. Lærere som protesterte ble møtt med massearrestasjoner, og nesten alle mannlige lærere ble sendt til konsentrasjonsleiren Falstad. Det er ellers sparsomt med kilder når det gjelder kirkas rolle under krigen.

Både på frigjøringsdagen, 8. mai og grunnlovsdagen, 17. mai 1945 var kirka stappfull. Men andre verdenskrig var ikke før slutt, før den kalde krigen var i gang. Tusenvis av krigsfanger, særlig sovjetere, hadde ofret livet i Norge under krigen, og myndighetene så for seg å samle alle sovjetiske lik på ett sted – en krigskirkegård. Dette medførte en storstilt oppgraving av lik rundt omkring på norske kirkegårder og sprengning av minnesmerker – «Operasjon Asfalt». På Mo utløste dette den såkalte kirkegårdskrigen.

Stortinget vedtok 10. juli 1946 å bygge Norsk jernverk i Mo i Rana, og ni år seinere, i 1955, var verket i drift. I løpet av 1950-tallet økte innbyggertallet i kommunene Mo og Nord-Rana med 7 400 personer – nær en fordobling! En massiv opprustning av infrastrukturen måtte til. Omkring 1960 besluttet Stortinget en utvidelse av jernverket. I tillegg skulle Norsk koksverk bygges opp og Rana Gruber starte gruvedrift, noe som medførte ytterligere tilflytting og press på arealene.

1964 var et nøkkelår. Alle de ovennevnte bedriftene hadde kommet i produksjon. Mo og Nord-Rana ble slått sammen til Rana kommune, mens prestegjeldet ble delt i tre: Mo, Gruben og Nord-Rana. Den nye storkommunen hadde i 1970 nådd et innbyggertall på over 26 000, og var med det blitt Nord-Norges tredje mest folkerike kommune. I løpet av 20 år hadde befolkningen mer enn tredoblet seg. En påtrengende sak for kirka var å øke kirkegårdsarealet, og i 1958 kunne ei tomt på Gruben tas i bruk.

Menighetsrådet la i 1954 fram en helhetlig plan for utbygginger og restaurering av kirka. Arbeidet som tok til året etter resulterte i nye toaletter og utvidelse av våpenhus og sakristi, der Fagermoens gamle altertavle ble hengt opp. Orgelet gjennomgikk en ombygging til et elektrisk system, som etter hvert viste seg å ikke være fullt ut tilfredsstillende. Kirkas farge ble igjen gjenstand for debatt, men den forble hvit. I 1956 var kirka nyoppusset, omgitt av gater, fortau, eneboliger og blokker – og duren fra jernverket.

Midt på 1950-tallet ble det opprettet tre prestestillinger for Mo prestegjeld. Samtidig foregikk det en voldsom omforming av Rana-samfunnet, som var i ferd med å bli en av landets viktigste industribyer. Kirka forsvant fra hverdagen hos ranværingene, og den økte sekulariseringen gjorde at kirkas folk måtte tenke nytt. I 1955 ble den første bedriftsandakten holdt, og i 1956 den første juleandakten på jernverket. Dette ble en årviss tradisjon med stor oppslutning som varte helt til jernverket ble lagt ned i 1988.

En ny prestegård ble bygd i 1958. Den gamle ble tatt i bruk som menighetshus i 1971 og vernet i 1985. Etter en lang prosess, der Riksantikvaren var involvert, fikk Mo kirke for første gang et orgel av høy kvalitet i 1989. I tillegg var orgelet vakkert og fint tilpasset kirkerommet. Gjennom tre måneder i 2000 ble taket reparert, nytt lynavlederanlegg montert og toalettene oppgradert. I tillegg ble det gjort tilpasninger for rullestolbrukere. I 2007 ble el-anlegget skiftet, og gulv og benker lakket og malt.

Sin første kvinnelige prest hadde Mo fått i 1988, Bjørg E. Oserud, og i 2017 ble den første kvinnelige prosten, Karianne Egeberg Gullfjell ansatt i Indre Helgeland prosti. I 2009 ble et kirketun på Mo åpnet. Et viktig år i kirkehistorien er 2012. Dette året opphørte nemlig statskirka å eksistere, noe Rana kirkelige fellesråd hadde gått imot. Som en følge av koronapandemien i årene 2020 og 2021 innførte regjeringen strenge restriksjoner, noe som bl.a. påvirket begravelser, før samfunnet åpnet opp igjen i februar 2022.

Kilde: Hartviksen, I.: Kirken i byen – byen i kirken. Mo kirke 300 år: 1724-2024.

Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941 – 1945

Utdrag fra Mo kirkes jubileumsmagasin. Tekst av Lars Hansen Juvik:

Da tyskerne besatte Norge, ga Adolf Hitler ordre om å bygge jernbane til Kirkenes. Okkupantene bestemte at de skulle bruke sovjetiske krigsfanger i arbeidet, noe som Norges Statsbaner godtok.

De første sovjetiske fangene ble fraktet til Mo for å arbeide på Nordlandsbanen 15. april 1943. På tyskernes skjema «Arbeitskräfte im Bahnbau» i desember 1944 ble arbeiderne listet opp i gruppene tyskere, nordmenn, sivile utlendinger og krigsfanger. Antallet arbeidere for hele anlegget, fra Mo til Drag i Hamarøy, ble oppgitt til 32 530, hvorav 24 409 var krigsfanger. Det var 2 537 norske arbeidere, de fleste NSB-ansatte.

Fra Mo i Rana til Tysfjorden var det 56 fangeleirer. Fra Mo, gjennom Dunderlandsdalen til toppen av Saltfjellet, var det 14 leirer. Rundt fangeleirene var det piggtrådgjerder og vakttårn. Arbeidet med fjerning av jord og stein i jernbanetraseen var tungt, og tyske vaktsoldater herjet med fangene.

Fangene spiste i leiren klokka 6 om morgenen og om kvelden etter arbeidstid. Maten var i hovedsak tynne supper kokt på kål og potet. Morgensuppa ble i perioder erstattet med ei tynn brødskive og tynn te.

Fangene var sultne hele tida. De hadde dårlige klær og ofte kluter rundt føttene. Brakkene de bodde i var kalde og overfylte. Fanger stupte av sult eller utmattelse og falt for skudd eller kolbeslag. Mange døde av mangelsykdommer eller i epidemier. De ble ofte begravd i massegraver utenfor leirene.

«Operasjon Asfalt» og «kirkegårdskrigen»

Utdrag fra Mo kirkes jubileumsmagasin. Tekst av Lars Hansen Juvik:

I noen rapporter etter krigen står det at krigsfanger ble begravd uten respekt. Det antas at om lag 13 700 sovjetiske krigsfanger døde på norsk jord fra 1940 til 1945. Tallene er usikre, men vi tror at 380 av dem døde i Rana. 79 av dem ble gravlagt på kirkegården på Mo.

Forsvarsdepartementet engasjerte i 1951 folk til å grave opp levningene etter sovjetiske krigsfanger i Nord-Norge. I ettertid ble det kalt «Operasjon asfalt», ettersom sekkene som levningene ble samlet i var asfaltbelagt. Oppgava var å flytte likene til Tjøtta internasjonale krigskirkegård.

Arbeidere åpnet gravene og la levningene i sekkene. Lokalsamfunn i Narvik, Beisfjord, Harstad og Tromsø prøvde forgjeves å stoppe oppgravinga, men flyttinga av likene vakte ingen reaksjoner nasjonalt.

Også på Mo skulle likene etter sovjetiske fanger graves opp. Formannskapet i Mo vedtok ei henstilling til departementet om at gravene her måtte få ligge i fred. Departementet avslo, og oppgravinga skulle starte på Mo kirkegård den 2. november 1951.

Moværingene reagerte med sinne. Det ble mobilisert på arbeidsplassene og i byen, og i løpet av kort tid var hundrevis av folk på plass ved kirkegården. Etter hvert besto folkemengden av 700-800 personer, både menn og kvinner. Protesten førte til at forsvarsministeren oppga planen om å flytte likene fra Mo kirkegård. Mobiliseringa mot flytting av de døde sovjetiske krigsfangene i Mo i Rana er blitt kalt for «kirkegårdskrigen» og er beskrevet som en unik hendelse i norsk krigshistorie.

På krigskirkegården på Tjøtta var det i 1952, ifølge Utenriksdepartementet, gravlagt 8 808 sovjetere, hvorav 978 var identifisert. Tallet som står på støtta i dag er noe lavere.

De fleste minnestøttene som krigsfangene laget til minne om sine døde kamerater ble ødelagt etter krigen. Støtta på Mo kirkegård er ei av de få originale. I et hjørne på kirkegården står også ei gravstøtte over seks anonyme sovjetiske krigsfanger.

Det er skrevet mange bøker og artikler som beskriver det som hendte i Rana under krigen. Disse er sentrale om Operasjon Asfalt: Thor Helge Eidsaune: «Kirkegårdskrigen» i Årbok for Rana 1999. Marianne Neerland Soleim: «Operasjon Asfalt» – kald krig om krigsgraver. Orkana akademisk 2016.