I gode og onde dager – Velfjord kirke 350 år

Kirkehistorien i Velfjord – et kort resymé

Velfjord kirke (også kalt Nøstvik kirke) er Nord-Norges eldste bevarte trekirke, innviet i 1674.

Vi vet med sikkerhet at det har stått ei stavkirke (korshus) på samme sted før den nåværende kirka ble bygd. Man mener at denne kirka skal ha blitt bygd en gang mellom år 1300 og 1500. Den er nevnt i en tilstandsrapport datert til 1559 og er beskrevet nærmere etter besiktigelser i 1661 og 1666. Kirka, eller korshuset, som trolig var uten tårn, skal da ha vært i ei så dårlig forfatning at det ble konkludert med at den ikke lot seg restaurere. Følgelig ble den revet i 1670 eller 1671.

«St. Knutskirka i Harm» har det blitt knyttet mye mystikk rundt. «Harm» er trolig et eldre navn på Velfjorden. Kirka er nevnt i Erkebisp Aslak Bolts jordebok fra 1430, uten at sted er oppgitt. Trolig eksisterte den ikke lenger på Aslak Bolts tid. Det kan ikke utelukkes at Knutskirka har stått inne i Velfjorden, f. eks. i Naustvika, selv om de fleste i dag heller til at kirkeruinene på Tilrem utgjør restene av Knutskirka. I så fall må «Harm», i tillegg til et fjordnavn, ha vært et områdenavn som omfattet mer enn Velfjorden.

Dagens 350 år gamle kirke står på østsida av Sørfjorden, på gården Naustviks grunn, vel halvannen km vest for tettstedet Hommelstø. Det er ei laftet korskirke av meget grovt tømmer. Overflødig tømmer skal ha blitt brukt til et bolighus som seinere ble brukt som stabbur på gården Groven. Bygningen eksisterer den dag i dag og er antakeligvis bygdas eldste privateide hus. Kirka har totalt 450 sitteplasser. Kirkegården er av ukjent alder, men det er ikke usannsynlig at den er fra katolsk tid.

Kirka var krongods, før den i 1829 ble solgt til bonden Jacob B. Hilstad, som snart solgte den videre til proprietær Jens Henrik Knoff på Storhegge i Velfjord. Det viste seg at kirka var i adskillig verre stand enn det kjøperne først hadde trodd. En langvarig konflikt mellom Knoff og kommunen, der stridens kjerne var om Knoff som eier skulle bekoste en reparasjon alene eller om det skulle skje i fellesskap med menigheten, utspant seg. Etter skjønnsforretning endte det med at kommunen bøyde av for Knoffs krav.

Kirkeeieren overholdt imidlertid ikke overenskomsten av 1848, og den samme leksa gjentok seg utover 1850- og 60-tallet mens kirka forfalt ytterligere. Ikke før i 1875 da kirka kom i menighetens eie ble det tatt tak. Den 200 år gamle kirka var da i en så miserabel forfatning at ei omfattende restaurering måtte til. Nytt tak ble lagt i 1876-77 og ovner installert, før større vinduer og dører ble satt inn, gulv skiftet, samt nytt galleri med trapp og sakristi bygd i 1884-85 etter at Stortinget hadde bevilget midler.

I 1930 ga kirkedepartementet tillatelse til å tilbakeføre en del av det gamle inventaret som ennå var i behold etter restaureringen på 1880-tallet. Bl.a. ble korsøylene og den sekskantede baldakinen over prekestolen montert opp igjen. Arbeidet ble fullført i 1932. Årene gikk, og noe større vedlikeholdsarbeid ble ikke utført de neste tretti årene. Resultatet var at kirka igjen sto til forfall. En besiktigelse i 1966 på oppdrag fra Riksantikvaren konkluderte med at restaureringsarbeid måtte igangsettes så fort som mulig.

Opptakten til den kommende restaureringen ble skjellsettende for kirka og kirkestedets videre eksistens, noe jeg vil komme inn på. Ellers kan det nevnes at i det samme tiåret, altså på 1960-tallet, var Velfjord kirke nær ved å brenne opp. Da Borghild Jacobsen hadde fyrt i ovnen kl. 8.00 og var i gang med andre plikter, hørte hun et smell bak seg. Ovnsrøret hadde delt seg, og flammene sto opp mot taket. Men Borghild fikk gravd ut veden på metallplata foran ovnen, og med snarlig hjelp ble flammene slukket.

Bør kirka flyttes, erstattes eller rehabiliteres? – 1960-tallets hodebry

Midt på 1960-tallet ble det tatt til orde for å flytte den snart 300 år gamle kirka i Naustvika til et mer sentralt sted i bygda. Det var Velfjord menighetsråd og sogneprest Sverre Olsen som gikk i bresjen for dette. Riksantikvaren var ikke imot flytting, og foreslo erfarne arkitekter. Formannskapet i Velfjord behandlet saken, og det utkrystalliserte seg da to alternativer. 1) å flytte kirka til Hommelstø eller 2) å bygge ny kirke på Hommelstø og restaurere den gamle tømmerkirka i Naustvika som et kulturminne.

I 1965 vedtok kommunestyret å ikke flytte kirka, etter tilrådning fra formannskapet. I stedet gikk man inn for restaurering og bygging av ny kirke mer sentralt. Begrunnelsen for beslutningen var dels at en flytting ville bli både komplisert og kostbart. Dessuten ville en flytting innebære at kirka ville tape noe av sin kulturhistoriske verdi. Sist, men ikke minst stilte kommunen seg tvilende til om den gamle kirka, uansett lokalisering, ville tilfredsstille kravet om ei tidsmessig brukskirke for framtida.

En besiktigelse i 1966, foretatt av restaureringskonsulent Odd Helland, m.fl., konkluderte med at grunnmur, gulv og tømmervegger ikke var i tilfredsstillende stand. Råteskadene var mange i gulv og vegger, og især var det stor svikt i søndre vegg. Bedre sto det til med bordkledning og vinduer. Det ble for øvrig bemerket at orgelet, installert i 1912, tok for mye plass. Det aller viktigste var imidlertid at man kom fort i gang med restaureringen, kirkas generelle tilstand tatt i betraktning, og at man gikk grundig til verks.

Det faktum at kirka sto på dårlig grunn, i tillegg til råtne syller, hadde gjort at sideskipene og en vegg for lengst var begynt å sige. Restaureringen krevde omhyggelig planlegging, men i 1969 kunne endelig arbeidet starte opp. Alt inventar ble tatt ut, utvendig og innvendig kledning skrellet av, og himling og gulv fjernet, slik at det til slutt kun var tømmerveggene og taket som sto igjen. Vha. gravemaskin ble det opparbeidet fast grunn, fundamenter i armert betong ble støpt, før kirkebygget ble hevet ca. en meter.

Et av restaureringsplanens mål hadde vært å føre kirka i størst mulig grad tilbake til sin opprinnelige form fra 1674, noe man lyktes med. Vinduene ble slik de opprinnelig var, og sakristi og et galleri ble gjenoppbygd. En fullstendig grunnmur ble støpt under kirka og dårlige tømmerstokker skiftet ut. Veggene ble for øvrig isolerte før ny bordkledning kom på plass. Ved gjeninnvielsen av Velfjord kirke til 300-årsjubileet i 1974 var det gjennom flere år gjort et grundig og omfattende restaureringsarbeid.

Det endte altså med at kirka ble rehabilitert på sitt opprinnelige sted i Naustvika. Nærmere 40 år seinere, i 2012, var kirka igjen moden for en vedlikeholdsinnsats, dog ikke like omfattende som i årene før 1974. Under renoveringen av taket ble en alvorlig skade oppdaget. Takåsene over koret var blitt uthulet av insekter, og taket hadde vært nær ved å kollapse. De infiserte delene ble skåret vekk, og nye takåser felt inn sammen med de gamle. For øvrig ble det satt inn nye dører, og kirka ble vasket og malt.

«Skrinet med det rare i» og andre klenodier

I likhet med mange andre gamle kirker finnes det også i Nord-Norges eldste trekirke kunst og klenodier fra langt tilbake i tid, hvorav noe med opprinnelse fra stavkirkas tid. Det mest bemerkelsesverdige må nok sies å være et relikvieskrin som antas å være fra før reformasjonen (1537). Man mener at stavkirka som ble revet ca. 1670 hadde vært viet til helgenen Sankt Olav, og at den dermed var ei såkalt Olavskirke. Skrinet, eller «bærealteret» som det også kalles, kan visstnok ha blitt båret under prosesjoner.

I dag er skrinet tomt, men ennå på 1920-tallet levde det folk som hadde sett innholdet i skrinets relikviegjemme. Skrinet skal ha inneholdt en hårlokk som man trodde var fra ingen ringere enn St. Olav. Ingen kan si med sikkerhet når denne hårlokken ble borte, men en historie som er gjengitt i boka «Velfjord kirke 350 år» antyder at den kan ha forsvunnet under de noe skjødesløse restaureringsarbeidene på 1880-tallet. Lokken skal ha forduftet i en sponhaug etter at noen hadde åpnet relikvieskrinet.

Ei altertavle kun bestående av utskåret skrift i relieff henger i dag på en av veggene i koret. Årstallet 1641 antyder et opphav fra gammelkirka, før tavla ble overflyttet til dagens kirke på 1670-tallet. Den er antagelig laget av en lokal bygdekunstner. Fra den forhenværende stavkirka stammer også en nattverdkalk og to alterlysestaker (begge deler fremdeles i bruk), ei offerbøsse av tre med et langt skaft, samt en praktfull stol som ble gitt i gave av sogneprest Hans T. Macheson (1601 – 1665).

Dagens altertavle har vært i bruk siden 1758, året da den ble gitt i gave. I forbindelse med den omfattende rehabiliteringen av kirka rundt 1970 ble også altertavla restaurert. Bl.a. ble et kors på toppen erstattet med en Kristusfigur, slik det opprinnelig skulle ha vært. Historien til kirkeklokka er litt spesiell, da den har hatt ei fortid som skipsklokke på et større fartøy. Den har inskripsjonen «THE FRANSES 1747», og ble gitt i gave til kirka av handelsmann N. P. Greger sammen med altertavla.

Klasseskillet i fortidas bygde-Norge fikk sitt grelle uttrykk også i Velfjord kirke, da de fornemste familiene var tilgodesett med egne stoler. I Velfjordkirka var det to slike stoler: En for proprietær Knoff med familie og en for Andreas J. Bru. Stolene var anbragt på hver sin langvegg i høyde med galleriet, høyt hevet over allmuen. Knoff-stolen hadde «losjeform og forheng i rødt plysj med forgylte dusker». På midten av 1800-tallet var ordningen med familiestoler blitt lite populær, og de ble fjernet under restaureringen i 1880-åra.

Bildekreditering:

• Bilde nr. 4 (2 stk.), 7, 12 og 13 er fra boka «Velfjord kirke 350 år – Nord-Norges eldste trekirke 1674-2024».