Året 2024 hadde bydd på turer i 17 av de 18 kommunene som utgjør Helgeland, hvorav noen med flere besøk, og medregnet turene i utlandet og i de nærliggende kommunene Leka og Gildeskål hadde jeg kommet opp i et antall av 34 turer. Men én kommune på Helgeland gjensto for at turåret skulle føles komplett: Hattfjelldal. Vi var nå kommet så seint utpå høsten at telt ikke var aktuelt lenger. Dermed måtte det bli hyttetur.
På Øvre Luspen ved Unkervatnet var det at jeg og en kompis feiret en litt dramatisk nyttårsaften for 19 år siden, og et gjensyn fristet. I mørket startet jeg likegodt med å gå feil. Innså at et ATV-spor hadde ført meg i feil retning, men tilbake ved utgangspunktet ved Sørlund fant jeg den riktige stien. Den viste seg grei å følge, men var stedvis våt. Verre var alt knotet med å få skiftet batterier i den håndholdte hodelykta mi og at GPS-en ble utilgjengelig pga. flatt mobilbatteri. Via den nedre hytta gikk jeg oppover mot Øvre Luspen, der jeg låste meg inn og fikk gjort opp varme i vedovnen.
Første gjøremål i hytta er å tenne opp i ovnen.
Det føltes godt å være tilbake i den 98 år gamle hytta, opprinnelig ei funksjonærhytte tilknyttet skogbruket. I dag leies hytta ut av Statskog. Utleie skjer på nettet, og nøkler kan hentes selv i en boks på Fjellfolkets hus i Hattfjelldal ved å taste inn en kode. Veldig praktisk, enkelt og greit! Selv om hytta har en stor og vakkert oppmurt peis, nærmest i amerikansk stil, brydde jeg meg ikke om å fyre opp i denne. Den lille vedovnen i forrommet fikk duge, til tross for at den nok ville bruke litt tid på å få hytta varm.
Hytta er både funksjonell og koselig.
Varmen begynte så smått å spre seg i rommet, og snart kunne jeg sette meg ned med hytteboka. De første skribleriene var fra så langt tilbake i tid som 1961, året da Berlinmuren ble bygd og Jurij Gagarin ble første menneske i verdensrommet. Mang ei fortelling fra alle årstider var formidlet med innlevelse og sjel. Også minnet fra ei fatal nyttårsfeiring som jeg selv var med på ble gjenoppfrisket i skinnet fra et stearinlys. For øvrig hadde jeg tent telys rundt omkring og innimellom måtte ovnen mates.
Gamle hyttebøker på avsidesliggende steder er ofte underholdende lektyre.
Ei uforglemmelig nyttårsfeiring
Hytta Øvre Luspen ved Unkervatnet i Hattfjelldal var pekt ut som base for nyttårsaften 2005. Verken kompisen min eller jeg hadde vært der før, men vi håpet det skulle gå greit å finne hytta vi hadde leid til tross for at det var mørkt allerede fra start. Selv om hytta kun lå 500 meter unna i luftlinje, ble vi med ett usikre på om det var forsvarlig å ta seg over isen ved utløpet, særlig siden vi kunne høre lyd fra elva. Etter nøye vurdering endte det opp med at vi ikke tok sjansen.
Av med skiene og inn i bilen igjen. Det var bare å bite i det sure eplet og starte skituren fra motsatt side av vatnet, altså fra nordsida, og belage oss på en drøyt 4 km lang skitur med velpakkede sekker. Selve skituren er det vel ikke så mye å si om annet enn at om lag halve turen gikk langs en kjerrevei i skogsterreng og resten i kanten av Unkervatnet – hele turen i mørke, selvsagt. Da vi endelig var framme kunne vi ikke finne hytta, men etter å ha saumfart området kom den til syne et steinkast fra stranda.
Hytta var fin, syntes vi, og etter å ha fyrt opp i peisen og konsumert rikelig av god mat og drikke, begynte det å nærme seg midnatt. Raketter og fyrverkeri ble klargjort. Nå var det ut å ta imot 2006 med brask og bram. Til tross for at gradestokken viste ti minusgrader, var påkledningen temmelig lemfeldig. Tross alt skulle vi jo bare være ute noen minutter før det bar rett inn i den varme hytta igjen. Vi kom oss ut og tente på det vi hadde av fyrverkeri, spente på hva det nye året ville bringe.
Hutrende i kulden, var det bare å komme seg inn i varmen igjen sporenstreks. Men det skulle vise seg lettere sagt enn gjort. Ytterdøra var låst! Nøklene lå inne. Uten å ha viet det en tanke tidligere, sto det nå krystallklart for oss: Ytterdøra hadde smekklås! Vi hadde låst oss selv ute, og kunne ikke komme inn igjen! Tynt kledd som vi var i den kalde vinternatta var gode råd dyre. Vi hadde rett og slett ikke annet valg enn å knuse et vindu for å berge oss.
Etter å ha dundret laus med en skistav på glassruta gjentatte ganger, ga det til slutt etter. Om jeg klarte å åpne vinduet eller ikke, er jeg ikke i stand til å huske. Jeg fikk i hvert fall kravlet meg inn gjennom vinduet og ned på gulvet med hendene først. At jeg blødde fra begge hendene enset jeg omtrent ikke, full av adrenalin som jeg var. Lettelsen av å være inne i hytta igjen var enorm. Jeg fikk låst opp døra for kompisen så også han fikk komme inn i varmen. Rystet av opplevelsen fikk vi pustet ut litt.
Men fokksnøen utenfor hytta begynte å blåse inn gjennom den knuste vindusruta. I første omgang fikk vi tettet igjen med gamle ukeblader, før vi fikk områdd oss funnet på en litt bedre løsning. Også de blødende sårene i hendene måtte tas hånd om. På tross av all denne dramatikken kom vi fort til hektene igjen, og syntes det var litt av en pangstart på det nye året som vi nok ikke ville glemme så lett. Men vi forbante smekklåsen i døra som vi anså som ei idiotisk løsning.
I etterkant valgte vi selvfølgelig å spille med åpne kort, selv om vi kanskje måtte betale dyrt for den skaden vi hadde forårsaket. I forbindelse med tilbakelevering av nøkler, ringte kompisen min en kontaktperson i Statskog. Også han syntes innretningen med smekklås på hyttas ytterdør var idiotisk. Heldigvis forsto vedkommende at vi hadde vært i en nødssituasjon, og vi ble dermed ikke avkrevd betaling for skadene. 19 år var dette siden. Mye vedlikehold er utført siden den gang, og smekklåsen er for lengst vekk.
Mørkets gleder.
Dag 2 (av 2):
Info
Start: 14:05
Framme: 14:55 (Sørlund)
Starttemp.:+ 1°C
Vær: Overskyet. Lett snø.
Et langt lerret er bleket
Jeg hadde blitt sittende oppe til langt på natt i den gamle tømmerhytta, og klokka var passert tolv på dagen da jeg kom meg på beina. Utetemperaturen hadde falt ned mot frysepunktet i løpet av natta og et syltynt snødekke vitnet om at vinteren nærmet seg. Innendørs satt varmen fortsatt i veggene, og noe mer fyring så jeg ikke behov for.
For første gang på denne turen fikk jeg sett hytta i dagslys, og mellom furustammene kunne jeg skue utover Unkervatnet. Ryddet, pakket og kostet gulvet, før jeg låste og gikk nedover mot Nedre Luspen helt nede ved vannkanten.
Pakket og klart etter ei god natts søvn.
Hytteturen til Øvre Luspen ble på langt nær like dramatisk som nyttårsfeiringa her i 2005-06.
Skogstuene i Luspen
Sitat fra boka «Vefsnavassdraget – Skogsarbeiderliv og skogstuer», s. 259 – 260:
Nedre Luspen skogstue ble bygd i 1909 som det første husværet etter at eiendommene ble kjøpt av Engelskbruket. Her var også planteskole i tiden 1910 – 1930. Skogstua fungerte som et senter for skogsdriftene i området, ved at skogforvalter og skogvokter brukte den ved sine runder i distriktet. Utlønning til skogsarbeidere skjedde tidvis herfra.
For øvrig [ble hytta] brukt ved skogdrifter og tømmerfløting i Unkervatn og Unkerelv. Den ble tatt ned og restaurert i 1956-57, og da ble også ny peis bygd. Da motorbåten i Luspen kom i 1948 ble det bygd naust her. Skogvokter Petter Hernes fortsatte å bruke denne hytta fram til han ble pensjonist i 1964.
Øvre Luspen skogstue […] ble bygd i 1926 som funksjonærhytte. Byggingen ble satt i gang av skogforvalter Otto Bugge. Den har laftet utedo. Ny peis ble murt av Kåre Stormli i 1992. Herr og fru Bugge har satt sin stil spesielt på denne hytta med sine tegninger, malerier og «ordensregler».
Den fine peisen i hytta ble gjenoppmurt i 1992.
På dørhella er byggeåret risset inn, og minner om at hytta snart har hundreårsjubileum.
Øvre Luspen var i sin tid ei funksjonærhytte tilknyttet de store skogdriftene i området.
Ei vakker hytte omgitt av storslått natur.
Leie av hytta i sommersesongen gir også tilgang på båt som kan benyttes i Unkervatnet.
Ved Nedre Luspen.
Mot Storsundet i øst er det om lag 3 km i luftlinje.
Bortenfor Storsundet vider Unkervatnet seg ut igjen, og helt mot østenden er distansen herfra over 8 km.
Det var et merkelig lys denne dagen, noe som selvsagt skyldtes den nyankomne snøen. Likevel var det ikke mer av det hvite på bakken enn at stien var godt synlig på vei tilbake. Noen snøfjoner dalte forsiktig ned fra himmelen som for å minne meg om at dette var den siste turen i år. Et år som begynte med et knippe turer i Spania og fortsatte i gamlelandet med å overnatte under åpen himmel oppå en kolle natt til 17. mai. Så fulgte et mylder av herlige turer spredt omkring hele det storslagne Helgeland.
Et usedvanlig innholds- og opplevelsesrikt turår er straks kommet til ende.
Året 2024 hadde bydd på turer i 17 av de 18 kommunene som utgjør Helgeland, hvorav noen med flere besøk, og medregnet turene i utlandet og i de nærliggende kommunene Leka og Gildeskål hadde jeg kommet opp i et antall av 34 turer. Men én kommune på Helgeland gjensto for at turåret skulle føles komplett: Hattfjelldal. Vi var nå kommet så seint utpå høsten at telt ikke var aktuelt lenger. Dermed måtte det bli hyttetur.
