# 716 • 9. februar 2025
Middelalderarkitektur i verdensklasse
Uten at jeg visste noe om byen på forhånd, hadde jeg likevel en oppfatning om at Granada skulle være et attraktivt reisemål. Det stemte i og for seg, men at berømmelsen så til de grader var knyttet til en spesiell attraksjon, det var jeg ikke klar over før jeg begynte å sette meg inn i ting. Så seint som siste kveld før avreise innså jeg at det var stor rift om billettene til en av Spanias største attraksjoner – Alhambra-komplekset, og at min eneste mulighet til å få innpass i løpet av oppholdet ikke var før på søndag morgen.
Dagene i Granada hadde blitt utnyttet godt. Byen med sine 230 000 innbyggere ligger over 700 moh. ved foten av Sierra Nevada. Er man i byen på vinteren legger man snart merke til de snødekte fjellryggene i horisonten sørøst for byen med Mulhacén som høyeste punkt. Dette er den høyeste fjelltoppen i fastlands-Spania og på Den iberiske halvøy (3 479 moh.). Ellers har byen en toppmoderne metro som jeg fikk testet ut, en flott katedral, og (som så mange andre byer i Spania) et yrende kulturliv.
Latinske rytmer på utsiktspunktet Mirador de San Nicolás med Alhambra og snødekte fjell i bakgrunnen.
Det var blitt søndag, dagen da jeg måtte ta avskjed med Granada. Men i god tid før avreise, tidlig på morgenen, var det endelig mulig å få besøkt byens suverent største attraksjon, Alhambra – et godt bevart palass-kompleks og festningsverk tronende lett synlig på et høydedrag, der mye av arkitekturen fra middelalderen er intakt.
Turen startet i halv åttetida mens det ennå var mørkt, fra leiligheten jeg disponerte. Som forventet var temperaturen lav. Med kun tre plussgrader (for øvrig det samme som i Hammerfest, ifølge yr.no) var vinterjakke og hodeplagg påkrevd. Det gikk jevnt og trutt oppover de gamle og smale brosteinsgatene, som endte med å slynge seg langs festningsverkets mektige murer. Viste billett og ID, som var påkrevd, og slapp inn. Kong Carlos V’s palass var nærliggende å besøke først.
I grålysninga tar jeg meg oppover mot det som visstnok skal være en av Spanias største attraksjoner.
For å komme inn i palasset måtte på ny billett og ID framvises. Arkitekturen i Alhambra er en kombinasjon av forskjellige stilarter og tidsepoker. De eldste delene er mauriske, mens kirken åpenbart er kommet til etter den kristne gjenerobringen av Spania i 1492. Ideelt sett burde man ha hatt guide for å få mest mulig utbytte, men på den annen side var det fint å vandre for seg selv og suge inn den historiske atmosfæren. Til en viss grad ble kunnskapsmangelen min kompensert i ettertid ved å tråle gjennom relevant informasjon på nett.
Det ufullførte Palacio de Carlos V ble påbegynt i 1527, men sto uten tak i hele 440 år – til 1967!
Alhambra
Fra Store norske leksikon:
Alhambra er et byggverk i Granada, Spania. Bygget er Spanias ypperste monument i sitt slag og står oppført på UNESCO verdensarvliste. Alhambra ble bygd i perioden 1248–1390 på et høydedrag nær byen, og var de mauriske kalifenes residens.
Yttermurene gir anlegget et festningsaktig preg, i kontrast til den indre, raffinerte prakten. På orientalsk vis er rommene samlet omkring en rekke gårder, hvorav Myrtegården og Løvegården især er overdådig utformet med bueganger, flisekledninger med arabeskornamenter, fontener og bassenger.
Myrtegården med bueganger, basseng og fontene ble ferdigstilt på midten av 1300-tallet.
Utsmykningen av Nasrid-palassene ha en enorm detaljrikdom, som her fra tronhallen.
Løvepalasset er et av de tre palassene i Alhambra der sultanen av Granada-emiratet residerte inntil 1492.
Løvegården med sine tolv marmorløver, bueganger og slanke søyler er svært godt bevart.
Mirador de Daraxa – et overdådig dekorert utsiktspunkt.
Den eldste delen av festningsverket, Alcazaba, er fra 800-tallet, men ble kraftig ombygd på 1200-tallet.
Generalife – det store og forseggjorte komplekset der botanikk og arkitektur forenes i en fantasifull symbiose inngår også på UNESCOs verdensarvliste, og nå som jeg hadde fått sett det meste av Alhambra, var det naturlig å legge veien dit. Jeg innbilte meg at Generalife lå separert fra Alhambra, og gikk derfor helt ut av festningsverket. Dette viste seg å være en tabbe. For tredje gang måtte billetten skannes og ID framlegges, slik at jeg kom meg inn på området igjen. En gangvei førte meg snart i riktig retning til bestemmelsesstedet.
Alhambra sett fra Generalife – begge deler oppført på UNESCOs verdensarvliste.
Generalife
Fra Store norske leksikon:
Generalife er et sommerslott i Spania bygd for kalifen av Granada, like utenfor residensen Alhambra. Slottet står på UNESCOs verdensarvsliste. Stedet er verdenskjent for de egenartede mauriske hager som hører til anlegget.
Den eldste delen er et smalt, rektangulært hagerom, Patio de la Ria eller Patio de la Acequia, hvor hovedmotivet er den lange kanal overrislet av spinkle fontenestråler, med storslagen utsikt over landskapet gjennom en åpen loggia på den ene siden. Hagen stod ferdig på begynnelsen av 1300-tallet og er bevart med alle hovedtrekk intakt.
Generalife ble oppført først på 1300-tallet som en sommerresidens omgitt av vakre hageanlegg.
Vannkanaler og fontener er et særtrekk ved Generalife.
Fra hovedbygningen og området utenfor strekker utsikten seg langt utover byen Granada.
I halv tolvtida, etter tre timers vandring rundt omkring på Alhambra og Generalife, var jeg mettet på inntrykk. Temperaturen var nå kommet opp i over tjue grader, og jakken var for lengst pakket ned. Fulgte de samme trange og steinlagte gatene nedover mot byen igjen og videre langs elva Darro, som vel mer er å regne som en bekk. Fremdeles var jeg i verdensarvområdet, ettersom bydelen Albaicín ble føyd til på UNESCOs liste i 1994 som en utvidelse av Granadas eksisterende verdensarv.
Elva Darro skiller Alhambra-høyden og bydelen Albaicín. Her ved Cabrera-brua fra slutten av 1500-tallet.
Albaicín
Fra Mappingspain.com:
Albaicín (eller Albayzín), Granadas gamle mauriske bydel, ble erklært som verdensarv av UNESCO i 1984. Bydelen ligger i en åsside som vender mot Alhambra, og karakteriseres av bratte steintrapper, hvitkalkede smug og bygninger, kirker, pittoreske torg og dramatiske utsiktspunkter.
Bydelen ble etablert da maurere (drevet ut av de kristne) flyktet fra byen Baeza i nærheten av Jaen på 1200-tallet. Granada – under Nasrid-dynastiets kontroll – ble snart muslimenes siste høyborg i et imperium som en gang hadde omfattet hele Spania og Portugal. Gjennom de neste to hundre årene vokste Albaicín: Mer enn 30 moskeer ble bygd og befolkningen ekspanderte til over 40 000 innbyggere. Villaer med frodige hager ble bygd og arabiske bad mangedoblet.
Maurernes styre endte i 1492 da sultanen av Granada overga byen og overleverte Alhambras nøkler til de katolske monarkene Ferdinand II av Aragon og Isabella I av Castilla. I begynnelsen var det tillatt at muslimene fikk fortsette å praktisere sin religion, men innen 1501 hadde de nye herskerne gitt mandat om at Granadas muslimer enten måtte konvertere eller emigrere. Mange i den muslimske eliten emigrerte til Nord-Afrika, men det meste av befolkninga konverterte.
