# 726 • 24. – 30. august 2025

Dag 1 (av 7): Stekenjokk – Saksenvatnet

I vektens tegn

Den gamle seinsommertradisjonen med ukestur i Børgefjellet var ikke helt utdødd likevel, skulle det vise seg. Dette til tross for en grufull avslutning på forrige tur i nasjonalparken i 2018, da teltet mitt kollapset under et heftig uvær. Først i fjor høst ble etterlatenskapene mine funnet og bragt ned fra fjellheimen. Nå, sju år seinere, var imidlertid lysten på en ny Børgefjell-tur vendt tilbake.

I år var det Saksen-området øst i parken og i det sørøstre hjørnet av Nordland fylke som var pekt ut som turmål. Om været spilte på lag håpet jeg på å få meg i hvert fall en topptur, helst flere, i løpet av det ukelange oppholdet i fjellheimen. Ved p-plassen på Stekenjokk sto bobilene linet opp, flest fra Tyskland og Nederland, men ingen av turistene var Børgefjell-farere virket det som. Usle sju grader var det her på snaufjellet, og i tillegg blåste det. Men jeg var kledd etter forholdene og gledet meg til atter en gang å kunne nyte friluftslivet i denne magnifikke ødemarka.

Klar for den første Børgefjell-turen på sju år.

---

Å starte ved Stekenjokk og gå mot vest er en lettvint måte å komme seg inn i Børgefjellet på, siden utgangspunktet ligger nokså høyt og stigningen ikke er all verden vestover. Samtidig er de første 2 – 2,5 km fra p-plassen en tålmodighetsprøve, da en må ta seg over ei demning som i og for seg er brei og fin å gå bortetter, men akk så kjedelig. Helt i starten møtte jeg en kar som bare drev og så seg om ved demningen og et par som la i vei langs en merket sti nordvestover i retning Ranseren. Flere folk så jeg ikke i dag.

Jeg merket fort at sekken var i tyngste laget, og så meg nødt til å ta flere mindre pauser underveis med jevne mellomrom. Men det var bare å holde ut. Planen var å gå helt fram mot østenden av det langstrakte Saksenvatnet, der jeg satset på å etablere teltleir. Storsekken kom jeg ikke til å bære mer før siste dag.

I vektens tegn: Med ei uvanlig tung bør, blir hyppige pauser en nødvendighet.

---

Fra vestenden av demningen fulgte jeg først en smal og litt utydelig sti oppover, men denne ble snart vanskelig å holde, så det ble å finne si egen lei. Selv om børa gjorde at pausene ble mange og til dels nokså lange, var det motiverende å slite seg vestover mot Børgefjellet som lå som en mur der framme. Kursen ble satt mot forsenkninga mellom Saksenfjellet og Jetnamsfjellet der den store fjellsjøen Saksenvatnet lå. Av dyreliv så jeg kun rein. Først en liten flokk på fire individer og litt seinere ei gruppe på tre dyr.

Nok en pause – med et tilbakeblikk mot utgangspunktet.

---

«Norge, mitt Norge» – det fjellrike fedrelandet stiger frem.

---

Jeg nærmet meg mer og mer Saxån, altså elva som renner ut fra Saksenvatnet og nedover Sverige, og til slutt gikk jeg bare et lite stykke unna elvebredden. Før jeg visste ordet av det passerte jeg riksgrensen – jeg var tilbake i gamlelandet – og ikke lenge etter var jeg framme ved Saksenvatnet. Veltet av meg den tunge børa. Endelig slutt på slitet! Tilsynelatende var det ingen andre her, så jeg kunne slå meg ned hvor jeg ville. Men det blåste friskt her oppe på 900 meters høyde og bølgene slo krapt mot stranda.

Langs bredden av Saxån – elva som renner ut fra Saksenvatnet.

---

Endelig framme i østenden av det 4 km lange Saksenvatnet.

---

Som på flere andre turer denne sommeren ble det også denne gangen en solid utfordring å få opp teltet, men det gikk til slutt. For å ha hodelykta lett tilgjengelig hadde jeg lagt den i topplokket på sekken, og jeg hadde hatt den så vidt framme ved et par anledninger. Men nå som det virkelig begynte å mørkne og jeg trengte den, var den vekk! Prøvde fånyttes å leite både på innsida av teltet og utenfor, men den var ikke å finne. Som kjent får man ikke mer moro enn man steller i stand selv!

Plunder og heft med å få opp teltet, har nærmest blitt en selvfølge i år.

---

Uten hodelykt måtte matlaging og andre nødvendige gjøremål foregå i halvmørket. Ytterligere leiting etter lykta fikk jeg vente med til det ble lyst igjen. Inntil da fikk et stearinlys gjøre nytten. Tjukkgenseren hadde jeg hatt på meg hele turen, og den forble på i soveposen. Dekning var det ikke, men jeg hadde med meg lesestoff.

---

Dag 2 (av 7): Saksenvatnet

Ve og vel

Første dag ved Saksenvatnet ble preget av forkjølelse, der rennende nese og nysing ble gjennomgangstonen. Allerede i bilen i går hadde jeg merket noe grums i halsen, uten at jeg tenkte noe videre over det. Sånn sett var det greit å bare ta det med ro i leiren i dag. Ettersom jeg hadde basket rundt i mørket i går kveld uten lykt var det påkrevd med en opprydning i teltet allerede i dag. Det ble straks triveligere med «orden i sysakene». Hodelykta fant jeg liggende på bakken rett utenfor inngangen som vender mot øst.

I formiddag var været fint nok – skyet, men også litt sol. Mintes de to tidligere turene jeg hadde vært i Saksen- området mens jeg satt og så utover dette storslagne fjellandskapet. Første gang en rundtur (til dels over Saksenfjellet) i 1996 med start- og endepunkt ved Ranserbua. Ti år seinere var utgangspunktet Raentserenmehkie, da jeg var på en dagstur til vestenden av Saksenvatnet. Her i østenden hadde jeg ikke vært før, og jeg hadde heller aldri overnattet ved denne langstrakte fjellsjøen før.

Hva er vel mer kontrastfylt enn å lese om et fraflyttet samfunn lengst vest i havet, her på svenskegrensen?

---

Det er herlig å være tilbake i Børgefjellet, selv om forkjølelsen må gå sin gang.

---

På toppen av fjellknausen i sør befinner Jetnamsrøysa seg, som jeg håper å få besøkt en dag.

---

Fra en «sittestein» ser jeg vestover vatnet, som er flankert av Jetnamsfjellet i sør og Saksenfjellet i nord.

---

Utover dagen forverret været seg. Jeg hadde ikke før fått satt meg ned med en kopp kaffe på «sittesteinen», før det begynte å regne. Dermed ble kaffen tatt innendørs. Dette var den første av mange kortvarige regnbyger som kom og gikk utover dagen. Fortsatt var det en kjølig værtype som rådde, men vinden som var lei i går kveld var helt ubetydelig i dag. Teltet sto for øvrig fjellstøtt og pluggene satt som støpt i den jevne og tørre marka, så noe vedlikeholdsarbeid var det ikke behov for.

Så lenge en holder seg tørr og varm, er det ruskete været uproblematisk.

---

I titida gikk jeg ut. Til min glede og overraskelse var det både telefon- og nettdekning kun noen titalls meter bortenfor teltet, på en liten høyde i nærheten av utløpet. Egentlig ikke så viktig, men likevel nyttig å ha tilgang på oppdaterte værprognoser. Og nettopp værmeldinga så virkelig lovende ut. Prøvde å få fyr på noen tennbriketter nede i vannkanten, noe som var lettere sagt enn gjort i den kalde trekken, men med den sjette fyrstikka fattet det endelig i.

På 916 moh. er temperaturen ikke mye å skryte av – det er derimot omgivelsene.

---

Et lite kveldsbål på steinene skaper trivsel og velvære – gjerne med «en skarp en» i umiddelbar nærhet.

---

Plutselig fikk jeg se et lite bevegelig lys i det altomfavnende mørket på sørsida av vatnet, kanskje omkring 2 km i luftlinje unna. Trolig ei lykt. Og like etterpå dukket det opp enda et lys i nærheten av det første. Åpenbart var det noen som hadde slått leir der borte på sørsida. Det var i grunnen litt fint å tenke på at jeg ikke var alene her ved Saksen. Hviledagen hadde utvilsomt gjort meg godt, for forkjølelsen var så godt som over. Noen edle dråper kom opp av sekken. Jeg var tilbake ved mitt gamle ve og vel.

Inntrykk og opplevelser noteres ned som grunnlag for en framtidig turrapport.

---

Dag 3 (av 7): Jetnamsrøysa

Ved «Jadnems-Röset»

Den vindstille natta kunne kanskje vært et slags «stille før stormen», men nei! Sto opp til en nydelig dag i fjellet. Sola skinte og vatnet lå blikkstille. Det var likevel for kjølig nå i slutten av august til å ta frokosten ute. I dag måtte det bare bli topptur, og det sto i første rekke mellom Jetnamsrøysa og Jetnamsfjellets høyeste topp utenom den velkjente Jetnamsklumpen. Ettersom jeg fortsatt var noe tung i beina og forkjølelsen visst ikke helt hadde sluppet taket likevel, falt valget på førstnevnte.

Etter å ha gjort unna morgenstellet og vært bortpå haugen for å sjekke nyheter og værmelding, la jeg i vei oppover fjellsida i sør. Helninga var ikke avskrekkende bratt, og lendet  var fint å gå i oppover. Saksenvatnet ble stadig fjernere der nede, og til syne kom karakteristiske topper som Rainesklumpen og Golvertinden. Kvigtinden ble derimot liggende i skjul for Jetnamsfjellet.

Knallvær i fjellet betyr topptur.

---

På tur oppover fjellsida i sør, får jeg et fint overblikk over det langstrakte Saksenvatnet.

---

Velkjente fjelltopper som Golvertinden og Rainesklumpen dukker opp i synsranden.

---

Jetnamsfjellet består av flere topper, men den fornemste er unektelig Jetnamsklumpen lengst vest.

---

En flokk på sju rein streifet forbi. Slike mindre flokker synes jeg er trivelig å treffe på i snaufjellet. Dette er jo dyr – ville eller tamme – som har vandret i den norske fjellheimen siden tidenes morgen, og en art som definitivt hører hjemme her. Det samme gjør fjellrypa, som det ikke er så mye av nå for tida. Men ei enslig rype viste i det minste sin tilstedeværelse da den fløy opp, kaklet på sin sedvanlige måte og fløy i skjul. Jeg hadde nå unnagjort det meste av de knapt 300 høydemeterne, og satte kursen østover.

De fleste høydemeterne er unnagjort, og kun et lite stykke vandring mot øst gjenstår.

---

Dagens turmål lyser gult mot meg.

---

De siste hundremeterne bortover mot toppen gikk som en drøm, og snart var jeg framme ved den gulmalte riksrøysa. Jetnamsrøysa er ei av de opprinnelige riksrøysene og markerer flere grenser på forskjellige nivå. På nasjonalt nivå markerer den selvsagt grensen mellom Norge og Sverige, på fylkes- og länsnivå Nordland og Trøndelag fylker og Västerbottens og Jämtlands län, og på kommunalt nivå Hattfjelldal og Røyrvik kommuner i Norge og Vilhelmina og Strömsund kommuner i Sverige.

Jetnamsrøysa står i det sørøstlige hjørnet av Nordland og i det nordøstlige hjørnet av Trøndelag.

---

Grensemerking i 1760 og 1761

På hjertesteinens norske side er kong Fredrik V’s krone og monogram, samt byggeår og nummer risset inn.

---

Riksrøys 204: Jetnamsrøysa («Jadnems-Röset»)

De opprinnelige riksrøysene står gjerne på knekkpunkter, der utliggerrøyser viser grensens videre retning.

---

«Jadnems-Röset» fra 1760 med den sørlige av de to utliggerrøysene i forgrunnen.

---

B. M. Keilhaus vandring i Børgefjell sommeren 1831

B. M. Keilhau & Co. bevitnet nok kong Adolf Fredriks monogram da de gjorde vendereis her i 1831.

---

Tilbaketuren gikk i grove trekk samme vei, dog etter hvert i en noe videre bue langs en sørligere og vestligere trase. Ei verkende stortå var for øvrig mer til bryderi nedover enn oppover.

Børgefjellet på sitt beste.

---

I siste del av august slipper en gjerne unna mygga, som kan være plagsom tidligere på sommeren.

---

Mens jeg lå i soveposen etter middag og skrev notater gjorde jeg med ett store øyne. Stearinlyset som jeg hadde stående foran meg hadde brent et ca. 4 x 3 cm stort hull i nettingen på innerteltet rett foran nesen på meg! Heldigvis hadde ikke teltet tatt fyr. Hvis så hadde skjedd, hadde jeg sittet fint i det. En tankevekker over min egen uforsiktighet var det i hvert fall. Jeg fikk lappet hullet på en høyst provisorisk måte, men det fikk duge for resten av turen.

I dag som i går gikk jeg ut og satte meg i titida. Saksenvatnet lå som et speil. En av planetene lyste såpass sterkt at den speilet seg i den blanke vannflata. Det samme gjorde de mørke fjellene med sine lyse snøfonner.

Det kveldes i Børgefjellet.

---

Til forskjell fra de to foregående kveldene var det fullstendig vindstille i kveld. Den eneste lyden jeg hørte var et svakt sus fra elva i utosen. Lysene på sørsida av vatnet så jeg ingenting til i kveld. Før jeg la meg ved midnatt viste nordlyset seg som en strimmel over Saksenfjellet. Men selv om det var vakkert var det også kaldt i dette klarværet – neppe så mye over null grader. Men jeg var godt kledt, hadde en god og varm vintersovepose, og led på ingen måte noen nød.

Den store fjellsjøen ligger som et speil i kveld.

---

Kun et lavt brus fra utløpet kan høres.

---

Dag 4 (av 7): Saksenvatnet

Fagert er landet

Da jeg var oppe en snartur i firetida på natta var det rim på sekken som lå utenfor teltet og til dels på teltduken. Frost, med andre ord. Ikke overraskende da temperaturen nesten var nede på frysepunktet allerede før jeg la meg i går. Men det skulle bli bedre. Om gårsdagen var fin, så sto ikke dagen i dag noe tilbake, værmessig sett. Tolv grader på over 900 meters høyde i slutten av august må man vel si seg fornøyd med.

Hadde ikke før kommet meg ut av teltet før jeg får se to skikkelser komme vandrende fra øst. De ser nok både teltet og undertegnede som driver på og fyller opp vannflaskene. De to fjellvandrerne har kurs mot utløpet, der de slår seg til ro i skjul av haugen, mens jeg går i gang med en litt sein frokost.

Finværet ser ut til å vedvare.

---

Litt seinere ruslet jeg bortover mot «internetthaugen», og var spent på om de nyankomne holdt stand. Men de var vekk. De hadde nok bare tatt seg en pause før de krysset elva og fortsatte langs nordsida av vatnet. Jeg satte meg til rette for å se fotballkampen mellom Sturm Graz og Bodø/Glimt. Den gikk egentlig i går kveld, men siden jeg ikke visste resultatet kunne jeg like godt se den i dag. Over to oppgjør trakk Glimt det lengste strået og kvalifiserte seg for første gang til Champions League.

Denne dagen tilbringer jeg en del tid på «internetthaugen» like ved utløpet.

---

En stor stein er fin å hvile ryggen mot.

---

Mitt Barents telt fikk jeg testet i sterk vind tidligere denne måneden på Lovund – en test som ble bestått.

---

Igjen hadde det blitt påkrevd – av praktiske så vel som trivselsmessige grunner – med en ryddesjau både i innerteltet og ytterteltet. Da det var gjort satte jeg meg ut i sola og gjorde klar fiskestanga – ei nyinnkjøpt haspelstang. Fiske er noe jeg svært sjelden bedriver, men når man nå drar til Børgefjellet må man jo nesten ha med seg ei stang. I nitida prøvde jeg noen kast ved utløpet, uten annet resultat enn noe bunnvegetasjon på kroken. Og dett var dett, som Fleksnes sa!

I strandsonen.

---

Ifølge værvarselet skulle godværet fortsette i morra. En ny topptur fristet, men jeg kom ikke til å ta noen endelig avgjørelse i dag. Min vane tro gikk jeg ut før mørket senket seg. Stemninga som det gradvis minkende lyset skaper mellom solnedgang og bekmørke lar seg vanskelig beskrive – den må oppleves med kropp og sinn. Også i kveld speilet den lyssterke planeten seg i vatnet, før både Karlsvogna og andre stjernebilder kom fram på nattehimmelen.

Solnedgang bak Flåfjellet.

---

Fagert er landet.

---

Ingenting ved dette synet tilsier at vi er i 2025 – det kunne like gjerne vært for hundre eller tusen år siden.

---

Balsam for sjelen.

---

For kosens skyld stelte jeg i stand en flamme, og da denne omsider begynte å dø ut spanderte jeg bare noen flere briketter. Plutselig fikk jeg se et svakt lys i (eller nær) vestenden av den 4 km lange fjellsjøen. Sannsynligvis lyset fra ei lykt. Kunne det være de folkene som holdt til på sørsida av vatnet for et par døgn siden? Eller kanskje var det de to som kom gående fra Sverige i formiddag? Det som i hvert fall er sikkert er at Børgefjellet er en attraktiv tumleplass for alskens fjellfanter på seinsommeren.

Også i kveld blir det lys og varme.

---

Best å kle seg om en vil ha ei behagelig natt.

---

I snacks-forrådet finner jeg denne godbiten før jeg slukker lyset.

---

Dag 5 (av 7): Jetnamsfjellet

I røyskattens rike

Også i dag hadde det dannet seg rim på telt og sekk før sola sto opp. Men så polstret i klær som jeg var, merket jeg ikke kulden i soveposen. Det fine seinsommerværet i fjellet holdt stand, men skulle jeg få til enda en topptur måtte det skje i dag. Værutsiktene for de neste dagene var nemlig ikke spesielt lystige.

Motivasjonen var det ingenting å si på da jeg la i vei i fra østenden av Saksenvatnet klokka kvart over ett. Da hadde jeg fått unnagjort en del nødvendigheter, spist, drukket kaffe og pakket en liten dagstursekk. Jeg fulgte vatnets sørside, men et stykke unna bredden, der grunnen var fastere og terrenget lettere å ta seg fram i, til tross for noen morenerygger som måtte forseres. Målet var å bestige den høyeste toppen av Jetnamsfjellet, om vi ser bort fra Jetnamsklumpen. Dit var det ei halvmils gange og 450 høydemeter.

Alt ligger til rette for en ny topptur.

---

Selv om det verken var avskrekkende langt eller høyt til turmålet, var jeg ikke sikker på om jeg ville mestre utfordringen. Det skyldtes et bratt parti med naken stein et stykke oppe i fjellsida som jeg syntes så vanskelig ut på avstand. Men jeg aktet i hvert fall å gjøre et helhjertet forsøk før jeg eventuelt måtte bite i det sure eplet. Gikk det, så gikk det. Gikk det ikke, så gikk det ikke. Etter en drøy km måtte en nokså stor bekk krysses, og jeg passet på å fylle opp flaska siden vanntilgangen ofte er begrenset i høyfjellet.

Jeg skal oppover fjellryggen der framme, men et lite parti synes jeg ser litt vrient ut.

---

Kaldt og godt fjellvatn fylles opp i 1,5-litersflaska.

---

Jeg traff så på en kar som kom traskende alene – i shorts. I likhet med meg selv var han på Børgefjell-tur kun i sitt eget selskap. Men karen, som var fra Høylandet, hadde tatt med seg altfor mye mat, og lurte på om jeg ville ta imot litt. Jeg måtte dessverre takke nei siden jeg hadde nok å bære på selv.

Framme ved foten av Jetnamsfjellet tok jeg straks fatt på fjellryggen, som så veldig medgjørlig ut et godt stykke oppover. Det var den da også. På toppen av det enkle partiet bar det så langs en berghammer, før det var å ta seg oppover ei steinur. Dette var det kritiske punktet, men ura var ikke verre enn at den enkelt og raskt lot seg klyve opp. På samme tid som lendet begynte å flate ut ble det atter et fint terreng å gå i. Om jeg ikke klarte å komme meg til topps nå, ville det være rart.

Utsynet mot Saksenvatnet blir stadig bedre på vei oppover ryggen.

---

I det fjerne, langt oppe i nordvest, kom nasjonalparkens høyeste topper, Kvigtinden og Golvertinden på knapt 1700 moh. til syne. Her jeg nå gikk uanstrengt og med lette steg er det nok ikke mange som ferdes, men jeg har lenge hatt sansen for ukonvensjonelle turmål og ditto rutevalg. Det var som å vandre i paradis denne fine dagen, og jeg bare nøt hvert skritt. Brått fløy det opp en 14 – 15 ryper. I dag er såpass store skokker dessverre blitt en sjeldenhet, så desto mer gledelig var det å bli vitne til noe slikt.

Noen «ukonvensjonelle» turmål og traseer hører liksom med på en ukestur i Børgefjellet.

---

Før jeg kunne gå laus på de siste meterne opp mot toppen måtte jeg ned i et lite søkk. Selv om denne toppen må sies å være temmelig anonym sammenlignet med den vel 150 m høyere Jetnamsklumpen halvannen km lenger vest, så sto det en ganske solid og fint oppmurt varde her. Det skyldes selvsagt at toppen utgjør et høydepunkt på fylkesgrensen mellom Nordland og Trøndelag. Også her, på fylkesgrensen, var det utliggerrøyser, for å indikere grensens retning både vestover og østover.

Hvor mange mennesker har gått akkurat denne ruta før meg, undres jeg på.

---

På toppen av den 1365 m høye fjelltoppen står denne varden på grensen mellom Nordland og Trøndelag.

---

Såkalte utliggerrøyser finnes også langs fylkesgrensen, åpenbart. 

---

Jetnamsklumpen i vest er en av Børgefjells kjemper, men Kvigtinden (t.h.) er og blir Børgefjells dronning.

---

Etter å ha gått i T-skjorte hele veien, kom det på en fleecejakke på toppen. De fleste høyere fjell i Børgefjellet var synlig herfra, men også fjernere topper som Okstindan og Geittinden viste seg, ja, til og med Storklumpen, høyeste fjell i Lomsdal-Visten nasjonalpark gikk det an å se, noe som ble bekreftet av appen Peakfinder. Før jeg tok fatt på tilbaketuren etter en knapp time på toppen, gikk jeg et stykke i motsatt retning, slik at jeg kunne se ned på Jetnamsvatnet i dalføret på sørsida av Jetnamsfjellet.

Vide horisonter.

---

På sørsida av Jetnamsfjellet strekker Jetnamsvatnet seg, og bak ruver det over 1400 m høye Sipmekfjellet.

---

Jeg var raus med småpausene. Dagen ble brukt for det den var verdt, og så lenge jeg var tilbake før det ble mørkt hadde jeg det ikke travelt. Under en av pausene ble jeg med ett var noe som rørte seg oppå en stein. Da den lille krabaten brått reiste seg på to, så jeg at det var en røyskatt. Den drøyt 20 cm lange kroppen sto oppreist og været noen sekunder, før den smatt elegant mellom steinene. Kun to ganger tidligere har jeg sett røyskatt, i 1994 og 2005 – begge ganger i nåværende Lomsdal-Visten nasjonalpark.

I røyskattens rike.

---

Som å vandre i paradis.

---

Leia ble lagt såpass langt frampå kanten mot Saksen-dalføret at jeg kunne se Saksenvatnet i hele dets lengde. I et forsøk på å «treffe rett» med tanke på den tidligere nevnte steinura, vrei jeg kursen oppover i terrenget. Men jeg kom dermed for høyt og fikk en stri tørn med å karre meg nedover den grove ura.

Jeg klarer ikke helt å huske hvor det var jeg kom oppover, så jeg må bare gamble blindt på en trase.

---

Steinura viser seg å bli mer utfordrende å ta seg ned enn opp, da jeg bommer på beste trase.

---

Resten av tilbaketuren gikk knirkefritt og jeg var tilbake ved teltet idet siste rest av dagslys var i ferd med å svinne hen. Jeg fikk rotet i hop klassikeren bolognesegryte før det bare var å smyge seg ned i soveposen – og der forble jeg resten av kvelden og natta.

Dagen er i ferd med å bli kveld det siste stykket på vei mot teltet.

---

Dag 6 (av 7): Saksenvatnet

I svarte natta

Til forskjell fra de to foregående frostnettene ble denne natta overraskende mild. Jeg kunne ligge i soveposen i T-skjorte og trengte verken hodeplagg eller hals. Men så hadde det da også skyet fullstendig over, i tråd med værmeldinga. Da jeg først var oppe i et nødvendig ærend på nattmorran hang skyene nedover fjellsidene, men noen timer seinere hadde skydekket hevet seg, og nå og da brøt sola gjennom. For øvrig var det litt rørelse i lufta som skapte krusninger på vatnet.

Etter gårsdagens topptur ble det kun enkle gjøremål i leiren i dag. Bl.a. hadde behovet for nok en opprydning i leiren tvunget seg fram. På «internetthaugen» fikk jeg konstatert at det var meldt skodde til i morra – dagen da jeg måtte vende tilbake. Om dette scenariet ville slå til, gjensto å se.

Hvile og restitusjon er det som gjelder i dag, mellom gårsdagens topptur og morradagens vendereis.

---

Registrerte at powerbanken jeg brukte hadde blitt utladet tidligere enn jeg hadde kalkulert med. Heldigvis hadde jeg med meg en ekstra, og denne sviktet meg ikke. Trekninga av Bodø/Glimts Champions League-kamper var en godbit jeg hadde «gjemt» til i dag, og opp av bollen kom det ene storlaget etter det andre.

Også en annen «viktig» avgjørelse skulle fattes i dag – nemlig hvor den neste Børgefjell-turen skulle gå. En rekke områder var oppe til vurdering, før jeg til slutt endte opp med at hovedleiren vil bli ved Vestre Tiplingen. Forhåpentligvis får jeg til en ukestur dit allerede til neste år, da denne turen har gitt mersmak.

Den høytidelige beslutningen om hvor den neste Børgefjell-turen skal legges er fattet.

---

Dagen går med til diverse gjøremål som for eksempel å ta oppvasken.

---

Etter fem overnattinger er jeg blitt glad i denne trivelige teltplassen i østenden av Saksenvatnet.

---

Noen edle dråper synes jeg hører med på en ukestur i fjellheimen.

---

Det skyer over, uten at jeg synes det gjør noe.

---

Før det ble mørkt gikk jeg bortpå «internetthaugen» for å melde om at alt sto bra til i fjellheimen. Ifølge værtjenesten yr skulle det vært tåke her nå. Det var det ikke. Men mens jeg satt oppå den frittliggende høyden ved utløpet kom det forsyne meg seilende inn tunge skyer fra øst – og de kom fort. I løpet av minutter var både Saksenfjellet og Jetnamsfjellet omsluttet av tåkeskyer. I titida hadde det massive skydekket festet grepet bare 150 – 200 m over vannflata, og det mørknet fort.

Tunge tåkeskyer legger seg langt nedi fjellsidene.

---

Som følge av værskiftet ble det et helt annet mørke denne kvelden enn etter finværsdagene i det siste. Ingen stjernehimmel var å se. Heller ingen fjell som speilet seg i vatnet. Alt var svart som i grava. Men hygge fant jeg åkkesom, og jeg så ingen grunn til å ta tidlig kveld. En god klunk gammeldansk måtte gjøres kål på, og det gjorde jeg i strandkanten ved mitt lille, men dog så trivelige bål. Dette var altså den siste kvelden i Børgefjellet. I morra ble det å gå tilbake til Stekenjokk, men noen tidlig start var ikke aktuelt.

I svarte natta.

---

Dag 7 (av 7): Saksenvatnet – Stekenjokk

Vær så god neste!

«Hallo!? E’ det nåkka liv?» I nitida står en kar med klingende nordvestlandsdialekt utenfor teltet, og jeg flerrer opp glidelåsen. Han og en turkamerat har ankommet Saksen fra Stekenjokk, og slått opp en tarp bak den såkalte internetthaugen. Jeg fortalte at jeg hadde tenkt å forlate området i dag rundt klokka ett, og vi ble enige om at de bare kunne overta teltplassen min da.

På bakgrunn av værmeldinga og været i går kveld fryktet jeg at skodda skulle ligge tett rundt teltet i dag. Heldigvis slo ikke dette til, selv om tåkeskyene hang lavt i fjellsidene også i dag. Etter frokost og kaffe gikk jeg snart i gang med å pakke, og da det nærmet seg avskjed kom de to fjellvandrerne gående. Det viste seg at kompanjongen var Bjørn Peder fra Brønnøysund. Han visste jeg godt hvem var, da han var primus motor for den nå nedlagte Pund Hatten-festivalen ved Torghatten. For øvrig er han bror til Kjell Iver, som jeg har vært på tur i lag med før.

Det er en lettelse å konstatere at tåkeskyene ikke har lagt seg helt ned mot vatnet i løpet av natta.

---

Da er det bare å gå i gang med å pakke.

---

Det nærmer seg avskjed med plassen som har vært mitt hjem i nesten ei uke.

---

Vi ble stående og prate om tidligere turer i både Børgefjell-området og ellers. For noen år siden gikk Bjørn Peder «Norge på tvers», og han gikk da inn i landet nettopp her ved Saksen, før han avsluttet turen på Horn, nord for Brønnøysund. Nå hadde de med seg packraft, og la opp til en rundtur, først vestover Saksenvatnet og så østover Ranseren. Det syntes jeg hørtes ut som en kreativ ide. Jeg overlot så teltplassen til de to fjellvante karene, før jeg spente på meg sekken og tok fatt på tilbaketuren mot Stekenjokk.

Vær så god neste! Bjørn Peder (t.h.) og turkompisen tar gjerne over teltplassen min.

---

Saksen vendes ryggen.

---

Et siste tilbakeblikk før jeg begir meg utenlands.

---

Så bærer det inn i Sverige.

---

Kombinasjonen lettgått terreng og forholdsvis lett sekk er noe jeg setter pris på.

---

Høstfarger.

---

Mens jeg gikk i mine egne tanker, innså jeg at jeg hadde kommet aldeles ut av kurs. Istedenfor å dreie kursen sørøstover, slik jeg burde ha gjort, holdt jeg standhaftig stø kurs helt til jeg så noen ukjente tjønner foran og nedenfor meg. Først da innså jeg blemmen. Men ingen større skade skjedd. Jeg fikk justert kursen ganske markant, tok gjennom et pass, og la i vei nedover mot demningen langs en tørr og fin ATV-vei som slynget seg elegant nedover fjellsida.

Her er det stopp, da jeg ikke kjenner meg igjen i det hele tatt.

---

En markant kursendring gjennom et lite pass fører meg imidlertid på rett spor igjen.

---

Nedover mot demningen følges et ATV-spor.

---

To flokker på til sammen 25 rein ble observert på turen mellom Saksen og demningen. Etter avskjeden med Bjørn Peder og kompisen, traff jeg ikke på folk igjen før den kjedsommelige traskingen over demningen var tilbakelagt. Det var et par litt oppe i årene fra Røyrvik som var interessert i å vite hvordan jeg hadde hatt det. Selv var de mest familiære med den sørlige delen av nasjonalparken, fortalte de. Så var jeg altså kommet til veis ende etter ei nydelig uke i ville, vakre Børgefjell.