I manns minne: Hopprennene i Vevangbakken og Langvassåsen

Litjfjellet rundt

# 728 • 16. september 2025

 

stjerne

Info
  • Start: 9:00
  • Framme: 16:20 (Stavassveien)
  • Tilbake: 21:20
  • Starttemp.: + 10°C
  • Vær: Overskyet / delvis skyet / sol.

I manns minne: Hopprennene i Vevangbakken og Langvassåsen

I umiddelbar nærhet av den vante leia mi rundt Litjfjellet sørget lokale krefter for at to hoppbakker – Vevangbakken og Langvassåsen – så dagens lys på midten av 1970-tallet. Ovarenn og hopp ble bygd av plank, mens unnarennet lå naturlig i terrenget. I årene etter ble det arrangert en rekke renn i begge bakkene med både lokal og regional deltakelse. Det var også en formidabel publikumsinteresse for disse konkurransene i 70-åra, helt til hoppsporten i Grane døde ut rundt 1980 allerede.

Ettersom det i år var 50 år siden den største av de to bakkene, Langvassåsen, ble innviet, ville jeg avlegge både den og Vevangbakken besøk på den årlige runden min rundt Litjfjellet. Begge hoppbakkene er for lengst jevnet med jorden, men jeg anså det som ikke helt usannsynlig at jeg kunne finne rester av de en gang så prangende idrettsanleggene.

Både garasjen og nabohuset i Elvevegen har skiftet ham i løpet av året.

Ifølge værmeldinga var dagen i dag den siste med finvær i overskuelig framtid, og det var meldt opp mot 18 grader. Gikk gjennom jernbaneundergangen mot Vang og et stykke sørover langs skogsbilveien forbi det tidligere småbruket Vevang, der det var gårdsdrift i en tjueårsperiode fram til 1951. Fra 1964 ble det igjen bosetting på stedet, før plassen ble omgjort til fritidseiendom. Ved en utkjørsel der det fantes en trimkasse og en benk, la jeg ut i terrenget på øversida av veien, spent på om jeg kunne finne rester etter Vevangbakken.

Vang.

Vevangbakken, en K30-bakke, lå i luftlinje kun 500 meter vest for boligfeltet i Svenningdal, ovenfor jernbanelinja, men ikke synlig på avstand, da den var fullstendig omgitt av granskog. Selv har jeg vage erindringer fra barndommen om både hoppbakken og ei lysløype som gikk i området, men hopprennene var jeg visst aldri til stede på. Det gikk ikke lang tid før jeg så noe mosegrodd treverk, kanskje fra Vevangbakken, og ved å gå litt omkring fant jeg mer av det samme.

Kan dette være rester av hoppbakken, eller er det noe annet?

Vevangbakken (K30)

  • K-punkt (stor bakke): 30 m
  • K-punkt (liten bakke): 17 m
  • Innviet: 18. mars 1973
  • Status: revet
  • Klubb: Grane IL
  • Bakkerekord (stor bakke): 32 m (Rune Edvardsen, Mo Skilag)
  • Bilde

I 1972 ble det vha. lokale krefter bygd en hoppbakke i tre ved det tidligere småbruket Vevang, nord for jernbanestasjonen i Svenningdal, på øversida av jernbanelinja. Initiativtaker og primus motor var daværende stasjonsmester Kolbjørn Hatlen, som på den tid var en markant skikkelse og drivkraft i Grane Idrettslag. Anlegget, som også omfattet ei slalåmløype, fikk det offisielle navnet Vevangbakken. Grane kommune hadde dermed fått sin første hoppbakke.

Statens skoger hadde gitt idrettslaget gunstige vilkår for leie av grunn – en leiekontrakt som strakte seg 30 år framover i tid. I tillegg hadde kommunen bevilget midler for belysning og planering med bulldoser. Materialer ble skaffet til veie gratis fra flere steder i bygda. Også transporten med lastebil og traktor fikk idrettslaget utført gratis. Da bakken var ferdigbygd hadde det gått med 1260 dugnadstimer – et arbeid utført av bygdefolk.

Allerede vinteren 1972, før bakken var ferdig, ble den uoffisielt tatt i bruk. Da med hopp oppbygd av snø. Gjennom sommeren  fortsatte dugnadsarbeidet, og på høsten var hoppbakken ferdigbygd, utrustet med flomlys. Planen var at anlegget skulle få sin innvielse i forbindelse med et kretsrenn 14. januar 1973, men pga. manglende snø ble rennet avlyst. Innvielsen ble dermed utsatt på ubestemt tid. Men to måneder seinere, 18. mars 1973, ble kretsrennet avviklet. Vevangbakken var offisielt innviet.

Lengste hopp i åpningsrennet (27 m) hadde en 14 år gammel ranværing ved navn Trond Jøran Pedersen, som seinere i karrieren skulle komme på hopplandslaget, for deretter å bli norsk landslagstrener i perioden 1992 – 1998, bl.a. under OL på Lillehammer i 1994. Sommeren 1973 ble det gjort store forbedringer i bakken, og den ble også gjort større, bl.a. vha. bulldoser. Det ble nå mulig å hoppe 30 meter. I januar 1974 var Trond Jøran tilbake i Vevangbakken og konkurrerte mot skikretsens beste.

I årene etter at hoppbakken ble innviet ble det arrangert en rekke hopprenn i Vevangbakken. Dette var renn for barn og unge fra åtte år og oppover som konkurrerte i aldersbestemte klasser. Det var stor interesse i lokalmiljøet for både treninger og renn, også blant jenter. I begynnelsen kunne det være oppimot 25 unger på kveldstreningene, og slalåmbakken var visst spesielt populær. Høsten 1978 så ei 1300 m lang lysløype dagens lys i området, også denne realisert i kraft av lokal dugnadsinnsats.

Noen av rennene avholdt i Vevangbakken på midten av 1970-tallet:

  • 1973, mars (kretsrenn)
    • Første offisielle renn. Lengste hopp: Trond Jøran Pedersen, Stålkam (27 m)
  • 1974, januar (treningshopprenn)
    • Lengste hopp: 26,5 m (oppnådd av to deltakere)
  • 1974, januar («flomlysrenn»)
    • 32 deltakere. Lengste hopp: 31 m
  • 1974, februar («flomlysrenn»)
    • Lengste hopp: 28 m
  • 1974, mars (klubbrenn)
    • Vinner klasse 15 år: Håvard Hatlen, Grane
  • 1975, januar (treningshopprenn)
    • Lengste hopp: 29 m
  • 1975, januar (hopprenn)
    • 38 deltakere. Lengste hopp: Rune Edvardsen, Mo (32 m – bakkerekord)
  • 1976, januar (kretsrenn)
    • Vinner klasse 15 år: Gunn Stene, Grane
  • 1976, mars (kretsrenn)
    • 29 deltakere. Lengste hopp: 29,5 m

Kilder:

  • Helgeland Arbeiderblad (nb.no):
    • 15.2.1973, 21.3.1973, 3.12.1973, 19.1.1974, 1.2.1974, 2.3.1974, 1.4.1974, 12.1.1975, 21.1.1975, 3.2.1976, 2.4.1976, 24.11.1978
  • Skisprungschanzen-Archiv

Mer av det samme, hva det nå enn er.

På vei tilbake valgte jeg å fortsette langs grusveien nordover en drøy km mot Myrli istedenfor å gå nedover mot Vestersivegen. Da jeg nærmet meg Vang så jeg Ole Finseth gå over tunet, men han enset meg ikke. I skrivende stund har han og Olla flyttet til Trofors, selv om ekteparet fortsatt eier huset i Svenningdalen. Både på Vang og Myrli har det vært bosetting siden sist på 1940-tallet og fram til i dag. Gårdsdrifta på Vang opphørte i 1968, mens den på Myrli ble avviklet noen få år tidligere.

Fra Myrli går det en smal grusvei, anlagt en gang etter årtusenskiftet, et lite stykke oppover lia, før den dreier nordover mot Blåfjellelva, der den ender. Den vel 700 m lange veien kjente jeg kun ut fra kartet, og når jeg nå fortsatte langs med denne, var det for første gang. Jeg hadde god tro på at Blåfjellelva skulle la seg krysse, med tanke på lite nedbør i det siste. Og da jeg kom fram var elva mer som en bekk å regne, og viste seg meget enkel å forsere. Ikke lenge etter traff jeg på stien oppover mot Svenningskardet.

Det er lenge siden jeg merket meg denne 700 m lange veistubben på kartet, men jeg har aldri gått den – før nå!

I dag er det ingen sak å forsere Blåfjellelva.

Etter noen minutters gange treffer jeg på den vante leia.

Da den sedvanlige pausen ved toppen av Skardforsen var over, gikk jeg i gang med en seig etappe oppover mot snaufjellet. Valgte ei litt vestligere, og dermed også lavere, lei langs fjellet og videre nedover Dempa enn det jeg har hatt for vane. Så ingen grunn til å vente med bålpausen etter å ha fylt opp vatn, så den ble tatt straks etter at bekken var krysset. Opptenningsbriketter hadde jeg glemt å ta med, men litt matpapir gjorde susen. Bålet brant kraftfullt, men døde fort ut, slik at jeg måtte fyre opp på nytt.

Naturligvis blir det en lang bålpause også på årets utgave av den tradisjonelle turen rundt Litjfjellet.

Her ved bålet ble jeg sittende, vestvendt, med blikket vendt mot Grønfjellaksla, før jeg fant på å legge meg på rygg i den tørre mosen. Etter to timer på stedet var det på tide å komme seg videre. Neste pause ble ved gapahuken på østsida av Langvatnet, etter å ha fulgt stien dit fra Stavassveien. Da jeg hadde hovedpausen min her for tre år siden var ikke gjenoppbyggingen fullført etter at den tidligere gapahuken hadde brent opp. Bl.a. manglet den bakre veggen. Selv om alt nå var på stell, satte jeg meg ute denne milde høstdagen.

Klokka er ti på halv fem idet jeg ankommer Stavassveien.

Langvatnet med Litjfjellet og Storklumpen i bakgrunnen.

I 2021 brant gapahuken ved Langvatnet opp, men alt året etter sørget Grane JFF for at en ny kom på plass.

Svenningdalen med tilgrensende strøk for hhv. 50, 75 og 100 år siden:

For 50 år siden (1975):

  • Langvassåsen hoppbakke innvies med et hopprenn. Nedenfor bakken blir det satt opp ei skihytte.
  • Gårdsdrifta på Innigarden (Øver-Hjortskardmoen) opphører. Dermed er det slutt på en over 200 år lang periode med gårdsdrift på dette stedet. Jorda blir imidlertid utleid til andre og gresset slått.
  • Kløva (Båfjelldalen) blir fraflyttet og står ubebodd i 15 år, før det i 1990 kommer nye innflyttere hit.

For 75 år siden (1950):

  • En omfattende oppussing av Folkets hus starter opp, etter at tyskerne har beslaglagt «Huset» gjennom hele krigen.
  • Norsk bygdekino, et ambulerende tilbud med kinoframvisning i egnede lokaler, begynner å vise filmer på Folkets Hus hver tredje uke.
  • Funn av et steinsatt ildsted datert til steinalderen i et grustak på vestsida av Svenningelva vis à vis Sørnesbakken, der det ble gjort steinalderfunn 25 år tidligere.
  • På 50 år har antallet bruk med gårdsdrift innenfor den opprinnelige eiendommen til Ner-Hjortskardmoen økt fra 4 til 16, altså en firedobling. Antallet husdyr er beskjedent, men preget av stor variasjon. De aller fleste har noen høner.
  • På eiendommen til Øver-Svenningdalen driver 13 bruk med husdyrhold, noen flere enn på 1930-tallet.

For 100 år siden (1925):

  • Nesbruket, siden 1920 eid av Staten, anlegger ei sag ved Båtskarddammen som er i drift til 1950.
  • Staten setter ned den såkalte Nesbruk-komiteen, få år etter oppkjøpet av Nesbrukets eiendommer, herunder Svenningdalen. Hensikten er å gjøre folk til selveiere, og følgelig blir en rekke tomter skilt ut.
  • Staten skiller også ut skoletomta og skytterhustomta ved dagens Folkets hus.
  • Bosetting på Åsen på eiendommen til Øver-Svenningdalen (til ca. 1945).
  • Gårdbruker Egil Barre finner en fin skiferkniv og murt stein nede i jorda da han bryter nytt land på bureisningsbruket sitt på Sørneset.
  • Skogsarbeiderforeningen «Skog og Land» stiftes. Foreningen er et resultat av et massemøte holdt av Øvre Svenningdal Arbeiderparti, der de dårlige lønns- og arbeidsvilkårene til skogsarbeiderne har blitt diskutert.
  • På Svenning House har Nord-Norges Skogmannsforbund årsmøte i juli.

Utvalgte hendelser i Svenningdalen siden forrige tur rundt Litjfjellet, 1. oktober 2024:

  • Svenningelv bru åpner for begrenset adgang (til Vestersivegen / Stavassdalen) i oktober 2024.
  • Et bestialsk drap på en 33 år gammel mann vha. motorsag blir begått i Svenningdalen, 22.oktober 2024. I tillegg til den drepte blir en kvinne funnet hardt skadet. Hovedoppslag i riksnyhetene.
  • Felles søppelkontainere settes for første gang ut i Svenningdalen, på Kvilarmoen.
  • Tv-opptak i Svenningdalen i forbindelse med NRK-serien «Isak og koia – en røverhistorie», der Isak Nessestrand Dreyer er på besøk hos bestemora si, Viola Nessestrand. Programmet blir sendt på NRK1 den 9. april 2025.
  • Henrik Leandro Laukholm Solli (1990-2024) blir drept.

Kilder:

  • Egne databaser, som baserer seg på NBs avisarkiv, bygdebøker, årbøker for Helgeland og annen lokal litteratur.

Blikkstille.

Til min glede fortsatte stien videre langs bredden mot sørenden av dette langstrakte vatnet – ikke like velbrukt som mot gapahuken riktignok, men godt synlig. Jeg har opp gjennom årene vært utallige ganger ved Langvatnet, men akkurat her kan jeg ikke huske å ha gått før, i hvert fall ikke på barmark. En benk ble passert, før en gammel robåt kom til syne i vannkanten. Så startet leitinga etter det som en gang var en hoppbakke, men jeg fant ingen spor etter den. Her har det nok vært foretatt en grundig opprydning.

En gammel robåt.

Endelig er jeg framme i sørenden av vatnet, der mangt et hopprenn gikk av stabelen på 1970-tallet.

Langvassåsen (K55)

  • K-punkt (stor bakke): 55 m
  • Innviet: 30. mars 1975
  • Status: revet
  • Klubb: Grane IL
  • Bakkerekord: 50,5 m (Johnny Ruud, Mo Skilag)
  • Bilde

Kun to år etter åpningsrennet i Vevangbakken ble en ny og større hoppbakke i Langvassåsen innviet – også denne initiert av ildsjel Kolbjørn Hatlen, som hadde flere sønner og ei datter som drev med hopp i Svenningdalen. Den nyanlagte skogsbilveien til Stavassdalen hadde blitt lagt tvers over Langvassåsen, noe som gjorde adkomsten til disse skogsområdene mye enklere enn før. Kun en drøy km unna veien, i sørenden av Langvatnet, sto det klar en splitter ny hoppbakke en vårdag i 1975.

Reportasje i Helgeland Arbeiderblad 4. april 1975:

Åpningsrenn i Langvassåsen

Grane ILs nye hoppbakke ble innviet med åpent hopprenn forrige søndag. Bakken er enda bare provisorisk med snøhopp på kulen og dårlig fart. Ferdig utbygget med fartsbru og en del graving i overgangen regnes det med å kunne hoppes omkring 60 m. Under rennet satte Vidar Johansen, Olderskog, bakkerekord med et hopp på 41,5 m. Under trening er det hoppet 43 m.

Vi hadde inntrykk av at både deltakere og tilskuere trivdes i godværet ved Langvatnet. At bakken var i god stand skulle de om lag 150 hopp uten fall tyde på.

 

Reportasje i Helgeland Arbeiderblad 27. november 1975:

1600 dugnadstimer er nedlagt i Grane ILs hoppbakke – klar for sesongåpning som 60-metersbakke

GRANE: Grane Idrettslags nye hoppbakke i Langvassåsen står nå ferdig, og idrettslaget venter nå bare på snø nok til å sette i gang sesongens første hopprenn. Omkring 1600 dugnadstimer er lagt ned i bakken, som nå vil kunne tåle hopp på opp mot 60 meter. I disse dager er man i ferd med å opparbeide parkeringsplass, som vil være klar i god tid før sesongstart.

Det var tett skog i Langvassåsen der bakken nå ligger før den første grana ble felt 10. november i fjor. Bakken ble ryddet i fjor, og det ble også avholdt hopprenn.

Imidlertid hadde ikke bakken kapasitet på mer enn i overkant av 40 meter, men overrennet er nå forlenget slik at man kan stile mot lengder på 60. Hele bakken er nå planert og delvis tilsådd. Det er bygget en helt tilkledd dommertribune, foruten at det i tilknytning til bakken er bygget toalett og aggregathus, samt vinterisolert kjøkken og redskapsbu under samme tak.

– Når det gjelder aggregathuset, står dette ennå tomt, forteller hoppsjef Sigurd Johansen. – Idrettslaget har imidlertid fått et aggregat som kommunen og Samvirkelaget eide sammen. Dette er ikke sterkt nok til å gi flomlys, men det vil gi bra arbeidslys, og vi regner med at det vil være på plass i bakken med det første, sier Johansen.

[…] Det er bakkesjef Kolbjørn Hatlen som har vært ildsjelen i arbeidet med bakken. Hatlen har lagt ned over 400 arbeidstimer i bakken, men har da også litt av et resultat å vise til nå. For øvrig har han gjort et godt valg når det gjelder bakkens beliggenhet. Den ligger slik at vinden i det hele tatt ikke slipper til. Bare helt øverst på stillaset kan man merke vinden. Selv når den står hardt på i området omkring, er det helt vindstille i bakken.

Hoppsjef Johansen er, som rimelig kan være, svært stolt av den nye hoppbakken. – Det vinterisolerte kjøkkenet med en kraftig vedkomfyr vil gjøre at jentene våre slipper å stå i kulden og fryse, slik de tidligere har måttet gjøre, når de gjorde sin innsats for laget med pølse- og brussalg. Kjøkkenet er på 12 kvadratmeter, mens hele bygget inkludert redskapsbua er på 18 kvadratmeter, forteller Johansen.

Johansen er også meget stolt av at man har fått toalett i tilknytning til hoppbakken: – Jeg har vært i mange hoppbakker, sier han, men jeg har aldri opplevd noen som har kunnet by hoppere og publikum på toalett. Hos oss skal folk slippe å fly på skogen når de «må». Og varmt vil det også bli på toalettet, som er bygget under samme tak som aggregathuset.

Dugnadsarbeidene i bakken har holdt på siden i vår. 57 mann har arbeidet dugnad innpå 1600 timer, og venter nå spent på å se om noen klarer å tøye seg over 60 meter når hoppsesongen settes i gang.

Ingen skulle imidlertid klare å hoppe 60 meter i løpet av hoppbakkens korte levetid. Bakkerekorden på 50,5 meter fra januar 1977 ble stående for godt. Til gjengjeld hadde rekordinnehaveren, Johnny Ruud, et hopphistorisk etternavn, og føyer seg slik sett inn i rekken av legender som brødrene Sigmund, Birger og Asbjørn Ruud som herjet på 1930-tallet og 70- og 80-tallshelten Roger Ruud. Ifølge resultatlistene hevdet den framtidige landslagshopperen og -treneren Trond Jøran Pedersen seg også i denne bakken.

Idet 1970-tallet gikk mot slutten ser det ut som at hoppsporten i Grane visner og dør ut i løpet av kort tid. Ingen flere resultatlister er å finne i lokalavisen, ei heller annonsering av renn i verken Vevangbakken eller i Langvassåsen. Hva dette skyldes, har jeg ikke fått klarhet i, men når ildsjelene «slokner» uten at de erstattes, så lider alle. Dugnadsånden var kanskje ikke like sterk lenger når det krevdes reparasjoner og vedlikehold av anleggene – eller frivillige til arrangementene for den saks skyld.

Noen av rennene avholdt i Langvassåsen i andre halvdel av 1970-tallet:

  • 1975, mars (åpningsrenn)
    • Provisorisk hopp bygd opp av snø. 150 hopp uten fall. Lengste hopp: 41,5 m
  • 1975, april (hopprenn)
    • Vinner, yngre junior: Håvard Hatlen, Grane. Vinner, eldre junior: Gunnar Brattli, Mo
  • 1976, februar (kretsrenn)
    • Første renn etter ombyggingen i 1975. Lengste hopp: Vidar Johansen, OIL (48 m)
  • 1976, mars (klubbrenn)
    • Hopp (10 deltakere), utfor (46) og langrenn (57). Lengste hopp: H. Hatlen (47,5 m)
  • 1976, april (åpent hopprenn)
    • Klasse yngre junior: Vinner: H. Hatlen, nr. 2: Per Olsen, nr. 3: Knut Hatlen
  • 1977, januar (kretsmesterskap)
    • Ny bakkerekord: 50,5 m, Johnny Ruud, Mo. Trond J. Pedersen deltok i rennet
  • 1977, mars (kretsmesterskap)
    • Lengste offisielle hopp: 49 m. I en «gjesteklasse» hoppet H. Hatlen 51 m
  • 1979, mars (kretsrenn)
    • Foran dette rennet hevder arrangøren at «bakken er i utmerket stand»

Kilder:

  • Helgeland Arbeiderblad (nb.no):
    • 4.4.1975, 27.11.1975, 2.3.1976, 25.3.1976, 12.4.1976, 17.1.1977, 21.3.1977, 23.3.1979
  • Skisprungschanzen-Archiv

I dag er det, så vidt jeg kan se, ingen spor igjen etter verken hoppbakken eller skistua.

Denne bakken husker jeg godt, da den fortsatt sto rundt 1990, og i hvert fall to ganger har jeg tatt meg til topps i ovarennet. Første gang var en skitur i lag med pappa på 1980-tallet, før jeg på en annen skitur i februar 1990 tok en grundig titt på den allerede da falleferdige hoppbakken. Men den mest minnerike turen hit var nok en overnattingstur i april samme år i lag med turkamerat Pratheep. Tanken var å overnatte i skihytta nedenfor bakken, men siden hovedrommet var låst måtte vi ta til takke med å sove på en knøttliten gang.

Jeg fulgte myrene sørover Langvassåsen, krysset Karidalsbekken som var svært liten, før jeg kom på traktorveien som slynget seg nedover åsen via jakttårnet mot Vestersivegen. Vindens herjinger var tydelige i form av veltede grantrær liggende over traktorveien. Det aller nederste partiet hadde dessuten blitt omgjort til hogstfelt. Alt før jeg tok fatt på Vestersivegen begynte det å skjømes. Med 12 timer og 20 minutter ble årets runde rundt Litjfjellet tidenes treigeste – ti minutter treigere enn forrige bunnotering fra 2023.

Tags: