# 729 • 26. – 29. september 2025

Dag 1 (av 4):

Venner i nøden

Allerede i fjor høst sto jeg praktisk talt på startstreken til å reise utover mot Tomma i den hensikt å oppsøke flere av hulene og hellerne på øyas ytterside. Men været sto meg ikke bi, og turplanen ble lagt på is. Nå var det gått et år, og med god værmelding var jeg villig til å prøve meg igjen. Reisen til Nesna gikk smertefritt, men på ferga til Tomma presterte jeg å duppe av i salongen, noe som medførte at jeg ikke kom meg av ferga tidsnok til å nå rutebussen fra kaia. Den var selvsagt akkurat kjørt da jeg som sistemann steg i land.

Nå var gode råd dyre. Valget sto mellom å ta seg til fots 15 km langs landeveien med en passe tung sekk eller å prøve å få tak i skyss. Jeg var også inne på tanken om å gi opp, og ta første og beste ferge tilbake igjen. Etter en telefon til Hans Petter Sørensen, opprinnelig fra Tomma, men bosatt på Nesna, løste det seg. Han skaffet meg skyss på et blunk, og ikke lenge etter satt jeg i bilen til Roger Johansen, som kjørte meg fram til en alle tiders teltplass i Finnvikdalen. Stor takk for hjelpa, begge to!

En teltplass fra øverste hylle.

---

Teltplassen var jeg såre fornøyd med, der den lå lunt og beskyttet på ei lita gresslette. Forbi buktet Finnvikelva seg nesten uhørlig, full av klart og kaldt fjellvatn, og ikke langt unna hadde jeg tilgang på et utedo. Før det mørknet ville jeg gå meg en tur i området. Yttersida av Tomma er en sånn plass man stadig vender tilbake til. Ifølge sjåføren hadde antallet bobiler tatt seg kraftig opp her de siste somrene, men ikke alle var like flinke til å ta med seg søpla si og overlot dermed denne jobben til de fastboende.

Lunt og beskyttet.

---

Forbi bukter Finnvikelva seg med klart og kaldt fjellvatn.

---

Kun 150 m nedenfor teltet renner elva ut i sjøen, og like ved strekker en morenerygg seg langs fjæra – et ypperlig og lett tilgjengelig utkikkspunkt. Ved noen utleiehytter i området fikk jeg øye på en hare, og tilbake på den flotte moreneryggen ble jeg vitne til en fisk som hoppet høyt opp i lufta rett utenfor elveoset akkurat idet sola gikk ned i sjutida. Den lokale faunaen visste å by på seg selv! Snart senket mørket seg, samtidig som det klarnet opp og ble en fabelaktig stjernehimmel. Dette borget godt for morgendagen!

Fra moreneryggen et par minutters gange fra teltet har jeg en vidstrakt utsikt.

---

Tomma er ei øy man stadig vender tilbake til.

---

Solnedgang.

---

Det skjømes.

---

Dag 2 (av 4):

I huler og hellere

En hel del attraksjoner sto på programmet i dag – det vil i klartekst si noen huler og hellere jeg hadde notert meg. Det led imidlertid godt utpå dagen før jeg kom meg av gårde. I det gode høstværet var det godt å bare ta det piano i og rundt teltet. Allerede mens jeg spiste frokost kom det gående en barnefamilie, noe som bare understreker at området er populært.

Tommeidhola var første mål. Denne skulle ifølge Kulturminnesøk befinne seg litt sør for Finnvikdalen, i en bergrygg om lag hundre meter ovenfor veien. Men siden den ikke var synlig på avstand måtte GPS-en lede meg fram. Hula var ikke stor, verken i bredde, høyde eller dybde, men den hadde en vakker form. Satte meg ned innerst i hula, vel vitende om at mennesker i steinalderen har holdt til her.

Tommeidhola er lita, men vakkert «utskåret» i berget.

---

Her inne har mennesker søkt ly og gjort opp ild for flere tusen år siden.

---

Neste post på programmet var en langstrakt heller, beliggende kun 150-200 m lenger sør. Dermed gikk jeg ikke nedover mot veien, men fortsatte rett fram i terrenget. Selv om helleren er vid, går den ikke mange meterne innover. Det mest imponerende med denne helleren er nok oldfunnene som ble gjort her først på 1900-tallet.

På vei vekk fra Tommeidhola bør en se hvor en trør.

---

En langstrakt heller med gravfunn.

---

Nede på veien igjen viste et skilt i veikanten at det var her jeg skulle ta av mot Svarthellaren. Straks etter traff jeg folk, som kunne fortelle at det var sti helt fram til åpninga på sørsida av en markant fjellknaus. Lendet var fint oppover og stien synlig nok. Som en svær kjeft glefset et svart hull i mot meg, og jeg gikk inn.

Jeg nærmer meg den lett tilgjengelige Svarthellaren.

---

Svarthellaren er uten tvil den best kjente hula eller helleren på Tomma, og har således en god del besøk. I tillegg til å være lett tilgjengelig, er åpninga såpass vid at lyset slipper inn. Her var det ei oppmurt grue, kløyvd ved, grillspyd og planker til å sitte på. Noen (sikkert unger) hadde skrevet «kafe» med sot på ei steinhelle. Stedet har sikkert til alle tider vært en spennende lekeplass. At det nylig hadde vært folk her var tydelig, da det fortsatt røk fra grua. Satte meg ned på en av de mange naturlige avsatsene i den romslige helleren.

I huler og hellere.

---

I tillegg til at helleren i seg selv er imponerende, er utsikten mot Eidabelgan ganske så spektakulær.

---

Etter en halvtime inne i Svarthellaren med blikket vendt sørover mot de eiendommelige fjellformasjonene Eidabelgan, var det på tide å komme seg videre. Og det var nettopp halvveis oppe i den ytterste av Eidabelgan – den 218 m høye Storbelgen – at den siste av hulene / hellerne på dagens tur befant seg: Ramnholet. Etter halvannen km trasking søretter veien tok jeg inn en gårdsvei mot øst, like oppunder Eidabelgan, på sørsida. Nedenfra så terrenget oppover overkommelig ut, men man vet jo aldri.

Det ser ut som at Ramnholet halvveis oppe i Storbelgen kan være innen rekkevidde.

---

Det bar først langs kanten av en åker, før jeg satte kursen rett oppover mot hula – delvis på nakent berg, delvis gjennom krattskog. Lenge gikk det greit å ta seg fram, men det øverste partiet ble en kraftanstrengelse. Det dryppet i åpninga, som var full av store steinblokker. Jeg fikk likevel ålt meg forbi et par av dem helt til det ble såpass mørkt at jeg syntes nok var nok. Selv om jeg hadde med lykt fristet det ikke å fortsette innover. Snudde og gikk tilbake til åpninga, der det var triveligere å sette seg ned.

Ferden oppover mot Ramnholet byr på både enkle strekk og mer krevende partier.

---

Ramnholet.

---

Store steinblokker i åpninga.

---

Ytterst i Ramnholet tar jeg meg en god pause.

---

På de underligste steder. 

---

Vel nede igjen var sola i ferd med å ta kveld. Ikke antydning til skyer i horisonten. Tvert imot var det et vakkert kveldslys, der profilene av velkjente øyer som Lovund, Træna, Nesøya, Hestmannen, Lurøya og Stigen trådte tydelig fram, for ikke å glemme tindene rundt Aldersundet. Til og med den karakteristiske Lille Blokktinden ved Tjongsfjorden stakk opp lengst i nord. I sør brisket den røslige Dønnmannen seg. Oppe fra Ramnholet hadde jeg sett såpass langt sør som til Øksningan og Vardøya i Herøy.

Tilbakeblikk mot Storbelgen og Ramnholet, der jeg befant meg for ikke lenge siden.

---

I det lekre kveldslyset trer kystfjellene på Helgeland tydelig fram.

---

En hare hoppet plutselig over veien i halvmørket. Deretter en til – og så enda en! Tre stykker på kort tid, altså. Jeg kom på samtalen jeg hadde med Roger Johansen, da han kjørte meg i går. Han påsto nemlig at jeg garantert ville komme til å se hare på turen. Også elg skulle det være mye av på øya. Hauk og falk hadde visst dessuten tatt seg opp, og på bilturen observerte han til og med et eksemplar av arten. Elg fikk jeg ikke øye på, men rein så jeg. Først en som krysset veien et stykke foran meg, og så en i nærheten av Tommeidhola.

Lovund og Træna sett fra Tomma.

---

Etter mye trasking høyt og lavt var det godt å komme tilbake til teltet. Gikk ut og satte meg på den nevnte moreneryggen som strekker seg langs strandkanten – og der ble jeg sittende i godt og vel to timer mens siste rest av dagslys svant hen. Et blinkende lys i horisonten antok jeg kom fra Åsvær fyr.

I halv to-tida på natta hørte jeg en stadig sterkere motordur, og jeg reiv opp glidelåsen på teltet. Utenfor hadde to ATV-er stanset opp, og på den ene satt den hjelpsomme karen som ga meg bilskyss hit. De var ute på et eller annet oppdrag og svingte innom teltplassen for å høre om alt sto bra til. Og det gjorde det.

---

Dag 3 (av 4):

Graver med gaver

En svært mild høstdag som nok kom helt opp mot 20 grader på det meste. At det var overskyet var ikke til hinder for å gå i T-skjorte fra begynnelse til slutt. Før jeg forlot teltplassen la jeg merke til et par turgåere som krysset Finnvikelva, og så vidt i gang med å gå langs veien, traff jeg på flere som ville utnytte godværet.

Dagen i dag var avsatt til å oppsøke et knippe gamle kulturminner, men det viste seg at noen av stedene plottet inn på Kulturminnesøk ikke var særlig severdige – ergo heller ikke nevneverdige. Først da jeg var på vei innover en liten avsondret dal, for øvrig med samme utgangspunkt som stien til Svarthellaren, tok turen seg opp. Landskapet var særegent med lite vegetasjon og flere felt med lys rullestein – gamle strandvoller dannet i en tid da havnivået lå høyere.

En mild morgen.

---

Også for den tredje dagen på Tomma har jeg et skreddersydd opplegg.

---

Det er lenge siden denne innretningen gjorde sitt inntog i jordbruket.

---

Innover den litt bortgjemte dalen passeres flere felt med rullestein.

---

Jeg fikk nærmest fornemmelsen av å være i en fjelldal, selv om jeg i virkeligheten bare befant meg noen få titalls meter over havet. Hovedmotivet for å bevege meg innover her var å prøve å lokalisere et såkalt ørnehus – et skjul bygd opp av stein og brukt under ørnefangst. Men før jeg kom så langt lyste ei vakker gravrøys mot meg, åpenbart bygd av lokal rullestein. Denne typen gravminner er fra bronse- eller eldre jernalder, og er eldre enn de seinere gravhaugene som oftest lå i umiddelbar nærhet av en gård.

Et prakteksemplar av ei gravrøys.

---

Så var det å finne dette ørnehuset da. Selve området – ei steinur i den ene dalsida – var ikke vanskelig å finne, men å peke ut skjulestedet midt blant all steinen var lettere sagt enn gjort. Det var i hvert fall et par, tre steder som kunne aspirere til et sådant skjulested, men vha. GPS lokaliserte jeg i hvert fall noe som kunne ligne.

Denne spesielle måten å fange ørn på – med bare nevene (nærmere beskrevet under) – har nok helt sikkert blitt utøvd langs store deler av norskekysten langt tilbake i tid. Fangstmetoden er godt dokumentert fra Værøya, der jeg selv har sett flere ørnehus i fjellet. Også på Bolga vet jeg at det har foregått ørnefangst.

Et trolsk landskap.

---

Jeg undres på om dette kan være ørnehuset.

---

Klevensteinen («den kløyvde steinen») var neste post på dagens rute. Det interessante her er kanskje ikke så mye steinen i seg selv, men heller det at et eldgammelt sagn som har overlevd til vår tid kan knyttes til denne spesielle steinen. Kuriositeten befinner seg på nordøstsida av Storbelgen, like ovenfor innmarka på Nordmo.

Klevensteinen. (Bilde: A. K. Klausen, Kulturminnesøk.)

---

Ferden fortsetter utover mot Brursneset.

---

På Tommeidet har det ligget flere gravfelt bestående av hauger, som det i dag bare eksisterer rester av. Mange og varierte funn av gravgods – gaver som den avdøde fikk med seg til dødsriket – er imidlertid gjort, både tilfeldige funn gjort av fastboende og funn gjort under systematiske arkeologiske utgravinger. På vei langs gårdsveien utover mot Bursneset passeres to funnsteder der det tidligere har vært gravhauger. Midt ute på en åker i Stavika, like nord for de to førstnevnte funnstedene, ligger en bevart langhaug, nemlig Risshaugen.

Risshaugen utgjør siste rest av et en gang så omfattende gravfelt bestående av mange hauger.

---

På disse tre stedene har det, foruten menneskebein, blitt gjort funn av bl.a. kniv av jern, kam av horn eller bein, teiner, spydspiss og pilspiss av jern, ovale spenner av bronse (fire stk., fordelt på to steder), armring og ringnål, begge av bronse, plate av hvalbein, glassperler (to steder), skjoldbule (dvs. sentrum i et skjold), og bruddstykker av skjoldbule, klinksøm (to steder), bruddstykker av nålehus laget av bein, del av sigdblad, tveegget sverd og et økseblad. (Kilde: Kulturminnesøk.)

Atter stunder det mot kveld.

---

I den milde lufta var det bare en nytelse å vandre de tre kilometerne nordetter veien tilbake til teltet. Kystfjellene stakk opp i horisonten som gamle kjenninger. Et par, tre steder langs veien var det plassert ut gamle og rustne landbruksredskaper, som noen kanskje vil se på som forsøpling, men som andre ser skjønnheten i. Også i dag viste det rike dyrelivet på Tomma seg fram. Intet mindre enn fire harer ble observert, i tillegg til en storfugl og ei havørn.

Kystfjellene er som gamle kjenninger.

---

Hvor gammel kan denne være?

---

Jaggu får jeg ikke med meg nok en solnedgang, til tross for en overskyet dag.

---

Sola sender sine siste stråler over kystlandskapet.

---

Tommskjevelen bader i rødlig kveldssol idet jeg kommer tilbake.

---

Pussig nok var ikke mygga forsvunnet helt og holdent, selv nå i slutten av september. Ved solnedgang var det mer enn nok på teltplassen, selv om den på langt nær var like hissig som på forsommeren. Også i kveld satte jeg meg ved havkanten og speidet utover den flotte Helgelandskysten da mørket var i ferd med å avløse lyset.

Men et annet lys visste å innfinne seg i kveld, nemlig nordlyset, som ei stund var temmelig heftig. Skyene som hadde preget den ellers så fine dagen var nå som det gikk mot natt i ferd med å fordufte. I tillegg til nordlyset, kom det til syne en tindrende stjernehimmel, akkurat som den første kvelden på øya. Ekstra storslått var det å få bevitne et av de mest lyssterke stjerneskuddene jeg noen gang har sett. Klokka elleve var det fremdeles såpass behagelig som 15 grader og en mild bris fra sør.

---

Dag 4 (av 4):

Forviklinger i soloppgang

Jeg måtte opp i sekstida og hive meg rett i pakkinga. Problemet mitt var at jeg var blitt i tvil om hentetidspunktet som jeg avtalte med Roger da han kjørte meg hit. Ferdigpakket, gikk jeg det korte stykket opp mot veien og plasserte sekken i veikanten. Etter et kvarters venting ringte jeg – uten respons. Men snart fikk jeg ei melding om at han skulle være her om ti minutter – og Roger holdt selvfølgelig ord.

Man lærer en hel del om de stedene man besøker ved å snakke med lokale. Roger kunne fortelle at det hadde vært ei positiv utvikling på øya de siste åra. Selv var han en av flere innflyttere, som hadde funnet kjærligheten og giftet seg. Til vielsen hadde presten kommet utover til Tomma. Øya har i dag ca. hundre fastboende, men med hyttefolk og bobiler mangedobles innbyggertallet. Øyværingene var ikke utelukkende begeistret for regjeringens innførsel av gratis fergetransport for alle, da det særlig på fredager og søndager ble lange bilkøer.

Jeg prøver å komme på klokkeslettet for henting – men forgjeves!

---

Forviklinger i soloppgang.

---

Ellers kunne han fortelle at mange av de fastboende hadde jobb enten på Gabbro Nor eller i oppdrettsnæringa. Både småskolen og barnehagen på det gamle handelsstedet Husby lever i beste velgående. Det samme gjør butikken på stedet. Etter å ha gjort opp for meg tok jeg avskjed både med den hjelpsomme karen og Tomma.