Vær: Overskyet / gløtt av sol. Noe yr og duskregn.
Det hendte i 1821
Lite er kjent om forholdene i Svenningdalen før 1860-tallet, da «Engelskbruket»(The North of Europe Land & Mining Co., Ltd.) introduserte kapitalismen for dalens bønder på godt og vondt, og begynte uthuggingen av skogene. Men noe stoff fins det, bl.a. en utførlig skildring av en syv mil lang gravferd nedover mot Dolstad kirke – en ferd som foregikk både til fots og på kjøl.
Dødsfallet har avstedkommet et minnesmerke der den forulykkede endte sine dager, og i forbindelse med 200-årsjubileet er stedet blitt oppgradert. Jeg hadde lenge tenkt å følge «alternative» veifar gjennom dalen, både av eldre og nyere dato, og besluttet å innlemme det 200 år gamle vitnesbyrdet i turopplegget. Planen var å starte ved den såkalte Steinbrua, vel 6 km sør for Trofors, for så å ende opp på Kappskardmoen, 8 km lenger opp i dalen. Verken start- og sluttsted var tilfeldig valgt.
«Høgåsbæk Bro» var det første byggverket som ble ferdigstilt på Nordlandsveien fra Helgeland til Trøndelag.
Høgåsbekk bru, eller «Steinbrua» på folkemunne, midtveis mellom Trofors og Svenningdal, frister en skyggefull tilværelse på nedsida av både gamle og nye E6. Men da brua sto ferdig i 1909 symboliserte den inngangen til en ny epoke – en epoke preget av vei- og jernbanebygging gjennom dalen som skulle vare 25-30 år framover i tid. For det var nettopp her at det store veianlegget mellom Nord- og Sør-Norge ble påbegynt 18. november 1908, etter at drøftinger om en slik vei hadde funnet sted på det såkalte Smalåsmøtet, 24.-25. august 1907.
Den første veien gjennom Svenningdalen var imidlertid ikke Nordlandsveien, som den ble kalt inntil den fikk status som riksvei i 1928. Den såkalte Dahlveien, en privat vei bygd av landeieren Engelskbruket opp mot «Naustet» ved Svenningvatnan, sto ferdig i 1888. Dette var en vei beregnet for hest og vogn / kjerre og var uoffisielt oppkalt etter Consul H. P. Dahl, bestyrer av Engelskbruket. Interessant nok er ei over to km lang strekning av den gamle Dahlveien synlig den dag i dag oppå Brattåsen, og denne aktet jeg å følge sørover.
Over Brattåsen er ei over to km lang strekning av den gamle Dahlveien fremdeles synlig.
Kanskje er det ikke helt tilfeldig at de ambisiøse veiplanene fra 1907 hadde sine første spadetak ved Steinbrua. Den gamle kjerreveien over Brattåsen hadde nemlig ry på seg for å være spesielt vanskelig i akkurat dette området, og det var nærmest påkrevd med en fullstendig omlegging av veitraseen. Dermed er det kanskje heller ikke så tilfeldig at det er nettopp oppe på Brattåsen at et såpass langt strekk av Dahlveien fra 1880-tallet er blitt bevart helt fram til vår tid – godt unna alt og alle.
Dahlveien sto ferdig fra Båfjellmoen til Svenningtjønna i 1888.
I dag står skogen tett inn mot veitraseen, men da Dahlveien ble bygd så landskapet totalt annerledes ut. Etter at The North of Europe Land & Mining Co., Ltd. hadde startet opp sine omfattende hogster overalt i dagens Vefsn, Grane og Hattfjelldal kommuner på slutten av 1860-tallet, var avskogingen et faktum 20 år seinere. Omtrent ikke et tre sto igjen der urskogen en generasjon tidligere i stor grad hadde rådet grunnen gjennom hundrevis av år. Noen tanker om ettervekst var det heller ikke på denne tida.
Når så all skogen var borte og verdiene innkassert, begynte også nedgangstidene for både Engelskbruket og de som var sysselsatt i skogbruket. Mange av skogsarbeiderne og tømmerfløterne så seg nødt til å flytte. Et eksempel er Nils Sivertson på Innigarden (Øver-Svenningdalen) som måtte forlate hus og heim – gården som slekta hadde bygd opp gjennom 150 år – da han ikke klarte sine økonomiske forpliktelser til godseieren Engelskbruket.
På slutten av 1880-tallet var landskapet fullstendig snauhogd og alt av økonomisk verdi tatt ut.
Ledelsen i konsernet ble tvunget til å tenke nytt. Nå når det ikke var mer av verdi å hente ut av skogene bestemte man seg for å satse på fisketurisme for den britiske overklassen, og en forseggjort villa ble planlagt på en høyde mellom Lille og Store Svenningvatnet, lenger opp i dalføret. Svenning House ble oppført på et par år, og ordinær utleie startet opp i 1890. Denne nysatsingen var den direkte årsaken til at Dahlveien gjennom Svenningdalen i det hele tatt ble bygd.
Imidlertid endte Dahlveien ved «Naustet». Dette var en to etasjes skysstasjon ved Svenningtjønna som kunne tilby de farende både hestekrefter og roere. For å komme seg de tre km videre oppover mot Svenning House hadde gjestene to valg. Enten å følge en ridevei – eller det vanligste; å ta båt via den nybygde kanalen mellom Svenningtjønna og Lille Svenningvatnet. Det kan for øvrig nevnes at «Svenningvillaen» fikk besøk av både Kong Haakon 7. (1926) og Kronprins Olav (1937) – lenge etter at Engelskbruket hadde solgt eiendommene til Nesbruket.
Engelskbrukets nysatsing på fisketurisme for britisk overklasse var drivkrafta bak Dahlveien.
Den gamle Dahlveien viste seg langt fra å være så overgrodd som jeg hadde innbilt meg. Jeg hadde kun gått hele den to km lange strekninga en gang tidligere – på ski riktignok: 3. januar 1990 (turrapport nr. 1). Videre sørover har jeg forstått at de gamle veifarene har gått gjennom gårdstunene, og i denne delen av dalen er alle spor borte. Dette har nok sammenheng med at veien enten gikk over dyrka mark eller langs den traseen som seinere skulle bli E6 langs Svenningelva. Fra Stormobakken bar det ned i Grasdalen – en dyp bekkedal, og opp mot det som var E6 fram til 2019. Her kom jeg i prat med Wencke Halland.
Dahlveien (ferdig i 1888) og etterfølgeren Nordlandsveien (påbegynt i 1908 og ferdig over til Trøndelag i 1924) har jeg utredet om. Men ettersom Svenningdalen har hatt fastboende bønder siden 1730-tallet, sier det seg selv at det har gått gangstier, kløvje- og drogveier i dalen også før Engelskbrukets tidsepoke. Kanskje var stiene tydeligst mellom gårdene. Men det har nok også gått stier nedover mot Vefsna og oppover mot Svenningvatnan, der bøndene hadde sitt årlige høstfiske i generasjoner.
Veifar gjennom dalen har nok eksistert i en eller annen form helt siden midten av 1700-tallet.
For nøyaktig 200 år siden fant det sted en gravferd fra Svenningdalen til Dolstad kirke ved Vefsnfjorden, som var den nærmeste kirka, sju mil unna. Det spesielle med akkurat denne gravferden er at den er utførlig beskrevet av en av etterkommerne, basert på muntlige overleveringer. Ferden foregikk dels til fots, dels med hest og dels med elvebåter, og det fortelles om en grusom stank fra liket som var i full fordervelse i sommerheten. I det følgende vil jeg gjengi utdrag fra dette skriftet. Det er et unikt innblikk i ei tid som er svært forskjellig fra vår egen.
Sett bort fra overskriftene, som jeg selv står for, og transkripsjon fra gotisk til latinsk skrift, som andre har påtatt seg, er fortellingen nedskrevet i 1919 av Peter Sivertsen (1854-1942), som da var 65 år. Han var steinhugger ved Trondhjem Domkirke og barnebarn av Peder Johnsen (1783-1871), som ledet gravfølget, 38 år gammel, fra Svenningdal til Dolstad for å få begravd Ole Andersen Kapskarmo. Sistnevnte døde brått, 53 år gammel, i 1821. På slutten av livet fortalte Peder sin dattersønn, som da var i tenårene, om den strabasiøse ferden.
Den sju mil lange gravferden nedover mot Dolstad kirke kan leses på veggen av Folkets Hus.
En belært mann med mange venner
Den senere slekt som er oppvokst ved Svenningdalen og omegn, kjenner visstnok til den «minnestein» som står omtrent en kilometer sør for gården Svenningdal ved en liten kald og klar kildebekk, og hvis innskrift forteller at en mann ved navn Ole Andersen Kapskarmo oppgav sin ånd der på stedet i 1821. Av manntallsboken for 1801, samt den nuværende kirkebok på Dolstad, og ikke minst min bestefars Peder Johnsens fortellinger, har jeg samlet en del opplysninger med hensyn til dette minnesmerke, da det om 2 år, nemlig i 1921, vil feire sitt 100årsjubilèum. […]
Ole hadde en god venneskare, var en meget belært mann og var religiøs. Han holdt ofte husandakt om søndagene. Somme tider på Kapskarmo hvor bøndene samlet seg, og somme tider i Øver-Svenningdal. Han skrev godt og var meget flink til å forklare. Han samlet seg mange venner av samtiden der oppe, som såg opp til ham med aktelse og kjærlighet. […]
På vei hjem med ei tung bør
Ole hadde vært nedover og kjøpt korn og andre varer, og han bar en svær oppakning. Han var ifølge med en lapp som hadde sin køte i Båtskaret. Da det var under den varme årstid, så vart Ole meget varm og tørstig. Dem satte seg ned ved den kalde kilde som den gang kaltes «Litjnesbekken». Ole har nok drukket for meget så varm som han var, og i særdeleshet han som hadde hjertefeil. Følgen ble at Ole fikk hjertelammelse og døde på stedet, den 11.august 1821.
«Litjnesbekken» ble hetende «Ol-Andersen-bekken» etter at Ole A. Kapskarmo falt om og døde her.
Liket fraktes til gårds
Bestefar (Peder Johnsen) kjørte liket og hans børe oppover. Ole var da ikke på Kapskarmo, han drev den søndre gård på Hjortskarmo. […] Hans sønner var reist fra ham, ingen til å begrave han og ingen midler til å bekoste begravelse med. Enken var alene med alt, og likeså midt i slåttonnen. Men Ole som har samlet seg venner i livet, mistet dem ikke i døden. Peder Johnsen fikk mannen i den nordre gard på Hjortskarmoen, samt 2 gutter i den søndre gård på Nedre Hjortskarmo , med seg. Disse 4 slo sammen en kiste i all hast. Liket måtte hentes hurtig på grunn av varmen.
Da de hadde fått ham i kisten, kjørte Peder Johnson oppover, fikk kisten med liket over elven og satte på sommersleden. Så bar det nedover mot [gården] Svenningdal […]. Naboen til Peder Johnsen, Ole Larsen, kjørte kisten fra Svenningdal til Båfjellmo.
Først ble liket fraktet oppover dalen, der ei likkiste ble snekret i hop, før det bar nedover mot Båfjellmoen.
Nedover Vefsna med likkista
Så ble kisten satt i båt, og rodd til Fellingforsen. Derfra bar de kisten rundt forsen og dro båten samme vei. Da var alt spyfluer, lokket av stanken fra kisten, i en sånn mengde at det så ut som en sort sky rundt kisten. Så snart som mulig rodde dem ned på Laksforsen. Peder Johnsen gikk til gården for å få kjøring, og etter en del akkedering fikk han hest og slede og en gutt til å kjøre. Men da gutten kjente stanken fra kisten, kastet han tømmene og ville gå hjem. Peder Johnsen kjørte da selv. Stanken ble verre og verre, og fluer samlet seg rundt kisten «i så tykt lag på kisten at de falt i store flak ned på marken».
Etter å ha spist litt, gikk det nedover med stor fart. Kommet til Forsjord, gikk Peder Johnsen opp til gamle Ole. Han var på den nordre gård for å få kjøring. Ole var straks villig til å hjelpe, men da han kom ned til elva og fikk se hvorledes det sto til, snur han hesten helt om og kjører hjem i sinne.
Omkring forsen [Forsjordforsen] er meget langt, og å bære kisten ved å benytte hankene var umulig. De satte så kisten over 2 årer med en mann i hver ende. Slik fikk de båret kisten den lange veien. På austsida gikk det an å drage båten, men med å kavle båten slet dem denne fram. Da var folket meget medtatt og forkomne av strevet, og ikke minst av den fryktelige stanken. Så gikk det atter nedover. Til Mosjøen la dem til utpå Næset, der var nu Jürgensen-kaien.
Likstanken skaper harme i Sjøgata
Så tok de med sine matlauper og gjekk oppå en liten butikk og fikk seg en dram. Idet dem skulle ordne seg, kom det 5-6 Mosjøværinger som «med banden og svergen på at hvis dem ikke tok båten vekk, skulle dem skyve den uti elven og lat strømmen drive svineriet ut i Vefsnfjorden». Det ble ingen matro, og sjøen flødde, og dem rodde da opp i Skjervelven så langt de kom, gikk i land og fikk seg mat i all ro.
Dolstad kirke: Akvarell av Nikolayus Silliseth fra 1823 (kun to år etter O. A. Kapskarmos begravelse).
Begravelsen
Så gikk Peder Johnsen opp til Dolstad og fikk den avdøde innført i dødsrekken. Den ene av guttene ble satt til å passe båten og ro den oppover elven etter som elven flødde. Snart var graven ferdig. Kisten ble båret på årer oppover og satt i graven. Så ble det ringet med en av klokkene. Kvale [Christian Qvale, sogneprest i Vefsn 1820-1846] kom med 2 salmebøker under armen, gir en til folket […]. Så gikk presten. […] Peder Johnsen betalte presten, så bar det tilbake med roing og slagning. Kommet hjem var han så syk at han lå i 3 dager.
Til minne
[…] Året etter [1822] ble det skillinget sammen 1 ort og 12 shilling, og de to guttene på nedre Hjortskarmo hugget da inn et minne i stenen, de bokstaver som er å se. Enken var en tid på gården [Øvre Hjortskarmo], så flyttet hun nedover. Ingen visste hvor det ble av henne. Dette er hva min bestefar fortalte meg om denne tildragelse.
Når jeg tenker på hva han har utført, så syns jeg hans etterkommere, hans barnebarn, kunne ære ham og dette minne såpass at der på 100-årsdagen ble plantet et vakkert tre – en gran eller en rogn ved minnesteinen nu til våren så det har stått friskt og frodig den 11de August 1921, som er hans dødsdag. Dette til velvillig overveielse til dem som er av Peder Johnsens etterkommere og som bor der oppe.
Skrevet desember 1919 av Peter Sivertsen, Stenhugger ved Trondhjem domkirke.
Da Peter Sivertsen skrev denne lange beretningen om en gravferd som hadde funnet sted nesten hundre år tidligere, basert på bestefarens fortelling, hevdet han at minnesteinen der Ole A. Kapskarmo endte sine dager var godt kjent blant bygdas folk. Han uttrykte dessuten et ønske om at et vakkert tre, f.eks. ei rogn, burde plantes på stedet til det forestående 100-årsjubileet i 1921. Dette ble ikke gjort. Han var derimot selv tilbake i 1930 og fikk reist ei støtte av jern. Teksten på den nye støtta er for det meste basert på den tidligere teksten fra 1822:
DUBLIKAT
HER ER DET STED SOM
DEN GODE OG GUDFRYKTIGE
MANN, OLE ANDERSEN
KAPSKARMO, OPPGAV SIN AAND.
FØDT 1766. DØD 11TE
AUG. 1821.
PEDER JOHNSEN
Ø SVENNINGDAL REISTE
HAM EN MINDE=STEN
HER, HANS DATTERSØN
PETER SIVERTSEN
REISTE DETTE AV MALM.
1930.
Minnesmerket som Peter Sivertsen fikk satt opp i 1930. Alt fra 1822 hadde det stått en minnestein på stedet.
Om Peter Sivertsen ikke fikk ønsket om treplanting oppfylt til 100-årsjubileet, så ble det derimot gjort ved 200-årsjubileet i 2021, da hele området ble oppgradert og revitalisert. Historien om gravferden er å finne på Folkets Hus, men det som angivelig skal være et bilde av Ole A. Kapskarmo må være et falsum, da fotografiet ennå ikke var oppfunnet i 1821. Det er uansett et betydelig arbeid som er lagt til grunn, og i det følgende siterer jeg utdrag fra en reportasje skrevet av Solbjørg Midtdal, publisert i Grane bygdeblad nr. 7, 2021:
Frem fra glemselen
[…] Minnestøtten sto egentlig litt lenger ut, ved kanten av veien. Under grøfterensking i ca. 2014 ser Svein Olsen at denne støtten er i ferd med å ramle over ende. Han snakket med Sverre Heggnes om han visste noe om denne støtten. Hos Sverre fikk Svein originalteksten med historien bak minnestøtten. Denne var skrevet i gammel gotisk skrift, og ikke så lett å lese. I samarbeid fikk Svein, Lise [Olsen] og Petter [Olsen] «oversatt» teksten til et mer leselig dokument. […]
Lise bestemte seg for å gjøre et forsøk på å finne teksten til salmen det henvises til i historien. I dagens Landstads salmebok finnes den ikke. Hun tenkte at Helgeland Museum kanskje kunne være de rette å spørre. Hun ringte dit, til Rønnaug Tuven, som hun kjenner. Rønnaug sier at hun akkurat da sitter og ser gjennom en bunke med gamle bøker og papirer de har fått inn samme dag. Blant disse fantes en salmebok fra 1504, og i denne sto teksten til salmen «Jeg av arme synder trede må» som presten valgte ut til begravelsen. Melodien til salmen kan forøvrig finnes på YouTube.
Oppgradering av minnesmerket og området rundt
Det ble deretter en del snakk om støtten og hva man kunne gjøre for å ta rede på den. Noe måtte helt klart gjøres. Der den sto ville den snart falle ned, og hvis den gjorde det, ville den mest sannsynlig «forsvinne» ut av historien. I samarbeid lagde Petter Olsen, Svein Olsen, Gunnvald Olsen, Tor Lamo og Bjørn Ståle Hansen en plan for hvor og hvordan støtten skulle flyttes. Støtten består av en jernplate, og sammen med steinen den sto på, var den ganske tung. Det ble brukt firhjuling for å få den flyttet dit den står i dag – litt lenger inn.
En vassrenne, som kan være et gammelt kulturminne i seg selv, ble lagt på plass i bekken slik det sannsynligvis var i 1821. Da var dette et sted […] der man rastet og hestene fikk drikke. Det er satt opp en benk der, og det er plantet en rogn, slik Peter Sivertsen foreslo. Ikke minst er det laget og gruset opp en sti fra Folkets Hus frem til støtten og lagd en bro over bekken – dette arbeidet er det stort sett Einar [Fjerdingøy] som har stått for. Solbjørg har ordnet med tekstene som forteller historien bak minnestøtten.
200-års-markeringen
11. august 2021, på dagen 200 år etter hendelsen, var Peter Sivertsens anmodning om å lage en minneplass oppfylt. Det var en enkel markering ved støtten der Einar Fjerdingøy leste opp de to versene fra salmen som presten ga beskjed om skulle synges under Ole Andersen Kapskarmos begravelse – et vers før og et etter. Rognen er plantet, og vil forhåpentligvis vokse seg til etter hvert.
Det er usikkert om det finnes etterkommere av Ole Andersen Kapskarmo i Svenningdal/Grane i dag, men Peder Johnsen var Petter Olsens tippoldefar, og har dermed flere etterkommere i bygda. […] Etter markeringen var det kaffe og bløtkake på «Huset» for de som har arbeidet med saken og bidratt til at Peter Sivertsens anmodning er oppfylt: Lise og Petter Olsen, Svein Olsen, Bjørn Ståle Hansen, Einar Fjerdingøy og Solbjørg Midtdal.
I dag er det blitt en riktig så trivelig minnelund ved «den kalde kilde». Den nyplantede rogna kan skimtes t.h.
De av oss som var unger på 1970-tallet visste godt om denne enslige «gravstøtta», og de som bodde på E6-sida har fortalt at det var en skummel plass å sykle forbi, med tanke på at det hadde dødd noen akkurat der. Selv vokste jeg opp på Vestersida, og syklet sjelden forbi den. Derimot ble den gjerne oppsøkt i etterkant av diverse tilstelninger på «Huset». Det sto en uhygge av hele stedet, uten at vi visste noe mer enn at en mann hadde «oppgitt sin ånd» her for veldig lenge siden.
Fra Folkets hus og videre sørover mot Strendene ble det for en del år siden etablert ei lysløype, som fungerer som en fin tursti når det ikke er skiføre. Denne aktet jeg å følge – ikke minst fordi det står en gapahuk midtveis, der jeg hadde sett for meg å ta en lengre matpause med bål og kaffe. De aller siste årene er det kommet opp mange skilt myntet på turfolk og trimmere, f. eks. der den gamle leia oppover mot Båfjelldalen tar av.
Bålpanna kommer til nytte under pausen i gapahuken.
Lysløypa er trivelig å gå, selv om den mangler det historiske suset som Dahlveien kan by på.
Fra tettbebyggelsen ved Strendene sto det enda igjen 3 km, før jeg var ved Kappskardmoen – der jeg hadde tenkt å avslutte turen. På denne strekninga valgte jeg å følge gamle E6, som nesten ikke har trafikk lenger etter at nye E6 åpnet i 2019. Veien går langs elva, forbi det gamle skoletunet, og følger samme trase som forgjengerne Dahlveien og Nordlandsveien (Rv.50). Sistnevnte er fortsatt synlig enkelte steder videre sørover Svenningdalen.
Oppover dalen er flere parseller bevart av den gamle Nordlandsveien / Riksvei 50.
Så var jeg framme ved Kappskardmoen – en av de fire opprinnelige gårdene i dalen som stammer fra 1700-tallet, og der den omtalte Ole Andersen Kapskarmo var bonde. Rett over elva, 300 meter i luftlinje, finner vi Øvre Hjortskarmo, der Ole drev det søndre bruket, Innigarden, tida før han omkom.
Den røde tråden gjennom hele denne turrapporten har vært veier og ferdsel gjennom Svenningdalen i slitets og armodens tid, og jeg velger å avslutte med melodien til salmen som ble sunget ved Ole Andersen Kapskarmos grav for 200 år siden, etter den 70 km lange gravferden: «Jeg arme synder trede må».
Kronologisk oversikt over veihistorien for Svenningdalen og omegn:
1861 Første kostnadsberegning på en evt. framtidig hest- og vognvei fra Grong til Fellingfors blir foretatt av Kaptein Conradi. Veien ville beløpe seg på kr. 519.000, -. Dette er lenge før den bensindrevne automobilen blir oppfunnet.
1888 «Dahlveien» mellom Båfjellmoen og Svenningtjønna er ferdigbygd. Dette er en privat vei, bygd av landeieren Engelskbruket. Det uoffisielle navnet på veien er etter Consul H.P. Dahl., bestyrer av Engelskbruket.
1889 Fergetransport blir satt i drift over Vefsna ved Båfjellmoen, og knytter dermed Dahlveien sammen med det øvrige veinettet videre nordover.
1889 Dahlveien fra Båfjellmoen til Svenningtjønna blir åpnet for trafikk, dvs. transport med hest og vogn / kjerre.
1889 Fra Naustet blir det anlagt ridevei videre til den fasjonable villaen Svenning House, men vanligere er det å ta seg dit med båt via den nybygde kanalen mellom Svenningtjønna og Litj-Svenningvatnet. Kai blir bygd ved kanalen og villaen.
1898 Ei landpostrute blir opprettet fra poståpneriet på Grane, gjennom Svenningdalen til Kappfjellia.
1906 Avdelingsingeniør Th. Riis ved Helgeland veiavdeling får i oppdrag å utarbeide et overslag for en «automobilvei» fra fylkesgrensen til Mo i Rana. I 1906 har antallet automobiler i Norge steget til 60 stykker (fra tre i 1900).
1907 Under «Smalåsmøtet» kommer flere sentrale aktører til enighet om at det bør bygges vei mellom Nordland og Trøndelag.
1908 Arbeidet med et nytt veianlegg fra Vefsn til Grong settes i gang. Den gamle Dahlveien opp til Svenningtjønna tilfredsstiller ikke lenger tidens krav. Fra nord settes arbeidene i gang i Brattåsen 18. november.
1909 Høgåsbekk bru (i ettertida kjent som «Steinbrua») blir bygd.
1911 Nordlandsveiens første parsell fra Høgåsen, langs Brattåsen og sørover til Svenningdalsgårdene blir fullført.
1911 Båtskarddammen blir bygd i bekken mellom Båtskardvatnet og Litj-Svenningvatnet. Konstruksjonen er en merkverdig kombinasjon av fløterdam og bru for den nye veien.
1917 Nordlandsveien er ferdig til Kjerringvatnet.
1918 Nordlandsveien er ferdig anlagt sørover til Sefrivatnet.
1923 Den første som klarer å kjøre den uferdige Nordlandsveien er Andreas Bertelsen med sin W 192 Ford personbil. På turen fra Mosjøen til Trondheim bruker han 18 timer.
1923 Stortinget vedtar bygging av Nordlandsbanen fra Grong til Bodø. I løpet av de kommende årene blir det stor anleggsvirksomhet i Svenningdalen og en god del innflytting til bygda.
1923 For første gang blir veistrekningen «Lande-Tosbotn-Vefsn» tatt med i veiplanen, som et ønske fra Bindal kommune. Nabokommunen Vefsn lanserte noe tilsvarende. Men ennå skal det gå 64 år før Tosenveien ser dagens lys.
1924 Den nye veien mellom Helgeland og Trøndelag blir offisielt åpnet 6. august etter 16 års arbeid på strekningen Båfjellmoen – fylkesgrensen. De første årene blir ikke veien brøytet.
1924 Den første «hovedstadsbilen» har kjørt fra Kristiania til Mosjøen, melder Helgelands Tidende.
1924 Bussrute mellom Mosjøen og Steinkjer ser dagens lys 17. juli. En sjuseters Buick, ført av Arthur Tetmo, skal kjøre to ganger i uka til fylkesgrensen, der det er bussbytte. Fortsatt må en ta ferge over Vefsna ved Båfjellmoen.
1926 Anleggsarbeidet på Nordlandsbanen (Grong – Mosjøen) starter opp.
1927 Båfjellmo bru over Vefsna er ferdigbygd i juli, og gjør ferden fra Mosjøen til Trøndelag langs Nordlandsveien fergefri.
1928 «Nordlandsveien» eller «Innlandsveien» som den også blir kalt får status som riksvei, idet staten påtar seg ansvaret for vedlikeholdet på store deler av veien fra 1. januar dette året.
1928 En tilførselsvei fra riksveien til den nybygde jernbanestasjonen på vestersida blir bygd. Den første brua over Svenningelva bygges ved Strendene.
1929 Nordlandsveien (eller Riksveien som den heter nå som staten har påtatt seg vedlikeholdsarbeidet) blir brøytet til Svenningvatnet. Videre sørover er veien klassifisert som «høyfjellsvei» og blir ikke brøytet.
1930 Veien fra riksveien og fram til Holmvassdalsgårdene blir bygd, mye på grunn av jernbaneanlegget som går forbi gårdene.
1930 Riksveien gjennom dalen får nummeret 50. «Riksvei 50» blir et velkjent begrep i en mannsalder.
1931 Riksveien blir brøytet sørover til Sefrivatnet. De siste to årene har veien ikke blitt brøytet sør for Svenningvatna. Før den tid har veien ikke blitt brøytet i det hele tatt.
1931 Arbeidet med Riksvei 50 er fullført. Veien ble offisielt åpnet for sju år siden og har vært i kjørbar stand disse årene, selv om mye nødvendig arbeid gjensto. Men nå er altså anleggsarbeidet helt over.
1932 Første vinteren Riksvei 50 blir brøytet i hele dens lengde sørover mot fylkesgrensen.
1932 Ved Svenningelvas utløp i Vefsna blir det bygd bru over Troforsen.
1935 Over 50 år før Tosenveien står ferdig foretas den første befaringa av en eventuell framtidig veitrase på Grane-sida av Tosenfjellet. Befaringa blir gjort av Gustav B. Skog fra Velfjord – seinere kjent son «Tosenveiens far».
1937 Den store jernbanebrua ved Holmvasselvas utløp i Svenningelva står ferdig. Dette er den første større brua i landet, bygd av Norges Statsbaner, som består av jernbetong.
1940 Norge blir okkupert. Tidlig i mai må sivile som bor langs riksveien evakuere, da man forventer en tysk offensiv fra sør.
1940 Kappskardelv bru sprenges for å forsinke tyskernes fremrykking. Idet tyskerne ankommer den ødelagte brua, blir de beskutt fra ei stilling på Vestersida. En tysker drept. Tyskerne besvarer ilden med flammekastere.
1940 Togtrafikken langs jernbanen på strekninga Grong – Mosjøen starter opp.
1941 Sjef for Landvernsbataljonen, A.J. Sundby, skriver i en rapport at han hadde ordre om å sprenge både Trofors bru og Båfjellmo bru under det tyske felttoget i fjor. Pga. farbar is på elva ville imidlertid dette ikke ha noe for seg.
1944 Mange av de mindre bruene på riksveien (bygd av tre) på parsellen Båfjellmoen – fylkesgrensen blir ombygd og forsterket. Grunnen er okkupasjonsmaktens retrett av «finlandstroppene» – en halv million soldater.
1952 Vestersiveien mellom Svenningdal og Trofors blir omsider ferdig. Arbeidet med veien som startet på 1930-tallet ble satt kraftig tilbake under krigen.
1960 Bilveien fra Kappskardelva til Båfjelldalen er ferdigbygd.
1961 Bilveien fra jernbanestasjonen til gårdene på Øver-Hjortskardmoen står ferdig. Norges Statsbaners lokaltog har imidlertid hatt stoppested her i 14 år.
1961 Brua over Svenningelva ved Strendene blir tatt av flom og isgang på vinteren. I over fire år framover blir bygda uten bru, og den nokså nye Vestersiveien til Trofors blir av vital betydning for alle som bor på vestsida av elva.
1965 Ny bru er ferdig bygd over Svenningelva, etter at den forrige ble ødelagt av flom og isgang for fire år siden.
1965 Antallet biler langs riksveien har steget voldsomt etter at det i 1960 ble slutt på rasjonering av bilsalg. Turisttrafikken tar av. Også de større bilene blir langt flere. Riksvei 50 er ikke beregnet på så stor trafikk, især ikke i vårløsninga.
1968 Oljegrus legges på riksveien fra og med dette året.
1969 De gamle bruene langs riksveien, fra krigens dager og før, er de tre siste årene blitt erstattet av nye og tidsmessige bruer med dobbel kjørebane og som tåler tunge kjøretøyer.
1969 Riksvei 50 gjennom Svenningdalen blir en del av Europavei 6, som dette året forlenges fra Stjørdalshalsen til Nordkjosbotn i Troms.
1969 Skogsbilveien fra gårdene på Øver-Hjortskardmoen blir forlenget 7-8 km sørover langs vestsida av Svenningelva og Holmvasselva fram til bruket Holmvassneset, som nå får veiforbindelse.
1972 Årstallet er usikkert, men først på 1970-tallet blir det bygd bilvei fra Vestersiveien, over Langvassåsen og inn mot Stavassdalen.
1978 Tosenveien påbegynnes på strekningen Svenningdal – Tosbotn. Det er ved Holmvassneset på vestsida av Holmvasselva at arbeidet starter opp.
1980 Arbeidet med den nesten 6 km lange Tosentunellen starter opp i Måsvassdalen.
1980 Tosenveien er kjørbar hele veien fra Holmvassneset til innslaget av tunellen. Men fremdeles er det ikke avgjort hvor veien skal føres inn mot E6. Et aktuelt alternativ er å legge veien langs Vestersida i retning Svenningdal stasjon.
1986 Gjennomslag i Tosentunellen 18. juni. Vegvesenet arrangerer en busstur gjennom tunellen for de frammøtte.
1987 Tosenveien åpnes 10. juli og får betegnelsen Riksvei 803. Veien utgjør en forbindelse mellom Rv 17 («Kystriksveien») og E6.
1987 På et trafikkmålepunkt passerer 1472 kjøretøyer i løpet av Tosenveiens første døgn. Av disse kjører 840 vestover.
1987 Torghatten Trafikkselskap og Helgeland Bilruter starter opp bussrute mellom Brønnøysund og Mosjøen fra 13. juli, kun tre dager etter åpningen av Tosenveien. Dermed får svenningdalingene busstilbud til begge disse byene.
1999 Beregninger gjort av Statens vegvesen tyder på at ca. 11 millioner kjøretøy har passert fylkesgrensen på 75 år. På 1990-tallet kjører ca. 330.000 over grensen årlig. Det er grunn til å anta at tallene har gyldighet også for Svenningdalen.
2010 Tosenveien går fra å være riksveg til fylkesvei, og får den nye betegnelsen Fylkesvei 76.
2017 Spaden går i jorda for ny E6 («veipakke Helgeland sør»), som består av flere delstrekninger, bl.a. strekningen fra Kappskardmoen og hele veien sørover til Litj-Majavatnet.
2018 Arbeidet med den nye E6 gjennom de sentrale og nordlige delene av Svenningdalen (Kappskardmoen – Svebakken) tar til.
2019 Den over 12 km lange strekningen mellom Kappskardmoen og Svebakken er ferdig bygd og åpner med brask og bram i oktober. Veien utgjør et tidsskille i Svenningdals historie.
2019 Den ekstravagante Skytebanen bru bygges over nye E6.
2020 Den nye E6-strekningen mellom Kappskardmoen og Litj-Majavatnet åpner i november. Dermed har hele dalen fått ny vei.
2022 Arbeidet starter opp med ny E6 på strekningen mellom Svebakken sør for Trofors og Lien ved Reinfjellnasen.
Lista er basert på:
Egne databaser, som igjen baserer seg på NBs avisarkiv, bygdebøker, årbøker for Helgeland og annen lokal litteratur.
Johansen, Heidi: E6 mellom Nordland og Nord-Trøndelag: 75 år (utg. 1999).
This message is only visible to admins.
Problem displaying Facebook posts. Backup cache in use. Click to show error
Error: Error validating access token: The session has been invalidated because the user changed their password or Facebook has changed the session for security reasons. Type: OAuthException
Lite er kjent om forholdene i Svenningdalen før 1860-tallet, da «Engelskbruket» (The North of Europe Land & Mining Co., Ltd.) introduserte kapitalismen for dalens bønder på godt og vondt, og begynte uthuggingen av skogene. Men noe stoff fins det, bl.a. en utførlig skildring av en syv mil lang gravferd nedover mot Dolstad kirke – en ferd som foregikk både til fots og på kjøl.
