# 631 • 7. – 8. juli 2022

Uttrykk og inntrykk – bergtatt av flere tusen år gamle hulemalerier

Et mindre antall huler med malerier fra bronsealderen er kjent i Norge – samtlige mellom Ytre Namdal og Lofoten. På Helgeland finner vi tre av disse: Trollholet på Hamnøya, Reshola i Visten og Monsholet i Brønnøy. Sistnevnte er kanskje best kjent som Skåren-Monsenhula, og det var i nettopp denne jeg hadde tenkt å tilbringe natta. I motsetning til turen til Trollholet i 2013, da jeg ikke hadde tilfredsstillende belysning og derfor ikke tok sjansen på å fortsette helt inn, var jeg nå utstyrt med ei god hodelykt.

Hoppet av bussen noen km øst for Brønnøysund og trasket i vei innover mot Skåren. At været var alt annet enn sommerlig med skodde hengende langt nedi fjellsidene, fikk jeg bare tåle. Jeg skulle jo tross alt holde til under tak, inne i ei hule.

I åttetida på kvelden starter jeg opp i et noe traurig vær.

---

Fra Kystriksveien og innover mot Skåren-gården er det kun 1,6 km, men på dette korte stykket ble jeg vitne til intet mindre enn fire rådyr! Det må være en enormt stor bestand, for også på de forrige turene til henholdsvis Tro og Vega var det rikelig med rådyr å se.

Inne ved gården gjør veien en nitti graders sving mot høyre. Ingen sti var å se. Noen få omtaler av hula hadde jeg kommet over, men ikke en eneste beskrivelse av selve leia oppover hadde jeg funnet. Om det i det hele tatt eksisterte noen sti til et slikt sært turmål var jo slett ikke sikkert. Jeg så for meg anstrengende klyving i krattskog og steinur oppover mot huleåpningen, 140 moh. At det hadde begynt å regne hjalp heller ikke på motivasjonen. Det gjorde derimot ei rød lita pil på en bjørkestamme.

Et diskret hint i veikanten antyder veien videre.

---

Ingen tvil om at det var her jeg måtte ta av, til tross for manglende informasjon for øvrig. Børa på ryggen var langt fra ubetydelig og regnet gjorde lendet sleipt og vått. Likevel viste det seg overraskende greit å ta seg oppover. Stien var tydelig nok og steinura på slutten var på langt nær så ille som fryktet.

Et depot med hjelmer lå rett ved stien – et tydelig signal om rasfare. Etter sigende skal det nylig ha gått ras i åpningspartiet, og for sikkerhets skyld tok jeg på meg en hjelm. På bakken lå det også en mosegrodd kvernstein og vitnet om den storstilte kvernsteinproduksjonen som foregikk på 17- og 1800-tallet.

Leia oppover mot huleinngangen er slett ikke så ille som fryktet.

---

Så trådte jeg inn i hula som ytterst er både romslig og lys. Det var godt å komme seg under tak, og jeg fant meg en god sitteplass på ei lita steinblokk. Det første jeg gjorde var å skifte alt av klær, fra innerst til ytterst. Skulle jeg tilbringe ei hel natt her inne var det viktig å holde seg tørr og varm.

Skåren-Monsenhula har pirret nysgjerrigheten min i mange år.

---

Omsider var jeg klar til å utforske den 120 meter lange hula. Selv om den ytre delen er vid, så blir det adskillig lavere under taket lenger inn. Hula er dessuten svært skråstilt, og en beveger seg hele tida langs østveggen. Her er det til gjengjeld fint å gå med jevn og hard sandbunn mer eller mindre hele veien innover. En mindre voll måtte passeres for å komme til den innerste delen av hula, men med den nye hodelykta var det uproblematisk å ta seg fram.

Foran det innerste partiet må en ta seg over en «voll».

---

Spenningen stiger idet jeg nærmer meg hulemaleriene innerst i Skåren-Monsenhula.

---

For første gang ser jeg et hulemaleri med egne øyne.

---

Tre malerier var jeg i stand til å se, hvorav ett utvilsomt var av et større dyr. Særlig avanserte var de ikke, men så var det da heller ikke det reint kunstneriske som var hensikten for de som laget dem. Det var nok heller de rituelle handlingene som man mener foregikk her som var av betydning, noe som beskrives lenger ned. En kan kanskje dra visse paralleller til helleristningene i samme epoke, som også har et forenklet og stilisert uttrykk (i motsetning til de langt mer naturtro ristningene fra steinalderen).

Malingene inngikk trolig i et høytidelig ritual, og hadde ingenting med kunst å gjøre.

---

Et av motivene er åpenbart av et stort dyr med horn eller gevir.

---

Man blir nærmest litt andektig av en plass som dette. I tillegg til de tre maleriene jeg kunne se, er det registrert to til. Dessuten skal det finnes en hogd figur i ei steinblokk midtveis inne i hula (fig. 6 på bildet under). Heller ikke denne var jeg i stand til å finne. Noen arkeologer mener at sistnevnte kan være laget av arbeiderne som hogget ut kvernsteiner her på 17- og 1800-tallet og at den skal forestille en kvernstein. Andre peker på at figuren er et velkjent solsymbol, vanlig i bronsealderens helleristninger.

Kalkering av hulemaleriene (1-5) og den hogde figuren (6) i Skåren-Monsenhula. Kalle Sognnes, 1981.

---

De flere tusen år gamle uttrykkene har gjort et mektig inntrykk.

---

Tydelige spor etter kvernsteinproduksjonen på 17- og 1800-tallet finner vi både inni og utenfor hula.

---

Tilbake i den ytre og lyse delen av hula, kom primusen fram. Ei stund var toppen av Ramntinden godt synlig, men utover natta krøp skodda nedover fjellene og la seg tidvis som et slør foran huleinngangen. Mens regnvannet sildret nedover de bratte fjellveggene utenfor, satt jeg i ly for nedbøren.

Fra toppen av Ramntinden har en fri sikt mot huleinngangen når været tillater det.

---

Men for det meste er det et begredelig vær denne julinatta.

---

I tretida på natta tok jeg meg en ny tur innover hula, men helt innerst fikk jeg problemer med hodelykta. Jeg hadde brukt den så mye at den ikke lyste optimalt lenger. En tankevekker om at ekstra batterier er lurt å ha med seg.

Jeg undrer meg om «Dragereiret», ikke langt unna Monsholet, kan være et aktuelt turmål til neste år.

---

Da klokka nærmet seg sju tok jeg fatt på tilbaketuren. Igjen ble jeg stående og beundre den store, mosegrodde kvernsteinen utenfor åpningen. For et arbeid det måtte ha vært, både å hogge til steinene og ikke minst frakte dem til bygds og om bord ved Tilremsjøen. Hjelmen ble lagt på plass, før jeg tok meg nedover den glatte steinura. Til slutt var det bare å følge gårdsveien tilbake mot busstoppet. Også i dag så jeg rådyr – to stykker.