Sommeren var på sitt lyseste og værmeldinga den beste da jeg satte kursen ut i øyriket. Med «Rødøy-ruta» var det mulig å komme seg til Sundøya, hadde jeg sett, og dermed var stedet for årets første telttur valgt. Øya gjør ikke mye ut av seg, der den ligger nokså uanselig mellom to av leias ruvende kjemper – Rødøyløva og Hestmannen. Turister og turfolk er sjelden innom, og for min egen del var øya å anse som upløyd mark.
Ganske umiddelbart etter å ha steget i land ble jeg tilbudt skyss av et litt eldre ektepar. Dette er snarere regelen enn unntaket ute på øyene. Jeg takket imidlertid høflig nei, da jeg hadde mest lyst å oppleve øya vha. apostlenes hester – altså til fots.
Anløp av et av de mer obskure stedene på Rødøy-ruta.
Hvordan ser denne øya ut, tro?
La i vei tvers over øya mot Sandvika i vest, der jeg hadde sett for meg å slå leir. Dit var det ikke mer enn knapt 2 km. Det bar først langs en ordinær grusvei, som etter hvert ble mer som en kjerrevei å regne, bestående av finkornet sand overstrødd av sauskit.
Sauer på beite i et frodig landskap.
Bak meg nærmet en bil seg med lav fart. Bilen stanset og sidevinduet gikk opp. Det var ekteparet, og vi kom i prat. Hvis jeg hadde behov for vann, måtte jeg bare si fra. Men vann hadde jeg med meg, slik jeg alltid har på kysten. Ellers skulle visst Sundøya utmerke seg med sine mange ferskvannskilder. Øya går for øvrig for å være den frodigste av alle øyene i Rødøy kommune.
Paret er de eneste fastboende på øya i dag. Gårdsdrifta la de ned for 10-12 år siden, men fremdeles går det dyr på beite her. Hadde ikke før tatt avskjed med de hyggelige menneskene, før noen hyttefolk på en ATV kom kjørende langs veien.
Jeg nærmer meg yttersida av øya.
Sandvika bar sitt navn med rette. Ei vakker lita sandstrand omgitt av grønt gress gjorde det både innbydende og enkelt å finne teltplass. Slo meg ned oppå en liten høyde ved nordenden av stranda med fri utsikt i flere retninger – ikke minst mot Hestmannen i sør-sørvest. En strek i regninga var at jeg hadde koblet innerteltet fra ytterteltet etter vask, og ikke montert de to delene i hop igjen. Følgelig brukte jeg litt lengre tid enn normalt på oppsettet.
Et flott sted å campe.
Fra Sandvika er det utsikt sørover mot Hestmannen.
Tok så fatt på det 66 m høye Skarvberget nord for Sandvika. Selv om denne frittliggende knausen ikke er den aller høyeste på øya, vil jeg tro at utsikten er vel så bra herfra. Fra toppen var det i hvert fall et vidstrakt skue i klarværet mot et utall øyer og tinder. Til og med Trænstaven og Dørværtinden stakk opp bak Nesøya.
Østover Sundøya, sett fra Skarvberget, med bl.a. Telnestinden og Rangsundøya bak.
Nesøya viser seg ei drøy mil ute i vest.
Nede igjen slengte jeg meg ned i lyngen med en kopp litt for sterk kaffe. Kveldssola senket seg lavere og lavere på himmelen, men under horisonten visste jeg at den ikke ville gå, da det på disse breddegrader er midnattssol på denne årstida.
Noen solnedgang er det ikke snakk om i tida rundt sankthans.
Klokka nærmet seg ett på natta – det tidspunktet da sola står på sitt laveste sommerstid. Det er nærmest noe høytidelig over å se midnattssola igjen etter en lang og mørk vinter, der den sprer sine rødlige stråler over hav og land natta gjennom.
«I de siste Dager har jeg tænkt og tænkt paa Nordlandssommerens evige Dag», sies det i Hamsuns «Pan».
Klokka ett begynner sola så smått å stige på himmelen igjen.
I den lyse og milde sommernatta fant jeg ut at jeg hadde lyst til å se mer av øya, og jeg la ferden nordover. Det bar over jorder, gjennom skogholt og over nakent berg, før jeg sto på det smale eidet mellom Sundøya og Geiterøya. Både på øst- og vestsida av denne «navlestrengen» som forbinder de to øyene var det fri sikt. Kort og godt en vakker liten plett.
En strimmel av land forbinder Sundøya med Geiterøya i nord. Østover mot bl.a. Blokktinden og Svartisen…
… og vestover mot Nesøya.
På tilbaketuren tok jeg en nærmere titt på ei sandavsetning som lå framme i dagen. Forekomsten antyder store mengder sand like under torva.
Det er ikke bare på stranda i Sandvika det finnes sand på denne øya.
Sundøya går for å være Rødøys grønneste øy.
Dag 2 (av 2):
Info
Start: 13:00
Framme: 13:30
Starttemp.: + 18°C
Vær: Sol fra klar himmel.
Frokost i det fri
Det herlige sommerværet bare fortsatte, og for første gang i år ikledde jeg meg shorts. På stranda hygget hyttefolket seg og ungene badet. Å ta frokosten ute i det fri var en selvfølge.
Jeg hadde god tid på meg før båten kom i halv-tretida. Vurderte å gå veistrekninga mot Solstrand nordøst på øya, men det endte med at jeg trasket rett tilbake til kaia, og sa meg fornøyd med det.
Etter en sein frokost i det gode sommerværet, tar jeg avskjed med Sandvika.
Det blomstrer i åker og eng.
En trivelig vei å rusle langs.
Det nærmer seg slutten på turen.
På kaia traff jeg på hytteboeren, og snart kom også ekteparet kjørende. Det ble litt snakk om Sundøyas historie. Den frodige dyrkamarka kunne jo antyde at øya har hatt mer bosetning enn i dag. Og ganske riktig – intet mindre enn 68 familier skal ha bodd på øya for noen generasjoner siden. Det vil vel si en befolkning på flere hundre personer, skulle man tro. Mannen hadde jobbet på båt, men bodd på øya hele sitt liv, med unntak av fem år i Bergen, da han fant seg «kjerring», som han sa.
Øyas siste fastboende er dette hyggelige ekteparet, som jeg kommer i prat med flere ganger.
På Tonnes er det båtskifte, før det bærer tilbake til hverdagslivet.
Sommeren var på sitt lyseste og værmeldinga den beste da jeg satte kursen ut i øyriket. Med «Rødøy-ruta» var det mulig å komme seg til Sundøya, hadde jeg sett, og dermed var stedet for årets første telttur valgt. Øya gjør ikke mye ut av seg, der den ligger nokså uanselig mellom to av leias ruvende kjemper – Rødøyløva og Hestmannen. Turister og turfolk er sjelden innom, og for min egen del var øya å anse som upløyd mark.
