# 709 • 11. oktober 2024

 

En mager trøst

Fra området ved de særpregede Eidabelgan på Tomma var ideen å utforske flere av øyas huler og hellere som jeg hadde skaffet meg informasjon om. Turen var nøye planlagt, men det begredelige været ville ingen ende ta. Følgelig ble avreisen utsatt flere ganger, inntil jeg bare måtte bite i det sure eplet og innse at vi var kommet for langt utpå høsten. Opplegget ble lagt på is, men håpet om å få til en tur i Nesna levde fortsatt, selv med kraftig senket ambisjonsnivå.

Det ble til at jeg valgte minste motstands vei, bokstavelig talt, nemlig å følge veien fra Nesnastranda og utover til den landfaste Skogsøya. Dit var det fire kilometers gange i flatt lende, og måtte vel være gjennomførbart selv i rufsete høstvær. En mager trøst sammenlignet med den vidløftige Tomma-turen jeg hadde sett for meg, riktignok, men en spasertur ble det nå i det minste.

En times tid med brukbart dagslys har jeg til disposisjon når jeg starter fra Kystriksveien.

---

Den stilleflytende Longsetelva passeres.

---

Selve turen utover til Skogsøya er det egentlig ikke så mye å si om, annet enn at den som forventet var noe ensformig. Hadde jeg hatt bedre tid på meg før det ble mørkt, ville jeg kanskje ha lagt traseen over Skogsleira. Den 3 km lange, og opp mot 1 km breie vågen mellom Nesnastranda og den oppdyrkede landtunga utenfor tørrlegges nemlig ved fjære sjø. Men i oktober må en ta hensyn til at mørket kommer tidlig, noe som begrenser handlingsrommet vesentlig. Allerede begynte dagslyset så smått å ebbe ut.

Monotont.

---

Gården Skog på Skogsøya.

---

Den «egentlige» Skogsøya er ikke mer enn vel 1 km lang og noen hundre meter brei. Den var naturligvis en gang i tida ei selvstendig øy, men med landhevingen har den gjennom århundrene blitt landfast. Til tross for et gårdsnavn som kunne tyde på veldig høy alder (ubestemt, usammensatt naturnavn), er gården Skog trolig ikke blant de eldste i området, jfr. Bygdebok for Nesna, bind 1. Ingen forhistoriske funn er gjort, og jorda betegnes som middelmådig.

En klynge med hus passeres.

---

Så er det over på kjerrevei.

---

Nesten helt ytterst på Skogsøya kom jeg til min overraskelse forbi en forekomst av kystfuruskog, før jeg fortsatte over åpen mark den siste biten ned til sjøkanten. Det hadde vært fint å kunne komme seg helt utpå Øyskjæret, men et sammensurium av gjerder, til dels med strøm og piggtråd, satte en effektiv stopper for det.

Kystfuruskogen er mye vanligere på Vestlandet enn i Nordland, men den finnes stedvis her også.

---

Ytterst på Skogsøya med utsikt mot Hugla i sørvest.

---

Det er røft på Litlsjona i dag.

---

Et strømgjerde og et piggtrådgjerde setter en effektiv stopper for videre ferdsel.

---

Skjømt hadde det vært ei stund, og på tilbaketuren begynte det for alvor å mørkne. Det ble også merkbart kaldere, i tillegg til at små, kortvarige regnbyger til stadighet kom feiende inn. Langt borte og høyt oppe i fjellsida kunne jeg se lysene fra biler som kom kjørende ned fra Sjonfjellet, men her jeg gikk var trafikken minimal. Tilbake ved utgangspunktet ved Fylkesveg 17 ble det ei stund å vente på bussen, så det gjaldt å holde varmen ved å være i bevegelse. En grei trimtur i et ugjestmildt høstvær.

Innover Litlsjona med Handnesøya og Brensla i bakgrunnen.