Kultsted og kirkeruin

St. Knuts kirkeruin

Fra infotavla ved kirkeruinen:

De tidligste kristne kirkene ble gjerne plassert på steder der folk var vant til å samles. Det kan ha vært hedenske kultplasser fra førkristen tid, eller sentralsteder for de gamle skipreidene. – Du står nå ved restene av en steinkirke som trolig ble oppført en gang omkring år 1100. Kirken er kjent fra middelalderdokumenter som St. Knuts kirke, den eneste kirken i landet som er viet denne helgenen. Knut er den danske nasjonalhelgenen, som ble myrdet i Odense i 1086.

Ut fra dette må kirken være yngre enn 1086, og må ha blitt oppført før ca. 1150 da den typiske stjernedekoren som ble funnet på flere av klebersteinene fra kirken stort sett gikk av bruk. Trekull som kan være rester fra gulvet i kirkeskipet er datert til et sted mellom 1030 og 1240. Man tror at kirken eksisterte i drøyt hundre år. En teori er at den ble ødelagt i 1239 da hertug Skules menn ifølge sagaen drev hærverk og ran på Tilrem.

Ruinene som tidligere var helt skjult under en lav forhøyning ble oppdaget og gravd frem av Einar Høvding i Brønnøy i 1934. Av funn fra kirken har vi blant annet to bueportaler av kleberstein, utstyrt med nevnte stjernedekor som var mye brukt først på 1100-tallet. Samme type dekor finner vi på Alstahaug kirke.

Det er rester fra koret og den østre delen av skipet som er bevart. Veggene ser ut til å ha vært av kleberstein både innvendig og utvendig, men det meste av klebersteinen er etter hvert forsvunnet.

Ruinene og utgravningen viser at dette må ha vært en enskipet romansk kirke med rektangulært kor og skip, der skipet hadde en størrelse på 10×17 m. De jordmagnetiske målingene viser også at det må ha vært en viss aktivitet  sør for kirken.

Knutskirka i Harm?

Arntzen, D.: Glimt fra Brønnøysunds historie (2004):

Den første stenkirken som er omtalt her i distriktet er en kirke bygget av kleberstein tidlig på 1100-tallet på storgården «Tjalgarheim» («Tilrum»). Kanskje sto det en trekirke her tidligere.

I Harald Hårdrådes saga fortelles det om kong Olav Kyrres hjemkomst etter farens død ved slaget ved «Stamford Bridge» i 1066. Videre om to venner av Olav, brødrene Skule Kongsfostre og Kjetil Krok. Sistnevnte hadde stått fremst i Olav Kyrres hird. Etter hjemkomsten i 1067 reiste han nordover til Hålogaland. Kongen fikk til et godt giftermål til ham og overlot ham den gamle lendmannsgården «Torgar». «Og fra ham er kommet mye storfolk» sier sagaen.

Siden man intet vet med sikkerhet, kan man jo tenke seg at Kjetil Krok kan ha vært med i lederskapet av den norske skipshjelpen til kong Knud under felttoget mot William Erobreren, og av den grunn var med å bringe St. Knutsnavnet til Helgeland. […] Stenkirken på «Tilrum» kan være bygget like etter dette, og Kjetil Krok har kanskje stått på for å få den bygget. Han kan også i den forbindelse ha viet kirken til den danske kong Knud den Hellige.

Om dette er kirken som i Aslak Bolts jordebok av 1432 omtales som «St. Knutskirken i Harm» er «de lærde» ikke enige om.

I 1930-årene avdekket telegrafbestyrer Einar Høvding en kirkeruin på «Tilrum», og i «Helgeland Historie II» (1989) er denne ruinen kalt «St. Knuds kyrkje på Tilrum». Utgravingen viste at kirken hadde vært 10,2 m bred og kanskje 17 m lang. Korets utvendige lengde ble målt til 9,3 m og bredden 6,4 m. Dette viser at kirken må ha vært på størrelse med Alstahaug kirke som også er en av de eldste kirker her nord.

Denne rikt ornamenterte kleberstenskirken ble ikke gammel, og historikere mener at den ble rammet av en ulykke. Noe av kleberstenen ble senere brukt av bøndene ved bygging av potetkjellere og fjøsmurer, og i murene i nåværende Brønnøy kirke er det funnet sjikt av kleberstein fra «St. Knuds-kirken».

Berglund, B., NTNU Vitenskapsmuseet: Kirkeruinens gåte og spor etter fortidsfolk på Tilrem:

Ettersom så mange av gardene som i Aslak Bolts jordebok sies å ligge i Harm kan identifiseres som garder i Velfjord-området, er Harm oftest tolket som et eldre navn på Velfjord og fjorden Velfjorden. Det ble nok først gjort i Norske Gaardnavne (Rygh 1905:49). I Snorres kongesagaer (utgave 1942:488) nevnes i Magnus Berrføtts saga Harm som navnet på en fjord.

Ettersom gardene i Aslak Bolts tid eides av erkebispen og ikke av Knutskirken, er det nærliggende å tru at kirken var lagt øde. Høvding mente at Harm ikke var Velfjorden, men et glemt navn på en navnløs fjord som gikk fra Torgfjorden inn til Skillebotn (Søraa 1965).

Skjulte spor

Fra infotavla nedenfor Lunderhaugen:

På flaten syd for Lunderhaugen finnes det spor etter fortidens handlinger.

Du ser utover et fredelig kulturlandskap – der du også finner restene av St. Knuts kirkeruin sentralt i synsfeltet. Den er en steinkirke fra tidlig middelalder. Hva vi ikke ser, men kjenner fra sagn og saga er at området skal ha vært hjemsøkt av blodtørstige engelske angripere. Hertug Skules folk skal ha drevet hærverk og drap her og blant annet rasert St. Knuts-kirken. Det skal ha ligget store hauger her, og påståtte funn av hestekranier nær kirken kan kanskje skrive seg fra ofringer til guden Tor?

Over hele området, inkludert Lunderhaugen, er det gjort jordmagnetiske målinger som avdekker skjulte spor. Vest for kirkeruinen, på jordet rett sør for gårdsveien, fins store båtformede strukturer som kan skrive seg fra vikingtidens båtbegravelser. Mellom disse og gårdsveien synes målingene å vise to mindre hustufter og et lite veistykke. Den mørke skyggen rett nord for kirkeruinen kan være fra boplassen vi vet lå her sist på 1800-tallet.

Urolige signaler rett sør for ruinen kan være steinmateriale fra kirken – eller er det kanskje restene av et hedensk hov? Noen av utslagene er nærmere undersøkt, men flere må til for å gi sikre svar.

Trearmet kultanlegg

Fra infotavla på Lunderhaugen:

Du står nå ved «inngangen» av denne trekantede steinleggingen som vi tror kan ha fungert som et kultanlegg i jernalderen. Dette er en tilnærmet likesidet trekant med svakt innbuede sider, og med ett hjørne som peker rett mot nord, de to andre mot henholdsvis ØSØ og VSV. Nøyaktig midt i trekanten er det plassert fire svære steinblokker som til sammen danner en firkant, med hjørner som peker mot nord, øst, sør og vest – muligens et slags alter.

I eldre jernalder dyrket man fruktbarhetsguden Nerthus og Njord, og sola var et viktig element i gudedyrkelsen. Kunnskap om himmelretningene og solas vandringer var viktig. Gudene styrte over jord og hav, og når årstidene skiftet, ble det foretatt ofringer og holdt kultfester.

Inne på trekantanlegget har vi funnet både et kvinnelig og mannlig fruktbarhetssymbol: en rund lys stein, en såkalt klotstein, og en falloslignende stein. Det er datert trekull fra ulike offerbål som vitner om lang tids bruk av anlegget. Ett er fra ca. 400 før Kristi fødsel og to andre er fra omkring  200 og 700 etter Kristi fødsel. Dette blir en brukstid på over 1000 år!

Beskrivelse av illustrasjonene ovenfor:

1. Den sentrale delen av trekantanlegget på Lunderhaugen, der klotsteinen (det kvinnelige fruktbarhetssymbolet) for anledningen er plassert oppå det antatte steinalteret. Bildet er tatt etter fjerning av vegetasjon, men per 2025 er mose og kratt kommet tilbake, og skjuler i stor grad trekantanlegget.
2. Scener som dette kan ha utspilt seg på Lunderhaugen oppunder Mosfjellet på Tilrem. Når årstidene skiftet var det om å gjøre å ha gudene på sin side. Det ble ofret og utført andre rituelle handlinger. – For ville solen gjøre sin gjerning dersom ritualene uteble?
3. Plantegning av Lunderhaugen. Når vi ser det trekantede anlegget i fugleperspektiv, får vi et klart inntrykk av at det er anlagt ut fra en nøyaktig utmålt geometri, bestemt av himmelretningene. Fra foten av haugen, på østsiden, er det funnet rester av en mulig prosesjonsvei.

Samtlige illustrasjoner og forklarende tekst: Kari Støren Binns.

Kulturminnestiene på Tilrem, Mo og i Skåren

Fra ei av infotavlene langs veien mot Tilremsvågen:

Ta deg tid til en tur inn i fortiden!

Du befinner deg i et område som for 1500 til 1000 år siden var sentrum i et av Norges mange høvdingdømmer. Trolig var det jevnstort med Brønnøy kommune, men grensene var nok noe annerledes. Dette var før rikssamlingens og kristendommens tid – da høvdingene var konger på hver sin tue, og troen på de hedenske guder sto sterkt. Enkeltmennesket måtte finne sin trygghet og beskyttelse i frende- og ætteallianser, i gude- og fedrekult.

Området har også utgjort et tyngdepunkt både før og etterpå, med hulemalerier fra bronsealderen, middelalderkirke og markedsplass fra historisk tid. I dette landskapet er du velkommen til å følge fire kulturstier. Felles for dem alle er at de berører steder som på ulike vis har spor og minnesmerker som vitner om tidlige tiders maktutøvelse og kulthandlinger.

Det har vært gjort arkeologiske registreringer og utgravninger her gjennom en årrekke. Arkeologen Harald E. Lund og lokalhistorikeren Einar Høvding har gitt en basis for dette arbeidet. Bærebjelken i vår kunnskap om stedet i dag er likevel Tilremfolkets egen innsats, innsikt, engasjement og støtte.

Kulturstiene

To kulturstier starter på Tilrem. Den ene passerer blant annet et kultanlegg knyttet til fruktbarhets- og fedrekultus fra jernalderen og en kirkeruin fra middelalderen. Den andre fører deg til museet «Stiftelsen Tilrem Markedsplass». Her vil du også finne rester fra den gamle Tilremsmartnan, med spor etter gamle husmannsplasser og et unnselig gravfelt fra den eldste delen av jernalderen.

Den tredje kulturstien befinner seg på Skåren, og her kan du besøke en hule med hulemalinger fra bronsealderen og beundre svære kvernsteiner som er etterlatt under frakt for flere hundre år siden.

Den fjerde stien finner du noen kilometer lenger mot nord fra Tilrem, nærmere gårdene på Mo, rett på østsiden av Riksvei 17. Her ligger høvdingens ringformede tunanlegg der han til ulike tider samlet folk og mannskap.

Blodskjeddvollen

Fra Kulturminnesøk:

Åkeren sør for husene på gården går fra gammelt av under navnet Blodskjeddvollen. Dette kan skrive seg fra det engelske ordet ‘bloodshed’ og kan tenkes å være betegnelsen på et slag mot engelske hærfolk som skulle ha funnet sted her. På Torget (bnr. 2) er det også en åker (ned mot Vestvågen) som ifølge tradisjonen er kalt Blodskjeddvollen. Her kan det muligens foreligge en forveksling eller en form for vandresagn.

• Anbefalt litteratur:
  • Arntzen, D.: Glimt fra Brønnøysunds historie (2004)
  • Berglund, B.: Kirkeruinens gåte og spor etter fortidsfolk på Tilrem i Brønnøy gård og slekt IV (2014)
  • Høvding, E.: Torghatten via Brønnøysund (1959)
  • Støren Binns, K.: I møte med maktene – kulturminnene på Tilrem, Mo og i Skåren (2000)