# 733 • 24. november 2025

 

Full vinter i november

Ettersom bussjåføren virket helt ukjent med busstoppene i området Mjåvatnet – Ømmervatnet, aksepterte jeg å bli sluppet av «i krysset», slik han foreslo. Dermed ble det å gå sørover langs gamle E6 istedenfor nordover, som opprinnelig tenkt. Men, men… sånn er dette turlivet – det er ikke alltid alt går som planlagt.

En fullkommen vinterdag lå over landet, med tretten minusgrader og lav rødlig sol da jeg la i vei til fots på godt gammeldags vinterføre fra Ømmervasskrysset. Faktisk var det den laveste starttemperaturen i tursammenheng siden fjerde juledag for snart ti år siden da jeg gikk innover Eiterådalen. Også den gang viste termometeret – 13°C.

Lav sol i sør.

---

Enkelte steder hadde vatnet begynt å fryse til. Her og der lå det tåkebanker, og når den lave sola skinte mot disse, skapte det et vakkert lys. Gårdene Nevervegen, og deretter Kægvika i sørenden av vatnet, ble passert. Ifølge bygdeboka er opphavet til navnet på sistnevnte gård litt spesielt. Bygdetradisjonen sier nemlig at en båt lastet med «kegger» (kagger) skal ha kantret på vatnet, og keggene skal så ha drevet i land her. Det formelle navnet er imidlertid «Ømmervasshøvet» – et navn som aldri har vært brukt i dagligtalen.

Navnet Ømmervatnet skal visstnok ha sitt opphav i det norrøne ordet for fuglearten lom / storlom.

---

Full vinter i november.

---

Kaldåga bærer sitt navn med rette.

---

I lavt solskinn skaper tåkebankene et helt særegent lys.

---

Fortsatte videre sørover, til dels blendet av sola, til undergangen under den nye E6, ikke langt unna den nedlagte gården Mjåvatnet. Selv om sola forsvant under horisonten på tilbaketuren, var fjellene opplyst i lang tid etterpå. Veien var godt brøytet, men også glatt – noe som stedvis satte balansen på prøve.

Fotturen fortsetter mot sør.

---

Vinterlige forhold.

---

Etter tre kilometers gange vender jeg sola ryggen og går samme vei tilbake.

---

De siste solstrålene.

---

Den karakteristiske Hatten i nord.

---

Tilbake ved Ømmervasskrysset avsluttet jeg med å følge Fylkesvei 78 via caravanplassen på nordsida av Ømmervatnet til Sandbukta. I dette området, nærmere bestemt i Almlia, bodde vekkelsespredikanten Hans Nielsen Hauge (1771 – 1824) en ukes tid, da han våren 1803 var på misjonsreise nordover landet. Til gårdsfolket i Almlia skal han ha hatt med seg korn for dyrking av kålrabi. Dette ifølge den muntlige tradisjonen i bygda, som er gjengitt i bygdeboka for området.

Busstoppet var utstyrt med noe så luksuriøst som et busskur, uten at det hjalp mot kulden. Billett var kjøpt på forhånd, og ifølge appen «Entur», der traseen for bussruta var tegnet inn, skulle bussen passere her forbi på vei mot Drevjemoen og Mosjøen om en halvtimes tid. Så da var det bare å smøre seg med tålmodighet.

Framme ved busstoppet på nordsida av vatnet begynner det for alvor å mørkne.

---

Jeg ventet og ventet, men ingen buss kom. Et kvarter over tida så jeg meg nødt til å tilkalle privat skyss. Det som kunne vært en halvtimes venting på bussen endte istedenfor med ei ventetid på bortimot to og en halv time. Å stå så lenge ute i kulden var unektelig ei påkjenning, men jeg «sto han av».