# 99 • 21. mars 1994

Kaldt og rolig

Denne lange og seige skituren startet med å krysse mikroflyplassen til Magnar Stene. Jeg fulgte så tømmerveien, som var oppkjørt med scooter, og “gammelriksveien” nordover Brattåsen. Deretter bar det oppover Høgåsen langs en traktorvei, før jeg kom inn i et mer åpent lende. Videre nordover fulgte jeg det ene langstrakte myrdraget etter det andre, og det var – kort fortalt – et herlig skiterreng å bevege seg i, selv om det ikke gikk spesielt fort i den lause snøen.

Etter hvert begynte jeg å dreie mer østover, og etter syv timers marsj, i nordhellinga av Båfjellet, var det på tide med en velfortjent pause. I det kalde og pene vinterværet bød det ikke på nevneverdige problemer å tenne opp et bål, og ei lita stund etter kunne jeg slurpe i meg nykokt kaffe.

Utsikten ble stadig bedre på vei oppover Båfjellet, selv om klokka hadde passert sju og dagen var på hell. Den lave kveldssola skapte dessuten noen flotte lysvirkninger i fjellet. Særlig lot jeg meg beta av de karakteristiske skardene i Børgefjellet (bildet). Det var et sant slit å ta seg opp på fjellet i laussnøen, men samtidig var det spennende å nærme seg Båfjellet fra en helt annen kant enn det jeg var vant til.

Oppe på snaufjellet blåste det en del, men det ble også lettere å ta seg fram. I og med at det så smått begynte å mørkne, brydde jeg meg ikke om å bestige fjellets høyeste punkt (749 moh.), men fortsatte i stedet rett sørover. Mørket ble imidlertid aldri problematisk, og med klar himmel hadde jeg relativt god sikt. Månen dukket dessuten opp og skapte et vakkert skinn i snøen. I Finnskardet svingte jeg ned mot husene i Båfjelldalen, før den sju km lange Båfjelldalsveien ble fulgt ned mot Svenningdalen.

Den over ni timer lange skituren kjentes godt i kroppen da jeg var hjemme igjen, men fint hadde det vært! Observerte om lag 20 ryper på turen, hvorav ca. 16 i en og samme skokk.

Turrapporten er basert på en originaltekst fra 1994.