# 604 • 4. – 5. mai 2021
Dag 1 (av 2):
Info
- Start: 16:10 (Bjørn)
- Framme: 18:20
- Starttemp.: + 7°C
- Vær: Overskyet. Vind utsatte steder.
St. Olavs-åbboren – «Een liden Raritet»
Et utdødd sagn var utgangspunkt for årets første telttur. Sagnet om St. Olavs-åbboren på Dønna var ennå levende rundt 1750 da det ble funnet nevneverdig av en ukjent forfatter, godt skjult i en større skriftlig framstilling av Helgelands fogderi.
I et hustrig vårvær la jeg i vei nordover fra fergeleiet på Bjørn. En kald trekk fra øst gjorde at lua ble tredd godt nedover ørene. Etter kun halvannen km langs hovedveien tok jeg til høyre mot Breiland, før det fra Engesvika bar ut i terrenget langs østsida av Dønna. Landskapet var åpent og fint helt til en vegg av sitkagran sto foran meg. Stien forsvant inn i et svart hull mellom greinene – det var ingen vei utenom.
Årets første tur går til Dønna.
Men stien viste seg tydelig og terrenget var lettgått, så det var i grunnen lite å klage på annet enn at utsikten forsvant. Enkelte steder var det tydelig at veiløpet var murt opp. Kanskje er dette et resultat av nødsarbeid som ble iverksatt i mellomkrigstida, slik tilfellet var f. eks. i Storbørja og på Onøya. Eller kanskje er det enda eldre. Ikke vet jeg. Sikkert er det i hvert fall at dette veifaret var i flittig bruk for noen generasjoner siden.
Sitkagranskog.
En bakke førte meg nedover, før den gamle innmarka på Hangbjørn kom til syne. Det gjengse navnet på stedet både i dag og antakeligvis også i eldre tid er Nordbjørn – et navn som har oppstått av praktiske årsaker for å unngå forveksling med den gamle markedsplassen Bjørn (tidligere også skrevet Dunbjørn) noen km lenger sør på Dønna. Men det opprinnelige navnet på gården skal ifølge matriklene være Hangbjørn. Begge navneformene er godkjent skriftlig av Kartverket. Opphavet til navnet skal visst være en dativform av det norrøne ordet bjǫrg (berg).
Innmarka viste seg lite egnet som teltplass, humpete og tuete som den var, men helt på bortre side – altså lengst nord – var underlaget flatt. Granskogen skjermet dessuten for den sjenerende austavinden, så om de fleste av oss ikke er så begeistret for sitkagrana så er det aldri så galt at det ikke er godt for noe. Jeg deponerte bare sekken her, før jeg gikk tilbake langs strandkanten i den hensikt å finne fram til «åbboren».
Innmarka på den nedlagte gården Nordbjørn (Hangbjørn).
Sagnet om St. Olavs-åbboren ble nedskrevet på midten av 1700-tallet av en ukjent opphavsmann. Det må ha vært rimelig godt kjent i befolkninga på denne tida, da forfatteren hadde funnet plass til det i skriftet Noget om Fiskerierne og Folkets Næring og Brug i Helgelands Fogderie i Nordlands Ampt. Artikkelen ble publisert i Årbok for Helgeland 1976 og gjengis her:
Een liden Raritet fra St. Ole er der og ved Gaarden Nord-Biørn i Alstahoug Gield. Paa een Odde eller Næs ligger een Steen-Røse, som kaldes St. Oles Aabor, tæt ved Søe Bredden. Disse Steene viises ligesom at være sammenmurede og fæstede til det faste Bierg og Land de ligger paa, Steenenes Sammenføyelse er uden Orden, dog kiændelig i det at Sammenføyelsen synes at være af anden Materie enn Steenene og Bierget i sig selv og hænger de saa fast sammen, at de heller springer i Støkker eet andet Stæds end der hvor de viises at være tilhobeføyede.
Aabor er een saadan fast Ting hvor eet stort Fartøy som Jagt og deslige kan tage Deres Toug om naar De ligger i Havn hviket i de fleeste Havne Landet igiennem er slige Steen-Hobe, som med Fliid er lagt paa beqvemme Stæder i Havnene, og af Nord-Faren kaldes Aabor.
Det var åpenbart hvilket nes det var snakk om – neset like sør for innmarka. Og ytterst på neset en markant forhøyning som viste seg å være ei gravrøys. Kunne denne samsvare med St. Olavs-åbboren? Jeg valgte å tro det. Noe annet oppsiktsvekkende i strandkanten var i hvert fall ikke å se.
St. Olavs-åbboren?
Interessant nok eksisterer det flere «rariteter» knyttet til Sankt Olav i området. Rett over sundet, på fastlandet, nærmere bestemt på Angarsneset, finner vi både St. Olavs-pila, St. Olavs-skottet og – ikke minst – St. Olavs-steinen. Sistnevnte kan være Norges største fallos, uten at dette er stadfestet vitenskapelig.
Så hvorfor knyttes Olav den hellige til disse lokalitetene? Selv om Olav Haraldssons kristningsferd til Hålogaland neppe gikk upåaktet hen, så er det vel rimelig å anta at sagnene om St. Olav har oppstått lenge etter at Olav Haraldsson ble erklært rikshelgen. Det var først etter sin død at Olav ble en mytisk figur i norsk historie, tilkjent overnaturlige evner. Eksempelvis har de mange St. Olavs-kildene rundt omkring i landet ord på seg for å ha helbredende kraft. På gravstedet til helgenkongen ble som kjent Nidarosdomen oppført – ett av fire viktige pilegrimsmål i Europa i middelalderen.
Den sagnomsuste gravrøysa har en framskutt posisjon i terrenget.
En skal vel ikke se bort fra at flere av St. Olavs-sagnene var en beleilig måte å «bortforklare» iøynefallende hedenske lokaliteter som f. eks. fallosen på Angarsneset eller denne store gravrøysa lengst øst på Dønna. Disse stedene var en konstant påminnelse om hedendommens gamle skikker.
Når det gjelder gravrøysa på Nordbjørnodden, så var det nok ingen hvem som helst som ble beæret med ei så stor røys, fritt beliggende og godt synlig fra leia. Arbeidet må ha krevd stor innsats over lang tid og røysa ble nok lenge betraktet som et minnesmerke over en markant person i samtida. Ifølge kulturminnesøk er diameteren 15 m og høyden 1,5 m. Hvem vet – kanskje ble en høvding eller eller småkonge gravlagt her?
Gravrøysa lengst øst på Dønna er på sett og vis et monument over fortidas kultur.
Den tettvokste granskogen gir god livd for vinden.
Dag 2 (av 2):
Info
- Start: 12:10
- Framme: 14:25
- Starttemp.: + 8°C
- Vær: Sol fra klar himmel.
Med stoisk ro
Våknet opp til en nydelig vårdag. Sola skinte, og selv om temperaturen ikke var så mye å skryte av, så var i hvert fall den kalde blesten forsvunnet. Satte meg ned på svabergene ei stund og så utover dette nydelige kystlandskapet. Løkta, Hugla og Tomma var de nærmeste øyene av noen størrelse. Lenger nord trådte Nesøya fram, klar og tydelig. Også Hestmannen stakk fram hodet sitt, fem mil lenger nord.
Planen for dagen var egentlig å ta meg 100 m opp i fjellsida, til et par mindre huler. I den ene av disse skal det finnes dryppestein. Men det jeg ikke hadde tatt i betraktning var sitkagrana som omga meg på alle bauger og fronter. Slik skog har lite til felles med naturlig norsk granskog. Kvistene på sitkagrana minner mer om piggtråd. Dermed måtte denne delen av turplanen kanselleres.
Jeg våkner opp til vakkert vær.
Utsikt mot den lille øya Finnkona i nordøst.
Spor etter den gamle gårdsbebyggelsen er fremdeles å finne i terrenget.
Enn så lenge er innmarka åpen og innbydende, men sitkagrana truer kulturlandskapet.
Jeg nøt turen tilbake i finværet. Vel ute av skogen fikk jeg et flott skue sør- og sørvestover mot De syv søstre og Hestadtinden – fremdeles i vinterham, før et rådyr bykset oppetter bergene ovenfor Breiland. At ferga fra Sandnessjøen holdt stø kurs mot Dønna, tok jeg med stoisk ro. Ingen grunn til å stresse! Med rolige skritt ankom jeg fergeleiet på Bjørn samtidig med MF Møysalen.
Fortsatt mye snø i Hestadtinden.
De syv søstre står oppstilt på rekke og rad.
Etterord:
St. Olavs-åbboren («St. Oles Aabor») har jeg tolket dithen at dette må være et navn knyttet til røysa ytterst på Nordbjørnneset. Dette trenger ikke å medføre riktighet. Det er altså slik jeg har tolket den informasjonen som fremkommer i sagnet.
Det kan godt hende at det er snakk om en annen kuriositet, f.eks. en formasjon av forsteinet skjellsand av typen vi finner ved Silsanden på Nesøya («Ressan») og som vi også finner et annet sted på Dønna. Hvis så er tilfelle, var jeg ikke i stand til å finne denne. Kanskje har en slik «raritet» eksistert tidligere, men med årenes løp blitt ødelagt?
Det er opp til hver enkelt å gjøre sin egen tolkning av sagnet, slik det er ført i pennen av den ukjente 1700-talls-forfatteren, og som jeg har gjengitt ordrett ovenfor.
Tags: bronsealderenforhistoriegravrøyslangs vei og stisagnSt.Olavøyer
